familie som bryr seg lite

[AnonymBruker]

hei, jeg er i en ganske tung periode i livet nå. Har for tiden ikke jobb, nesten ikke noe sosialt nettverk, evig singel og sliter vel egentlig med en depresjon. Men til tross for at min familie til dels er klar over dette, så viser de veldig lite interesse. Egentlig alltid vært slik, hører aldri fra søsken og min far. Moren min kan ta kontakt litt oftere, men egentlig blitt mer sjeldent der også. Alltid jeg som må ta kontakt, dette har også gjaldt venner og bekjente!

Poenget mitt er, er at jeg føler at hvis man lykkes og er populær, så løftes man bare mer opp av andre, men hvis man sliter så blir man sett litt "ned på". Slik jeg føler det, også internt i min familie. Føler dette også ofte gjenspeiler seg i samfunnet generelt. Burde det egentlig ikke vært litt motsatt?

Jeg er mann forresten(41år) og føler vel at jeg er i en liten midtlivskrise. Føler tiden har flydd ifra meg og at ting ser litt mørkt ut for fremtiden.

Noen andre her som har de samme opplevelsene og føler en større og større avstand til sin familie?

Anonymkode: 34092...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

hei, jeg er i en ganske tung periode i livet nå. Har for tiden ikke jobb, nesten ikke noe sosialt nettverk, evig singel og sliter vel egentlig med en depresjon. Men til tross for at min familie til dels er klar over dette, så viser de veldig lite interesse. Egentlig alltid vært slik, hører aldri fra søsken og min far. Moren min kan ta kontakt litt oftere, men egentlig blitt mer sjeldent der også. Alltid jeg som må ta kontakt, dette har også gjaldt venner og bekjente!

Poenget mitt er, er at jeg føler at hvis man lykkes og er populær, så løftes man bare mer opp av andre, men hvis man sliter så blir man sett litt "ned på". Slik jeg føler det, også internt i min familie. Føler dette også ofte gjenspeiler seg i samfunnet generelt. Burde det egentlig ikke vært litt motsatt?

Jeg er mann forresten(41år) og føler vel at jeg er i en liten midtlivskrise. Føler tiden har flydd ifra meg og at ting ser litt mørkt ut for fremtiden.

Noen andre her som har de samme opplevelsene og føler en større og større avstand til sin familie?

Anonymkode: 34092...cdb

Jeg har en datter som sliter veldig, og som mor så kunne jeg aldri ha drømt om å holde avstand til henne. Hun er den jeg har aller mest med å gjøre. Vi er alle forskjellige, og kanskje din familie sliter med noe selv og ikke orker å ta kontakt? Jeg merker i allefall at jeg tar mer avstand fra venner og familie når min datter har de tyngste periodene sine. Jeg har rett og slett ikke overskudd til så mange andre i livet mitt da. 

Det er ikke sikkert de gjør det bevisst, men at de mangler energi og tid til det. 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: c694d...850

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å ha en familie( særlig foreldre) som har brydd seg for mye. Skrevet lange bekymringsverdig til helsevesenet, og ikke respektert mine ønsker overhodet. Etter jeg giftet meg i fjor toppet det seg, og jeg har brutt kontakten. Nå skal det sies at de var voldelige( far fysisk, mor psykisk) i oppveksten også. Har ikke hatt kontakt siden begynnelsen av juni, og det føles bra.                        Har godt forhold til tanter, onkler, en fetter og svigerfamilien min. Storebror har sluttet å ta kontakt, og det er litt sårt. Men blod er ikke alltid tykkere enn vann. Og jeg er over 30 år og mitt fokus er mannen min og venner. Pappa har aldri brydd seg om andre enn seg selv, men mamma har det nok vanskelig. Er ikke nødvendigvis sånn at jeg aldri vil se de igjen, men de har systematisk løyet og gått bak ryggen min, og til slutt ble det for mye for meg! Menn på din alder har det statistisk mest vanskelig. Over 25% av menn blir aldri gift eller får egne barn. Men det trenger ikke være for sent for deg. Bor du langt unna søsken? Kanskje du har noen nevøer eller nieser du kan passe? Har du interesse for politikk eller kan melde deg inn i røde kors? Mye frivillig arbeid man kan gjøre for å utvide omgangskretsen. Ikke gi opp☺️

Anonymkode: 673f0...bc4

[AnonymBruker]

Spørs hvordan du er mot dem da? Er du en så alltid klager , er negativ og aldri spør hvordan DE har det? For da kan man gå tom og ikke orke kontakt. 

Anonymkode: 2851f...8de

[AnonymBruker]

Når en er 40 er det helt normalt å ha mindre hyppig kontakt med foreldre og søsken. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke bryr seg altså.

Folk skaper jo sine egne liv. Det bør du også gjøre.

Finn deg nye arenaer å omgåes mennesker på. Engasjer deg i noe. Lokalpolitikk, støtteforening for/mot noe, frivillighetsarbeid, fotoklubb - hva som helst der en gjør ting sammen med andre mennesker.

Nære relasjoner (og kjæresteforhold) oppstår ikke spontant av seg selv. En må ut der, delta i samfunnsliv og hobbyer hvor mennesker møtes. Være åpen og nysgjerrig på andre mennesker. Mange som føler seg oversett, akkurat som deg, og blir oppriktig glade når folk bryr seg.

Husk også - medgangsvenner er ikke virkelige venner. De som soler seg i glansen av andres framgang og popularitet, de er som oftes også de første som forsvinner når ting skjer og det ‘vennskapet’ ikke gir dem noen fordeler mer. Ikke noe å være misunnelig på.

 

 

Anonymkode: d466d...3fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når en er 40 er det helt normalt å ha mindre hyppig kontakt med foreldre og søsken. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke bryr seg altså.

Folk skaper jo sine egne liv. Det bør du også gjøre.

Finn deg nye arenaer å omgåes mennesker på. Engasjer deg i noe. Lokalpolitikk, støtteforening for/mot noe, frivillighetsarbeid, fotoklubb - hva som helst der en gjør ting sammen med andre mennesker.

Nære relasjoner (og kjæresteforhold) oppstår ikke spontant av seg selv. En må ut der, delta i samfunnsliv og hobbyer hvor mennesker møtes. Være åpen og nysgjerrig på andre mennesker. Mange som føler seg oversett, akkurat som deg, og blir oppriktig glade når folk bryr seg.

Husk også - medgangsvenner er ikke virkelige venner. De som soler seg i glansen av andres framgang og popularitet, de er som oftes også de første som forsvinner når ting skjer og det ‘vennskapet’ ikke gir dem noen fordeler mer. Ikke noe å være misunnelig på.

 

 

Anonymkode: d466d...3fe

Jeg tenker bare at det er en årsak til at jeg alltid må ta kontakt først. Føler at ingen ønsker å bruke tid sammen med meg eller bryr seg særlig. Får meg til å tro at det er noe veldig rart eller usjarmerende med min væremåte. 

Anonymkode: 34092...cdb

[AnonymBruker]

Det er nok vanlig å tenke at unge voksne trenger oppfølging/guiding og hjelp i starten på voksentilværelsen. Når du er 40+, så antas det at man lever sitt eget liv. Men om du er åpen om dine problemer, så finner jeg det meget rart at din nærmeste familie ikke er der for deg. 

Anonymkode: af49e...cfb

[AnonymBruker]

Det blir av og til tungt å være i kontakt med folk som sliter, det kan bli litt berøringsangst. Prioriter å finne deg jobb. Vær villig til å flytte på deg om så skal være. Kan gi nye muligheter sosialt. 

Anonymkode: c755e...4d7

[AnonymBruker]

Jeg hører fra min mor kanskje 1-2 ganger i mnd, faren min brydde seg minimalt de 20 siste årene han levde, mer opptatt av samboerens familie.

Har ikke så mye med deg å gjøre og om du har jobb , men med dem.

Anonymkode: 82d7e...752

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg hører fra min mor kanskje 1-2 ganger i mnd, faren min brydde seg minimalt de 20 siste årene han levde, mer opptatt av samboerens familie.

Har ikke så mye med deg å gjøre og om du har jobb , men med dem.

Anonymkode: 82d7e...752

Ja, men er litt trist. Hva har jeg da, når jeg ikke engang har en nær familie som bryr seg!?

Det som kanskje plager meg mest, er at mine søsken ikke viser noe interesse. Så da har jeg også sluttet med det helt, men da er resultatet omtrent ingen kontakt. Må vel bare godta at d er slik det er! Må gjøre alt jeg kan for å komme i ny jobb og skape nytt nettverk.

Men føler seg ganske alene her i verden når man føler seg til dels valgt bort av familie også... 

Anonymkode: 34092...cdb

[AnonymBruker]

Jeg har det likt med min familie. Jeg har nå kommet til et punkt at jeg har akseptert det. De kommer aldri til å kunne være der for meg enn kun rent praktisk. De spørr aldri hvordan jeg har det og de svarer knapt når jeg forteller de om ting en sjelden gang. Jeg har et samlivsbrudd bak meg i starten på året, står oppi rettsak etc. Er sykemeldt 50% pga utmattelse etc. Jeg er sterkere enn aldri før, men har det veldig tøfft og det vil nok alltid prege meg at mine foreldre sviktet meg, men jeg prøver å tenke at det er deres valg og deres forutsetninger ut i fra hva slags barndom de selv hadde. Jeg forventer ingenting av de lenger og det hjelper på. 

Anonymkode: 2a0b4...618

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har det likt med min familie. Jeg har nå kommet til et punkt at jeg har akseptert det. De kommer aldri til å kunne være der for meg enn kun rent praktisk. De spørr aldri hvordan jeg har det og de svarer knapt når jeg forteller de om ting en sjelden gang. Jeg har et samlivsbrudd bak meg i starten på året, står oppi rettsak etc. Er sykemeldt 50% pga utmattelse etc. Jeg er sterkere enn aldri før, men har det veldig tøfft og det vil nok alltid prege meg at mine foreldre sviktet meg, men jeg prøver å tenke at det er deres valg og deres forutsetninger ut i fra hva slags barndom de selv hadde. Jeg forventer ingenting av de lenger og det hjelper på. 

Anonymkode: 2a0b4...618

Det var jo veldig synd. Min familie bryr seg jo, men føler det er alt for lite og kanskje litt overfladisk.

Har vel egentlig hatt relativt nøytralt forhold til min familie flere år nå, men føler det blir verre og verre for hvert år. De spør heller aldri hvordan ting går osv. Viser null interesse. Utenom min mor så klart i ny og ne. Men hun er som regel oftest mest opphengt av å prate som sine egne små problemer i hverdagen. 

Redd min fremtid blir litt dyster, hvis denne utviklingen ikke snur.. 

Anonymkode: 34092...cdb

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2022 den 10.24):

hei, jeg er i en ganske tung periode i livet nå. Har for tiden ikke jobb, nesten ikke noe sosialt nettverk, evig singel og sliter vel egentlig med en depresjon. Men til tross for at min familie til dels er klar over dette, så viser de veldig lite interesse. Egentlig alltid vært slik, hører aldri fra søsken og min far. Moren min kan ta kontakt litt oftere, men egentlig blitt mer sjeldent der også. Alltid jeg som må ta kontakt, dette har også gjaldt venner og bekjente!

Poenget mitt er, er at jeg føler at hvis man lykkes og er populær, så løftes man bare mer opp av andre, men hvis man sliter så blir man sett litt "ned på". Slik jeg føler det, også internt i min familie. Føler dette også ofte gjenspeiler seg i samfunnet generelt. Burde det egentlig ikke vært litt motsatt?

Jeg er mann forresten(41år) og føler vel at jeg er i en liten midtlivskrise. Føler tiden har flydd ifra meg og at ting ser litt mørkt ut for fremtiden.

Noen andre her som har de samme opplevelsene og føler en større og større avstand til sin familie?

Anonymkode: 34092...cdb

Opplevd dette ja. Når man sliter , har tunge tider , blir det som om folk unngår deg , ikke bryr seg . Men nå , etter å ha klatret meg opp igjen , tjener godt , er lykkeligere , er folk mer keen på å henge . Tror det er et naturlig fenomen , at folk søker mot det som kan berike livet . Men likevel sårende , i en tung periode å oppleve . I etterkant kan jeg likevel se selv at jeg dro folk ned , å derfor ble uattraktiv å henge med . Men samtidig er jeg og blitt litt sånn, at de som «sviktet « mens jeg lå nede , ikke er de jeg prioriterer nå når jeg er på plass igjen . Da fokuserer jeg heller på de som VAR der for meg , evnt beriker livet uansett om det går opp eller ned ❤️

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (53 minutter siden):

Opplevd dette ja. Når man sliter , har tunge tider , blir det som om folk unngår deg , ikke bryr seg . Men nå , etter å ha klatret meg opp igjen , tjener godt , er lykkeligere , er folk mer keen på å henge . Tror det er et naturlig fenomen , at folk søker mot det som kan berike livet . Men likevel sårende , i en tung periode å oppleve . I etterkant kan jeg likevel se selv at jeg dro folk ned , å derfor ble uattraktiv å henge med . Men samtidig er jeg og blitt litt sånn, at de som «sviktet « mens jeg lå nede , ikke er de jeg prioriterer nå når jeg er på plass igjen . Da fokuserer jeg heller på de som VAR der for meg , evnt beriker livet uansett om det går opp eller ned ❤️

Opplevd dette? Du hadde jo folk som var der for deg og viste at de brydde seg. Du var jo heldig! Eller missforstår jeg?

Anonymkode: 34092...cdb

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Opplevd dette? Du hadde jo folk som var der for deg og viste at de brydde seg. Du var jo heldig! Eller missforstår jeg?

Anonymkode: 34092...cdb

Nei , de var særdeles fraværende da jeg sleit som mest . Familien altsa. Men hadde en /to venner som brydde seg LITT 😊. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.10.2022 den 10.23):

Ja, men er litt trist. Hva har jeg da, når jeg ikke engang har en nær familie som bryr seg!?

Det som kanskje plager meg mest, er at mine søsken ikke viser noe interesse. Så da har jeg også sluttet med det helt, men da er resultatet omtrent ingen kontakt. Må vel bare godta at d er slik det er! Må gjøre alt jeg kan for å komme i ny jobb og skape nytt nettverk.

Men føler seg ganske alene her i verden når man føler seg til dels valgt bort av familie også... 

Anonymkode: 34092...cdb

Har du vært ærlig med dem om at du ønsker mer kontakt? 

Anonymkode: b1fc9...849