Mer bevissthet rundt psykisk sykdom hos foreldre når man selv blir voksen?

[AnonymBruker]

Oppveksten min var ganske sinnsyk, jeg vokste opp med foreldre, som når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at det er et mirakel at jeg er så Ok som jeg er i dag. Jeg kjenner at jeg bruker mye tid og har brukt mye tid i terapi og på å få en selvinnsikt så jeg ikke blir mine foreldre. Jeg kjenner det er vanskelig på en måte, for jeg ser jeg gjentar noen av tingene og tankemønster de hadde, jeg bare merker det for meg selv og prøver å endre det. Hele livet mitt har vært en kamp på den måten, hadde jeg gjort det jeg følte for, hadde jeg sittet i rus med en voldelig partner og kanskje bodd på gata. Jeg gjør ikke det, jeg jobber aktivt mot å ha et ordentlig liv selv om det er tøft.

Bare lurer på dere andre som har slike opplevelser, prøver det å komme tettere på dere med alderen? Jeg er midt i 30årene nå, og merker tendenser fra min mor i form av angst og depresjon, og helt spinnville tanker og forestillinger, selvsagt ikke i stor grad og jeg forstår at det ikke er mine tanker, eller ideer. Jeg kjenner igjen moren min i dette. 

Anonymkode: 425ce...ee1

[AnonymBruker]

Nei, opplever det ikke helt slik. Men det er absolutt hekt vanlig det du beskriver tror jeg. Ville snakket med psykolog om dette jo før jo bedre, sånn at det ikke utvikler seg og blir verre. 

Derimot så føler jeg nok på mer på sinne, frustrasjon og er mer depressiv enn tidligere. Mange gamle ting som har kommet opp igjen i senere alder. Rart med det der. Men noen hendelser i voksen alder, har ført til at alt jeg har fortrengt, har på en måte kommet opp igjen. 

Det handler nok litt også om nå når jeg selv er voksen, og faktisk ser hvor ille de behandlet oss barna. Det har tatt meg litt tid å se helheten. Ikke minst er jeg som deg, sjeleglad at jeg kom meg ut på andre siden. Men ja, det er mange tøffer dager. Mange tanker, og det er ikke så lett å la fortiden gå. Og ikke minst, savnet etter gode foreldre. Det må være fantastisk å ha familie som er der når ting butter i mot feks. Men jeg også går jevnlig til psykolog. Har også dratt med meg det dårlige selvbildet fra mamma. Hun gikk alltid i svarte klær for å skule kroppen, det gjør jeg også når jeg har mine verste perioder. 

Anonymkode: bbb9a...030

[AnonymBruker]

Ja tror det er ganske vanlig at man ser egne foreldre utenfra når man er blitt voksen og selvstendig. Mens man vokser opp med veldig glansbildeaktig bilde av sine foreldre, blir dette bildet mer nyansert etterhvert. Tror det at du har sett det som ikke fungerer og reflekterer over deg selv gjør at du greier deg godt i livet. Jeg har med meg følelsen av å ikke være bra nok for mine foreldre. Hvis jeg har egne meninger eller går egne veier så synes de jeg er vanskelig. Hvis jeg ikke setter deres behov først er jeg slem.  Jeg sliter med tanken på at andre også har slike forventninger til meg. Jeg er stadig selvkritisk og blir sliten av mennesker fordi jeg tror de er like kravstore. Jeg jobber med meg selv. Og åpne, gode, nære relasjoner til andre gir meg erfaring om at det er vanlig å være mer takknemlig, sensitiv, selvreflektert og empatisk i en gjensidig relasjon. Jeg blir overrasket og lettet når jeg opplever at man kan ha gode nære relasjoner, uten å gå på eggeskall.

Anonymkode: 2b518...7da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2022 den 11.35):

Nei, opplever det ikke helt slik. Men det er absolutt hekt vanlig det du beskriver tror jeg. Ville snakket med psykolog om dette jo før jo bedre, sånn at det ikke utvikler seg og blir verre. 

Derimot så føler jeg nok på mer på sinne, frustrasjon og er mer depressiv enn tidligere. Mange gamle ting som har kommet opp igjen i senere alder. Rart med det der. Men noen hendelser i voksen alder, har ført til at alt jeg har fortrengt, har på en måte kommet opp igjen. 

Det handler nok litt også om nå når jeg selv er voksen, og faktisk ser hvor ille de behandlet oss barna. Det har tatt meg litt tid å se helheten. Ikke minst er jeg som deg, sjeleglad at jeg kom meg ut på andre siden. Men ja, det er mange tøffer dager. Mange tanker, og det er ikke så lett å la fortiden gå. Og ikke minst, savnet etter gode foreldre. Det må være fantastisk å ha familie som er der når ting butter i mot feks. Men jeg også går jevnlig til psykolog. Har også dratt med meg det dårlige selvbildet fra mamma. Hun gikk alltid i svarte klær for å skule kroppen, det gjør jeg også når jeg har mine verste perioder. 

Anonymkode: bbb9a...030

Føler det samme, jeg husker egentlig ganske lite av hele oppveksten og barndommen min, fordi alt er like ille. Men i terapi har jeg klart å slå gjennom noen steder, og dermed sett hvorfor jeg ikke husker, dissosiasjon og flukt fra den virkeligheten, ingen å lene og støtte meg på osv. Jeg gikk i veldig god terapi, men den avdelingen ble lagt om og psykologen min sluttet. Har vurdert å få en ny for å snakke om noen av de tingene. Føler du at du nå reagerer på det du opplevde? At du ser mer hva som skjedde?

AnonymBruker skrev (På 11.10.2022 den 12.18):

Ja tror det er ganske vanlig at man ser egne foreldre utenfra når man er blitt voksen og selvstendig. Mens man vokser opp med veldig glansbildeaktig bilde av sine foreldre, blir dette bildet mer nyansert etterhvert. Tror det at du har sett det som ikke fungerer og reflekterer over deg selv gjør at du greier deg godt i livet. Jeg har med meg følelsen av å ikke være bra nok for mine foreldre. Hvis jeg har egne meninger eller går egne veier så synes de jeg er vanskelig. Hvis jeg ikke setter deres behov først er jeg slem.  Jeg sliter med tanken på at andre også har slike forventninger til meg. Jeg er stadig selvkritisk og blir sliten av mennesker fordi jeg tror de er like kravstore. Jeg jobber med meg selv. Og åpne, gode, nære relasjoner til andre gir meg erfaring om at det er vanlig å være mer takknemlig, sensitiv, selvreflektert og empatisk i en gjensidig relasjon. Jeg blir overrasket og lettet når jeg opplever at man kan ha gode nære relasjoner, uten å gå på eggeskall.

Anonymkode: 2b518...7da

Har det akkurat som deg. Vokste opp med en mor som følte seg mishandlet hvis jeg ville noe hun ikke ville, eller jeg hadde behov. Verste var om jeg ble syk eller skadet, da laget hun et helvete og hadde det selvsagt enda verre. Den dag i dag ringte hun meg da jeg lå på sykehus for å kjefte på meg fordi jeg hadde glemt å ordne noe. Jeg hadde ikke glemt det, jeg var innlagt. Fikk ikke inn et ord og hun spurte ikke en gang hvordan det gikk, enda hun vet. Eksmannen min var voldelig og stygg med meg. Jeg er også ikke vant til at noen kan bry seg om meg i en god og gjensidig relasjon, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg helt skal handtere nærhet og godhet. Er vokst opp med at det enten er en felle, koster meg noe, eller falskt. 

Anonymkode: 425ce...ee1