Vanskelig å vite hvem man skal bry seg om/være der for, og hvem man bare skal la bli.

[AnonymBruker]

For noen dager siden var verdensdagen for psykisk helse noe som er en veldig viktig dag. 

Kjente mennesker og influencere forteller oss hvor viktig det er å bry seg, ta opp tlf å ringe noen man ikke har snakket med på en stund, fortelle venner og familie at vi er glad i de. 

En ting jeg synes er vanskelig med nettopp dette er at de jeg kan komme på som kanskje faller mest under dette med mental helse, er mennesker jeg ikke lenger har kontakt med. Og noen av de såpass nært at det er umulig å kutte kontakten, men hvor man må ta avstand for å skjerme seg selv. 

For eksempel: gamle venninner som har sviktet meg, type snakket ille om meg og satt ut rykter. En venninne var utro med min eks mens jeg enda var sammen med han. 

Andre eksempler: mennesker i nær krets man tidligere har prøvd å hjelpe. Hvor det har gått utover mitt eget liv fordi det de trengte hjelp til krevde så mye. Og det gikk lang tid før jeg forsto at dette har jeg jo ikke noe godt av: personen blir ikke noe bedre og jeg føler meg utnyttet mtp tid, ressurser og at det aldri stilles spm om hvordan JEG har det. 

På verdensdagen for psykisk helse tenkte jeg på nettopp dette. Det influensere og kjendiser prøver å få frem er at vi skal kontakte disse her som vi sjelden prater med og som vi vet sliter. Si til de at vi tenker på de og er her for de. 

De vi er flinke til å se i dagliglivet (egne barn, mann, bestevenninner) og som ofte får høre fra deg at du er glad i de, de vet godt at du bryr deg. For det vises godt i hverdagen. 

Derfor lurer jeg på: er det slemt av meg å ikke kontakte mennesker jeg ikke har kontakt med og som jeg vet har det tungt? Det er jo tydeligvis nettopp disse vi oppfordres til å kontakte. 

Anonymkode: 4bcf9...be3

[sommerkroppen]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

For noen dager siden var verdensdagen for psykisk helse noe som er en veldig viktig dag. 

Kjente mennesker og influencere forteller oss hvor viktig det er å bry seg, ta opp tlf å ringe noen man ikke har snakket med på en stund, fortelle venner og familie at vi er glad i de. 

En ting jeg synes er vanskelig med nettopp dette er at de jeg kan komme på som kanskje faller mest under dette med mental helse, er mennesker jeg ikke lenger har kontakt med. Og noen av de såpass nært at det er umulig å kutte kontakten, men hvor man må ta avstand for å skjerme seg selv. 

For eksempel: gamle venninner som har sviktet meg, type snakket ille om meg og satt ut rykter. En venninne var utro med min eks mens jeg enda var sammen med han. 

Andre eksempler: mennesker i nær krets man tidligere har prøvd å hjelpe. Hvor det har gått utover mitt eget liv fordi det de trengte hjelp til krevde så mye. Og det gikk lang tid før jeg forsto at dette har jeg jo ikke noe godt av: personen blir ikke noe bedre og jeg føler meg utnyttet mtp tid, ressurser og at det aldri stilles spm om hvordan JEG har det. 

På verdensdagen for psykisk helse tenkte jeg på nettopp dette. Det influensere og kjendiser prøver å få frem er at vi skal kontakte disse her som vi sjelden prater med og som vi vet sliter. Si til de at vi tenker på de og er her for de. 

De vi er flinke til å se i dagliglivet (egne barn, mann, bestevenninner) og som ofte får høre fra deg at du er glad i de, de vet godt at du bryr deg. For det vises godt i hverdagen. 

Derfor lurer jeg på: er det slemt av meg å ikke kontakte mennesker jeg ikke har kontakt med og som jeg vet har det tungt? Det er jo tydeligvis nettopp disse vi oppfordres til å kontakte. 

Anonymkode: 4bcf9...be3

Jeg tror ikke de mener at man skal ta kontakt med folk man ikke har noe til overs for, og som har gjort deg vondt. Alle sliter innimellom, jeg har ikke energi eller kapasitet til å forbarme meg over tidligere perifere venner. I allefall ikke de jeg ikke lenger har kontakt med. Det er jo bare rart å ta kontakt med noen som har såret deg veldig, i slike tilfeller tenker jeg bare at karma is a bitch!

[Gjest vilkåret]

Det finnes mennesker der de er psykisk syke på en måte som er destruktivt for de rundt. De er noke en mindre % av totalen. Det finnes også de som skylder på psykisk sykdom for å slippe unna behandle andre som dritt og få viljen sin. Mange som oppfører seg bedrittent som skylder på traumer, for de vet det funker for å slippe unna.

Man må skille på de som sliter og som stiller opp for vennene sine osv (de forteller gjerne ikke andre om at de sliter, så mulig du ikke en gang vet at de gjør det) og de som bare utnytter og bruker.

At noen sier de sliter gir ikke frikort til å behandle andre dårlig og dra de ned.

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite at en tidligere venninne sleit for noen år siden, helt tilfeldig, via en snap-story. 
Vi hadde ikke hatt mye kontakt pga avstand, og vi hadde ikke vært veldig nært hverandre tidligere heller. 
Jeg svarte på denne å spurte hva som skjedde, dagen etter sendte jeg en ny melding og spurte hvordan dagen var og hvordan formen var. Dag tre gjorde jeg det samme. 

De siste 4 årene har det ikke gått en eneste dagen uten at vi har snakket eller chattet sammen. Vi bor fortsatt langt fra hverandre, men hun er blitt min aller beste venninne, og den personen jeg helt klart har vært nærmest i løpet av livet mitt. 

Hun har også sagt flere ganger at det at jeg tok kontakt når jeg gjorde, og slik jeg gjorde, var noe som ga henne mer mot til å kjempe i mot psykdom, og at vi kan skravle hele tiden hjelper henne igjennom tunge stunder. Og det er gjensidig. Jeg sliter med angst, og hun oppmuntrer meg til å utfordre angsten, og er alltid der for å støtte opp og hjelpe meg igjennom angstanfallene, selv om vi har lang avstand... 

Så det å strekke ut en hånd til noen som sliter handler ikke om å ta kontakt med de som mobbet en på barneskolen, eksen som var utro, eller dritt-venninnen som baksnakket. Det handler om å strekke ut hånden til noen man ikke snakker så ofte med, noen man ikke nødvendigvis er så nært, men som man vet/tror er alene. Det handler om å sende en hyggelig melding å spørre hvordan det går, og eventuelt invitere på en kopp kaffe eller en gåtur. 

Mange opplever at venner trekker seg unna i det man blir syk, fordi folk ikke vet hvordan håndtere det. Når den sosiale vennen plutselig får angst og ikke tørr dra på fest... Eller når den smilende og utadvendte vennen går inn i en depressiv periode og ikke orker ta initiativ lengre... Og når venner trekker seg unna, så blir man ensom... Og da kan det være helt utrolig hyggelig og oppløftende dersom noen strekker ut en hånd og sier hei. 
Man trenger ikke si mye og man trenger ikke leke psykolog, mange som sliter ønsker bare en hyggelig kopp kaffe med snakk om vær og vind. 

Anonymkode: 3ce61...028

[AnonymBruker]

Det var litt godt å lese dette, for man føler seg jo litt slem. En av de jeg pleide omgang med for noen år siden og som krysset en grense når det kom til tillitt, er i dag en medieskikkelse som flere ganger via medier og tv har snakket om / gitt uttrykk for at h*n føler seg sviktet av de som ikke lenger er i livet til vedkommende, og ting blir lagt fram sånn som en skriver her - karma is a bitch og at vi som har vendt vedkommende ryggen selv kommer til å få kjenne på livets prøvelser siden vi "så enkelt" vendte h*n ryggen. Så får personen sympati og medfølelse fra følgere og tv tittere og de tenker vel at folk er grusomme som valgte å stenge et så fantastisk menneske ute. 

Jeg tenker en del på dette, at kun den enes side kommer fram og da er det sannheten. Snakker h*n ille om akkurat meg til andre? Setter h*n ut rykter om meg? Selv velger jeg å ikke snakke om personen til andre, for jeg orker ikke bruke tiden min på det og jeg har dessuten såpass respekt for andre mennesker nok til at jeg ikke sitter å snakker dritt om de til andre. Da tier jeg heller og legger ting bak meg. 

Anonymkode: 4bcf9...be3

[AnonymBruker]

Jeg har en pf (unnvikende) og plager ingen (er veldig redd for å være til bry, tror ikke noen vil være venn med meg etc). Jeg har via internett kontakt med flere hundre mennekser som lider av det samme som meg. Svært få av oss er åpne om lidelsen utenfor gruppen, svært få av oss har venner, mange er helt uten noen å snakke med når det er krise (feks dødsfall i familien) og mange har ett anstrengt forhold til foreldre pga traumer fra barndommen. Sannsynligheten er stor for at andre mennesker ikke forstår at jeg er ensom. Jeg hadde satt ufattelig pris på en invitasjon til en kaffe. Gir du en finger så tar vi imot en finger, vi tar ikke hele hånden.

Så, ta kontakt med en du engang kjente som du ikke vet hvordan det går med. En du ikke vet om har venner, en som ikke poster vennindetreff på fb.

Anonymkode: 9f289...a6b

[AnonymBruker]

Ta kontakt med naboer, kolleger, foreldre i barnas klasse, folk du ofte ser i butikken, naboen på bussen, folk på venteværelset hos tannlegen osv. Slå av en hyggelig prat. Smil til folk. Vær et hyggelig medmenneske. 

Anonymkode: e9832...295