Jeg er så lei av samboeren, føler at han ikke utvikler seg noe

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette relativt kortfattet og samtidig få med det viktigste. 

De årene vi har bodd sammen har jeg hatt nesten alt ansvar for hus, hjem og alle som bor her (mine og dine barn). Det har spist meg helt opp. Jeg har vært ekstremt glemsk og ekstremt utslitt. Det har vært overveldende og med ujevne mellomrom har jeg knekt helt sammen foran samboeren og tryglet og bedt om at han skaffer vaskehjelp for sin del av byrden. Han har blitt knekt over å "være ubrukelig", men ikke noe mer har skjedd. Jeg har gått tilbake til hverdagen og "glemt" at jeg er så alene om hovedansvaret, og ting har fungert på et vis frem til min neste knekk. Og slik har det gått i en runddans. 

Samboeren har i løpet av årene våre sammen lagt mye på seg. Han har fått mange kroppslige plager, men klarer ikke å ta tak i verken vekt eller å trene opp kroppen. Han går heller sakte, men sikkert mer opp. Han er negativ til mine ønsker om endringer i hjemmet, som male, enkel oppussing, endre noe i møblementet. Han vil helst at alt bare er som det er. Jeg er usikker på om det handler mest om penger eller at han må gjøre en innsats for noe. De tingene som er gjort i huset, har jeg stort sett gjort alene. Vi har mange ting og tang så alle rom er rotete. Jeg hater det, men klarer ikke å komme i mål alene. 

Samtidig med at han ikke vil ta tak i ting, så "vet" han alt. Hvis jeg mener at noe er galt med bil eller ting i huset, så skal han bare avfeie det med at jeg bare bekymrer meg, overtenker etc. Likevel viser det seg igjen og igjen at jeg har rett. Så det eneste som skjer er at det bekreftes at jeg ikke kan stole på han og at jeg er helt alene om å prøve å ordne ting. Han blir også iblant sur siden jeg insisterer på at jeg har rett. Det problematiseres mer at jeg er sta og skal ha rett, enn at han så ofte faktisk tar drastisk feil og at det får store konsekvenser. 

Jeg har havnet i den klassiske stemor-fella. Far tar lite ansvar (for absolutt alle områder av barnas liv, det mentale, samtaler med dem, lære dem ting, følge opp ting) og jeg vil ikke være streng med hans barn eller ta det ansvaret mer (jeg har alt for lenge prøvd å dekke over hans inkompetanse). Til gjengjeld skaper det STOR frustrasjon inni meg. Jeg vet ikke om jeg vil gi konkrete eksempler, men helt enkelt kan man si at barna hans tar like mye ansvar som faren sin og er ca like slurvete. Altså er det ekstremt mye jobb på meg. Og jeg blir så lei meg, for jeg har prøvd å si fra. 

Jeg vet og forstår nå at dette handler om at jeg tillater det. Jeg har faktisk selv valgt denne mannen og dette livet. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Barna begynner snart å flytte ut, men jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette et samliv etter alt dette. Jeg har mistet meg selv totalt og tryglet om hjelp. Uten å få det. Og han ønsker ikke å endre dette mønsteret. Han ønsker faktisk virkelig ikke å gjøre en innsats verken for meg eller barna sine. Jeg har snakket ordentlig med han mange ganger, men han får ikke til å endre noe. På mange måter synes jeg at han virker litt enkel. Han klarer ikke å reflektere over egen atferd og er en mester i å si èn ting, men gjøre noe annet. Alternativt også å skylde på andre, helst sine egne barn, for de tingene han selv ikke klarer å gjennomføre. Det er alltid noen andres skyld. Barna våre liker hverandre godt og jeg skal i alle fall klare å bo her til de flytter. Slik at de kan ha hverandre lengst mulig. Men seriøst, hadde noen andre enn meg giddet dette her? 😑 Er det noe å redde? Jeg klarer ikke å se hvordan jeg skal få til å vokse som person, samtidig som at jeg må dele alt av avgjørelser og ansvar med samboeren. 

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

Men hvorfor i himmelens tror du at mannen vil forandre seg ? 
Nå må du du stopp og ta bare på deg sjøl. 
Jeg kan love deg at belønningen med å komme deg ut av dette helvete er større enn belastningen av å skilles. 
Barna kan du fremdeles ha kontakt med selv om du bor for deg selv. 
Hadde jeg kunnet så skulle jeg kommet og hjulpet deg med å komme deg ut av denne skrustikka 

Anonymkode: e5354...249

[AnonymBruker]

Mannen forandrer seg ikke, så du burde absolutt forlate han for din egne psykiske og fysiske helse.

Barna burde hjelpe mer til i huset.

Du burde gjøre så lite så mulig med hans ansvarsområder. Re opp din side av senga. Skift på di dyne og di pute. Vask dine klær. Barna kan vaske egne klær siden de er så store at de snart flytter ut. Mannen kan i alle fall vaske egne klær

Ikke få barn med han om du er ung nok til det.

Flytt ut eller be han flytte ut. Dere kan enten slå opp eller bli særboere.

Anonymkode: 27a4c...aaf

[Tatja]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette relativt kortfattet og samtidig få med det viktigste. 

De årene vi har bodd sammen har jeg hatt nesten alt ansvar for hus, hjem og alle som bor her (mine og dine barn). Det har spist meg helt opp. Jeg har vært ekstremt glemsk og ekstremt utslitt. Det har vært overveldende og med ujevne mellomrom har jeg knekt helt sammen foran samboeren og tryglet og bedt om at han skaffer vaskehjelp for sin del av byrden. Han har blitt knekt over å "være ubrukelig", men ikke noe mer har skjedd. Jeg har gått tilbake til hverdagen og "glemt" at jeg er så alene om hovedansvaret, og ting har fungert på et vis frem til min neste knekk. Og slik har det gått i en runddans. 

Samboeren har i løpet av årene våre sammen lagt mye på seg. Han har fått mange kroppslige plager, men klarer ikke å ta tak i verken vekt eller å trene opp kroppen. Han går heller sakte, men sikkert mer opp. Han er negativ til mine ønsker om endringer i hjemmet, som male, enkel oppussing, endre noe i møblementet. Han vil helst at alt bare er som det er. Jeg er usikker på om det handler mest om penger eller at han må gjøre en innsats for noe. De tingene som er gjort i huset, har jeg stort sett gjort alene. Vi har mange ting og tang så alle rom er rotete. Jeg hater det, men klarer ikke å komme i mål alene. 

Samtidig med at han ikke vil ta tak i ting, så "vet" han alt. Hvis jeg mener at noe er galt med bil eller ting i huset, så skal han bare avfeie det med at jeg bare bekymrer meg, overtenker etc. Likevel viser det seg igjen og igjen at jeg har rett. Så det eneste som skjer er at det bekreftes at jeg ikke kan stole på han og at jeg er helt alene om å prøve å ordne ting. Han blir også iblant sur siden jeg insisterer på at jeg har rett. Det problematiseres mer at jeg er sta og skal ha rett, enn at han så ofte faktisk tar drastisk feil og at det får store konsekvenser. 

Jeg har havnet i den klassiske stemor-fella. Far tar lite ansvar (for absolutt alle områder av barnas liv, det mentale, samtaler med dem, lære dem ting, følge opp ting) og jeg vil ikke være streng med hans barn eller ta det ansvaret mer (jeg har alt for lenge prøvd å dekke over hans inkompetanse). Til gjengjeld skaper det STOR frustrasjon inni meg. Jeg vet ikke om jeg vil gi konkrete eksempler, men helt enkelt kan man si at barna hans tar like mye ansvar som faren sin og er ca like slurvete. Altså er det ekstremt mye jobb på meg. Og jeg blir så lei meg, for jeg har prøvd å si fra. 

Jeg vet og forstår nå at dette handler om at jeg tillater det. Jeg har faktisk selv valgt denne mannen og dette livet. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Barna begynner snart å flytte ut, men jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette et samliv etter alt dette. Jeg har mistet meg selv totalt og tryglet om hjelp. Uten å få det. Og han ønsker ikke å endre dette mønsteret. Han ønsker faktisk virkelig ikke å gjøre en innsats verken for meg eller barna sine. Jeg har snakket ordentlig med han mange ganger, men han får ikke til å endre noe. På mange måter synes jeg at han virker litt enkel. Han klarer ikke å reflektere over egen atferd og er en mester i å si èn ting, men gjøre noe annet. Alternativt også å skylde på andre, helst sine egne barn, for de tingene han selv ikke klarer å gjennomføre. Det er alltid noen andres skyld. Barna våre liker hverandre godt og jeg skal i alle fall klare å bo her til de flytter. Slik at de kan ha hverandre lengst mulig. Men seriøst, hadde noen andre enn meg giddet dette her? 😑 Er det noe å redde? Jeg klarer ikke å se hvordan jeg skal få til å vokse som person, samtidig som at jeg må dele alt av avgjørelser og ansvar med samboeren. 

Anonymkode: 8f756...c52

Hvis han er både lat og tafatt, så er det jo et slitsomt liv du har hatt - og kommer til å fortsette å ha. Pass på å ikke gå i tafatt-fella selv, og fortsette et liv du egentlig ikke ønsker. 

Jeg kjenner til tider et snev av det samme med min mann, men langt ifra i den grad. Selv er jeg mer handlekraftig og lett på labben, så jeg får til tider spader. 

[AnonymBruker]

Du skal ut av den dritten der.
Du begynner med det - nå.

Begynn å google alt du må vite før du drar.

Hvor mye penger har du?
Hvor mye penger er i delt økonomi?
Hvem står som eier/leier av bostand?
Hvis dere begge eier/leier, finnes det noen vei ut av denne kontrakten?
Hvor skal du dra når du drar? (Søster, hybel, AirBnB, venninne - ny permanent bopel?)
Kan dine barn bo hos faren en periode uten at dette går utover ungdomsskole eller VGS? 

Jeg anbefaler at du ser deg om på Finn etter steder å bo som er nærme din jobb. Det er det letteste stedet å begynne. Ikke tenk at det må være veldig stort, for du har store barn og de trenger kanskje ikke bo hos deg denne perioden. Det må ikke være permanent. Det viktigste er at du får luft under vingene og kommer deg vekk. 

Anonymkode: ea33b...9f1

[AnonymBruker]

Skriver det jeg skrev over fordi folk alltid sier "skal du gidde det der", men få skriver hvordan man skal starte.

Anonymkode: ea33b...9f1

[AnonymBruker]

Dump ham. Du rekker det før jul. Tenk så deilig? Det er ingen grunn til å bli i det forholdet. 

Anonymkode: 69601...495

[AnonymBruker]

Du beskriver jo ikke en person man forventer endring fra, ts? Altså - du beskriver et samliv som fra starten av har inneholdt en voksen ansvarlig person og en voksen som åpent gir blanke i barn og samboer. Som enten ikke ser verdien av eller ikke har interesse av å interessere seg for unger og alt som hører med (avtaler, treninger, matpreferanser, interesser, musikksmak, hobbyer, vennekrets, venners foreldre, skolearbeid, forpliktelser, hygiene, estetisk preferanse, treningstider, helse, ambisjoner, planer og utfordringer for å nevne et absolutt minimum av det en forelder som faktisk interesserer seg for sine barn holder kontroll på). 

Det overlater han fint til «noen andre». Om ikke deg, så til exen eller til barnet selv. Han gidder i alle fall ikke bry seg.

Og så kommer vi til din forventning eller håp om at en person som åpent viser at han gir blanke i eget avkom altså skal ha «potensiale for endring». Hvor mener du et slikt potensiale nå skal ligge skjult? 

Jo, du kan «begynne å forvente mer» og all den røkla der. Men å forvente at en far vet hvilke avtaler, preferanser, medisiner og treninger hans eget barn har? At han vet hvordan man vasker tutuer og sminker til dans? Det er ikke å «forvente mer». Det er å forvente et absolutt minimum. Du er nå i et forhold med et menneske som velger å ikke yte et absolutt minimum for egne unger. Det hjelper ikke da å «forvente» at han skal bli et fungerende menneske. Like lite som det hjelper å forvente at en stein skal begynne å jogge. Det er utenfor hans evner å fungere som menneske. La være å håpe på «mer» eller «annet».

Om han funker som partner i en eller annen form (noe må du jo få utav dette?) så foreslår jeg å beholde han som en av flere særboende partnere/«venner» etter at ungene flytter ut. 

Anonymkode: 17bac...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvorfor i himmelens tror du at mannen vil forandre seg ? 
 

Anonymkode: e5354...249

Jeg vet virkelig ikke lenger. Jeg har levd i håpet hele veien, veldig godt hjulpet av dissosiasjon og dårlig hukommelse. Nå er jeg bedre og det er som at jeg har våknet og nå kan se litt ovenfra hvordan jeg lever. Nå ser jeg alt så tydelig og jeg ser jo selv at dette egentlig er umulig. Jeg vil bare ikke tro det likevel. Jeg vil bare ha det stabilt, men jeg ser jo at denne type "stabilt" ødelegger meg like mye eller mer. 

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen forandrer seg ikke, så du burde absolutt forlate han for din egne psykiske og fysiske helse.

Barna burde hjelpe mer til i huset.

Du burde gjøre så lite så mulig med hans ansvarsområder. Re opp din side av senga. Skift på di dyne og di pute. Vask dine klær. Barna kan vaske egne klær siden de er så store at de snart flytter ut. Mannen kan i alle fall vaske egne klær

Ikke få barn med han om du er ung nok til det.

Flytt ut eller be han flytte ut. Dere kan enten slå opp eller bli særboere.

Anonymkode: 27a4c...aaf

Flytter jeg først ut, så gidder jeg aldri å fortsette forholdet med han. Jeg holder ut fordi vi deler mye materialistisk, men aldri om jeg hadde orket dette om jeg var "helt fri". Vaske klær er den ene tingen han gjør. Han har liksom valgt seg ut "vaske klær" som sin eneste oppgave for å føle at han bidrar (i tillegg til at han ofte lager mat, men det liker han så godt at det telles ikke på samme måte som alle andre kjipe ting). At han er elendig på å sortere og ofte legger feil er visst ikke så viktig. Han bidrar 🤡🤓 

Barna burde bidra mer og det stoppet også opp da vi flyttet sammen. Han klarer ikke å få sine barn til å bidra og mine syntes selvsagt det ble feil at det alltid var de som hjalp til. Så da ble det en lang periode ingen da. Mine hjelper når jeg spør og det er aldri sure miner, men det blir mest til at jeg spør dem når det bare er oss hjemme. Vi hjelper hverandre med hva det måtte være. Jeg skjønner at samboerens barn har lært at man ikke gjør ting for hverandre, for samboeren gjør ikke noe for dem heller. 

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

Tatja skrev (1 time siden):

Hvis han er både lat og tafatt, så er det jo et slitsomt liv du har hatt - og kommer til å fortsette å ha. Pass på å ikke gå i tafatt-fella selv, og fortsette et liv du egentlig ikke ønsker. 

Jeg kjenner til tider et snev av det samme med min mann, men langt ifra i den grad. Selv er jeg mer handlekraftig og lett på labben, så jeg får til tider spader. 

Jeg har absolutt endt opp i tafatt-fella selv til tider. Heldigvis aldri i like stor grad som han, men jeg er påvirket. Det henger selvsagt også sammen med at jeg har vært utslitt. Da jeg møtte han var han veldig aktiv innen en sport, men vipps var det avsluttet og han bare este ut mens han satt og spiste sukker. 

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dump ham. Du rekker det før jul. Tenk så deilig? Det er ingen grunn til å bli i det forholdet. 

Anonymkode: 69601...495

Jeg begynner jo å komme til den konklusjonen. Men jeg vil ikke flytte 🙊 Ikke enda. Men det er godt å høre at jeg "har rett" i dette også. At dette er feil. 

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du skal ut av den dritten der.
Du begynner med det - nå.

Begynn å google alt du må vite før du drar.

Hvor mye penger har du?
Hvor mye penger er i delt økonomi?
Hvem står som eier/leier av bostand?
Hvis dere begge eier/leier, finnes det noen vei ut av denne kontrakten?
Hvor skal du dra når du drar? (Søster, hybel, AirBnB, venninne - ny permanent bopel?)
Kan dine barn bo hos faren en periode uten at dette går utover ungdomsskole eller VGS? 

Jeg anbefaler at du ser deg om på Finn etter steder å bo som er nærme din jobb. Det er det letteste stedet å begynne. Ikke tenk at det må være veldig stort, for du har store barn og de trenger kanskje ikke bo hos deg denne perioden. Det må ikke være permanent. Det viktigste er at du får luft under vingene og kommer deg vekk. 

Anonymkode: ea33b...9f1

Takk. Det er veldig hjelp å få oversikt over hvor man starter ja. Skal spare denne til det blir ordentlig aktuelt. For det blir det nok. Men jeg må tøffe meg opp enda litt til. Det er skummelt. Jeg er en person som higer etter stabilitet, også var det dette jeg klarte å finne 🙄 

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

Begynn med små ting, som å rydde huset.

Kast mest mulig. Alt fra små til store ting. 

Her kan barna gjøre en innsats også. Alt som ikke brukes, skal ut av huset. Se litt serier om minimalisme for inspirasjon. Det gjelder alt fra for mange stekespader, til for mange gensere.

Trener du ikke, begynn å tren. Bra for deg, og det vil stresse mannen din litt.

Følg litt med på boligmarkedet.

Hva har dere, og hva blir det når det deles? Hva kan evt du kjøpe deg i fremtiden?

Anonymkode: b17b8...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk. Det er veldig hjelp å få oversikt over hvor man starter ja. Skal spare denne til det blir ordentlig aktuelt. For det blir det nok. Men jeg må tøffe meg opp enda litt til. Det er skummelt. Jeg er en person som higer etter stabilitet, også var det dette jeg klarte å finne 🙄 

Anonymkode: 8f756...c52

Husk at det vil fortsette å slite deg ut å leve slik. 

Anonymkode: 4bccd...a6f

[AnonymBruker]

Om du 100% har bestemt deg for å bli til barna har flyttet ut ville jeg allikevel fortalt han ståa.

"Jeg har bestemt meg for å gå fra deg når barna flytter ut. Jeg trenger en endring frem til da for jeg orker ikke dette her lengre. Dine barn tar du deg av og jeg tar meg av mine. Du tar deg av å rydde å vaske etter dine barn og jeg mine osv. 

Du får tenke over hvordan du vil vi skal gjøre det praktiske sammen frem til da og etter jeg har dratt."

Ville også før jeg tok denne samtalen sett litt over økonomien og eiendeler osv. og skaffet bevis på hva som er ditt og ikke så han ikke prøver å lure unna noen penger. 

Anonymkode: 33eaa...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du beskriver jo ikke en person man forventer endring fra, ts? Altså - du beskriver et samliv som fra starten av har inneholdt en voksen ansvarlig person og en voksen som åpent gir blanke i barn og samboer. Som enten ikke ser verdien av eller ikke har interesse av å interessere seg for unger og alt som hører med (avtaler, treninger, matpreferanser, interesser, musikksmak, hobbyer, vennekrets, venners foreldre, skolearbeid, forpliktelser, hygiene, estetisk preferanse, treningstider, helse, ambisjoner, planer og utfordringer for å nevne et absolutt minimum av det en forelder som faktisk interesserer seg for sine barn holder kontroll på). 

Det overlater han fint til «noen andre». Om ikke deg, så til exen eller til barnet selv. Han gidder i alle fall ikke bry seg.

Og så kommer vi til din forventning eller håp om at en person som åpent viser at han gir blanke i eget avkom altså skal ha «potensiale for endring». Hvor mener du et slikt potensiale nå skal ligge skjult? 

Jo, du kan «begynne å forvente mer» og all den røkla der. Men å forvente at en far vet hvilke avtaler, preferanser, medisiner og treninger hans eget barn har? At han vet hvordan man vasker tutuer og sminker til dans? Det er ikke å «forvente mer». Det er å forvente et absolutt minimum. Du er nå i et forhold med et menneske som velger å ikke yte et absolutt minimum for egne unger. Det hjelper ikke da å «forvente» at han skal bli et fungerende menneske. Like lite som det hjelper å forvente at en stein skal begynne å jogge. Det er utenfor hans evner å fungere som menneske. La være å håpe på «mer» eller «annet».

Om han funker som partner i en eller annen form (noe må du jo få utav dette?) så foreslår jeg å beholde han som en av flere særboende partnere/«venner» etter at ungene flytter ut. 

Anonymkode: 17bac...048

Oj, oj, her var det mye han enten ikke vet om barna sine eller ikke bryr seg om. Han synes ikke det er så viktig at de får velge farge eller stil på rommet sitt, "det er jo ikke akkurat slik at de vil mistrives på rommet bare fordi det er feil farge". Slik det er nå så har mine barn skikkelig fine rom, mens hans barn har ganske kjipe. Og det er Ikke min feil. Men ja, det var en digresjon. Han vet tidspunktet for barnas aktiviteter, men ikke stort mer. Ufattelig lite om venner og slikt. Jeg tror aller mest at han ikke ser verdien i å vite noe personlig om barna og han fremmer heller sitt syn om alt mulig enn å være oppmerksom på deres. Samtidig som han legger skylden på dem for å ikke åpne seg. Jeg har prøvd å få han til å finne veier for å ta tak i vanskene på, prøvd å få han til å reflektere. Men det går ikke. Han forstår ikke hvordan man gjør det virker det som. "Opplevde du at du ble møtt på dine følelser som barn? Ble du hørt og respektert?" "Jaja, det ble jeg." (Ok, nei, jeg tror ikke det altså. Da hadde du hatt en høyere eq). 

Merkelig nok så er han veldig oppmerksom på meg. Kan gjerne bruke penger på ting vi gjør sammen (det betyr vel egentlig bare at han gjerne bruker penger på Seg), vi to har det fint sammen når vi er ute av huset eller når jeg klarer å ikke tenke på alt som burde blitt gjort. Han oppmuntrer meg når det gjelder mine hobbyer og planer. Det har vært interessant å snakke med han, frem til jeg forsto at han egentlig bare kopierer det jeg sier og det stikker ikke dypere enn at han handler motsatt 😑

Anonymkode: 8f756...c52

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville benyttet muligheten nå når tåka i hodet ditt ikke er så tett til å se over økonomi, eiendeler og hvordan ting kan fungere best mulig denne perioden du har tenkt deg gjennom. 

Anonymkode: e8025...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Husk at det vil fortsette å slite deg ut å leve slik. 

Anonymkode: 4bccd...a6f

Jaaaa, det er det som er problemet. Jeg kommer jo ikke til å komme ovenpå så lenge jeg er her. Jeg forstår det, jeg vet det, men oppdagelsen er så ny at jeg må sitte med den litt før jeg agerer. 

Anonymkode: 8f756...c52

[Perle]

Siden det bare er "dine" og "mine" barn i dette "forholdet" og ingen "våre", er vel ikke dette så mye å lure på? Du har bare ett liv, og mister du helsen mister du alt. 

Lei meg for at du har ofret helsen din og brukt tid, krefter og penger på på han og hans barn når du kunne spandert dem på deg selv og dine. Han virker ikke särlig smart, det er leit å si det. Man kan kan ikke "gro" iq, (eller eq for den sakens skyld, han vet ei heller neppe hva dette er). 

Skjönner at dette er en prosess, men nå har du ihvertfall fått validert dine tanker. Denne mannen spilleri ikke i samme divisjon som deg. Ikke engang i samme liga. Det värste er jo, at pga hans manglende innsikt og evner, forstår han ikke hva du har bidratt med når det kommer til å oppdra og å väre där for HANS avkom. Tragisk, han burde tilbedt bakken du går på, ikke sitte der å klö seg i räva. 

Sier som flere ovenfor; 

skaff deg en oversikt over ökonomi og eiendeler, og smi deg en god plan. Om dette tar tid spiller det ingen rolle, du har jo allerede kastet bort et hav av tid. Sörg for å väre skikkelig forberedt ökonomisk, også tar du barna dine og flytter til et sted, hvis du kan ha det strökent og slippe rot og helvete. Etterhvert vil du treffe en hyggelig, kjekk og hjelpsom mann som du kan ha det trivelig med. -En som kansje både kan snekre og kjöre lass til fyllinga, kjöpe en bukett blomter, före en samtale og som har normalt utviklende sjelsevner og er mentalt og emosjonelt "påkoplet"

Du har virkelig INGENTING å tape bare forbered deg godt nok. 

Alt vel 

 

Endret 11. oktober 2022 av Perle
skrivefeil, og utenlandsk tastatur