Er transfolk et symptom på giftig og kategorisk kjønnstenkning, heller enn at noen er født i "feil" kropp? (INGEN TRANSFOBI HER)

[AnonymBruker]

Kanskje det er fordi jeg har et dårlig utviklet bilde av meg selv, eller noe - men jeg har aldri følt meg som et kjønn. Jeg er født med en vagina og fikk pupper etter hvert, og likte både feminint kodede og maskulint kodede ting. Jeg har vært interessert i menn og kvinner, samt noen som identifiserte seg som ingen av delene. Jeg tiltrekkes av smarte, vakre folk uansett hvilket kjønnsorgan de har. 

Jeg hadde en lillebror, som nå er lillesøster. Vi har alle vært veldig støttende rundt overgangen, og kanskje jeg aller mest. Ikke fordi jeg forstår, men fordi jeg er glad i henne, vil at hun skal ha det så bra som mulig, og bare fordi jeg ikke helt begriper omfanget av hennes transkjønnethet, er hun ikke noe mindre mitt søsken, min familie og en svært god person jeg ønsker å ha i livet mitt. Nettopp fordi jeg har støttet henne så veldig, har vi kunnet ha noen ganske drøye diskusjoner rundt transkjønn. Hun vet at jeg ikke er noen TERF, og at ingenting hun eller jeg sier affekterer vår relasjon, så lenge vi har respekt for den andre.

Nuvel. Min søster er ikke av disse som ønsker vaginoplasti. Det er ikke penisen hun har et problem med, men hun går på hormoner kjøpt hos Pirelli og begynner å se ganske kvinnelig ut. Hun var fra før av tynn og lav til mann å være, så det var "lett" for henne å bygge på dette og se ut som en kvinne. Jeg har spurt henne flere ganger, hva er det å være kvinne?
Hun sier det er en følelse. At hun ikke føler og aldri har følt seg som mann, hun vet i sitt innerste indre at hun er kvinne. 

"Men, jeg har aldri FØLT meg som kvinne?" svarer jeg, da. "Jeg bare har denne kroppen, og det er helt greit? Om jeg var født mann, hadde jeg sikkert hatt det helt greit, da også. Det er ingen følelse av kjønn i meg, egentlig."
Da sier hun: "Kanskje du er ikke-binær, da? Men det bestemmer du selv."
Jeg: "Jammen, er alle som ikke har en vedvarende og sterk følelse av kjønnethet ikke-binære, da?"
Hun: "Ja, kanskje det?"
Jeg blir enda mer nysgjerrig; "Okei, la oss si jeg ER ikke-binær og ikke vet hva kjønn føles som. Beskriv det for meg?"
Hun: "Jeg trekkes vekk fra det maskuline, det føles feil, som en for trang genser eller mat man ikke liker. På samme vis dras jeg mot det feminine, da føler jeg meg hjemme og trygg og selvsikker."
Da sier jeg: "Men, hva er det feminine, da? Er det fysiske gjenstander, som klær og pynt? Er det interesser? For alle ting og interesser vi omgir oss med, som vi har tillagt kjønn, er jo helt arbitrære! En neglelakk er jo bare maling til neglene. Det er ikke kvinnelig eller mannlig. Det er ingenting."
Hun sier: "Men det er summen av det hele, for meg. Alt fra interesser til utseende, til at jeg føler meg hjemme i kvinnelig kommunikasjon, med fokus på følelser og tanker, heller enn slik det ofte er mellom menn".

...Og jeg unner virkelig min trans-søster å være en del av et kvinnelig fellesskap der hun føler seg hjemme, kan snakke åpent og gå i de klærne hun ønsker. Alle fortjener dette. Men det jeg tenker utifra det hun har sagt, er at hun opplever mannskulturen som giftig, og ønsket seg vekk fra den - og at hormoner og endringer av utseendet er en symbols og fysisk deklarasjon; "Maskulinitet har vært skadelig for meg".

Transkjønnethet er ikke et problem som skal fikses, alle skal få være seg selv fullt ut. Dette er ikke en kritikk av fenomenet.
Men kan det tenkes at dersom menn generelt var litt mer åpne, myke, sårbare og fleksible i sin mannsrolle, ville ikke så mange som var født som menn ønsket å bli kvinner i stedet?

Vennligst kom kun med respektfulle kommentarer. Om du ikke har innsikt i noe av det jeg snakker om, finn en annen tråd å kommentere i. Takk. 

Anonymkode: a9263...5ee

[AnonymBruker]

Og ja, clickbait title - jeg mener ikke at alle transfolk er et symptom på noe som helst, men kanskje at NOEN er det. Og at vi må snakke om det, innad i skeive miljøer. 

Anonymkode: a9263...5ee

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva følelser har å gjøre med hvilken kjønn man har.

Hadde det blitt brukt andre begreper, som sosialt kjønn, så hadde det vært mye lettere å forholde seg til det. Spesielt når man snakker om emner der kjønn har STOR betydning som i sport.

Jeg er kvinne, men blir ikke noe spesielt tiltrukket mot verken det feminine eller det maskuline. Det er ikke hva jeg føler som gjør meg til det ene eller det andre. Det er enkelt å greit biologisk. Kjønn er en egenskap, ikke en identitet. 

Når det kommer til sosialt kjønn så er jeg bare meg liksom. Og kroppen min er verktøyet jeg har fått til å leve livet i.

Har inntrykk av at mange som sliter å definere seg selv som det ene eller det andre, bare har forskjellige personligheter og ikke noen "feil". Og kanskje et uheldig sterkt fokus på det indre enn det som er rundt seg. Det er oppskriften på å bli deppa.

Anonymkode: a08b5...d94

[AnonymBruker]

Jeg vet rett og slett ikke, men det er noe det går an å snakke om. Utgangspunkt: Nei, transfolk er ikke det, de er trans, men det er også noe jeg synes er vanskelig, eller kanskje ikke vanskelig, men uforståelig. At trans finnes impliserer at det finnes en åndelig kjønnsessensialisme, at kjønn faktisk er en essensiell følelse. For meg, som er født kvinne, men som aldri har følt på meg selv som kvinne eller mann, men som heller ikke finner det fruktbart å kalles meg ikke-binær fordi det er ok for meg å være født som hunnkjønn, er dette rett og slett en følelse jeg ikke forstår. Men jeg har stor respekt for transfolk. Det paradoksale er ofte at mennesker som er hånlige i kjønnsdebatten om trans, mobiliserer et anti-essensialistisk argument, men som regel er de selv veldig essensialistiske i debatter om menn og kvinner og elsker å vise til forskning som stadfester biologiske forskjeller mellom kjønn som går langt utover det åpenbart fysiske. Rett og slett en veldig stygg debatt, med litt for mange interesser involvert.

Anonymkode: 06f41...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vet rett og slett ikke, men det er noe det går an å snakke om. Utgangspunkt: Nei, transfolk er ikke det, de er trans, men det er også noe jeg synes er vanskelig, eller kanskje ikke vanskelig, men uforståelig. At trans finnes impliserer at det finnes en åndelig kjønnsessensialisme, at kjønn faktisk er en essensiell følelse. For meg, som er født kvinne, men som aldri har følt på meg selv som kvinne eller mann, men som heller ikke finner det fruktbart å kalles meg ikke-binær fordi det er ok for meg å være født som hunnkjønn, er dette rett og slett en følelse jeg ikke forstår. Men jeg har stor respekt for transfolk. Det paradoksale er ofte at mennesker som er hånlige i kjønnsdebatten om trans, mobiliserer et anti-essensialistisk argument, men som regel er de selv veldig essensialistiske i debatter om menn og kvinner og elsker å vise til forskning som stadfester biologiske forskjeller mellom kjønn som går langt utover det åpenbart fysiske. Rett og slett en veldig stygg debatt, med litt for mange interesser involvert.

Anonymkode: 06f41...e0f

TS her:
Takk for at du setter så fint ord på det jeg har tenkt, også! 
Ja, transfolk snakker om kjønn som om det finnes en åndelig kjønnsessensialisme, hvilket åpner for en drøss diskusjoner;
Sitter transkjønnet i sjelen? De har jo scannet  hjernene til transfolk, ciskjønnede, AFAB og AMAB, og det eneste de kommer fram til er at de med størst kranium har størst hjerner. Det ble en tid påstått at transkvinner hadde kvinnehjerner i mannekropp, noe som senere har vist seg å være humbug. Det finnes ikke kvinne- eller mannehjerner, men menneskehjerner som i ulik grad påvirkes av hormonene kroppen produserer, ernæring og kraniestørrelse. 

Så, hvis man er trans i sjelen, da... Er dette et slags bevis for den menneskelige sjel? (Nei, jeg prøver ikke å gjøre narr).
Og, hvis man da har feil kropp til sjelen, hva har skjedd? Har noen gjort en feil? Hvem? Hva? Eller, om det var med vilje, hvorfor? ...Og om ingen har fått dette til å skjer, er det bare én av universets mange quirks at det oppstår en maskulin sjel i kvinnelig vesen, og motsatt? 

...Og på motsatt side er TERFsa, som er kjønnsessensielle. Kroppen er den eneste sannheten, og alt annet er psykisk sykdom eller perversjon. Transfolk er liksom utelukkende forvirra, stakkars jenter som er forledet av agendaen, eller voldtektsforbrytende menn som vil snike seg til omgang med jentunger i garderober - sistnevnte spesielt, helt uten at det er hold for noe annet enn at nettopp transfolk er de som opplever mest dritt i garderober, uansett hvilken de går i. Jeg kjenner et par kjønnsessensialister, og de er alle hardcore rødstrømpe-feminister, påstår de. Likevel går de hånd i hånd med høyresiden så fort det er snakk om transkjønn.

- - -

Jeg forstår som sagt ikke hva transkjønn er eller føles som, eller hva ciskjønn føles som. Alt jeg egentlig vet, er at folk som ikke skader andre fortjener å leve i fred. De fortjener også å få fortelle om seg selv, og forsøke å hjelpe andre i samme situasjon.
Jeg kjenner jeg blir stressa når svært unge folk begynner på pubertetsblokkere, jeg vet ikke hva jeg skal synes om det. Det virker medisinsk uforsvarlig, men hva er alternativet? Vi har liksom ikke noe realistisk, medmenneskelig alternativ til disse tingene nå, slik jeg ser det. Jeg bare håper det går bra med folk. 

Anonymkode: a9263...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

TS her:
Takk for at du setter så fint ord på det jeg har tenkt, også! 
Ja, transfolk snakker om kjønn som om det finnes en åndelig kjønnsessensialisme, hvilket åpner for en drøss diskusjoner;
Sitter transkjønnet i sjelen? De har jo scannet  hjernene til transfolk, ciskjønnede, AFAB og AMAB, og det eneste de kommer fram til er at de med størst kranium har størst hjerner. Det ble en tid påstått at transkvinner hadde kvinnehjerner i mannekropp, noe som senere har vist seg å være humbug. Det finnes ikke kvinne- eller mannehjerner, men menneskehjerner som i ulik grad påvirkes av hormonene kroppen produserer, ernæring og kraniestørrelse. 

Så, hvis man er trans i sjelen, da... Er dette et slags bevis for den menneskelige sjel? (Nei, jeg prøver ikke å gjøre narr).
Og, hvis man da har feil kropp til sjelen, hva har skjedd? Har noen gjort en feil? Hvem? Hva? Eller, om det var med vilje, hvorfor? ...Og om ingen har fått dette til å skjer, er det bare én av universets mange quirks at det oppstår en maskulin sjel i kvinnelig vesen, og motsatt? 

...Og på motsatt side er TERFsa, som er kjønnsessensielle. Kroppen er den eneste sannheten, og alt annet er psykisk sykdom eller perversjon. Transfolk er liksom utelukkende forvirra, stakkars jenter som er forledet av agendaen, eller voldtektsforbrytende menn som vil snike seg til omgang med jentunger i garderober - sistnevnte spesielt, helt uten at det er hold for noe annet enn at nettopp transfolk er de som opplever mest dritt i garderober, uansett hvilken de går i. Jeg kjenner et par kjønnsessensialister, og de er alle hardcore rødstrømpe-feminister, påstår de. Likevel går de hånd i hånd med høyresiden så fort det er snakk om transkjønn.

- - -

Jeg forstår som sagt ikke hva transkjønn er eller føles som, eller hva ciskjønn føles som. Alt jeg egentlig vet, er at folk som ikke skader andre fortjener å leve i fred. De fortjener også å få fortelle om seg selv, og forsøke å hjelpe andre i samme situasjon.
Jeg kjenner jeg blir stressa når svært unge folk begynner på pubertetsblokkere, jeg vet ikke hva jeg skal synes om det. Det virker medisinsk uforsvarlig, men hva er alternativet? Vi har liksom ikke noe realistisk, medmenneskelig alternativ til disse tingene nå, slik jeg ser det. Jeg bare håper det går bra med folk. 

Anonymkode: a9263...5ee

Jeg tenker at det medisinske går det helt an å snakke om så lenge man har en respektfull holdning til det å være trans. Problemet er når man blander slike diskusjoner med latterliggjøring av transfolk. Så sier hånlige debattanter etterpå: Det går jo ikke an å ha en eneste diskusjon med disse aktivistene. De er rabiate, hysteriske etc., men så går det fint an (jeg har hatt det flere ganger), men grunnen til at nettopp de debattantene blir skjelt ut er fordi man merker deres mistenksomhet og deres hån i enten samme post eller en annen post. Så skylder de på transene for at den saklige diskusjonen ikke finner sted og sier at alt er aktivisters feil. Det er en skinndebatt med ekstremt mye retorikk som ender opp i debatter om at woke og aktivister polariserer debatten alene. Etc. vi har ennå få gode offentlige diskusjoner om dette, men jeg håper de kan komme en dag.

Anonymkode: 06f41...e0f

[AnonymBruker]

Dette er en sammensatt men enkel sak:

1. Mennesker har flere enn to kjønn, men det vestlige samfunnet sliter med denne ideen.

2. "Noen" har utnyttet dette for sin egen agenda. Nå snakker jeg eliten, de som egentlig styrer hele bøtteballetten. Hva de vil er vanskelig å forstå, men det som foregår med alle disse bevegelsene, all skiftingen av kjønn, medisnering av barn osv., det skaper bare kaos og at folk settes opp mot hverandre.

Den helt åpenbare løsningen ville vært å la folk være det de er, uten å måtte sette merkelapp på det. Se filmen Two Spirits som forklarer hvordan Amerikansk urbefolkning har sett på dette. Det var akseptert blant dem å ha flere kjønn, man sa da at denne personen hadde "to ånder". De regnet faktisk fem kjønn blant disse Indianerne. 
Men i vårt vestlige samfunn skal vi putte alt i bokser, noe som bare skaper problemer. Dette handler om en gutt som noen ganger kledte seg som gutt, og noen ganger som jente, det ble han drept for: 

 

Anonymkode: 98baf...167

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er en sammensatt men enkel sak:

1. Mennesker har flere enn to kjønn, men det vestlige samfunnet sliter med denne ideen.

2. "Noen" har utnyttet dette for sin egen agenda. Nå snakker jeg eliten, de som egentlig styrer hele bøtteballetten. Hva de vil er vanskelig å forstå, men det som foregår med alle disse bevegelsene, all skiftingen av kjønn, medisnering av barn osv., det skaper bare kaos og at folk settes opp mot hverandre.

Den helt åpenbare løsningen ville vært å la folk være det de er, uten å måtte sette merkelapp på det. Se filmen Two Spirits som forklarer hvordan Amerikansk urbefolkning har sett på dette. Det var akseptert blant dem å ha flere kjønn, man sa da at denne personen hadde "to ånder". De regnet faktisk fem kjønn blant disse Indianerne. 
Men i vårt vestlige samfunn skal vi putte alt i bokser, noe som bare skaper problemer. Dette handler om en gutt som noen ganger kledte seg som gutt, og noen ganger som jente, det ble han drept for: 

 

Anonymkode: 98baf...167

Vesten "sliter" med ideen fordi man prøver å omdefinere hva ordet "kjønn" betyr eller har betydd så lenge vi i vesten har hatt dette ordet.

Hadde man brukt andre begreper så hadde man nok møtt på mer velvilje. Det er ganske åpenbart egentlig.

Anonymkode: a08b5...d94

[Gjest PanteneProVVV]

Synes det TS tar opp her tankevekkende og interessant. Jeg tror vi må se på hvordan kjønn har blitt oppfattet historisk, mytologisk og antropologisk og sammenligne med hvordan vi i vår kultur har kommet frem til den (noe innsnevra?) kjønnsinndelingen vi har i dag. Det er som TS skriver i innledningen, hva og hvorfor er noe ansett som feminint og maskulint? Er dette egentlig bare sosialt konstruert og noen rett og slett bare er mer påvirkelig til å godta stadfestede stereotypier? Og er ikke for eksempel sosiale medier et virkningsfullt middel i å opprettholde en overdreven kategorisk inndeling på hva som er feminint og maskulint i et overfladisk perspektiv? For det er jo det overfladiske som spiller en stor rolle når det kommer til transpersoner. Hvis det hadde vært slik at vi med vestlig kultur hadde for eksempel fire etablerte oppfatninger om kjønn, hadde det da føltes nødvendig for transpersoner å for eksempel gjennomgå kjønnsbekreftende behandling? 
 

Og så til det med å føle seg som et kjønn. Her tenker jeg automatisk på hvor populært det later til å være for veldig mange unge kvinner å fortelle at de alltid har ansett seg som guttejenter i oppveksten. Dette må da bygge på gammeldagse kjønnsoppfatninger som at gutter er vågale, modige, rampete, sterke og så videre? Og hva skjer etter puberteten, det er liksom ikke like vanlig (status) å kalle seg for mannedame? 

[Gjest PanteneProVVV]

AnonymBruker skrev (På 12.10.2022 den 11.21):

Men kan det tenkes at dersom menn generelt var litt mer åpne, myke, sårbare og fleksible i sin mannsrolle, ville ikke så mange som var født som menn ønsket å bli kvinner i stedet?

Ja, men er ikke dette ganske så godt på plass allerede? En annen viktig ting med dagens samfunn som ikke må undervurderes er det store fokuset på individualisering, kravet til at du skal skape deg selv.

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg har tenkt mye av det samme som TS. For meg er ikke kjønn en følelse, jeg er kvinne fordi jeg er født med vagina, that's it.

Jeg synes også det er feil når kvinnelighet blir redusert til sminke, pynt og trange klær - dette er jo kulturelle ting som også endrer seg med tid og med forskjellige kulturer. Det framstår for meg som totalt ulogisk at det liksom skal være nedfelt i sjelen at en kvinne liker å pynte seg. Det finnes jo vitterlig mange kvinner som ikke liker å pynte seg, ikke liker å gå i trange klær etc., men likevel ikke har problemer med at de er kvinner.

Dersom kjønnsrollene var litt mer romslige, spesielt for barn, kanskje færre ville blitt trans.

[Gjest PanteneProVVV]

Anonymus Notarius skrev (1 time siden):

Jeg har tenkt mye av det samme som TS. For meg er ikke kjønn en følelse, jeg er kvinne fordi jeg er født med vagina, that's it.

Jeg synes også det er feil når kvinnelighet blir redusert til sminke, pynt og trange klær - dette er jo kulturelle ting som også endrer seg med tid og med forskjellige kulturer. Det framstår for meg som totalt ulogisk at det liksom skal være nedfelt i sjelen at en kvinne liker å pynte seg. Det finnes jo vitterlig mange kvinner som ikke liker å pynte seg, ikke liker å gå i trange klær etc., men likevel ikke har problemer med at de er kvinner.

Dersom kjønnsrollene var litt mer romslige, spesielt for barn, kanskje færre ville blitt trans.

Men, er det ikke nettop fordi kjønnsrollene har blitt romsligere, endelig er trans ikke tabu lenger, at vi ser en oppsving av dette?

[Entern]

Anonymus Notarius skrev (1 time siden):

Jeg har tenkt mye av det samme som TS. For meg er ikke kjønn en følelse, jeg er kvinne fordi jeg er født med vagina, that's it.

Jeg synes også det er feil når kvinnelighet blir redusert til sminke, pynt og trange klær - dette er jo kulturelle ting som også endrer seg med tid og med forskjellige kulturer. Det framstår for meg som totalt ulogisk at det liksom skal være nedfelt i sjelen at en kvinne liker å pynte seg. Det finnes jo vitterlig mange kvinner som ikke liker å pynte seg, ikke liker å gå i trange klær etc., men likevel ikke har problemer med at de er kvinner.

Dersom kjønnsrollene var litt mer romslige, spesielt for barn, kanskje færre ville blitt trans.

Enig.

PanteneProVVV skrev (28 minutter siden):

Men, er det ikke nettop fordi kjønnsrollene har blitt romsligere, endelig er trans ikke tabu lenger, at vi ser en oppsving av dette?

De har nettopp IKKE blitt romsligere, heller det motsatte.

[AnonymBruker]

1 hour ago, Anonymus Notarius said:

Jeg har tenkt mye av det samme som TS. For meg er ikke kjønn en følelse, jeg er kvinne fordi jeg er født med vagina, that's it.

Jeg synes også det er feil når kvinnelighet blir redusert til sminke, pynt og trange klær - dette er jo kulturelle ting som også endrer seg med tid og med forskjellige kulturer. Det framstår for meg som totalt ulogisk at det liksom skal være nedfelt i sjelen at en kvinne liker å pynte seg. Det finnes jo vitterlig mange kvinner som ikke liker å pynte seg, ikke liker å gå i trange klær etc., men likevel ikke har problemer med at de er kvinner.

Dersom kjønnsrollene var litt mer romslige, spesielt for barn, kanskje færre ville blitt trans.

For min venninne som er trans handler det mer om kropp enn om klær, sminke, interesser og hobbyer. Hun har alltid likt farger, kjoler og glitter, men det definerer ikke henne som person. Om hun bruker gutteklær så gjør ikke det henne til mindre kvinne.

For venninnen min handler det om kongruens i motsetning til kjønnsinkongruens hvor det ikke er samsvar mellom kropp og identitet.

Anonymkode: 6554c...f60

[AnonymBruker]

TS, min venninne har også snakket om noe i retning av "Maskulinitet har vært skadelig for meg", men da ikke ut i fra et kulturellt perspektiv, men et kroppslig i form av "skadene" testosteron har medført og påvirket kropp og sjel.

Anonymkode: 6554c...f60

[Gjest PanteneProVVV]

Litt om syn på kjønn og seksualitet i vikingtid:

"Tanken om at kjønn er en splittende kategori, og at man hører hjemme på enten den ene eller den andre siden av et absolutt skille er noe som hører mer hjemme i 1800-tallets ideologi enn i moderne forskning. Kanskje det er verdt å nyansere også seksuell adferd med tanken om at idealiserte forhold sjelden reflekterer virkeligheten. Eller kanskje vi til og med bør se for oss et samfunn med mindre gjennomskjærende kjønnsideologi enn det vi selv er vant til. Mange kilder vitner om at vikingtidens samfunn hadde et helt annet forhold til kropp og kroppslige funksjoner enn det som etter hvert ble normen i den kristne middelalderen. Vikingenes samfunn anså ikke seksuell adferd som noe skjult og skammelig, og kroppslige funksjoner generelt var ikke omgitt av mystikk og hemmeliggjøring slik vi kjenner det i dag. Mange mener at menn sto mye sterkere i samfunnet enn kvinner i vikingtiden, og at kvinner var underkastet menns vilje. Men vi har mange kilder som tyder på at dette kanskje var mer teori enn virkelighet, og at realiteten var en komplisert og mangesidig hverdag, hvor grensene mellom akseptert kjønnet adferd var til dels flytende." -https://www.stk.uio.no/forskning/stks-temasider/pride/kjonn-og-seksualitet-i-viktigtid.html

 

Tall fra holdningsundersøkelse gjort av Bufdir (2022):

- Nesten 1 av 3 definerer seg som ikke helt heteroseksuell.

- 35 % mener at de færreste er helt heterofile eller helt homofile/lesbiske 
 "De færreste er verken helt heterofile eller helt homofile/lesbiske, de fleste kan i ulik grad være tiltrukket av mennesker av både sitt eget og motsatt kjønn". 35 % svarte at de var helt eller litt enig i denne påstanden. Kjønnsforskjellen i svarene var forholdsvis liten ved at 32 % av menn svarte at de var helt eller litt enig, mot 38 % blant kvinner.  

Det kan være flere grunner til at bifile menn og transmenn skjuler sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet i større grad enn blant andre bifile menn og transkvinner. En grunn kan være forskjeller i holdninger til maskulinitet og femininitet. Å bryte med normen for maskulinitet og maskulin seksualitet møter kanskje sterkere sanksjoner enn å bryte med disse normene for femininitet. På denne måten er lhbtiq-feltet også knyttet til kjønnslikestillingsfeltet. -https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hvor_mange/

 

[Gjest Anonymus Notarius]

PanteneProVVV skrev (14 timer siden):

Men, er det ikke nettop fordi kjønnsrollene har blitt romsligere, endelig er trans ikke tabu lenger, at vi ser en oppsving av dette?

Kjønnsroller for barn har i alle fall blitt trangere - på 1970-1990-tallet gikk alle unger i samme typen klær, at jenter skulle pynte seg var kun i selskap, og jenter ble oppfordra til å leke med "gutteleker" og omvendt. De siste 10-20 åra har det blitt stadig trangere på klesfronten i alle fall - i begge betydninger av ordet for jentenes del - og kles- og lekebutikker for barn er tydelig skilt mellom ting til gutt og jente. En baby er ikke lenger en baby - jentene må ha på seg ulike sløyfer selv om de ikke har noe hår - for at alle skal se at de er jenter (rosa klær er ikke lenger nok, tydeligvis). Det er klart dette påvirker de barna som liker andre ting enn de "skal" ifølge kjønnet. Vi hører jo om transpersoner som sier at "jeg har alltid følt meg som jente, da jeg var barn ville jeg alltid gå i kjoler". Altså - i mange kulturer er det vanlig at alle går i ulike former for kjoler - de er kvinner alle sammen, de da? 

For voksne er det nok mer fritt, men det er jo i barndommen grunnlaget legges.

Jeg tror også "transbølgen" er en del av den ekstreme individualismen og innover-skuingen alle driver med for tida.

[AnonymBruker]

Jeg tenker som så at jeg går ikke rundt å føler meg som ett menneske med tær, MEN om noe er galt med den ene tåa mi, så er det alt jeg klarer å fokusere på. Jeg kjenner jo ikke ryggen min, men om den er vond så er det altomslukende. 

Så jeg har alltid tenkt at transpersoner kanskje ikke kjenner seg som et annet kjønn, men IKKE det kjønnet de har fått tildelt, om du skjønner hva jeg mener? 

Jeg vet ikke, jeg bare vet at når ting er ok, så legger man ikke merke til det. men når ting ikke er ok, så er det så altoppslukende. 

Så lenge folk er lykkelige så er det det samme for meg hva de ønsker å gjøre/ikke gjøre, og jeg har ingen problem med å tilltale mennesker slik de ønsker. 

Anonymkode: d6b1b...53f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker som så at jeg går ikke rundt å føler meg som ett menneske med tær, MEN om noe er galt med den ene tåa mi, så er det alt jeg klarer å fokusere på. Jeg kjenner jo ikke ryggen min, men om den er vond så er det altomslukende. 

Så jeg har alltid tenkt at transpersoner kanskje ikke kjenner seg som et annet kjønn, men IKKE det kjønnet de har fått tildelt, om du skjønner hva jeg mener? 

Jeg vet ikke, jeg bare vet at når ting er ok, så legger man ikke merke til det. men når ting ikke er ok, så er det så altoppslukende. 

Så lenge folk er lykkelige så er det det samme for meg hva de ønsker å gjøre/ikke gjøre, og jeg har ingen problem med å tilltale mennesker slik de ønsker. 

Anonymkode: d6b1b...53f

Tror jeg skjønner hva du mener her, og legger til noe jeg har skrevet om temaet før:

Jeg er trans, har gjennomgått kjønnskorrigering for flere år siden. Om jeg prøvde å beskrive i tekst hvordan det føltes å leve med min kjønnsidentitet ville det bli en liste av trivielle ting. Det er noe som kan være veldig vanskelig å forklare, og da ender man opp med å bruke eksempler fra hverdagen som i stor grad er trivielle, og slett ikke trenger være relatert til å være trans eller ikke-binær. To personer kan begge ha negative følelser til elementer som er stereotype for det kjønn de er født som, men bakgrunnen for følelsene kan være ulike: Den ene identifiserer seg med det kjønnet men ikke med stereotypen, og den andre identifiserer seg ikke med det kjønnet uansett om de prøver å passe inn i stereotypen eller ei.

Anonymkode: 32eb1...851

[Entern]

Anonymus Notarius skrev (6 timer siden):

Kjønnsroller for barn har i alle fall blitt trangere - på 1970-1990-tallet gikk alle unger i samme typen klær, at jenter skulle pynte seg var kun i selskap, og jenter ble oppfordra til å leke med "gutteleker" og omvendt. De siste 10-20 åra har det blitt stadig trangere på klesfronten i alle fall - i begge betydninger av ordet for jentenes del - og kles- og lekebutikker for barn er tydelig skilt mellom ting til gutt og jente. En baby er ikke lenger en baby - jentene må ha på seg ulike sløyfer selv om de ikke har noe hår - for at alle skal se at de er jenter (rosa klær er ikke lenger nok, tydeligvis). Det er klart dette påvirker de barna som liker andre ting enn de "skal" ifølge kjønnet. Vi hører jo om transpersoner som sier at "jeg har alltid følt meg som jente, da jeg var barn ville jeg alltid gå i kjoler". Altså - i mange kulturer er det vanlig at alle går i ulike former for kjoler - de er kvinner alle sammen, de da? 

For voksne er det nok mer fritt, men det er jo i barndommen grunnlaget legges.

Jeg tror også "transbølgen" er en del av den ekstreme individualismen og innover-skuingen alle driver med for tida.

Jepp, for meg som var barn på 80-tallet er hele greia sprø og reaksjonær 😳 den gutte/////jente greia altså.