Barndommen min ble ødelagt av mitt søsken med spesielle behov

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg står nå i situasjonen at jeg og mannen min tenker på å få barn, og hele min egen barndom kommer skyllende over meg.

jeg er vokst opp med en to år eldre bror med Asberger, adhd ++. Han ødela hele barndommen min. Han var voldelig, utagerende, og jeg gikk på tå hev hele barndommen min. Mine foreldre gjorde alt de kunne; de sov på skift i mange år for å hindre broren min å angripe meg eller skade seg selv, de brukte alle pengene sine på å prøve å hjelpe han. Jeg husker jeg sa til vennene mine at de ikke burde gi meg bursdagsgaver, for han kommer til å ødelegge dem. Jeg sa dette til foreldrene mine og da flyttet de i en periode til hver sin bolig og byttet på å bo med han (fordi det ikke var trygt for meg å bo sammen med han.) jeg er rett og slett traumatisert av barndommen min, og har gått mange år i terapi.

Mine foreldre har virkelig stått på og gjort alt de kan for å gi både meg og han en god barndom, men han ødela alt! Nå er jeg så sykt redd for å få et slikt barn! Jeg kan ta alt av NIPT tester som er å oppdrive, men de gir jo ikke svaret på alt. Jeg er SÅ redd! 

Anonymkode: 1d4e4...946

Dette var vond lesning. Det høres helt grusomt ut det du har vært gjennom og jeg kan skjønne angsten din.

Vet ikke om det er noen trøst, men det er helt klart at hjelpeapparatet ikke gjorde jobben sin da du var liten. Foreldrene dine skulle fått mye mer hjelp. De skulle ikke ha trengt å flytte fra hverandre. Broren din skulle vært i avlastningshjem- eller i permanent omsorgsbolig for autister. De fleste med så alvorlig grad av autisme som du beskriver får det i dag. Ingen foreldre og søsken skal måtte gå igjennom det du gjorde uten masse hjelp og avlasting.

Det du måtte igjennom var total omsorgssvikt. Ikke nødvendigvis pga foreldrene dine. De gjorde nok så godt de kunne som du sier. Men her skulle noen sett deg og situasjonen din. Og beskyttet deg. Håper du får god hjelp i dag♥️

Anonymkode: 7ee46...b31

[AnonymBruker]

Hva er det med folk som i alle tråder der TS er usikker på biologiske barn så kommer de trekkende med fosterbarn? Fosterbarn er ikke en enklere erstatning for biologiske barn, det er et hardt arbeid man ofrer for at vanskeligstilte barn skal få det bedre. Hvis man er bekymret for diagnoser og problemer med biologiske barn, er man jo nærmest garantert nettopp det med fosterbarn som veldig ofte er traumatisert ++. Når hele problemet i utgangspunktet er om man tviler på om man orker krevende barn, så er jo fosterbarn det aller SISTE man bør ha. 

Anonymkode: 180fe...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har veldig lyst på barn, og blir veldig lei meg av tanken på at han da ikke bare tok fra meg barndommen min, men også voksenlivet mitt. Jeg føler på mange måter at jeg har lagt han bak meg, men så skal han også nå få ødelegge i samlivet med min mann. Jeg føler jeg aldri blir kvitt broren min og de ødeleggelsene gan har påført meg. 
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

Skjønner veldig godt at du ikke vil at disse opplevelsene skal stoppe deg fra å få barn. Det er jo heldigvis lav sannsynlighet for at du får et barn med samme utfordringer som din bror, som mange har påpekt. 

Jeg tenkte på at det kan være greit å få ett barn, men tenke nøye over om dere skal ha flere. Jeg opplevde at det ble mye mer utfordrende da vi fikk nr 2.  Og her har storebror i utgangspunktet veldig rolig personlighet. Uten å ha like opplevelser som deg, blir jeg veldig stressa hvis de krangler eller er ugreie med hverandre. De trigger følelser i meg fra egen barndom, selvom jeg ikke har traumer som du. Heldigvis har de mange fine stunder også, men livet som foreldre av én var mye enklere enn med to.

Anonymkode: 69088...f9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg skjønner foreldrene dine er glad i han, men jeg hadde latt han bo på institusjon mye om det hadde vært mitt barn. Har medfølelse for deg 🙂

Anonymkode: 85e16...385

Latt han? Som om det tilbudet bare står part til å ta i mot han så mye som vi vil…

 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

Autisme og adhd vil ikke vises på en Nipt test uansett hvor mange du tar. De viser kun et lite utvalg av de flere tusen ulike syndrom og kromosomfeil som finnes.

Anonymkode: a544c...2f5

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (11 timer siden):

Det høres ut som at han var såpass hardt rammet at han skulle bodd på institusjon. Utrolig trist at du har måttet leve i dette. 

Ja, og det fikk han da han ble 18, før det var det ikke et tilbud han fikk.
 

ts

Anonymkode: 1d4e4...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vernepleier her 🤚

Det du forteller TS er dessverre veldig vanlig, og det er veldig tabu å snakke om. Jeg tror ikke helt folk klarer å ta inn over seg hvordan det er å leve som, eller sammen med, mennesker med spesielle behov. Mange har veldig fine historier å fortelle, og  får unike perspektiv på ting, men det er ikke en majoritet.

Som profesjonell synes jeg det ofte autisme, utviklingshemning osv. rosemales. Utfordringene står i kø for alle parter, og jeg kjenner til så mange direkte grusomme historier gjennom min jobb, både for den som har spesielle behov, og for menneskene rundt dem. Noen ganger er disse så fæle, at jeg lurer på om det er etisk riktig å sette dem til live. Det finnes langt, langt verre skjebner enn død. Dessverre kan vi ikke på et så tidlig tidspunkt si noe om livet de kommer til å ha. Men når jeg kombinerer livet majoriteten har, med døden de gjerne får når det er tid for det, kjennes det så umenneskelig at jeg ikke lenger jobber som vernepleier. Og ha da i tankene at jeg kan klokke ut. Jeg går hjem, min kollega tar over. Søsken og foreldre, de klokker aldri ut.

Anonymkode: 55f68...07f

Da håper jeg virkelig at du selv ikke har barn med ulike diagnoser. Utfordrende og tøft er det til tider. Å rosemale livet og hverdagen min gjør jeg ikke. Men avogtil er det nettopp det som holder en oppe.

Anonymkode: a544c...2f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg mener også at du ikke kan si at broren din ødela barndommen din. Han har jo ikke valgt å få disse diagnosene, og selv om handlingene oppleves vonde, så kommer de jo ikke fra en ond intensjon.

Du trenger å bearbeide traumer, og få hjelp til å akseptere at «shit happens to good people for no reason at all». Du må ta eierskap til opplevelsene, akseptere at det er barnet i deg som har behov for å skylde på noen, og at du som voksen må endre din oppfatning.

Det sagt, jeg tror ikke du bør få barn ennå. Hva om barnet ditt faktisk får en alvorlig diagnose, og din mestringsstrategi fortsatt er å legge skylden på barnet? 

Anonymkode: 0a39d...f74

Altså, klart hun kan skylde på sin brors utagering og handlinger for at hun er traumatisert!

Jeg skylder på min mors manglende omsorgsevne (altså at det er mammas skyld) for at jeg er traumatisert, men jeg skjønner jo at hun ikke har bedrevet emosjonell omsorgssvikt med vilje. Tenk hvis jeg ikke hadde noen å skylde på? Da ville jeg måttet si at det var jeg som barn som hadde skylden da, at jeg ikke taklet min oppvekst godt nok? Kan også skylde på andre voksne kanskje, men alt i alt var det min mors dårlige fungering som gjorde at jeg hadde det som jeg hadde det. Og det er viktig å ha en forklaring på ting, da er det lettere å godta og å endre seg selv. 

Jeg var semi-ung når jeg selv fikk barn. Gjorde alt jeg kunne for at jeg ikke skulle gjøre de samme feilene som min egen mamma. Men det går ikke an å endre seg selv for ikke å få et barn med autisme og adhd++. Men det er svært få som av barn med diagnoser som blir som ts sin bror. Og jeg vil si til deg ts, at hvis du får et barn med store utfordringer, så sørg for å få økonomisk hjelp, avlastning, personlig assistent og ALT barnet og du som forelder har rett på. Og så avventer du barn nummer to til du ser hvordan det går med førstemann. På den måten kan du gi ditt barn en god oppvekst, og du passer på at et potensielt søsken ikke får de samme opplevelsene som du fikk. 

Man elsker barnet sitt selv om det har diagnoser. Og mange barn med diagnoser (ikke alle, uten at det er deres feil), kan med riktig omsorg vokse opp og bli gode fine voksne. 

Anonymkode: 49049...9b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skjønner foreldrene dine er glad i han, men jeg hadde latt han bo på institusjon mye om det hadde vært mitt barn. Har medfølelse for deg 🙂

Anonymkode: 85e16...385

Det er jo her mange av dere bommer. Hvor er alle disse institusjonene som barn med store funksjonsnedsettelser kan bo på? Newsflash. De finnes så og si ikke.  Ts skriver jo at de tryglet om mer hjelp men fikk lite avlastning. Ikke før søskenet ble 18 år. Frem til da er det nemlig foreldrenes ansvar å passe egne unger og kommuner med dårlig økonomi gir så lite avlastning som mulig. 

Anonymkode: eb891...5a0

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Akkurat som jeg ikke vet noe om deg, så vet du ingenting om meg og hva jeg baserer mine råd på.

Ts vurderer å få et barn. Det barnet fortjener en mor som klarer å ivareta det og prioritere det, også om det får de diagnosene ts frykter. For meg virker det som om ts ennå ikke er på en plass i livet der hun har bearbeidet egen barndom på en slik måte at det ikke er risiko for at det kan gå ut over barnet.

Hvorvidt det stemmer eller ikke må ts selv avgjøre. Det er til syvende og sist hun som må ta valget.

Anonymkode: 0a39d...f74

Du vet heller ikke mer om ts enn at hun er trsunatusert av vold i barndommen, og tenker på dette nå. 

Da blir det dumt å fortelle henne at hun ikke skal plassere skyld. 

Jeg tror ts er bedre rustet enn mange andre til å håndtere et barn med spesielle behov. 

 

Anonymkode: 9a219...2c0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til et barn som er sterkt autistisk, er 6 år nå. Må ha ekstra voksne på seg, kan være voldelig og mangler språk. Foreldrene får ikke avlasting av kommunen, de mangler tilbud. Synes så synd på dem.

Anonymkode: 30ede...43d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kjenner til et barn som er sterkt autistisk, er 6 år nå. Må ha ekstra voksne på seg, kan være voldelig og mangler språk. Foreldrene får ikke avlasting av kommunen, de mangler tilbud. Synes så synd på dem.

Anonymkode: 30ede...43d

Dette er jo helt hårreisende, at det er slik fremdeles i 2022. Hadde helt seriøst vurdert å gå til avisa med historien, kanskje funnet flere med samme problem og belyse situasjonen.

Anonymkode: 3fd6d...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er jo helt hårreisende, at det er slik fremdeles i 2022. Hadde helt seriøst vurdert å gå til avisa med historien, kanskje funnet flere med samme problem og belyse situasjonen.

Anonymkode: 3fd6d...1fc

De har vært i avisen ..

Anonymkode: 30ede...43d

[Tatja]

Tvillingsjel skrev (17 timer siden):

Jeg skjønner heller ikke at folk tenker at å bli fosterhjem er noe lettere. Da er man i stor grad garantert et barn med store utfordringer. Noen tror at barnet vil klare seg greit hvis det er under 3 år, men det er dessverre ikke alltid slik. De første årene er de aller viktigste, så barn som har opplevd traumer i denne tiden kan være ødelagt for livet. Er du redd for å få barn med utfordringer, ikke skaff fosterbarn.

Så sant. Noen er tom ødelagt i svangerskapet. 

[Tatja]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er jo helt hårreisende, at det er slik fremdeles i 2022. Hadde helt seriøst vurdert å gå til avisa med historien, kanskje funnet flere med samme problem og belyse situasjonen.

Anonymkode: 3fd6d...1fc

Problemet er ofte at foreldrene ikke ønsker å utlevere eget barn, det er slik det føles å gå til media. 

Kan absolutt bekrefte at det er slik i 2022. En skam.