Mann, bonusbarn og ny svigerfamilie

[AnonymBruker]

Jeg er i 50 årene og møtte min nåværende mann for 9 år siden. Han hadde barn, og jeg har likt de godt. Selv har jeg også barn. Raskt etter at vi ble et par, begynte hans ex og sende han brev og sms om hvor forferdig hun syntes dette var (de hadde vært skilt i 5 år og var enige om brudd). Hans barn likte meg. Etter 1 år begynte min manns mor og komme med stikk om hvor forferdelig hans ex hadde det, fordi hennes foreldre hadde tatt kontakt med henne. Exn fikk stor sympati hos min manns foreldre, og stikkene ble pekefinger om hvordan vi, i slutten av 40 årene burde oppføre oss fordi hans ex hadde det så vanskelig. Ja, hun hadde det faktisk så fint i livet at hun fikk seg kjæreste, men offerrollen måtte pleies. Så flyttet vi sammen, barna fungerte bra, de var alle tenåringer. Exn tiltet og satte ut masse løgner da hun i vårt hjem ikke fikk nøkler og tilgang slik hun hadde hatt i min manns hus. Etter ytterligere 1 år giftet vi oss og håper at kaoset ville roe seg. Men, da tok vi grundig feil. Hele exns familie, venner og min manns familie vendte seg mot oss. Min manns eldste datter tok morens parti, og jeg skulle ignoreres. Det er heftig. Hennes utbrudd var mildt sagt voldsomme, ikke bare for meg, men de andre i familien også. Jeg oppfordret min mann til å snakke med henne, og i tillegg siat jeg ville gjøre det. Samtalen med henne var rolig. Jeg fokuserte på at man i en gruppe må ta hensyn, at det som måtte være vanskelig på skole og venner kan snakkes om fremfor å skrike at man har en dårlig dag og smelle ting rundt seg (kort fortalt) Denne jenten mener hun er spesiell, noe jeg sa at det er vi alle og du er spesiell for din familie, men det betyr ikke særrettigheter hjemme. Og bli motsagt var nok særdeles ille for henne, og det skaper selvfølgelig i utrygghet. Men, vi andre var utrygge på henne pga utbrudd. Fra den dagen finnes ikke jeg. 

Min mann har et vanskelig forhold til sin familie pga forhistorie og han ble svært ydmyket og såret da de i flere år hele tiden fortalte han hvor håpløs han var og ødela familien fordi Exn hadde det vondt ( hun hadde på det tidspunktet blitt samboer). Barna hans er blitt foret av mor, 2 sett besteforeldre, øvrig familie og venner om meg og min manns håpløshet (de har selv fortalt oss det). Min mann blir psykisk ustabil og kjempe usikker overfor barna dine. Han ble redd for å stille krav, i redsel for at de skulle vende seg vekk. Men, tenåringer har behov for å opponere, og det ble brikker som endte med innleggelse på lukket psykiatrisk av etter suicidal forsøk. (Dette blir veldig kortfattet) Ved innleggelse får jeg så skylden av hans eldste datter, om at alt er min skyld, også dette. Jeg hadde på det tidspunktet stått på en line i håp og sorg om å bli godtatt og at exns manipulasjon av fans foreldre skulle bli gjennomskuet. Ved innleggelsen måtte jeg så samarbeide med svigermor (fra helvete), men da så hun nye sider av meg. Etter noen måneder ble han innlagt på nytt. Familien hans har stilt lite opp for min mann!!! Jeg har vært der for han 24/7, og det er en rolle han kjenner seg svært bekvem i. At jeg prøver å løfte han med humor, god mat, anerkjennende ord og hundrevis av timer med samtale om hans vansker finner han godt. Og, jeg forstår han. Hans problem er at han ikke gir dette tilbake hverken til meg eller sine barn. Barna har sine utblåsning er om hvor elendig far han er, at han ikke stiller opp og støtter dem. Eldste datteren er for tiden svært generøs med komplimtene til han, fordi hun nettopp fikk en ny fet bil av han. Man kan ikke kjøpe kjærlighet, men gan kjøper seg fri fra valget. Han kunne sagt nei, men da hun så innstendig ville, og han ønsket et godt forhold igjen, så fikk hun den bilen. Hver gang barna (jeg kaller de det selv om de nettopp har flyttet ut) får en irritasjon overfor han fordi de ikke får viljen sin, blir han stiv av skrekk, og de skjeller han ut. Jeg har holdt meg mye unna, men i redsel for nye suicidal forsøk, prøver jeg å roe sit. Jeg tror barna har hatt det kjempe vanskelig i en krig mellom mor og far, med mye baksnakking og en far som forsøker å ta livet sitt. 

Problemet mitt er at jeg fremdeles får skylden for det meste av hans barn, selv om de er han de er skuffet over. De sier du og dere om hverandre. Hans barn kan mene så mye og hardt uten å få spørsmål til refleksjon av sin far. 

Overfor mine barn kan han vise "pondus" og de hater ikke han, men forholder seg til saken. Jeg har alltid vært rolig de få fangene jeg har snakket til hans barn. Hans barn tåler i liten grad uenighet, da blir det skriking og smelling med dører og gjenstander. 

Nå er jeg rimelig lei!!! Jeg har forsøkt å tåle selvmordsforsøk, mobbing, ignorering og kjeft fra hans barn som en rolig og tydelig voksen person. Min mann og jeg har det fint sammen så lenge det ikke er bølger utenfra. Men, nå er jeg tom av omsorg og medlidenhet. 

Noen vil sikkert si: ta veska de og dra. Ja, det er et alternativ. 

Hva holder meg tilbake? De fine vi gjør, han og jeg. 

Anonymkode: 93e03...233

[AnonymBruker]

Hvis de er voksne nå, så er det bare å sette ned foten og si din mening tydelig. Slutt å krype for dem, men fortell dem at denmåten de behandler sin far på gjør ham psykisk syk, nå er de voksne så må slutte. Og den moren deres kan bare slutte å spille offer, de var skilt 5 år før du kom inn i bildet så du tar ikke noe skyld der.

Og så beklager du at barna har måttet vokse opp i en krigssone, men det tar altså mer enn en part for både krig og fred.

 

Anonymkode: 0bc79...2b7

[AnonymBruker]

Nå må du slutte å dulle med en voksen mann! Han har valgt å la seg manipulere av familien sin og godtar at de vender deg ryggen. Så fint at datteren fikk en bil. Da kan hun gjengjelde tjenesten av å ta seg av faren sin. Dette kommer ikke til å slutte, og du ødelegger deg selv. Forlater du han, så slutter han kanskje å ta deg for gitt. Nå regner han med at du er en søppelbøtte med uendelig plass. Og det bekrefter du jo at du er. Slutt å ta i mot andres dritt. Og mannen din takker ja til denne dritten på vegne av deg. Det skal du ikke godta!

Anonymkode: cc753...ece

[BobbySocks]

Altså, på tide å slutte å sy puter under armene på mannen. Hva med å bli særboer? La han ta ansvar for sitt og så lærer du deg å leve på egne premisser!

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2022 den 23.40):

selvmordsforsøk

Dette er jo veldig alvorlig TS. Dere trenger jo hjelp som familie, og hvordan dere kan lage et mer stødig miljø for den som har prøvd å tatt livet sitt og for hverandre.  Mannen din trenger psykolog, og så må eksen hans få hjelp også med det som hun sliter med. Kanskje barna også skulle snakket med noen, ettersom deres far har prøvd å tatt livet sitt. 

Klekk ut noen viktige spørsmål som kan hjelpe dere. Hvordan lider de? Hvem lider. hva kan gjøres? Hvor stammer konfliktene fra og hva slags følelser er det egentlig som er i sving og fra hvem.

 Hva kan de som er friske gjøre for å passe på barna?

 

[Gjest CamillaCollett]

Jeg blir ganske skeptisk av dette innlegget, og det er fordi du fremstiller det som om absolutt alle i denne kretsen er dysfunksjonelle. Eksen er sprø, svigerforeldrene er sprø, barna er sprø, og mannen din er syk. Det er bare du som fungerer. Og hvis dette er en korrekt versjon av virkeligheten du lever i er det i grunnen bare å gi opp. Ett vanskelig familiemedlem klarer de fleste å leve, men en hel familie kan du ikke reparere.

[AnonymBruker]

Nei, dette hørtes helt vilt ut. Du skriver at de gir deg skylden for mannens selvmordsforsøk, men du gir jo dem skylden? Tenk hvis det ikke er noen av dere sin skyld? Tenk hvis han bare er syk?
Og: Tror du det er lett for barna å ha en far som er så alvorlig psykisk syk? 

Anonymkode: 93fc8...d16

[AnonymBruker]

Hva mener du med at han viser pondus ovenfor dine barn?

Anonymkode: 795e7...d02

[Hareena]

Særboere er en undervurdert boform, særlig med særkullsbarn. 

Endret 12. oktober 2022 av Hareena

[AnonymBruker]

🙋‍♀️ jeg har stått i lignende situasjon som deg ts, bortsett fra selvmordsforsøk, men mannen min ble svært psykisk nedkjørt. Jeg føler virkelig med deg. Noen mennesker er så innmari dysfunksjonelle. 

Svigers, eks, datter og noen familiemedlemmer til som rottet seg sammen. Mye psykisk sykdom. Jeg fikk skylden for det meste, selv om jeg ikke var en del av det. Datter skylde på meg for bruddet og dårlig samarbeid mellom far og mor....ingenting av dette hadde jeg noe med å gjøre. Jeg fikk skylden for at datter ikke fikk se far når han lå på sykehuset, når hun ikke ville besøke han. Far livredd for å miste kontakten med datter osv osv. 

Jeg har hele tiden sagt at mannen min må sette ned foten for hva som er akseptabelt, for dette orker jeg ikke. Han ble flinkere og flinkere, men hver gang eskalerte konfliktene. Han pratet med en del kompiser om det, og de sa det samme som meg. 

Vi gikk en stund på fvk, cos kurs og samlivskurs. Nå setter han ned foten. Kuttet helt kontakt med moren sin, også etter anbefaling av psykolog og fvk. Ting har roet seg. Datter og far har sporadisk kontakt og jeg holder meg unna. 

Du har et liv ts. Velg dine dager og hvordan du ønsker å leve livet ditt. Sett deg i respekt og sett en grense for hva du skal tåle og stå i. Da vil kanskje mannen din også gjøre det, ellers har du alltid mulighet til å gå, for dette er ikke ditt kaos i utgangspunktet. Den dagen du er ute av bildet, fortsetter dette kaoset, for du er nok ikke opphavet til dette. 

Anonymkode: b18c5...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Nei, dette hørtes helt vilt ut. Du skriver at de gir deg skylden for mannens selvmordsforsøk, men du gir jo dem skylden? Tenk hvis det ikke er noen av dere sin skyld? Tenk hvis han bare er syk?
Og: Tror du det er lett for barna å ha en far som er så alvorlig psykisk syk? 

Anonymkode: 93fc8...d16

Nei, jeg tror det er helt forferdelig å ha en psykisk syk far. Jeg gir familien hans skylden for å psyke han ut ved å stille seg på lag med eksfamilien og manipulere hans barn til å tro at min mann er slem, ja der er ordet de bruker, fordi han ikke oppfører seg som de andre vil. Det er lett å tro at den som har flest på laget har rett, i så måte er mange et bytte. Min manns mor og søster har bedt meg om unnskyldning for at de har hatt disse holdningene overfor meg. Jeg har sagt til disse to ved noen anledninger, at den manipulering en som har pågått skader barna. Det blir aldri en vinner, bare tapere. 

Anonymkode: 93e03...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

🙋‍♀️ jeg har stått i lignende situasjon som deg ts, bortsett fra selvmordsforsøk, men mannen min ble svært psykisk nedkjørt. Jeg føler virkelig med deg. Noen mennesker er så innmari dysfunksjonelle. 

Svigers, eks, datter og noen familiemedlemmer til som rottet seg sammen. Mye psykisk sykdom. Jeg fikk skylden for det meste, selv om jeg ikke var en del av det. Datter skylde på meg for bruddet og dårlig samarbeid mellom far og mor....ingenting av dette hadde jeg noe med å gjøre. Jeg fikk skylden for at datter ikke fikk se far når han lå på sykehuset, når hun ikke ville besøke han. Far livredd for å miste kontakten med datter osv osv. 

Jeg har hele tiden sagt at mannen min må sette ned foten for hva som er akseptabelt, for dette orker jeg ikke. Han ble flinkere og flinkere, men hver gang eskalerte konfliktene. Han pratet med en del kompiser om det, og de sa det samme som meg. 

Vi gikk en stund på fvk, cos kurs og samlivskurs. Nå setter han ned foten. Kuttet helt kontakt med moren sin, også etter anbefaling av psykolog og fvk. Ting har roet seg. Datter og far har sporadisk kontakt og jeg holder meg unna. 

Du har et liv ts. Velg dine dager og hvordan du ønsker å leve livet ditt. Sett deg i respekt og sett en grense for hva du skal tåle og stå i. Da vil kanskje mannen din også gjøre det, ellers har du alltid mulighet til å gå, for dette er ikke ditt kaos i utgangspunktet. Den dagen du er ute av bildet, fortsetter dette kaoset, for du er nok ikke opphavet til dette. 

Anonymkode: b18c5...81f

TAKK❤️Ja, det er mulig å endre, ingen ting er konstant. 

Anonymkode: 93e03...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hva mener du med at han viser pondus ovenfor dine barn?

Anonymkode: 795e7...d02

At han setter grenser og har selvrespekt overfor sine barn. Det handler ikke om å være nasi. Det bør være en gjensidig  respekt for grenser og autonomi. 

Anonymkode: 93e03...233

[Brunello]

Hareena skrev (14 timer siden):

Særboere er en undervurdert boform, særlig med særkullsbarn. 

Jeg vil heller si st noen overvurderer det som boform. For veldig mange fungerer det ikke i det hele tatt. Men jeg er enig i at det er et alternativ når en har særkullsbarn. Spesielt om de nærmer seg alder for utflytting, slik at perioden som særboere blir relativt kort.

[Brunello]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei, jeg tror det er helt forferdelig å ha en psykisk syk far. Jeg gir familien hans skylden for å psyke han ut ved å stille seg på lag med eksfamilien og manipulere hans barn til å tro at min mann er slem, ja der er ordet de bruker, fordi han ikke oppfører seg som de andre vil. Det er lett å tro at den som har flest på laget har rett, i så måte er mange et bytte. Min manns mor og søster har bedt meg om unnskyldning for at de har hatt disse holdningene overfor meg. Jeg har sagt til disse to ved noen anledninger, at den manipulering en som har pågått skader barna. Det blir aldri en vinner, bare tapere. 

Anonymkode: 93e03...233

Problemet er at vi har bare ts sin versjon. Det er sjelden folk oppfører seg slik det beskrives. De aller fleste tar sitt familiemedlems side, til tross for at vedkommende ikke er spesielt sympatisk. På kg skjer det til stadighet at folk legges for hat av familien helt uten grunn. Jeg tror rett og slett ikke på det. Ja, noen ganger stemmer det. Men som oftest har vi med en TS helt uten selvinnsikt å gjøre.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (4 minutter siden):

Problemet er at vi har bare ts sin versjon. Det er sjelden folk oppfører seg slik det beskrives. De aller fleste tar sitt familiemedlems side, til tross for at vedkommende ikke er spesielt sympatisk. På kg skjer det til stadighet at folk legges for hat av familien helt uten grunn. Jeg tror rett og slett ikke på det. Ja, noen ganger stemmer det. Men som oftest har vi med en TS helt uten selvinnsikt å gjøre.

Takk, det er jeg som er forfatter av knaggen og som har besvart. At dette høres riv ruskende galt ut er jeg enig, men det er sant. Det er nettopp dette som er greia.... 

Anonymkode: 93e03...233