Minstemann og gullungen? Eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg satt i en samtale med min eldste voksne sønn i går, og der kom det frem at han så på sin lillesøster ( noen år yngre) som gullungen. Jeg ble litt overrasket, anerkjente at han følte det slik, men sa samtidig at det er ikke slik jeg ser eller føler det. 

Han poengterte flere ganger at han er ok med at det er slik, men jeg tror nok at grunnen til at han poengterte dette er at det sannsynligvis stikker litt allikevel.

Jeg har aldri hatt noen "gullunge" i mine tanker, men jeg kan se at det muligens kan oppleves slik. Hun er den minste, og er den som pga personlighet og kjønn har mest kontakt med meg pr i dag, ( alle er voksne) fordi hun tar kontakt selv. Guttene må  jeg alltid ta kontakt med, noe jeg gjør med jevne mellomrom.  Han som sa dette, er den av mine barn som har bodd mest hos sin far , og er nok den som i mange tilfeller har forsøkt å klare seg selv.  Men alle mine barn har slitt på hvert sitt vis i løpet av ungdommen og tidlig voksen alder, og han er nok mer sårbar enn jeg har oppdaget. 

Jeg kjenner jeg tenker endel på dette og trenger innspill til hva eller hvordan jeg skal gripe dette an. Jeg ønsker et best mulig forhold til alle mine barn, og har som sagt ingen favoritt blant dem. Men deres personlighet og kjønn, er selvfølgelig ikke lik, og de trenger forskjellige ting av meg. 

Er det noen som kjenner seg igjen, enten i meg eller i min sønn, som kan gi meg noen innspill på hva dere gjorde eller  skulle ønske foreldrene deres gjorde for å likestille søsken mest mulig,

Kan legge til at ingen har fått økonomisk støtte, men mulig han tror det. 

Anonymkode: 961b6...b1c

[AnonymBruker]

Jeg ville anbefalt deg å ta tak i dette tidlig. Min bror mener også at jeg er gullungen. Da han fikk ko e som forsterket og spilte på dette,ble sjalusien større enn noen forventet. Han ser ingenting enn det han ser. Og det er at foreldrene ga etter for alt jeg ønsket. Situasjonen er en helt annen. Han flyttet under studietiden, reiste og festet slik han ønsket. Foreldrene ga ham alt han ønsket. Da han skulle kjøpe bil, hjalp de til med penger. Da han skulle kjøpe leilighet, ga de penger. De sendte meg til han "for han er stakkars alene". De reiste også på besøk i hytt og vær for å hjelpe til. Da han skulle selge leiligheten, ble vi alle med for å pusse opp. Osv osv. Han likte når vi fortalte dette. Han ser ikke at jeg er hos foreldrene nå når de er gamle, kjøper alt fra legemidler, betaler regninger, pusser opp, hjelper til. Han er aldri der. Men jeg er gullungen. Og han er sur på alt og alle.

Ta tak i dette bildet sønnen din skisserer. Lær ham å ha selvinnsikt.

Anonymkode: 0b23d...429

[AnonymBruker]

Må legge til også at jeg har aldri søkt eller fått noen hjelp når det gjelder penger. Til bil eller bolig. 

Anonymkode: 0b23d...429

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20-årene og har en lillebror som er ett år yngre enn meg. Han har hatt trøbbel av ymse slag i oppveksten, mens jeg aldri har gjort stort utav meg. Han er også bitter på foreldrene mine fordi han mener at jeg er favoritten. Fra mitt ståsted har jeg aldri fått noe mer enn han, for å holde han i «sjakk» har han alltid fått bestemme alt fordi han vært sær fra vi var små. Alt fra spisesteder, aktiviteter, hverdagslige ting til hvilken film vi skulle se på Kino. Dette skyldes at foreldrene mine ønsket å gjøre han glad, når de kunne se at han sleit litt mer i hverdagen enn meg. I voksen alder har han fått for seg at jeg har vært gullungen, noe som faktisk ikke stemmer. Jeg har vært stille og rolig, og har alltid føyd meg etter han hele barndommen. 
 

Min teori er hvertfall at det kanskje ligger et ønske hos han om at jeg kunne ha slitt litt også, når vi vokste opp. Så det har utartet seg til at han dessverre er veldig bitter på meg. Jeg har en mye nærmere forhold til begge foreldrene våre i dag, og er masse hjemme hos de og stiller opp, mens han kjører sitt eget løp. 
 

Det viktigste jeg tror du kan gjøre er å sørge for at han føler seg sett og hørt. At du kanskje legger litt ekstra i å høre hvordan det står til med han, og involverer deg på en passende måte etter alderen hans. Ha fokus på at barndom var barndom, og at du erkjenner at han føler som han gjør, men at det overhodet ikke lå noe bak.

Det ser ut som at det er en gjenganger her at sønnene åpner opp om disse følelsene til sine mødre, og at søstre er gullungene. Det tror jeg rett og slett skyldes at mødre og døtre i voksen alder får et venninneforhold, og dette er jo noe som ikke går ubemerket hen hos mannlige søsken. Da kjenner man kanskje ekstra mye etter på «hvorfor» det er et bedre forhold der, og man kan hente frem ting fra barndommen som man mener underbygger dette «gullunge-fenomenet». 
 

Ønsker dere alt godt ts ♥️

Anonymkode: 23d6c...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det ser ut som at det er en gjenganger her at sønnene åpner opp om disse følelsene til sine mødre, og at søstre er gullungene. Det tror jeg rett og slett skyldes at mødre og døtre i voksen alder får et venninneforhold, og dette er jo noe som ikke går ubemerket hen hos mannlige søsken. Da kjenner man kanskje ekstra mye etter på «hvorfor» det er et bedre forhold der, og man kan hente frem ting fra barndommen som man mener underbygger dette «gullunge-fenomenet». 
 

Ønsker dere alt godt ts ♥️

Anonymkode: 23d6c...f95

Tusen takk for langt svar. 

Jeg festet meg spesielt ved det jeg siterte. For det er akkurat dette jeg mistenker at du har rett i.  Jeg og min datter har mange like interesser og hun ønsker å tilbringe tid sammen med meg, og ber om dette selv.  Guttene er mer reserverte og der er det jeg som må stå for oppfølgingen. Noe som er greit, men det blir ikke så ofte som om begge hadde ønsket det. 

Mulig at det også ligger litt følelser i at far og datter også har et bedre forhold enn far og sønn. Jeg kan jo skjønne ham på enkelte områder. 

Skal jeg ta dette opp meg ham igjen når det passer slik, og spørre hva jeg kan gjøre for at han skal føle seg mer sett. Jeg ønsker jo å ha et godt forhold til ham og evt svigerdatter/ barnebarn om jeg skal være så heldig å fa dette i fremtiden.

Anonymkode: 961b6...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg ville anbefalt deg å ta tak i dette tidlig. Min bror mener også at jeg er gullungen. Da han fikk ko e som forsterket og spilte på dette,ble sjalusien større enn noen forventet. Han ser ingenting enn det han ser. Og det er at foreldrene ga etter for alt jeg ønsket. Situasjonen er en helt annen. Han flyttet under studietiden, reiste og festet slik han ønsket. Foreldrene ga ham alt han ønsket. Da han skulle kjøpe bil, hjalp de til med penger. Da han skulle kjøpe leilighet, ga de penger. De sendte meg til han "for han er stakkars alene". De reiste også på besøk i hytt og vær for å hjelpe til. Da han skulle selge leiligheten, ble vi alle med for å pusse opp. Osv osv. Han likte når vi fortalte dette. Han ser ikke at jeg er hos foreldrene nå når de er gamle, kjøper alt fra legemidler, betaler regninger, pusser opp, hjelper til. Han er aldri der. Men jeg er gullungen. Og han er sur på alt og alle.

Ta tak i dette bildet sønnen din skisserer. Lær ham å ha selvinnsikt.

Anonymkode: 0b23d...429

Oi, er det min bror du snakker om? 
Kunne skrevet nesten identisk historie om min egen storebror.

 

Anonymkode: be2d6...376