Er det normalt at 1-åringen er SÅ klengete?

[AnonymBruker]

Ordet klengete er litt negativt lada altså, men det et vel ikke noen bedre måte å beskrive det på.

Her er det tårevåt hulkegråt dersom jeg må slippe hånda hennes for å bruke begge hender selv. Hun er sånn hjemme også, stort sett hele tiden. Krabber bort til meg og formidler at hun vil bli tatt opp. Gråter når jeg setter henne ned. Er stort sett kun fornøyd hvis jeg sitter sammen med henne på gulvet. I det jeg gjør tegn til å reise meg/gjøre noe annet er det gråt og misnøye. Det er helt vanvittig vanskelig å få lagd middag, så jeg prepper det jeg kan på kvelden når hun har lagt seg. Og så holder jeg henne på en arm når jeg rører i gryta o.l. Av og til kan hun syns det er ok å sitte i tripp trapp stolen og se i en bok i et minutt eller to. Hvis hun spiser en frukt eller grønnsak kan jeg også få kjøpt meg noen minutter.

Det er ikke overraskende at hun er sånn nå, altså: hun starta i bhg for 1,5 mnd siden (det går riktig nok veldig bra nå, etter litt oppstartsvansker). I tillegg er pappa psykisk syk og de ser hverandre ganske sjeldent. Det er snakk om noen timer i uka, og alltid med meg/familie tilstede. De har likevel en ganske god relasjon, hun har han som sekundær omsorgsperson, men det er klar at jeg er definitivt foretrukket, ettersom jeg har i praksis eneansvar. Jeg er veldig bekymra for at hun kan være preget av at pappaen er syk, men vi skjermer jo så godt vi kan. Likevel kan jo barn få med seg stemninger (han sliter med ekstrem angst, slik at han ikke får til å være hjemme. Venter på innleggelse nå. ) Jeg er selvsagt veldig opptatt av å trygge henne hvis pappaen er tilstede og urolig, og har fått god veiledning av helsestasjon på dette. Men bekymrer meg selvsagt likevel...

Hun har forøvrig alltid vært veldig knytta til meg, med tydelig seperasjonsangst fra ca 4 mnd. Jeg prøver alltid å trygge og prater mye med henne. Når jeg ikke er tilstede koser hun seg med andre voksne, kan sitte å leke for seg selv osv. Men det er alltid rett bort til meg, og ønsket om å bli tatt opp/holdt/at jeg skal leie henne osv. Og tyyydelig misnøye hvis jeg ikke har mulighet. Hun har dog hatt noen perioder hvor dette ikke har vært like tydelig.. så jeg håper at det mirakuløst sett skal gå over😅 

Men, er det normalt for et barn på 14 mnd??

Anonymkode: 585a9...8e3

[AnonymBruker]

Min datter var også sånn. Veldig avhengig av meg, men det ga seg gradvis. Nå er hun veldig selvstendig og absolutt ikke ei beskjeden og forsiktig jente. Hun går nå på skolen,  og jeg savner litt tiden da jeg var alt 🙂

Anonymkode: 65a1a...336

[AnonymBruker]

Min datter er/var også sånn. Ekstremt klengete. Sønnen er ikke sånn. 

Min datter er 4 år nå, og fremdeles intens, men ikke like ille. Hun hylgråter hvis jeg lukker døra om jeg skal på do, men hun nøyer seg med å stå ved siden av, trenger ikke at jeg holder hånda. 

Hun vil også at jeg skal sitte helt inntil når vi sitter, og blir skikkelig grinete hvis jeg setter meg et annet sted. 

Eneste hun godtar er hvis jeg sier nei til henne fordi jeg skal bruke tid på broren. 

Men altså. Sånn er hun. Og hun har ikke noen psykisk syk far. Noen har bare mer behov for nærhet og kontakt. 

Jeg tror det verste i din situasjon er din egen bekymring. Prøv å anerkjenne datteren din sitt behov for nærhet, og stå i det. Pust med magen. 

Anonymkode: 01e69...087

[snurk]

Ja, jeg tenker ihvertfall ikke at det er unormalt 🙂 Barn er forskjellige og har ulike behov. Min eldste har alltid hatt behov for mye nærhet og trygghet, mens minstemann har vært mere robust og trygg på det ukjente. I mine øyne er det beste man kan gjøre er å følge barnets behov. Hva med en ringslynge eller en bæresele? Jeg bruker ofte å ha minstemann sittende på benken ved siden av meg mens jeg lager mat.

[AnonymBruker]

For mange barn kan det hjelpe at du forteller hvor du skal og hva du skal gjøre, ja selv til så små barn. Og fortell det før du skal reise deg opp og husk å peke mens du forklarer. Det hjelper spesielt hvis du reiser deg for å hente noe som er innenfor synsvinkel for barnet, så slipper barnet å bli stresset. Det kan også være lurt å bare invitere med seg barnet før det begynner å gråte av at du skal gå vekk.

Anonymkode: 2534d...a68

[tussi84]

Ja vår var sånn da han var 1. Er blitt noe bedre nå som han er 2. 

Jeg fikk uansett ikke lagd middag de kveldene vi var hjemme alene. Enten ble det noe veldig enkelt, eller så måtte jeg la ungen bruke nettbrett eller mobilen min så jeg fikk lagd middag i fred. Ikke det Mest gunstige, men det var det eneste som fungerte. 

 

[AnonymBruker]

Et av mine barn har vært sånn. Jeg hadde henne i bæresele på ryggen ved middagslaging og husarbeid, men på magen sånn utenom. Sov sammen, spiste sammen, lekte sammen og dusjet sammen. Det ble bedre rundt 2-års alder.

Anonymkode: faa23...6b4