Fortalte moren min om voldtekt

[AnonymBruker]

Fortalte moren min om når jeg ble voldtatt for noen år siden, reaksjonen hennes er da å rope at «jeg vil ikke høre om det!» og bare ignorere meg. Ikke snakke om det, og ikke ta det opp med meg senere.

Jeg er 20 år og mistenker at mamma har vært psykisk syk hele livet mitt, siden hun aldri har tatt ansvar for meg eller brydd seg noe særlig, og at hun reagerer på en sånn måte når jeg føler jeg må klare å åpne meg opp for henne om det som skjedde den gangen, noe jeg sterkt angrer på nå. Føler heler at hun tenker at ting alltid går utover henne (som hun også ofte har sagt, «dette ødelegger meg, hvordan tror du dette går utover meg» osv) Hvis jeg opplevde noe som barn ga hun meg aldri trøst eller viste meg omsorg i form av å snakke med meg, istedenfor var det så innmari synd på henne…. 
 

Det var psykologen min som sa jeg burde prøve å snakke mer med henne og åpne meg mer opp for at vi skal prøve å ha bedre kontakt, men jeg tror ikke psykologen min helt skjønner hvor psykisk syk mamma er… Jeg bare klarer ikke å sette ord på hva det er som feiler henne. Jeg har gått i 20 år og lurt på hva som er feil med meg, siden jeg da har hørt så mange ganger hvor vanskelig jeg er, dum, drittunge, verdiløs, unormal - også må jeg gå hos psykolog nå som voksen for å prøve å få det bedre med meg selv pga slike ting.

Noen som har opplevd lignende med en av sine foreldre? Hva er det som kan være med moren min som jeg ikke klarer å forstå? Hun vil forresten ikke gå til psykolog selv og mener jeg kaster bort tiden min på å «bare snakke».

Anonymkode: 6e953...738

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: f5305...37a

[Gjest supernova_87]

❤️ Dette er en skikkelig dysfunksjonell og destruktiv måte å bli møtt på. Det må ha vært virkelig vondt, og det du beskriver gjennom oppveksten din er ikke slik noen skal ha det. 

Kanskje du kan si til psykologen din at hun ikke helt forstår relasjonen deres? 

Jeg har troa på at du og moren din kan få en bedre relasjon, men den skal ikke være basert på at du utsetter deg for hennes skadelige atferd og passer mer på hennes behov enn dine. 

Selv har jeg nylig tatt avstand til min familie, etter at psykologen min har foreslått det i mange år. Jeg har bare ikke klart før nå. Jeg har jobbet SÅ hardt for at relasjonen mellom oss skal bli bedre, men jeg innså nå til slutt at jeg må prioritere å bygge opp MEG SELV, før jeg overhodet kan tenke på å forholde meg til deres destruktive måter. For nå er det jo sånn at jeg greier ikke å beskytte meg selv når jeg er med dem, og blir utrolig trigget og retraumatisert fra alt det vonde fra barndommen. Og sånn orker jeg ikke å ha det. 

Igjen, veldig leit å høre at du har hatt det sånn som barn, og ikke har noen støtte i moren din, og at du i tillegg har opplevd å bli voldtatt. Det er ikke sikkert det er moren din du skal gå til støtte for nå, men prioritere å få et bedre forhold til deg selv, å finne mer støtte i deg selv, og i tillegg etter hvert kanskje få venner du kan åpne deg mer for. 

Sender varme tanker ❤️ 

[AnonymBruker]

Så forferdelig å bli møtt på den måten! Moren min er helt lik, og jeg har lært i terapi at når foresatt ikke er i kontakt med egne følelser vil de aldri være mottakelig for å håndtere andres følelser heller. For barnet fører dette til at man blir følelsesmessig avvist og lukker seg mere følelsesmessig mens foreldren ikke er klar over hvordan avvisningen påvirker barnet fordi forelderen handler ut fra en forsvarsmekanisme de selv ikke har lært å styre eller endre eller være bevisst på. Det de kjenner er at det blir for vondt for dem og da lukker de ned og orker ikke høre, men det er fryktelig synd at ikke det har vært mer normalt å jobbe i terapi og med følelser i generasjonene foran oss for hvis det hadde vært mer utbredt hadde man sluppet at så mange ble avvist følelsesmessig. 

Jeg syns psykologen din ikke virker så veldig kunnskapsrik her. Er du fornøyd ellers? Hadde vurdert å bytte. Det er selvsagt ikke veien å gå å åpne deg mer om vanskelige ting til moren din når du bare blir avvist og shut down! Det som kan være bra å åpne seg om er mer samtaler som "Mamma. Når du reagerer på den måten er det veldig vondt for meg. Du avviser meg når jeg forteller noe vanskelig og som mor er det din rolle å lytte og støtte meg, og ikke flykte fra samtalen/temaet bare fordi DU ikke har lært å jobbe med DINE følelser." Liksom bevisstgjøre henne på hvordan oppførselen hennes påvirker deg. Jeg har sagt mye sånt til min mor og vi har et mye bedre forhold på det, men det mønsteret med at hun stenger av følelser tror jeg hun aldri vil bli kvitt så lenge hun ikke vil gå i terapi å jobbe med det sånn som jeg gjør. 

Se attachmentnerd på instagram, mye fint å lære der 

Anonymkode: 5b520...738

[AnonymBruker]

Det er vondt å lese hvordan moren din avviste deg da du fortalte henne om voldtekten. Det må være utrolig smertefullt å oppleve et sånt svik. Høres ut som hun har store problemer siden hun ikke greier å være en god omsorgsperson. Jeg er ikke fagperson, men der overrasket meg hva slags råd du fikk av psykologen. Jeg tror ikke du kan snakke moren din til fornuft, hun er nok ikke i stand til å ta ansvar eller prøve å sette seg inn i din situasjon. Det svaret du fikk av henne forteller meg at hun setter seg selv og egen behov foran dine. Å fortsette å håpe på bedring der tror jeg vil gi deg bare skuffelser dessverre.

Anonymkode: f5fc4...5fe

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så forferdelig å bli møtt på den måten! Moren min er helt lik, og jeg har lært i terapi at når foresatt ikke er i kontakt med egne følelser vil de aldri være mottakelig for å håndtere andres følelser heller. For barnet fører dette til at man blir følelsesmessig avvist og lukker seg mere følelsesmessig mens foreldren ikke er klar over hvordan avvisningen påvirker barnet fordi forelderen handler ut fra en forsvarsmekanisme de selv ikke har lært å styre eller endre eller være bevisst på. Det de kjenner er at det blir for vondt for dem og da lukker de ned og orker ikke høre, men det er fryktelig synd at ikke det har vært mer normalt å jobbe i terapi og med følelser i generasjonene foran oss for hvis det hadde vært mer utbredt hadde man sluppet at så mange ble avvist følelsesmessig. 

Jeg syns psykologen din ikke virker så veldig kunnskapsrik her. Er du fornøyd ellers? Hadde vurdert å bytte. Det er selvsagt ikke veien å gå å åpne deg mer om vanskelige ting til moren din når du bare blir avvist og shut down! Det som kan være bra å åpne seg om er mer samtaler som "Mamma. Når du reagerer på den måten er det veldig vondt for meg. Du avviser meg når jeg forteller noe vanskelig og som mor er det din rolle å lytte og støtte meg, og ikke flykte fra samtalen/temaet bare fordi DU ikke har lært å jobbe med DINE følelser." Liksom bevisstgjøre henne på hvordan oppførselen hennes påvirker deg. Jeg har sagt mye sånt til min mor og vi har et mye bedre forhold på det, men det mønsteret med at hun stenger av følelser tror jeg hun aldri vil bli kvitt så lenge hun ikke vil gå i terapi å jobbe med det sånn som jeg gjør. 

Se attachmentnerd på instagram, mye fint å lære der 

Anonymkode: 5b520...738

Ikke TS, men takk for at du deler din kunnskap som du har lært hos psykologen, dette var nyttig for meg også. 

Jeg synes det er skikkelig vanskelig å sette de grensene, sånn som du kommer med eksempel, hos meg blir det bare skikkelig drama, guilting og passiv-aggresjon. Men kanskje det ikke er alltid man skal si sånne ting, men rett og slett trekke seg unna også? 

[AnonymBruker]

Forferdelig måte å bli møtt på!! Alt min mor ville vite, var om det var en av hennes (mange) ekser… alt annet var totalt interessant for henne. 
 

Dette er kun en av mange grunner til at jeg har kutta all kontakt med henne. 

Anonymkode: a19a2...097

[Queen of the North]

Stor klem til deg ❤️ dette er mye å håndtere for hvem som helst. Du må først hjelpe deg selv, før du kan vurdere å hjelpe din mor. Men samtidig må du respektere hennes grenser for hva hun er komfortabel å snakke om. Og hvis du bor hos din mor, så ville jeg kanskje vurdert å flytte ut for å få avstand og ro til å heles da du ikke får den støtten du trenger. 

Først og fremst så tror jeg att du må forsone deg med att moren din ikke har den omsorgsevnen du har hatt behov for.  Det virker som om hun enten er -

*traumatisert selv og ikke klarer å ta inn over seg andres  negative hendelser fordi hun ikke klarer å takle det og responderer med å være aggressiv fordi hun blir påført noe mer negativt da hun ikke har fått gått gjennom sine utfordringer 

eller 

*har en personlighetsforstyrrelse med narcisistiske trekk og mangel på empati, og er dermed så selvopptatt att hun ikke evner å se hvordan dette påvirker andre enn henne selv. 

Veldig bra att du har gått til steget og snakker med psykolog for å få hjelp til å jobbe deg gjennom traumet. 

Men - har du noen andre med ett omsorgsforhold til deg som du kan snakke med? Noen som kan gi deg omsorg og en klem uavhengig av hva du forteller? En far, ei tante, ei gudmor,  moren til ei venninne, noen du kjenner som du har ett godt forhold til og som har en god omsorgsevne. 

Hadde venninnen til barnet mitt/gudbarn/niese kommet og fortalt att hun hadde blitt voldtatt og ikke fikk støtte hjemme så hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for att mitt hjem skulle bli en trygg havn. Kanskje det er verdt å prøve?