Gjør dette meg til er dårlig menneske

[AnonymBruker]

Får prøve å holde ting anonymt.

Typen har et familiemedlem som sliter veldig psykisk for tiden. Vil ikke gå inn på historien bak, men både familie og venner er veldig bekymret for denne personen.

Typen stiller opp, kveld etter kveld,  i helger, i tide og utide. Både foreldre, søsken, alle rundt er veldig bekymret for denne personen. Hen får ikke lov til å være alene, fordi de er redd for at hen skal ta livet sitt.

Denne person, har gjort utigivelige ting mot meg, aldri ordet opp. Hen satt ut flere grusomme rykter, og har ved flere anledninger prøvd å ødelegge mellom meg og typen. I tillegg har hen drevet med narkotika og ruset seg, og jeg merker at hen er en dårlig påvirkning på de rundt seg.

Jeg vet jeg burde ha sympati, fordi jeg forstår at familien rundt og venner er fortvila og at hen trenger støtte og hjelp.

Men en del av meg er bare forbannet, for alt hen har utsatt meg for, jeg gikk gjennom et helvete hvor flere vendte meg ryggen en periode, basert på rykter og løgner denne personen spredde om meg. Og måten hen ved flere anledninger har prøvd å ødelegge for meg og typen, så føler jeg at typen ikke skylder denne personen noe som helst. Men jo, typen stiller opp, fordi det er tross alt familie. 

Og her er det som plager meg. De siste dagene har jeg tenkt, nesten ønsket, hva om hen tar livet sitt. Og at det hadde vært mye lettere om hen bare gjorde det slutt. Og jeg føler meg som et helt forferdelig menneske for å tenke slikt om et annet menneske. Men tror det bunner mye ut i måten hen har behandlet meg, og alt hen har gjort mot meg, uten noen gang å ordne opp.

Merker hver gang typen har vært med hen, eller lufta hvor bekymret han er for hen, at jeg sliter med å ha empati eller å vise forståelse. Jeg har kommet meg videre, og vet at jeg kom mye bedre ut av alt enn hen, og burde være takknemlig for det. Livet er fint det, men merker bare jeg er  fed up og dritt lei og ønsker ingenting med denne personen å gjøre, etter alt som skjedde den gangen. 

Er jeg en fæl, grusom person for å føle slik jeg gjør oppi alt dette.

Anonymkode: 7a5f1...ab3

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er den eneste som har tenkt det og ofte kan man forstå hvor de tankene kommer fra også, men det er jo litt slemt. 

Anonymkode: 13d48...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg tror ikke du er den eneste som har tenkt det og ofte kan man forstå hvor de tankene kommer fra også, men det er jo litt slemt. 

Anonymkode: 13d48...38f

Føler for min del at tankene kommer fra at han har påført meg (og typen) mye vondt, og aldri gjort opp for seg.

Også blir det vel litt forsterka av at typen støtter eller «hjelper» han nå, til tross for alt han har gjort mot oss. Sliter med å se noe rettferdighet i det. Litt som at ueg føler han ikke fortjener den «godheten» typen viser, selv om jeg forstår at det er smålig av meg.

Jeg synes det er storsinnet og flott gjort av typen. Og vil virkelig premiere han for at han er så god og snill til tross alt som har skjedd. Men jeg klarer virkelig ikke å finne noe empati eller sympati for denne personen, hvor enn mye jeg prøver.

Jeg har ikke lyst å virke bitter, eller sint. Fordi jeg har virkelig ingenting å være verken bitter eller sint for. Fordi jeg har klart meg veldig bra og kommet sterkere ut av ting , i tillegg til at meg og typen har det veldig fint og alt går jo på skinner der. Så føler meg så smålig for å være så kald, når jeg egentlig ikke har noe å være bitter for.

Men føler det bunner ut i at vi aldri ordnet opp. Og at jeg føler han utnytter typen sin godhet, til tross for at han har gjort helt jævlige ting.

ts

Anonymkode: 7a5f1...ab3