Baby 3 mnd. veldig knyttet til mor

[AnonymBruker]

Har en baby på cirka 3 måneder. H*n er en ganske "normal" baby - gråter ved sult, trøtthet og vondt i magen, utvikler seg normalt, kan allerede rulle fra rygg til mage og prater og ler masse når h*n er fornøyd. Sover i intervaller, med noe lengre søvnperioder på nattestid. Jeg fullammer.

Far var hjemme i over en måned etter h*n ble født, og hadde mye kosetid med henne - byttet bleier, matet med flaske, bysset og hadde baby sovende på fanget. 

Jeg er i 100% permisjon. Far jobber nå fulltid.

Babyen er veldig knyttet til meg. Andre kan få lov til å holde litt, men etter kort tid gråter hun og det er kun jeg som klarer å roe ned (roer seg ned med en gang h*n kommer til meg). Det samme gjelder far - han har klart å roe ned noen få ganger, men stort sett er det mamma som må til, ellers blir det hylgråt ut av en annen verden. Hun roper når jeg går ut av rommet og hele kroppen vender seg mot lyden av meg når hun er hos far. Når jeg er nær henne er hun fornøyd - smiler og prater i vei.

Er dette normalt? På den ene siden tenker jeg det er bra at hun er så knyttet til en av oss, men samtidig er jeg redd hun er sånn fordi hun egentlig er veldig uttrygg.

Jeg ser at far og øvrig familie ikke er/har vært så flinke til å lese henne og at de derfor ikke alltid er så gode på å følge hennes behov. Jeg har blitt veldig god på å lese henne og kan høre bare på lydene hva som er problemet og hvordan det bør håndteres. Kan det være derfor?

Noen andre som har/har hatt det sånn? Veldig koselig at hun liker meg, men det er også litt slitsomt. Og veldig sårt for far. Og jeg er redd for hvordan det blir når jeg skal tilbake i jobb (riktignok ikke før mars neste år).

Anonymkode: cd68b...ce3

[AnonymBruker]

Helt normalt. 

Anonymkode: d6832...748

[AnonymBruker]

Helt normalt. Du er hennes primære omsorgsperson, med far som en god nr.2. Slik det bruker å være.

Anonymkode: 218c6...c39

[AnonymBruker]

Helt normalt 

Anonymkode: f52d4...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Helt normalt. 

Anonymkode: d6832...748

 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Helt normalt. Du er hennes primære omsorgsperson, med far som en god nr.2. Slik det bruker å være.

Anonymkode: 218c6...c39

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Helt normalt 

Anonymkode: f52d4...fe2

Ts her. Godt å høre! Den største grunnen til at jeg blir usikker er nok at noen i familien har kommentert at hun er så mammadalt, som om det er unormalt. Men da kan jeg slappe av og tenke at dette bare er sunt og at jeg ikke skjemmer henne bort. Ønsker selvsagt at hun skal være like knyttet til far og etterhvert også besteforeldrene sine. Vi gjør det vi kan for at hun skal trives med far - bruker all den tid vi kan oss 3, jeg holder meg litt i bakgrunnen når han steller eller de leker/koser osv. 

Anonymkode: cd68b...ce3

[Maskinfører]

Syns det virker helt normalt at en baby er tilknyttet sin mor med mindre far også har bryster med melk 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

 

Ts her. Godt å høre! Den største grunnen til at jeg blir usikker er nok at noen i familien har kommentert at hun er så mammadalt, som om det er unormalt. Men da kan jeg slappe av og tenke at dette bare er sunt og at jeg ikke skjemmer henne bort. Ønsker selvsagt at hun skal være like knyttet til far og etterhvert også besteforeldrene sine. Vi gjør det vi kan for at hun skal trives med far - bruker all den tid vi kan oss 3, jeg holder meg litt i bakgrunnen når han steller eller de leker/koser osv. 

Anonymkode: cd68b...ce3

Er dette en eldre generasjon?

Min samboers stemor er av den typen som mener at vi skjemte bort babyen ved å plukke henne opp da hun gråt. Det samme fordi hun fikk mat med en gang jeg så tegn til sult osv., eller at hun gråt i hennes armer.

Det er jo helt tullete. Du skjemmer ikke bort en baby ved å svare på deres primære behov, som jo er mat og nærhet😊

Vår gikk også gjennom en fase ved 8-9 mnd alder hvor det var gråt av nærmest redsel hvis noen andre enn mamma og pappa eller de hun så ofte prøvde å holde henne. Da fikk vi høre av samme dame at vi hadde gjort noe feil, men det er altså veldig normalt. Hun og samboers far ser sjeldent barnet vårt, og tenker årsaken ligger der.

Anonymkode: 44715...109

[AnonymBruker]

I "gamle dager" var det negativt at babyer fikk behovene sine dekket. De voksne hadde konstant sterk angst for at barna deres skulle bli bortskjemte. Det virker som om de trodde det var en direkte sammenheng mellom mye kos som baby og ufordragelig oppførsel som tenåring, for å sette det på spissen. 

Ja, du leser nok signalene bedre. Du har pupper, som også gir deg en fordel med tanke på tilknytning. Babyer kommer til verden og vet hvem moren deres er pga lukt, de vet ikke hvem far eller andre slektninger er. Båndet mellom mor og baby er vanligvis ekstremt sterkt, og sånn skal det være! Babyen vil med alderen oppdage helt selv at det finnes en verden utenfor deg, som hun ønsker å ta del i. Da vil hun løsrive seg litt mer fra deg og slippe inn andre mennesker. Dette kommer til å gå helt av seg selv. Den første tiden er det veldig viktig at babyen føler seg trygg, så hvis hun ikke roer seg hos andre etter gjentatte forsøk, så er det helt riktig at du overtar, dersom du også ønsker dette.

Anonymkode: b796c...c06

[Kaisada]

Veldig normalt. Hen er og skal være (fra naturens side) helt avhengig av deg for å leve. Du er virkelig ALT for babyen din❤️

[AnonymBruker]

Som de sa på foreldrekurs og som det står i bøker: Du kan ikke skjemme bort en baby. Baby er 100% avhengig av mammaen den første tiden. Det er bare sånn det er. 

 

Anonymkode: f6041...470

[AnonymBruker]

Støtter de andre her, dette er bra og normalt

Anonymkode: 5fdd4...df6

[AnonymBruker]

Fra ei som hadde en mammadalt - dette er helt normalt. Jeg var livredd for overgangen til barnehage (far hadde ikke permisjon pga studier og liten inntekt, så jeg hadde all permisjon), men det gikk helt fint det og! Ved å svare på barnets behov og være den trygge basen skaper du en sikker og trygg tilknytning som vil gagne barnet resten av livet. Stå på, mamma ❤

Anonymkode: 51742...2f6

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk for alle gode svar 😊 Ønsker å gjøre henne god og trygg slik at hun kan ta med seg tryggheten videre i livet (jeg bodde selv på barnehjem det første året av livet mitt, noe som har lagt igjen merker i mitt voksne liv), samtidig som jeg ikke vil bikke over til å bli overbeskyttende. Men jeg skal fortsette som jeg gjør nå - gi henne det hun trenger av kos, nærhet og kjærlighet, og samtidig prøve å vise at far og andre også er gode mennesker når hun er åpen for det.

Anonymkode: cd68b...ce3

[AnonymBruker]

Sånn har min og vært alltid. SÅ lei av å høre at babyen er så mammadalt. Ja det er hun og jeg tenker det er vanlig og naturlig. 

Anonymkode: 6fa6e...af3

[AnonymBruker]

En baby kan ikke bli bortskjemt på kos og nærhet ❤️ Det er et primærbehov, og svært viktig for utviklingen. 

Anonymkode: e90d6...574

[AnonymBruker]

Helt normalt. Far vil bli mer og mer viktig for babyen etterhvert. Far kan feks gi grøt når dere begynner med det. Er litt slitsomt for mor i begynnelsen når baby er så knyttet til bare henne men det går som sagt seg til. 

Anonymkode: b1e51...f90

[Havbris]

Helt normalt med en slik tilknytning - det er som det skal. Resten kommer etterhvert. Slik var det også da jeg hadde baby for 30 år siden

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Har en baby på cirka 3 måneder. H*n er en ganske "normal" baby - gråter ved sult, trøtthet og vondt i magen, utvikler seg normalt, kan allerede rulle fra rygg til mage og prater og ler masse når h*n er fornøyd. Sover i intervaller, med noe lengre søvnperioder på nattestid. Jeg fullammer.

Far var hjemme i over en måned etter h*n ble født, og hadde mye kosetid med henne - byttet bleier, matet med flaske, bysset og hadde baby sovende på fanget. 

Jeg er i 100% permisjon. Far jobber nå fulltid.

Babyen er veldig knyttet til meg. Andre kan få lov til å holde litt, men etter kort tid gråter hun og det er kun jeg som klarer å roe ned (roer seg ned med en gang h*n kommer til meg). Det samme gjelder far - han har klart å roe ned noen få ganger, men stort sett er det mamma som må til, ellers blir det hylgråt ut av en annen verden. Hun roper når jeg går ut av rommet og hele kroppen vender seg mot lyden av meg når hun er hos far. Når jeg er nær henne er hun fornøyd - smiler og prater i vei.

Er dette normalt? På den ene siden tenker jeg det er bra at hun er så knyttet til en av oss, men samtidig er jeg redd hun er sånn fordi hun egentlig er veldig uttrygg.

Jeg ser at far og øvrig familie ikke er/har vært så flinke til å lese henne og at de derfor ikke alltid er så gode på å følge hennes behov. Jeg har blitt veldig god på å lese henne og kan høre bare på lydene hva som er problemet og hvordan det bør håndteres. Kan det være derfor?

Noen andre som har/har hatt det sånn? Veldig koselig at hun liker meg, men det er også litt slitsomt. Og veldig sårt for far. Og jeg er redd for hvordan det blir når jeg skal tilbake i jobb (riktignok ikke før mars neste år).

Anonymkode: cd68b...ce3

Akkurat sånn skal det være. Du er jo barnets mor?

Anonymkode: 45f00...7be