Venninner som ikke er der etter sykdom hos barn. Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Jeg er bare så trist, skikkelig trist. Jeg har hatt et barn som har det siste halvannet året bodd på sykehus på grunn av alvorlig sykdom. Og hverdagen vår har selv sagt vært preget av dette. Vi har nesten ikke sett andre mennesker siden vi har vært innlagt på sykehus store deler av tida.

Nå på første gang på et par år så har jeg en hel dag for meg selv i Oslo på grunn av kurs. På ettermiddagen og kvelden er det ikke noe opplegg, så jeg ville spørre et par av de som jeg ser på som mine beste barndomsvenninner om å kanskje kunne møtes, siden de bor i nærheten der jeg skal reise. "Hei fine jenter! Håper alt er bra med dere 🌸 som dere vet kommer jeg til Bergen og kommer til å kjede meg fra 14:00 til 21:00 😅 hadde vært veldig koselig om dere kom å holdt meg med selskap" lød meldingen. Jeg bor til vanlig flere timer unna. Vi har ikke møttes på to år, men snakkes ofte over meldinger. 

Jeg har ikke så stort nettverk, så når hun ene svarer med en gang at det ikke passer og hun andre ser meldingen, men ikke svarer - så er dette sårt og vondt. Det er innafor å svare at det ikke passer, men det er måten det blir gjort på.. "Beklager, det passer ikke da! Håper det passer en annen gang😊". Veldig upersonlig synes jeg. Hadde det vært meg hadde jeg skrevet at det var veldig kjipt at det ikke passa, og at vi måtte få til å møtes snart. Og kanskje til og med slengt på hvordan det går. Det får meg bare til å innse at jeg har mistet hele nettverket mitt etter barnet mitt ble alvorlig sykt og ikke en gang de som jeg så på noen av mine nærmeste ser verdi i å treffe meg. Selv om jeg spurte to uker på forhånd. 

Hun ene venninnen gjettet jeg på kom til å si nei, mye fordi hun aldri svarer lenger. Hun andre tenkte jeg kom til å svare, og prøve å få det til, men nei. 

Og jeg vet hvordan Kvinneguiden opererer, og nei - jeg snakker ikke bare om sykdommen til barnet mitt 🤷‍♀️ ja, det er livstruende og vanskelig, men samtidig har vi en veldig fint og lett tone på det her i hjemmet. 

Jeg vet bare ikke hvor jeg går fra det her. For det satt så langt inne å spørre om de var ledige til å møtes. Og til vanlig møter vi ikke annet enn sykepleiere og familie i hverdagen. Venninner kan jeg tydeligvis se langt etter 😶 noen som har vært i samme situasjon og vil dele noen ord? ❤️

Anonymkode: f81cc...063

[AnonymBruker]

Det er klart dere har vokst fra hverandre når de to siste årene dine har bestått av sykdom og sykehus. De tenker sikkert at det blir mye gnåling om det og orker ikke tanken. Vent til barnet er friskmeldt, så prøver du å ta igjen tråden igjen. 
 

Er det Oslo eller Bergen?

Anonymkode: 4fdc9...f85

[AnonymBruker]

Det var når ene barnet mitt fikk kreft og sykehuset ble vårt hjem i lang, lang tid at det viste seg hvem som var mine virkelige venner. 
skjønner hvordan du har det💕

Anonymkode: 85896...b70

[AnonymBruker]

Dere har nok vokst fra hverandre,  sånt skjer.

Anonymkode: aa391...c3d

[AnonymBruker]

 Kanskje hun ene hadde en travel dag og glemte svare? Hvor lang tid i forveien gav du beskjed? Av og til passer det bare ikke, uavhengig hvor vanskelig du har hatt det de siste to årene. 

Anonymkode: 2dfcf...210

[Modni]

Helt normalt- dessverre- opplevde selv da barnet var friskt igjen etter flere lange sykehusopphold hvem som egentlig er venner - det overrasket og gjorde veldig vondt. Dette et folk som har nok med sitt og ikke evner være der etter tøffere opplebelser - kipt men da kan du rydde de unna og lage plass til bedre venner videre - behøver ikke kaste bort mer tid på disse 💜

lag deg en fin ettermiddag - bestill spa, gå på en kunstutstilling - gjør noe godt for deg selv - klem 💜

[Gjest Viva_2017]

Uff, det høres leit ut. Men jeg sliter litt med å forstå. Du er voksen og har barn, og bor på en annen kant av landet enn der du vokste opp. Da antar jeg at du ikke har hatt så mye/nær kontakt med dusse venninnene pga avstand, også før barnet ditt ble sykt. 

Har du ikke fått noen venner i voksen alder, noen venner som bor der du bor og som du har omgåttes i hverdagen?  Det er nok lettere å forsøke å ta opp tråden der.

[AnonymBruker]

Jeg må si for min egen del at det skulle være en helt spesiell grunn til å ikke prioritere å møte en gammel venninne jeg ikke har sett på to år, helt uavhengig av sykt barn. Jeg ville flyttet rundt på det meste! Nå er vel de fleste på jobb i 14-tiden, men fra 16-17 burde man klare det. Hvis de er alene med barn kunne de invitert deg hjem til seg,

Jeg bare stusser litt på måten du ordla deg på, med å kjede seg og om de kunne komme og holde deg med selskap. Høres ut som du har parkert deg på hotellet og de må komme og sitte på rommet med deg.

Jeg ville heller bare skrevet at jeg er ledig rett 14 og om vi kunne fått til et treff. 

Anonymkode: b94fa...df7

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er vanskelig og at dere står i en ekstraordinær situasjon, men husk at disse venninnene også har et dagligliv i denne byen. Kanskje var det foreldremøte, en jobb-avtale, trening, kanskje noen av de også har en situasjon i livet som gjør at de ikke klarer?
 

Årsaken her kan være så mangt, ikke dra offerkortet basert på at det tilfeldigvis ikke passet akkurat denne dagen. 

Anonymkode: fe4aa...a56

[tussi84]

Trenger ikke nødvendigvis være det at du har kronisk sykt barn som gjør det sånn. Mest sannsynlig er det heller avstanden. Når dere bor så langt unna hverandre, så blir ikke vennskapene det samme lenger. Enn vokser fra hverandre, og blir mer bekjente Enn venner.

Avstanden trenger ikke å være så stor engang. Jeg flyttet for 7 år siden unna 2 t unna hjembyen min der jeg hadde de fleste vennene mine. Etter å ha flyttet så ser jeg noen av de kanskje 2 ganger i året, og noen har jeg ikke sett mer enn 2 ganger siden jeg flyttet. Kontakt er også mye mer sporadisk Enn det som var før flyttingen. For meg er noen av de blitt mer bekjente/er venner i hjembyen.

Jeg forventer ikke at de skal ha mulighet til å treffe meg når jeg er i hjembyen, men det hadde vært koselig. Folk har jobb, familie, verv, Andre venner etc, og de skal ikke måtte endre planer pga meg. 

 

[AnonymBruker]

Vedrørende den første - Synes meldingen hun skrev og meldingen du ville ha skrevet sier akkurat det samme. Så her var du veldig hårsår... 

Når det gjelder hun andre så sklir man jo fra hverandre når avstanden er stor. Man møter jo vanvittig mange mennesker gjennom livet, så det er klin umulig å ta vare på alle vennskap. Fikk selv en slik melding forrige uke, ei som akkurat hadde tid en ettermiddag, da hun var stuck i byen på grunn av jobb. Og nei, jeg har ikke interesse av å bruke det lille jeg har av fritid på ei som ikke har tatt annet initiativ til å møte meg på to år.

En slik melding fremstår jo bare som "jeg er jo uansett her, og har ikke noe annet å bruke tiden min på, så DA kan jeg gjerne møte deg, akkurat på det tidspunktet som passer meg" 

Anonymkode: fbf37...9c9

[AnonymBruker]

Synes du ordla deg klønete. Du får ikke frem at du har savnet dem, har lyst til å møte dem og oppdatere deg på livene deres. Det du skriver er at du kommer til å kjede deg i Oslo/Bergen, du ønsker underholdning, du har ikke noe bedre å gjøre, derfor vil du møte dem. 

Anonymkode: 6e031...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er bare så trist, skikkelig trist. Jeg har hatt et barn som har det siste halvannet året bodd på sykehus på grunn av alvorlig sykdom. Og hverdagen vår har selv sagt vært preget av dette. Vi har nesten ikke sett andre mennesker siden vi har vært innlagt på sykehus store deler av tida.

Nå på første gang på et par år så har jeg en hel dag for meg selv i Oslo på grunn av kurs. På ettermiddagen og kvelden er det ikke noe opplegg, så jeg ville spørre et par av de som jeg ser på som mine beste barndomsvenninner om å kanskje kunne møtes, siden de bor i nærheten der jeg skal reise. "Hei fine jenter! Håper alt er bra med dere 🌸 som dere vet kommer jeg til Bergen og kommer til å kjede meg fra 14:00 til 21:00 😅 hadde vært veldig koselig om dere kom å holdt meg med selskap" lød meldingen. Jeg bor til vanlig flere timer unna. Vi har ikke møttes på to år, men snakkes ofte over meldinger. 

Jeg har ikke så stort nettverk, så når hun ene svarer med en gang at det ikke passer og hun andre ser meldingen, men ikke svarer - så er dette sårt og vondt. Det er innafor å svare at det ikke passer, men det er måten det blir gjort på.. "Beklager, det passer ikke da! Håper det passer en annen gang😊". Veldig upersonlig synes jeg. Hadde det vært meg hadde jeg skrevet at det var veldig kjipt at det ikke passa, og at vi måtte få til å møtes snart. Og kanskje til og med slengt på hvordan det går. Det får meg bare til å innse at jeg har mistet hele nettverket mitt etter barnet mitt ble alvorlig sykt og ikke en gang de som jeg så på noen av mine nærmeste ser verdi i å treffe meg. Selv om jeg spurte to uker på forhånd. 

Hun ene venninnen gjettet jeg på kom til å si nei, mye fordi hun aldri svarer lenger. Hun andre tenkte jeg kom til å svare, og prøve å få det til, men nei. 

Og jeg vet hvordan Kvinneguiden opererer, og nei - jeg snakker ikke bare om sykdommen til barnet mitt 🤷‍♀️ ja, det er livstruende og vanskelig, men samtidig har vi en veldig fint og lett tone på det her i hjemmet. 

Jeg vet bare ikke hvor jeg går fra det her. For det satt så langt inne å spørre om de var ledige til å møtes. Og til vanlig møter vi ikke annet enn sykepleiere og familie i hverdagen. Venninner kan jeg tydeligvis se langt etter 😶 noen som har vært i samme situasjon og vil dele noen ord? ❤️

Anonymkode: f81cc...063

Hvor mange dager før du var ledig inviterte du dem? Det er sentralt her

en annen ting. Bodde du i denne byen før? Og så har du flyttet fra dem? Her er det nok avstanden og ikke sykt barn som er problemet.  Jeg sliter selv med å prioritere venner som jeg ikke ser i hverdagen og hvor det er lite sannsynlig at jeg kommer til å se dem på regelmessig basis også i fremtiden. Grunnen er at jeg har nok med de som har en innvirkning på livet mitt. Når det er sagt så hadde jeg nok møtt en gammel venninne som var i byn hvis hun spurte dersom jeg hadde ledig. 

Anonymkode: c6489...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er bare så trist, skikkelig trist. Jeg har hatt et barn som har det siste halvannet året bodd på sykehus på grunn av alvorlig sykdom. Og hverdagen vår har selv sagt vært preget av dette. Vi har nesten ikke sett andre mennesker siden vi har vært innlagt på sykehus store deler av tida.

Nå på første gang på et par år så har jeg en hel dag for meg selv i Oslo på grunn av kurs. På ettermiddagen og kvelden er det ikke noe opplegg, så jeg ville spørre et par av de som jeg ser på som mine beste barndomsvenninner om å kanskje kunne møtes, siden de bor i nærheten der jeg skal reise. "Hei fine jenter! Håper alt er bra med dere 🌸 som dere vet kommer jeg til Bergen og kommer til å kjede meg fra 14:00 til 21:00 😅 hadde vært veldig koselig om dere kom å holdt meg med selskap" lød meldingen. Jeg bor til vanlig flere timer unna. Vi har ikke møttes på to år, men snakkes ofte over meldinger. 

Jeg har ikke så stort nettverk, så når hun ene svarer med en gang at det ikke passer og hun andre ser meldingen, men ikke svarer - så er dette sårt og vondt. Det er innafor å svare at det ikke passer, men det er måten det blir gjort på.. "Beklager, det passer ikke da! Håper det passer en annen gang😊". Veldig upersonlig synes jeg. Hadde det vært meg hadde jeg skrevet at det var veldig kjipt at det ikke passa, og at vi måtte få til å møtes snart. Og kanskje til og med slengt på hvordan det går. Det får meg bare til å innse at jeg har mistet hele nettverket mitt etter barnet mitt ble alvorlig sykt og ikke en gang de som jeg så på noen av mine nærmeste ser verdi i å treffe meg. Selv om jeg spurte to uker på forhånd. 

Hun ene venninnen gjettet jeg på kom til å si nei, mye fordi hun aldri svarer lenger. Hun andre tenkte jeg kom til å svare, og prøve å få det til, men nei. 

Og jeg vet hvordan Kvinneguiden opererer, og nei - jeg snakker ikke bare om sykdommen til barnet mitt 🤷‍♀️ ja, det er livstruende og vanskelig, men samtidig har vi en veldig fint og lett tone på det her i hjemmet. 

Jeg vet bare ikke hvor jeg går fra det her. For det satt så langt inne å spørre om de var ledige til å møtes. Og til vanlig møter vi ikke annet enn sykepleiere og familie i hverdagen. Venninner kan jeg tydeligvis se langt etter 😶 noen som har vært i samme situasjon og vil dele noen ord? ❤️

Anonymkode: f81cc...063

Du svarer at det var synd det ikke passet denne gangen. Men at du savner dem og har  lyst å møte dem så om dere skal planlegge en byhelg sammen da og da i oktober osv. 

Anonymkode: c6489...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er bare så trist, skikkelig trist. Jeg har hatt et barn som har det siste halvannet året bodd på sykehus på grunn av alvorlig sykdom. Og hverdagen vår har selv sagt vært preget av dette. Vi har nesten ikke sett andre mennesker siden vi har vært innlagt på sykehus store deler av tida.

Nå på første gang på et par år så har jeg en hel dag for meg selv i Oslo på grunn av kurs. På ettermiddagen og kvelden er det ikke noe opplegg, så jeg ville spørre et par av de som jeg ser på som mine beste barndomsvenninner om å kanskje kunne møtes, siden de bor i nærheten der jeg skal reise. "Hei fine jenter! Håper alt er bra med dere 🌸 som dere vet kommer jeg til Bergen og kommer til å kjede meg fra 14:00 til 21:00 😅 hadde vært veldig koselig om dere kom å holdt meg med selskap" lød meldingen. Jeg bor til vanlig flere timer unna. Vi har ikke møttes på to år, men snakkes ofte over meldinger. 

Jeg har ikke så stort nettverk, så når hun ene svarer med en gang at det ikke passer og hun andre ser meldingen, men ikke svarer - så er dette sårt og vondt. Det er innafor å svare at det ikke passer, men det er måten det blir gjort på.. "Beklager, det passer ikke da! Håper det passer en annen gang😊". Veldig upersonlig synes jeg. Hadde det vært meg hadde jeg skrevet at det var veldig kjipt at det ikke passa, og at vi måtte få til å møtes snart. Og kanskje til og med slengt på hvordan det går. Det får meg bare til å innse at jeg har mistet hele nettverket mitt etter barnet mitt ble alvorlig sykt og ikke en gang de som jeg så på noen av mine nærmeste ser verdi i å treffe meg. Selv om jeg spurte to uker på forhånd. 

Hun ene venninnen gjettet jeg på kom til å si nei, mye fordi hun aldri svarer lenger. Hun andre tenkte jeg kom til å svare, og prøve å få det til, men nei. 

Og jeg vet hvordan Kvinneguiden opererer, og nei - jeg snakker ikke bare om sykdommen til barnet mitt 🤷‍♀️ ja, det er livstruende og vanskelig, men samtidig har vi en veldig fint og lett tone på det her i hjemmet. 

Jeg vet bare ikke hvor jeg går fra det her. For det satt så langt inne å spørre om de var ledige til å møtes. Og til vanlig møter vi ikke annet enn sykepleiere og familie i hverdagen. Venninner kan jeg tydeligvis se langt etter 😶 noen som har vært i samme situasjon og vil dele noen ord? ❤️

Anonymkode: f81cc...063

Den venninnen som svarte kan ikke nor for at hun ikke har kalenderen ledig. Og du klager selv på svaret. Alle er ikke klar til å kaste det alle andre avtaler på båten fordi du kommer. 

Anonymkode: c2e8c...1cf

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt hvorfor du tror at det er ditt barns sykdom som er grunnen, når du forteller at du ikke snakker om dette med dem? 

Anonymkode: 9680e...82d

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt forskjell mellom svaret du fikk og det du ville gitt... 

Derimot "som dere vet kommer jeg til Bergen og kommer til å kjede meg fra 14:00 til 21:00 😅 hadde vært veldig koselig om dere kom å holdt meg med selskap"" synes jeg er upersonlig og jeg ville oppfattet det som "jeg har ingenting å gjøre, og ikke noe annet underholde meg med, så nå har jeg tid til å møte dere"... 
At noen bruker "jeg kjeder meg, fint om dere underholder meg" som grunn til at man bør møtes igjen etter to år, det ville jeg ikke prioritert. 

Anonymkode: d257e...c56

[AnonymBruker]

Syns du ordla deg på en måte som var lite hyggelig, og som fikk dem til å føle seg lite spesielle. Tenker også at det er naturlig å skli litt fra hverandre i en sånn situasjon, både pga avstand og sykdom hos barnet. Selvfølgelig trist likevel.

Anonymkode: 59415...135

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er klart dere har vokst fra hverandre når de to siste årene dine har bestått av sykdom og sykehus. De tenker sikkert at det blir mye gnåling om det og orker ikke tanken. Vent til barnet er friskmeldt, så prøver du å ta igjen tråden igjen. 
 

Er det Oslo eller Bergen?

Anonymkode: 4fdc9...f85

Venter til barnet er dør mener du.. unnskyld meg men venner stiller opp når man gjennomgår livskriser. Det her er eksempel på folk som ikke er venner 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

"Hei fine jenter! Håper alt er bra med dere 🌸 som dere vet kommer jeg til Bergen og kommer til å kjede meg fra 14:00 til 21:00 😅 hadde vært veldig koselig om dere kom å holdt meg med selskap" lød meldingen.

Jeg skjønner at du skrev litt sånn fordi du sikkert er redd for å bli avvist og presenterer det litt sånn som om du ikke bryr deg, jeg forstår det.

Men hadde vært bedre om du skrev "hei! Har endelig tid til å tilbringe noen sårt trengte timer med dere, har dere mulighet til å treffe meg mellom 14 og 21, jeg savner dere!" 

Eller noe sånt mer ekte og sårbart. 

Anonymkode: 40994...695