Mannen klarer ikke legge egne interesser til side

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 7 år. Vi har vært svært aktive og alltid funnet på mye gøy sammen. For 4 mnd siden fikk vi vårt første barn sammen, og nå begynner jeg å slite.

Jeg har på et vis begynt å føle meg ganske alene og føler ikke mannen klarer legge egne interesser helt bort. De kommer alltid i første rekke.

Tidligere har jeg opplevd mannen som svært tålmodig, men nå har det snudd. Hele permisjonen startet med at mannen tok baby på bryset også la han seg for å spille tv-spill. Der og da brydde jeg meg ikke så mye, for baby sov og han trengte underholdning når han skulle sitte slik i timesvis. Denne spillingen hsr nå utviklet seg til mobilspill, dataspill og tv-spill. Han er plugselig helt låst i spill-verden. 

Hvis han får ansvar for baby, blir han sur hvis baby griner og han må avbryte. Han har begynt å plassere baby i vippestol forran tv eller data, slil at han får spille. Også blir han sur hvis baby krever kontakt. 

Igår prøvde jeg prate med han om dette, da det har blitt ganske ekstremt og overdrevet. Spilling går forran ALT. Han tok til seg det jeg sa, men da kvelden kom- gikk han å spilte igjen. Og jeg ble stående med baby. Da jeg ba om hjelp tok det 50 minutter før han kom: han kunne ikke forlate "midt i". 

Jeg må nå BE om hjelp! Og hvis jeg ber om hjelp, får jeg alltid til svar "vent litt". Han må alltid fullføre et spill, se ferdig en video, svare ferdig en melding etc.

Alt dette er helt nytt og ulikt livet vi tidligere har hatt. Jeg synes det er utrolig vanskelig. Jeg klarer heller ikke forlate baby med han, når jeg ser hvor irritert han blir hvis baby surker eller krever noe 😌 jeh har prøvd å ta det opp med han flere ganger, uten bedring. Han ser eller forstår tydeligvis ikke konsekvensene av å ikke snakke, trøste eller trygge baby. Han forstår heller ikke at det er skadelig tilknytningsmessig å plassere baby timesvis forran skjermen. Nytter ikke vise forskning, nyttet heller ikke å ta han med på helsestasjonen hvor HS forklarte konsekvensene.

Han mener baby ikke har vondt, at jeg må lære meg å høre på skriking og at vi ikke skal skape uvaner hos baby.

Aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger en utblåsning!

😞

Anonymkode: 8ed23...0b5

[AnonymBruker]

Flytt hjem til dine foreldre litt, og/ eller kontakt svigermor for at hun kan snakke ham til fornuft, om du har bra svigermor. Ikke la dette fortsette uten konsekvenser. 

Anonymkode: 9f8b0...3ee

[Ananas.]

Hvis han virkelig setter baby foran tv i flere timer om dagen for å få spilt, og hverken hører på deg, forskning eller HS, så tror jeg faktisk at jeg ville flyttet ut, permanent eller i en periode, før han skal ha pappaperm. Her har jo du helt rett, og han tar helt feil. Så små babyer skal ikke «lære seg» noe som helst annet enn at foreldrene er der for dem når det er noe. 

[Deseo]

Det der hadde jeg ikke giddet. 

Jeg hadde truet med å flytte ut og faktisk gjort det om han ikke forandrer seg asap.  Hva tror du vil skje under hans permisjon mens du er på jobb? 

Skal baby sitte og se på skjerm hele dagen,vente på bleieskift og mat helt til pappa er ferdig med å spille? 

Jo mer far spiller jo mer avhengig vil han nok bli. Far er tydeligvis ikke interessert i å knytte bånd eller være med ungen. 

Stakkars baby. Dette må du virkelig ikke godta.

[AnonymBruker]

Opplevd det samme. Flyttet hjem til mamma og ba svigermor hente barnet sitt, for jeg hadde ikke kapasitet til to. Angrer ikke i det hele tatt. Nå 8 år senere har han samme problem med ny samboer og deres barn.

Anonymkode: b95ef...7d1

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg og mannen har vært sammen i 7 år. Vi har vært svært aktive og alltid funnet på mye gøy sammen. For 4 mnd siden fikk vi vårt første barn sammen, og nå begynner jeg å slite.

Jeg har på et vis begynt å føle meg ganske alene og føler ikke mannen klarer legge egne interesser helt bort. De kommer alltid i første rekke.

Tidligere har jeg opplevd mannen som svært tålmodig, men nå har det snudd. Hele permisjonen startet med at mannen tok baby på bryset også la han seg for å spille tv-spill. Der og da brydde jeg meg ikke så mye, for baby sov og han trengte underholdning når han skulle sitte slik i timesvis. Denne spillingen hsr nå utviklet seg til mobilspill, dataspill og tv-spill. Han er plugselig helt låst i spill-verden. 

Hvis han får ansvar for baby, blir han sur hvis baby griner og han må avbryte. Han har begynt å plassere baby i vippestol forran tv eller data, slil at han får spille. Også blir han sur hvis baby krever kontakt. 

Igår prøvde jeg prate med han om dette, da det har blitt ganske ekstremt og overdrevet. Spilling går forran ALT. Han tok til seg det jeg sa, men da kvelden kom- gikk han å spilte igjen. Og jeg ble stående med baby. Da jeg ba om hjelp tok det 50 minutter før han kom: han kunne ikke forlate "midt i". 

Jeg må nå BE om hjelp! Og hvis jeg ber om hjelp, får jeg alltid til svar "vent litt". Han må alltid fullføre et spill, se ferdig en video, svare ferdig en melding etc.

Alt dette er helt nytt og ulikt livet vi tidligere har hatt. Jeg synes det er utrolig vanskelig. Jeg klarer heller ikke forlate baby med han, når jeg ser hvor irritert han blir hvis baby surker eller krever noe 😌 jeh har prøvd å ta det opp med han flere ganger, uten bedring. Han ser eller forstår tydeligvis ikke konsekvensene av å ikke snakke, trøste eller trygge baby. Han forstår heller ikke at det er skadelig tilknytningsmessig å plassere baby timesvis forran skjermen. Nytter ikke vise forskning, nyttet heller ikke å ta han med på helsestasjonen hvor HS forklarte konsekvensene.

Han mener baby ikke har vondt, at jeg må lære meg å høre på skriking og at vi ikke skal skape uvaner hos baby.

Aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger en utblåsning!

😞

Anonymkode: 8ed23...0b5

Høres ut som spillavhengighet. 

Sett foten ned og krev endring. Be han oppsøke hjelp, for slik det er nå, ødelegger han både parforholdet og barnet sitt.

Et barns hjerne går gjennom en rivende rask utvikling de første årene, og spesielt det første leveåret. Nye nevrologiske forbindelser dannes, mens andre oppløses. Derfor er det så utrolig viktig med kroppskontakt, øyekontakt, småprating og å ellers respondere på babyens behov, for å fremme en god utvikling. 

Det ER mye jobb med barn. Men det gir også så mye tilbake, slik at man opplever at slitet er verdt det. 
Men for å få i gang lykkehormonene må man koble seg på ungen sin. Det har nok ikke samboeren din helt klart enda.

 

[AnonymBruker]

Spillavhengighet og depresjon. Men det må jo være mulig med rekonvalesens, dersom dere i 7 år har levd et aktivt liv sammen. Hadde satt foten ned og sagt at enten så tar han sitt ansvar som far, ellers så har du ikke noe annet valg enn å ta med barnet og flytte ut. 

Anonymkode: dadbe...abe

[AnonymBruker]

Her er det jo noe galt. Depresjon? Jeg hadde krevd at han oppsøkte hjelp, ellers hadde jeg flyttet med babyen, iallfall for en periode. 

Anonymkode: 2d9f4...522

[AnonymBruker]

Er det mulig at dette er en slags fødselsdepresjon som har manifestert seg med spilling? Fedre kan også oppleve dette, og det høres sannsynlig ut siden han ikke har vært sånn før. 

Anonymkode: cbde6...0e4

[AnonymBruker]

Han trenger en eller annen form for hjelp. Om dette er depresjon eller spilleavhengighet så hjelper det ikke å slå hånda av han og ta med seg ungen å dra. Da må han få en mulighet til å bli frisk igjen, men, det forutsetter jo at han faktisk tar imot hjelp og innser at han har et stort problem. 

Anonymkode: 3d4a8...095

[AnonymBruker]

Ikke flytt ut med baby. Kast han ut i stedet. 

Anonymkode: 7d4c2...23c