Barndommen min ble ødelagt av mitt søsken med spesielle behov

[AnonymBruker]

Jeg ville latt være å få barn. Få deg heller en hund, eller to katter. Synes dette bare høres ut som et veldig stressende og traumatiserende prosjekt. Jeg har selv to «normale» barn som er krevende nok, og jeg ville ikke fått barn, hvis var deg.

Anonymkode: 30ede...43d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg står for det jeg skrev. Det er direkte, ja, og sikkert ubehagelig. Det står for øvrig ikke at jeg mener at barndommen til ts ikke ble ødelagt. 

Anonymkode: 0a39d...f74

Men hva er det som gjør at TS er så traumatisert da? Ikke handlingene hennes bror påførte henne? Dette er jo en veldig tydelig årsak til hennes traumer. Hennes bror sine handlinger førte til det, han har mange diagnoser ja, og kan ikke sånn sett klandres for sin atferd pga diagnosene, men det er hans handlinger som har ført til dette.

Anonymkode: 3fd6d...1fc

[Avstand]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du er i ung alder så går det med all sannsynlighet helt fint, tror sjansene for å føde problembarn stiger med alderen på både mor og far

Anonymkode: 8d329...460

Omvendt! De jeg gikk i klasse med som var problembarn hadde de yngste foreldrene. Har også sett dette flere ganger i mer voksen alder, at problembarn ofte har svært unge foreldre. 
Men jeg sier ikke at dette er noe jeg VET. 
Sett motsatt og. Tante sine to eldste er såkalte perfekte barn, yngste ble problembarnet. 

[AnonymBruker]

Avstand skrev (2 minutter siden):

Omvendt! De jeg gikk i klasse med som var problembarn hadde de yngste foreldrene. Har også sett dette flere ganger i mer voksen alder, at problembarn ofte har svært unge foreldre. 
Men jeg sier ikke at dette er noe jeg VET. 
Sett motsatt og. Tante sine to eldste er såkalte perfekte barn, yngste ble problembarnet. 

Dette har jeg og sett. To med adhd har svært unge foreldre i klassen til ene barnet mitt.

Anonymkode: 30ede...43d

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg står nå i situasjonen at jeg og mannen min tenker på å få barn, og hele min egen barndom kommer skyllende over meg.

jeg er vokst opp med en to år eldre bror med Asberger, adhd ++. Han ødela hele barndommen min. Han var voldelig, utagerende, og jeg gikk på tå hev hele barndommen min. Mine foreldre gjorde alt de kunne; de sov på skift i mange år for å hindre broren min å angripe meg eller skade seg selv, de brukte alle pengene sine på å prøve å hjelpe han. Jeg husker jeg sa til vennene mine at de ikke burde gi meg bursdagsgaver, for han kommer til å ødelegge dem. Jeg sa dette til foreldrene mine og da flyttet de i en periode til hver sin bolig og byttet på å bo med han (fordi det ikke var trygt for meg å bo sammen med han.) jeg er rett og slett traumatisert av barndommen min, og har gått mange år i terapi.

Mine foreldre har virkelig stått på og gjort alt de kan for å gi både meg og han en god barndom, men han ødela alt! Nå er jeg så sykt redd for å få et slikt barn! Jeg kan ta alt av NIPT tester som er å oppdrive, men de gir jo ikke svaret på alt. Jeg er SÅ redd! 

Anonymkode: 1d4e4...946

Kjære TS. En veldig lignende tråd leste jeg her for en stund siden. Igjen var det et søsken til et barn med spesielle behov (typ adhd, utagerende og voldelig) som klagde på ødelagt barndom. Er det deg?

Når det gjelder å få barn, så er det alltid en risiko. NIPT test viser bare noen avvik. Det finnes også en megadyr test som sjekker over 100 gener for feil og selv da kan du ikke utelukke alt.

Greia er at vi har veldig mange gener og noen av dem er skadet. Vi er alle bærere av 20-30 dødelige tilstander som vi kan gi videre til våre barn og mange flere som ikke er dødelige, men reduserer livskvaliteten betraktelig. Tilstander vi ikke er klare over før vi får et barn med tilstanden og den påvises at den er arvet fra oss, foreldre. For å gjøre det verre, kan det oppstå nye mutasjoner når egg og spermie blir til ett under befruktningen. Ting kan gå galt og vi kan aldri forsikre oss. 

Så saken er at å få et barn er som å spille lotteri. Du kan aldri utelukke alle mulige feil og avvik. 

Hvis du er redd i den grad som du beskriver, så ville jeg anbefalt deg å vente med babylagingen. Du er ikke mentalt klar til å bli mor. Det er bedre å behandle traumene fra barndommen først. Og så må du bestemme deg for om du er klar til å ta risikoen det er å få et barn og alt det innebærer. 

[AnonymBruker]

Å vokse opp med søsken som er voldelig er veldig skadelig. Hele barndommen i frykt og utrygghet setter spor. Jeg sliter særlig med å regulere stress, og håndtere følelser.

Anonymkode: e6560...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts skriver rett ut at broren ødela barndommen hennes. Det er å plassere skyld. Hun trenger hjelp til å akseptere og håndtere vonde opplevelser og det uten å plassere skylden hos broren.

Det betyr ikke at opplevelsene ikke er ekte og traumatiske, og at de preger ts inn i voksenlivet er ikke noe merkelig. 

Men å dyrke et nag mot broren som årsak til traumene er ikke noe som vil føre til bedring i ts sitt liv. 

Anonymkode: 0a39d...f74

Ja, han ødela barndommen min! Jeg har aldri sagt at han gjorde det med vilje, eller at han ønsket å gjøre det, men det var gan dom påførte meg et traume, det det er bare fakta. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

Wolfin skrev (1 time siden):

Trist, det høres ut som dere 2 burde vært mye mer atskilt i barndommen.

Det er det dessverre lite å gjøre med nå. Men du bør bearbeide dine traumer før du bestemmer deg for å få barn.

Så må du ikke glemme at har du sett et barn med en diagnose, så har du bare sett ett. Mange som kan ha samme diagnose som din bror og være fintfungerende og ikke voldelig. Med tanke på om eget barn vil få samme diagnose som han. ❤️

Ja, men på bekostning av hva og hvem? Skulle foreldrene mine levd et totalt adskilt liv i 18 år? Hva hadde vært igjen av det ekteskapet da? 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

Toyah skrev (1 time siden):

Akkurat det du skriver her, viser hvor mye uvitenhet det er. 

Jeg trodde, før jeg sto med beina midt oppi det. At det var hjelp å få! Men all hjelp på også kjempes for. Barnevernet... i forhold til diagnosebarn er en stor vits. Barnevernet er til for barn som utsettes for omsorgssvikt, ikke for foreldre som har resurser og gjør så godt de kan. At de andre barna blir utsatt for omsorgssvikt, fordi omsorgsbyrden er for stor, er visst ikke så viktig. 

Jeg oppdaget hvor liten kompetanse det er i forhold til barn med store adferdsproblemer. Hvor du bor, hvilken kommune er helt avgjørende for om det er noe hjelp å få i det hele tatt. 

DETTE!!!! Foreldrene mine tryglet om hjelp, jeg tryglet om hjelp, det var ingen hjelp å få, en avlastning i ny og ne, men hverdagen måtte vi uansett klare selv. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

DETTE!!!! Foreldrene mine tryglet om hjelp, jeg tryglet om hjelp, det var ingen hjelp å få, en avlastning i ny og ne, men hverdagen måtte vi uansett klare selv. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

Men ts, føler du selv at det er fornuftig for deg å få barn, med alle disse vonde følelsene? Det å få barn er krevende og en stor livsoppgave. Det er ingen dans på roser selv når alt er normalt. Vil det berike ditt liv og gi deg glede? Kanskje du fortjener å ha et rolig voksenliv uten de store bekymringene, etter en slik forferdelig barndom som du har hatt.

Anonymkode: 30ede...43d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser det på måten hun skriver på og måten hun svarer under en del innlegg på.  Ts står fritt til å si at broren har ødelagt livet hennes, men jeg tror ikke dette vil hjelpe henne i det lange løp, og at hun for egen del bør frigjøre seg fra det narrativet. 

Det betyr på ingen måte at jeg ikke anerkjenner at ts har hatt veldig traumatiske opplevelser i barndommen, men når hun har gått til psykolog i flere år og ikke har kommet videre, så er det kanskje på tide å prøve en ny strategi. 

Anonymkode: 0a39d...f74

Jeg har aldri sagt at det vil «hjelpe meg», jeg sier bare det som er fakta. Å «frigjøre meg fra narrativet» er å fornekte sannheten. 
 

jeg har absolutt kommet videre, langt videre, jeg slet med panikkangst som hemmet meg i å leve et normalt liv, der er jeg ikke lenger, men å late som om mine traumer ikke skyldes min bror er ren fornektelse. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva f.... vet du om det?? Vet du hvordan det er å leve i konstant frykt for å bli fysisk angrepet, i årevis?

Anonymkode: a13fe...f08

Min bror var også ofte voldelig. Han ble mobbet på skolen og tok frustrasjonen ut på meg. Det er ikke lett og vi har minimalt med kontakt i dag. Det er sant at man ikke kan endre på fortiden, men det å ikke føle seg trygg hjemme setter dype spor! Føler du deg trygg i forholdet du er nå? Har du gjennomgått traumeterapi hos psykolog? Vet ikke hvor gammel du er, men vurder det før du får barn

[AnonymBruker]

Toyah skrev (1 time siden):

Jeg ser hvor du vil hen og jeg er enig med deg.

Det nytter ikke å legge "skyld" på en som ikke kan noe for handlingene som er utført. Vi har i alle fall jobbet med det her hjemme og med hell. Det er ikke storebror sin feil at det ble sånn. Vi må skille mellom handlinger og person. 

Jeg har tatt en del av skylden, på det jeg ser at jeg kunne ha handlet annerledes på. Det var MIN jobb å gjøre de to yngste trygge og den jobben klarte jeg ikke, godt nok. Samtidig har jeg gjort så godt jeg kunne. Men jeg har sagt unnskyld til mine barn, for det jeg burde ha gjort annerledes. Det er alltid lett å være etterpåklok. 

 

Jeg kjenner ikke din situasjon, men for mine foreldres del var denne oppgaven UMULIG. Som voksen er det nå godt å kunne se og erkjenne at mine foreldre var kun mennesker. INGEN kunne gjort en beder jobb enn mine foreldre med den hjelpen de fikk. De gjorde alt de kunne og ofret ALT, men det var likevel ikke i nærheten av nok. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (1 time siden):

For å snu på det:

Dette er ekstremvariant av atferdsproblemer jeg vil tro handler om annet enn Asperger/adhd? 
 

Han må jo ha ganske alvorlig psykisk lidelse/ekstrem variant av etellerannet.

Men, jeg forstår at du er engstelig. Jeg kan vel bare si at de fleste jo ikke blir SÅ preget og dårlige av noen sykdommer. 
 

NIPT vil ikke vise noe av disse to her, og om dere skulle få barn med en diagnose så er det likevel langt til så uttalte former. 
 

Det er umulig å sikre seg fra at livet skjer - selv med garanti for at et barn ikke får disse to tilstandene. 

Et annet poeng her er jo at du ikke ble rammet - og bærer kanskje ikke disse genene.

Såvidt meg forstått kan man se noen av genene på blodprøver, og man kan da ha gener som tilsier at «dette ser vi gjerne hos 20% av de med autisme». 
Noen gentyper har mildere utslag på diverse symptomer enn andre. Og det skal du kunne få innsikt i, men du bør tenkte godt gjennom HVA du vil vite og hvorfor. 
 

Ikke etterspør informasjon du ikke virkelig vil vite. 

Ja, det er flere ting, derfor jeg skrev ++

 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du er i ung alder så går det med all sannsynlighet helt fint, tror sjansene for å føde problembarn stiger med alderen på både mor og far

Anonymkode: 8d329...460

Jeg har flere barn, det eldste jeg har har Aspergers var 20 når jeg fikk hen. Kjenner og flere med Aspergers barn og de har fått de i alderen 16-35 

Anonymkode: d4f55...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men ts, føler du selv at det er fornuftig for deg å få barn, med alle disse vonde følelsene? Det å få barn er krevende og en stor livsoppgave. Det er ingen dans på roser selv når alt er normalt. Vil det berike ditt liv og gi deg glede? Kanskje du fortjener å ha et rolig voksenliv uten de store bekymringene, etter en slik forferdelig barndom som du har hatt.

Anonymkode: 30ede...43d

Jeg har veldig lyst på barn, og blir veldig lei meg av tanken på at han da ikke bare tok fra meg barndommen min, men også voksenlivet mitt. Jeg føler på mange måter at jeg har lagt han bak meg, men så skal han også nå få ødelegge i samlivet med min mann. Jeg føler jeg aldri blir kvitt broren min og de ødeleggelsene gan har påført meg. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har veldig lyst på barn, og blir veldig lei meg av tanken på at han da ikke bare tok fra meg barndommen min, men også voksenlivet mitt. Jeg føler på mange måter at jeg har lagt han bak meg, men så skal han også nå få ødelegge i samlivet med min mann. Jeg føler jeg aldri blir kvitt broren min og de ødeleggelsene gan har påført meg. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

❤️❤️❤️

Men igjen: det finnes måter å sjekke om man har høy sannsynlighet for disse ++++ du tenker på.

Snakk med fastlegen din først. Og psykolog  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har veldig lyst på barn, og blir veldig lei meg av tanken på at han da ikke bare tok fra meg barndommen min, men også voksenlivet mitt. Jeg føler på mange måter at jeg har lagt han bak meg, men så skal han også nå få ødelegge i samlivet med min mann. Jeg føler jeg aldri blir kvitt broren min og de ødeleggelsene gan har påført meg. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

Hvor stor er sjansen for at du bærer disse genene da? Er det vanlig at disse problemene «hopper over» en generasjon? Jeg tenker saken hadde stilt seg annerledes hvis du og mannen din hadde adhd.

Anonymkode: e6560...af0

[AnonymBruker]

Det er sånne som deg som har møtt på motstand som blir de beste foreldrene 💕 for du vet hvor viktig trygghet er for et barn.

Anonymkode: 5c7a8...091

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har veldig lyst på barn, og blir veldig lei meg av tanken på at han da ikke bare tok fra meg barndommen min, men også voksenlivet mitt. Jeg føler på mange måter at jeg har lagt han bak meg, men så skal han også nå få ødelegge i samlivet med min mann. Jeg føler jeg aldri blir kvitt broren min og de ødeleggelsene gan har påført meg. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

Hvis jeg var deg, TS, så hadde jeg fått et barn. Risikoen for at det barnet skulle bli like hardt rammet som din bror er minimal. Men kanskje vurder å bare ha det ene barnet?

Hvis, mot formodning, det skulle bli mange diagnoser på barnet så er det i alle fall ikke et søsken som opplever det du gjorde. Og om barnet er friskt, så risikerer dere ikke å få et søsken som er syk. Så jeg ville heller valgt å ha enebarn enn ingen barn i ditt tilfelle.

Så kan dere jo vurdere etter hvert om dere vil prøve på et søsken hvis alt er ok med første, kanskje vente en god del år i mellom, f.eks. 

Anonymkode: 180fe...676