Hva føler du om å støtte noen følelsesmessig som er syk hvis du er redd for den samme sykdommen?

[AnonymBruker]

Jeg ble nylig diagnostisert med en livslang nevrologisk sykdom.

En nær venn ble testet for den samme sykdommen for 10 år siden. Den gang ble han livredd for å ha sykdommen og sier at han ikke fikk sove godt på 2 år. Til slutt ble sykdommen avkreftet. Nå viser det seg at jeg har den samme sykdommen. Han er som sagt min nærmeste venn og en jeg ville delt slike ting med. Han har imidlertid bedt meg om å la være fordi det vekker frykt han hadde den gang.

Hvordan ville du ha følt om å være der for en nær venn i en slik situasjon?

Anonymkode: e4719...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ble nylig diagnostisert med en livslang nevrologisk sykdom.

En nær venn ble testet for den samme sykdommen for 10 år siden. Den gang ble han livredd for å ha sykdommen og sier at han ikke fikk sove godt på 2 år. Til slutt ble sykdommen avkreftet. Nå viser det seg at jeg har den samme sykdommen. Han er som sagt min nærmeste venn og en jeg ville delt slike ting med. Han har imidlertid bedt meg om å la være fordi det vekker frykt han hadde den gang.

Hvordan ville du ha følt om å være der for en nær venn i en slik situasjon?

Anonymkode: e4719...090

Du stiller feil spørsmål. Det jeg leser mellom linjene er: 

- Du er lei deg og såret og litt sint fordi vennen din ikke vil høre om sykdommen din.

- Grunnen til at han ikke vil det er sterk helseangst, spesielt knyttet til denne sykdommen.

- Du ønsker støtte fra KG på dine følelser.

Er uansett ikke så mye ågjøre med, du kan jo ikke tvinge ham til å høre på deg. Menn er vel generelt heller ikke de beste til å yte den type omsorg, men finnes nok unntak.

 

Anonymkode: 68d69...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ble nylig diagnostisert med en livslang nevrologisk sykdom.

En nær venn ble testet for den samme sykdommen for 10 år siden. Den gang ble han livredd for å ha sykdommen og sier at han ikke fikk sove godt på 2 år. Til slutt ble sykdommen avkreftet. Nå viser det seg at jeg har den samme sykdommen. Han er som sagt min nærmeste venn og en jeg ville delt slike ting med. Han har imidlertid bedt meg om å la være fordi det vekker frykt han hadde den gang.

Hvordan ville du ha følt om å være der for en nær venn i en slik situasjon?

Anonymkode: e4719...090

Det spiller ingen rolle.

Det din venn gjør er ta vare på egen (psykiske) helse. Det er helt supert. Veldig ansvarlig. Tommel opp og alle burde vøre mye flinkere på slikt, sånn at helsevesenet ikke ble så overbelastet.

Det du tenker er at du har et behov for å dele dette med din venn. Men din venn har et behov for å ikke bli delt med. De to behovene, ts, er likeverdige. For en GOD venn er «motpartens» behov det en ønsker å hensynta. Dere ønsker begge å heller hensynta egne behov. Begge to. Så kan det tenkes at det løfter frem problemstillinger som «er vi da  gode venner som vi trodde?». Men det er ikke veldig viktig. Hvorfor? Fordi dere begge reagerer likt. Det er altså ikke en av dere som markant bryr seg mer om den andre. Dere er enige om å ta hensyn til eget behov først. Og kan bygge vennskapet på det.

Så kommer sykdommen og dit behov for «noen» å jevnlig dele den med. Da anbefaler jeg alltid to grupper mennesker. 1. helsepersonell. 2. pasientgruppe for sykdommen. Utenfor de to bør en syk person søke ha venner og familie som primært ikke er støttespillere i sykdommen, men som opprettholder så langt mulig et normalt liv med en normal relasjon. Du ønsker uansett virkelig ikke å bli «pasienten» i en privat relasjon. Det er en forferdelig rolle.

Anonymkode: 28cf8...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du stiller feil spørsmål. Det jeg leser mellom linjene er: 

- Du er lei deg og såret og litt sint fordi vennen din ikke vil høre om sykdommen din.

- Grunnen til at han ikke vil det er sterk helseangst, spesielt knyttet til denne sykdommen.

- Du ønsker støtte fra KG på dine følelser.

Er uansett ikke så mye ågjøre med, du kan jo ikke tvinge ham til å høre på deg. Menn er vel generelt heller ikke de beste til å yte den type omsorg, men finnes nok unntak.

 

Anonymkode: 68d69...02d

Spørsmålet er riktig stilt. Ettersom jeg ikke kan spør denne vennen direkte for ikke å oppskake ham, ønsker jeg å høre fra andre hva dere hadde følt i en slik situasjon.

PS: denne mannlige vennen er nok et unntak fra andre menn. Han er alltid der for alle. Han lytter, stiller spørsmål, gir råd osv. Til og med nye folk han treffer åpner seg etter bare noen timer/dagers bekjentskap. Og jeg har alltid gjort det samme for ham, senest forrige uke der jeg lyttet og støttet ham i noen vanskelige familiære problemer.

Anonymkode: e4719...090

[Khloe P.T]

Jeg klarer ikke å forstå at hans tidligere redsel for denne sykdommen skal hindre han i å støtte deg. Han HAR jo ikke sykdommen. Om noe ville det være en mulighet for han til å bearbeide og legge bak seg det tidligere traume (?). 

Kanskje forsto jeg ikke helt?

[AnonymBruker]

Jeg lever selv med alvorlig nevrologisk sykdom. Det er veldig kjipt, så kjedelig du har fått en slik diagnose.

Jeg skjønner du syns det er kjedelig å ikke kunne prate om det, men din venn har satt en klar grense. Den må du respektere. Akkurat som at du til tider, på sikt, kanskje blir lei av å prate om det og ber venner om å snakke om noe annet. 

Det er helt innafor å ha grenser i vennskap, og godt for egen mental helse. Så er det opp til deg om du klarer å være venn eller ikke. 

Det er spesielt ja, og selv ville jeg nok blitt litt lei meg, spesielt i starten når man selv er mye usikker og trenger litt omsorg. Men det er innafor å ha den grensen i seg selv.

Anonymkode: 37bf3...ad0

[AnonymBruker]

Høres ut som en dårlig venn. 

Anonymkode: deacf...412

[AnonymBruker]

Khloe P.T skrev (4 minutter siden):

Jeg klarer ikke å forstå at hans tidligere redsel for denne sykdommen skal hindre han i å støtte deg. Han HAR jo ikke sykdommen. Om noe ville det være en mulighet for han til å bearbeide og legge bak seg det tidligere traume (?). 

Kanskje forsto jeg ikke helt?

Nei, jeg vet ikke. Håper noen kan dele hvordan de hadde følt det i en slik situasjon. Ønsker å sette meg mer inn hvordan han føler det.

Det er riktig, som noen skrev over, at han har sterk helseangst. Han sier at vi kan snakke om nye funn for en mulig fremtidig kur. Jeg er også interessert i det, og jeg setter stor pris på at jeg kan dele og diskutere det emnet med ham. Jeg delte et slikt emne her om dagen og relatert til det var å kartlegge mulige triggerpunkter som forårsaker symptomene mine. Jeg sa at hvis jeg finner triggerne, kan jeg sørge for å forhindre at symptomer oppstår. Det var da han stoppet meg og sa at han ikke kunne takle det. Jeg synes det er styrkende å identifisere hvordan jeg kan forhindre videre fremgang. Dette er åpenbart motsatt for ham. Jeg ønsker å sette meg inn i hans tankegang, men siden jeg ikke kan spør ham direkte håper jeg at andre kan dele hvordan de hadde følt det i en slik situasjon.

Anonymkode: e4719...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg lever selv med alvorlig nevrologisk sykdom. Det er veldig kjipt, så kjedelig du har fått en slik diagnose.

Jeg skjønner du syns det er kjedelig å ikke kunne prate om det, men din venn har satt en klar grense. Den må du respektere. Akkurat som at du til tider, på sikt, kanskje blir lei av å prate om det og ber venner om å snakke om noe annet. 

Det er helt innafor å ha grenser i vennskap, og godt for egen mental helse. Så er det opp til deg om du klarer å være venn eller ikke. 

Det er spesielt ja, og selv ville jeg nok blitt litt lei meg, spesielt i starten når man selv er mye usikker og trenger litt omsorg. Men det er innafor å ha den grensen i seg selv.

Anonymkode: 37bf3...ad0

Jeg er helt enig i at det er bra han setter personlige grenser. Jeg har selv oppmuntret ham til det. Så ja, jeg respekterer selvsagt at han ikke ønsker å snakke om det. Det er nettopp derfor jeg søker svar her inne om hvordan andre ville opplevd en slik situasjon siden jeg ikke kan spør ham direkte.

Anonymkode: e4719...090

[Gjest supernova_87]

Jeg hadde tenkt at jeg måtte tatt et oppgjør med meg selv og frykten min, sånn at jeg kunne støtte vennen min i en vanskelig situasjon. 

[AnonymBruker]

Fryktelig egoistisk "venn". Han må ta tak i seg selv og lære seg å takle vonde følelser ellers stagnerer han fullstendig i livet og vil på sikt miste de som står nær ham. 

Anonymkode: 0eb74...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2022 den 17.31):

Spørsmålet er riktig stilt. Ettersom jeg ikke kan spør denne vennen direkte for ikke å oppskake ham, ønsker jeg å høre fra andre hva dere hadde følt i en slik situasjon.

PS: denne mannlige vennen er nok et unntak fra andre menn. Han er alltid der for alle. Han lytter, stiller spørsmål, gir råd osv. Til og med nye folk han treffer åpner seg etter bare noen timer/dagers bekjentskap. Og jeg har alltid gjort det samme for ham, senest forrige uke der jeg lyttet og støttet ham i noen vanskelige familiære problemer.

Anonymkode: e4719...090

Så det du er ute etter, er å finne ut hvor vanlig din venns reaksjon er? Tja. Du vet jo allerede, eller mener hvertfall, at den er uvanlig. Hvis ikke, ville du ikke skrevet her. «Min venn reagerte helt normalt da jeg sa at-« Nei. Det ville ikke vært en tråd på KG.

Du lurer altså ikke på om hans oppførsel er vanliig. Jeg tror fortsatt du er ute etter å høre hvor mange som støtter hans takling av situasjonen og hvor mange som fordømmer den. En klassisk «har jeg rett til å reagere negativt»-tråd.

Anonymkode: 68d69...02d

[AnonymBruker]

Jeg vil karakterisere ham som en dårlig venn. Han har satt en grense, men det kan du også gjøre. Selv ville jeg nok ansett vennskapet som over med mindre han gjorde sitt for å støtte meg ellers. Er han tilstede for deg og tar kontakt og ønsker å være tilstede? I så fall ønsker han å være der for deg, men på en annen måte. Hadde jeg vært deg ville jeg sett om det fantes en gruppe med mennesker med samme/lignende sykdom hvor jeg kunne ha pratet om det og fått støtte.

Anonymkode: 9af03...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så det du er ute etter, er å finne ut hvor vanlig din venns reaksjon er? Tja. Du vet jo allerede, eller mener hvertfall, at den er uvanlig. Hvis ikke, ville du ikke skrevet her. «Min venn reagerte helt normalt da jeg sa at-« Nei. Det ville ikke vært en tråd på KG.

Du lurer altså ikke på om hans oppførsel er vanliig. Jeg tror fortsatt du er ute etter å høre hvor mange som støtter hans takling av situasjonen og hvor mange som fordømmer den. En klassisk «har jeg rett til å reagere negativt»-tråd.

Anonymkode: 68d69...02d

Langt ifra. Jeg er ute etter å forstå ham bedre. Generelt liker jeg å sette meg inn i "what makes people tick" Jeg ønsker å sette meg inn i hans tankegang. Men ettersom jeg ikke kan få høre hans tankegang i dette, ønsker jeg å høre hva andre hadde følt og tenkt. Grunnen til at jeg ikke har svart så mange i tråden her er nettopp fordi de fleste har skrevet om de er for eller imot og dermed ikke svart på spørsmålet mitt.

ts

Anonymkode: e4719...090

[AnonymBruker]

Han må jo ha en form for helseangst eller en annen form for psykiske utfordringer og den type mennesker er nok ikke det beste å snakke om sykdom med. Jeg synes det er svært spesielt at han sliter så mye med dette da han faktisk ikke har sykdommen, derfor mistenker jeg at det ligger andre ting bak.

Håper du har andre du kan snakke med. ❤️ 

Anonymkode: 09381...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han må jo ha en form for helseangst eller en annen form for psykiske utfordringer og den type mennesker er nok ikke det beste å snakke om sykdom med. Jeg synes det er svært spesielt at han sliter så mye med dette da han faktisk ikke har sykdommen, derfor mistenker jeg at det ligger andre ting bak.

Håper du har andre du kan snakke med. ❤️ 

Anonymkode: 09381...df8

Ja, faktisk så kan det ligge andre ting bak. Selv om han i mange situasjoner er en svært god lytter der han gir gode råd og oppmuntring, så kan han ofte oppføre seg motsatt også. Han er bare interessert i å lytte og støtte dersom han har interesse for temaet.

Jeg har det på ingen måte vondt emosjonelt. Har faktisk stor tror på at forskning kommer til å løse denne gåten i fremtiden. Men takk for omtanken.

Anonymkode: e4719...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Han må jo ha en form for helseangst eller en annen form for psykiske utfordringer og den type mennesker er nok ikke det beste å snakke om sykdom med. Jeg synes det er svært spesielt at han sliter så mye med dette da han faktisk ikke har sykdommen, derfor mistenker jeg at det ligger andre ting bak.

Håper du har andre du kan snakke med. ❤️ 

Anonymkode: 09381...df8

PTSD er vel et naturlig alternativ. 

Anonymkode: be6dc...11d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2022 den 18.07):

Nei, jeg vet ikke. Håper noen kan dele hvordan de hadde følt det i en slik situasjon. Ønsker å sette meg mer inn hvordan han føler det.

Det er riktig, som noen skrev over, at han har sterk helseangst. Han sier at vi kan snakke om nye funn for en mulig fremtidig kur. Jeg er også interessert i det, og jeg setter stor pris på at jeg kan dele og diskutere det emnet med ham. Jeg delte et slikt emne her om dagen og relatert til det var å kartlegge mulige triggerpunkter som forårsaker symptomene mine. Jeg sa at hvis jeg finner triggerne, kan jeg sørge for å forhindre at symptomer oppstår. Det var da han stoppet meg og sa at han ikke kunne takle det. Jeg synes det er styrkende å identifisere hvordan jeg kan forhindre videre fremgang. Dette er åpenbart motsatt for ham. Jeg ønsker å sette meg inn i hans tankegang, men siden jeg ikke kan spør ham direkte håper jeg at andre kan dele hvordan de hadde følt det i en slik situasjon.

Anonymkode: e4719...090

Om man har sterk helseangst sier jo dette seg selv.

Han hadde ikke sykdommen, men har ekstrem frykt for den.

Det blir vel som å ville snakke om edderkopper til noe som har ekstrem angst for dette? 
 

Jeg skjønner dere begge godt.

Jeg har en uttalt sykdom nå som jeg ser for meg at jeg ikke orker forholde meg til om jeg skulle bli bedre/frisk fra den. Den er så altoppslukende og jævlig krevende hvert sekund av dagen - så jeg vet jeg kommer til å ga fullstendig kvelende angst i ettertid. 

Anonymkode: d7fc3...85c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Om man har sterk helseangst sier jo dette seg selv.

Han hadde ikke sykdommen, men har ekstrem frykt for den.

Det blir vel som å ville snakke om edderkopper til noe som har ekstrem angst for dette? 
 

Jeg skjønner dere begge godt.

Jeg har en uttalt sykdom nå som jeg ser for meg at jeg ikke orker forholde meg til om jeg skulle bli bedre/frisk fra den. Den er så altoppslukende og jævlig krevende hvert sekund av dagen - så jeg vet jeg kommer til å ga fullstendig kvelende angst i ettertid. 

Anonymkode: d7fc3...85c

Det skjønner jeg godt.

I forhold til denne vennen jeg snakker om her, så har han stilt spørsmål om symptomene og sier han kan høre på det av og til. Så da har han kanskje ikke så altoppslukende angst rundt det likevel. Generelt ønsker han å høre mest positivitet. Men det er klart at denne sykdommen jeg har fått ikke er bare fryd og gammen. Når det er sagt er jeg ikke spesielt bekymret, men ble likevel stoppet hvis jeg svarte litt for lenge på spørsmålet hans. Det er ikke lett å ha helt konkrete svar i en situasjon der sykdommen ikke er helt konkret i seg selv.

Anonymkode: e4719...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Langt ifra. Jeg er ute etter å forstå ham bedre. Generelt liker jeg å sette meg inn i "what makes people tick" Jeg ønsker å sette meg inn i hans tankegang. Men ettersom jeg ikke kan få høre hans tankegang i dette, ønsker jeg å høre hva andre hadde følt og tenkt. Grunnen til at jeg ikke har svart så mange i tråden her er nettopp fordi de fleste har skrevet om de er for eller imot og dermed ikke svart på spørsmålet mitt.

ts

Anonymkode: e4719...090

Men du forklarer jo at han har helseangst. 
Tipper at det gjør ham stresset og engstelig å høre for mye om/tenke for mye på sykdommen. Kanskje han av og til ligger våken om natta og bekymrer seg. 

Han sier jo rett ut hva som er problemet, så jeg forstår ikke helt hva mer du lurer på? 

Anonymkode: 68d69...02d