Er dette innafor normalen?

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 2,5 år. Bare én, men allikevel er jeg så lei alt sammen. Det hele føles som et fengsel uten noe som helst rom for å puste rundt seg.

Det er ikke en eneste dag jeg våkner og gleder meg til dagen sammen. Jeg har ikke nødvendigvis vonde følelser, jeg bare gleder meg ikke, og skulle heller ønske jeg kunne våknet og vært alene...

Er dette innafor normalen, eller har jeg blitt deppa? 

Anonymkode: 55fb3...827

[Anjatapinjata]

Høres ikke normalt ut nei. 

Jeg sliter med depresjon selv, men gleder  meg fortsatt over barnet mitt og det å ha tid sammen med han. Helgene våre er hellige og jeg ser alltid frem til det selvom jeg sliter ellers. 

Kanskje ta en prat med legen din i første omgang? Evt helsestasjon. 

[Toyah]

Nei, dette er ikke innenfor normalen.

jeg syns du skal snakke med fastlegen din. 

[AnonymBruker]

Ja, for jeg gleder meg ikke til det.

Altså, jeg liker godt å være med barnet mitt når hun er glad og vi har det fint. Vi har mange fine stunder. Men hun har en vilje og et temperament som gjør at hver dag blir et emosjonelt slit uten like. 

Når jeg står opp om morgenen klarer jeg ikke glede meg til dagen, jeg klarer bare å stålsette meg for alt raseriet som kommer før klokka engang har blitt 8.

NEI JEG VIL IKKE SKIFTE BLEIE!!

NEI JEG VIL IKKE HA PÅ KLÆR!!!

NEI BAMSEN SKAL IKKE LIGGE DEEEEER!!!!

spruter all frokosten over bordet mens ler

God morgen for en herlig morgen å stå opp til.

Nei, jeg klarer ikke glede meg til det...

Huff

 

Anonymkode: 55fb3...827

[Blåpille]

Ikke normalt ❤️ Normalt å være drittlei, ønske å sove ut, blir sur/sliten over trassanfall, ha behov for alenetid osv. Men å oppriktig ikke glede seg over dagen og stadig ønske at man var alene (altså, tolker det som anger på at du fikk barnet), er noe du bør få hjelp til å håndtere 😊 

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg hadde følt det sånn så derfor har jeg valgt å ikke få barn. Mange angrer på å fått barn og føler det du føler, så du er ikke unormal eller sykelig men det kan være lurt å prate med noen 

Anonymkode: 06bc9...f62

[AnonymBruker]

Blåpille skrev (Akkurat nå):

Ikke normalt ❤️ Normalt å være drittlei, ønske å sove ut, blir sur/sliten over trassanfall, ha behov for alenetid osv. Men å oppriktig ikke glede seg over dagen og stadig ønske at man var alene (altså, tolker det som anger på at du fikk barnet), er noe du bør få hjelp til å håndtere 😊 

Neida, om noen hadde kommet og sagt jeg kunne angret så hadde jeg aldri i livet gjort det.

Jeg er fryktelig glad i datteren min og ønsker alt i verden for henne.

Men jeg gleder meg ikke til  å stå opp om morgenen og tilbringe dagen med henne... Jeg gjør ikke det. Jeg føler bare at jeg har vann over hodet konstand og aldri får hentet meg inn. At jeg aldri får være alene og bare puste. Jeg får ikke drukket kaffen engang, for hun begynner å klatre på meg om jeg sitter. Da må jeg stå.

Nei jeg vet ikke jeg... Kanskje jeg er deprimert.

Anonymkode: 55fb3...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Neida, om noen hadde kommet og sagt jeg kunne angret så hadde jeg aldri i livet gjort det.

Jeg er fryktelig glad i datteren min og ønsker alt i verden for henne.

Men jeg gleder meg ikke til  å stå opp om morgenen og tilbringe dagen med henne... Jeg gjør ikke det. Jeg føler bare at jeg har vann over hodet konstand og aldri får hentet meg inn. At jeg aldri får være alene og bare puste. Jeg får ikke drukket kaffen engang, for hun begynner å klatre på meg om jeg sitter. Da må jeg stå.

Nei jeg vet ikke jeg... Kanskje jeg er deprimert.

Anonymkode: 55fb3...827

Hæ? Du må jo sette grenser for henne?

Anonymkode: 76099...cf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hæ? Du må jo sette grenser for henne?

Anonymkode: 76099...cf0

Hvordan da? Om jeg sier hun må leke litt mens jeg drikker kaffe eskalerer det bare og hun blir enda mer på meg

Anonymkode: 55fb3...827

[Blåpille]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Neida, om noen hadde kommet og sagt jeg kunne angret så hadde jeg aldri i livet gjort det.

Jeg er fryktelig glad i datteren min og ønsker alt i verden for henne.

Men jeg gleder meg ikke til  å stå opp om morgenen og tilbringe dagen med henne... Jeg gjør ikke det. Jeg føler bare at jeg har vann over hodet konstand og aldri får hentet meg inn. At jeg aldri får være alene og bare puste. Jeg får ikke drukket kaffen engang, for hun begynner å klatre på meg om jeg sitter. Da må jeg stå.

Nei jeg vet ikke jeg... Kanskje jeg er deprimert.

Anonymkode: 55fb3...827

Nå syns jeg personlig den alderen hun er i en den verste, der man konstant trår på eggeskal. Men deprimert, vanskelig å svare på. Et det andre faktorer i livet ditt som tynger? Har du hatt tendenser til labert humør tidligere? Eller er der situassjonsbetinget "drittleiet" av å aldri få pusterom? Jeg ville undersøkt avlastning. Hvis du ikke har familie/venner som kan bidra, fins det faktisk ungdommer man kan betale for å passe ungen litt. Evt en kort sykemelding for å få noen formiddager til det og ditt, før det dårligere tankene overtar. 

[AnonymBruker]

Blåpille skrev (9 minutter siden):

Nå syns jeg personlig den alderen hun er i en den verste, der man konstant trår på eggeskal. Men deprimert, vanskelig å svare på. Et det andre faktorer i livet ditt som tynger? Har du hatt tendenser til labert humør tidligere? Eller er der situassjonsbetinget "drittleiet" av å aldri få pusterom? Jeg ville undersøkt avlastning. Hvis du ikke har familie/venner som kan bidra, fins det faktisk ungdommer man kan betale for å passe ungen litt. Evt en kort sykemelding for å få noen formiddager til det og ditt, før det dårligere tankene overtar. 

Nei, jeg tror det bare er drittlei-følelsen... 

Jeg er veldig glad i datteren min, men jeg har bare vært én natt borte fra henne på 2,5 år og ellers ikke annet enn fire ettermiddager for meg selv siden hun ble født.

Jeg er fra før en person som har hatt veldig behov for alenetid for å hente meg inn og blir fort sliten når det er mye styr rundt meg. Så tror følelsen blir så intens fordi det nå er konstant liv og røre rundt meg og det finnes ingen mulighet til å bare være i stillheten.

 

Anonymkode: 55fb3...827

[AnonymBruker]

Jeg vil si at det du beskriver er innenfor normalen og at dette er en fase for barnet ditt. 
din personlighet spiller nok også inn her, hvor behovet for alenetid og det å bare tenke på seg selv er sterkt. 
Stå i det, det blir bedre♥️ 

 

Anonymkode: 11ac5...a92

[AnonymBruker]

Jeg syns det er vanskelig å svare på. Og jeg tenker det kan være depresjon, dette med å være "flat" følelsesmessig og ikke glede seg til noe, kan høres ut som det. Men det kan også være at du er sliten, eller mangler påfyll av noe du har behov for. 

Jeg har to barn på 2,5 og 4 år, og vil si at gleden, eller å glede seg til dagen, kommer i glimt. Jeg opplever å ha det bra, men det betyr ikke at jeg syns det er veldig gøy å leke med dem. Ikke hverken gleder eller gruer jeg meg til dagen når jeg står opp heller, som regel. Akkurat nå har barna gått inn på rommet til fireåringen med noen kosedyr, og det høres ut som de leker fint. Jeg drikker kaffe og leser på KG. Dette nyter jeg virkelig, både å høre barnestemmene fra rommet, og den varme kaffen. Det var ikke så mye slike små stunder med alenetid da eldste var 2,5, da drakk jeg som regel kaffen av termokopp, med toåring klatrende på hodet mitt.

Det er lov og normalt å bli sliten i en fase hvor du må være der for barnet hele tida, og ikke har noe rom for egentid eller annet påfyll du trenger? Er det ting du pleide å glede deg? Finnes det noen mulighet til å få gjort noe av det nå? Og vil det gi glede nå?

 

Anonymkode: afc6f...e75

[AnonymBruker]

Tja! Er jo ikke akkurat så morsomt for voksne å henge med en 2-åring, så jeg gledet meg vel ikke glugg i hjel hver morgen jeg måtte opp med barna i den alderen heller, men hvis du ALDRI gleder deg til å tilbringe tid med dem, det er litt spesielt

Anonymkode: 387a3...e64

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som at du bare er veldig sliten og har behov for litt fri fra mamma tilværelsen. Har du mulighet til å få barnevakt en helg eller en dag i ny og ned?

Jeg er selv mamma til ei som alltid har vært klistremerke på meg og som hele tiden har krevd aktivisering og oppmerksomhet HELE tiden. Og som enda er ekstremt sta og trasser mye.Og det er slitsomt. Jeg har mange ganger ønsket meg til en øde øy langt langt bort.

Hun er litt eldre enn ts sitt barn nå, og heldigvis ikke like krevende på det viset som før. Selv om det er sånn innimellom nå også. Men man må ha litt pusterom innimellom. Hvor er far til barnet?

Anonymkode: e59fc...e99

[Blåpille]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg tror det bare er drittlei-følelsen... 

Jeg er veldig glad i datteren min, men jeg har bare vært én natt borte fra henne på 2,5 år og ellers ikke annet enn fire ettermiddager for meg selv siden hun ble født.

Jeg er fra før en person som har hatt veldig behov for alenetid for å hente meg inn og blir fort sliten når det er mye styr rundt meg. Så tror følelsen blir så intens fordi det nå er konstant liv og røre rundt meg og det finnes ingen mulighet til å bare være i stillheten.

 

Anonymkode: 55fb3...827

Helt forståelig i så fall! Kan kjenne meg igjen å være en person med mye behov for alenetid. Prøv å se på måter for å få barnepass, alenetid osv. Og den intense perioden går over, du er bare midt opp i det verste. Etterhvert kan de leke med nabounger, de blir mer selvstendige og slutter med de mest irrasjonelle trassanfallene. Du får mer balanse med ditt liv og barnets 😊

[Snølle]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg tror det bare er drittlei-følelsen... 

Jeg er veldig glad i datteren min, men jeg har bare vært én natt borte fra henne på 2,5 år og ellers ikke annet enn fire ettermiddager for meg selv siden hun ble født.

Jeg er fra før en person som har hatt veldig behov for alenetid for å hente meg inn og blir fort sliten når det er mye styr rundt meg. Så tror følelsen blir så intens fordi det nå er konstant liv og røre rundt meg og det finnes ingen mulighet til å bare være i stillheten.

 

Anonymkode: 55fb3...827

Jeg tenker at det du beskriver er normalt. Det er slitsomt med små barn, og 2-3års alderen er intens! 

Når du i tillegg beskriver at du trenger alenetid for å hente deg inn, så tenker jeg at du sitter på løsningen. 

Har du mulighet til å avtale med besteforeldre, tante/onkel, venninne etc at de kan ta med barnet ut en tur? En time på lekeplassen hjelper mye! Evt. stå  opp litt før barnet normalt våkner og drikke en kopp te/kaffe alene før dagen starter?

Jeg har det på samme måte som deg, jeg trenger å være alene for å hente meg inn. Det var tøft i småbarnsalderen, men det blir bedre.

[tussi680]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil si at det du beskriver er innenfor normalen og at dette er en fase for barnet ditt. 
din personlighet spiller nok også inn her, hvor behovet for alenetid og det å bare tenke på seg selv er sterkt. 
Stå i det, det blir bedre♥️ 

 

Anonymkode: 11ac5...a92

Signerer denne, barnet ditt er i den normale trassalderen hvor hun lurer på og spør deg etter faste regler/ grenser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja! Er jo ikke akkurat så morsomt for voksne å henge med en 2-åring, så jeg gledet meg vel ikke glugg i hjel hver morgen jeg måtte opp med barna i den alderen heller, men hvis du ALDRI gleder deg til å tilbringe tid med dem, det er litt spesielt

Anonymkode: 387a3...e64

Jo jeg syns det er veldig morsomt Å være med min 2,5 åring. Men vi må jo finne på noe.. dra på svømming, leke ute, dra på besøk til familie, Leos lekeland, trampolinepark

 

hvis du sliter med hverdagene. Det forstår jeg ikke. Da har du jo maks 3-4 timer med ungen før hun sovner? Det klarer du

Anonymkode: f7f47...3cc

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du TS? 

Anonymkode: d928d...60a