Menn som sier "ingen bryr seg om menns problemer" - atte, hæ?

[AnonymBruker]

Dette kommer gjerne som en respons på selvmordsstatistikker og lignende. Jeg blir så motløs hver gang jeg leser dette, fordi mennene som skriver dette ser ut til å tro at dersom de hadde vært kvinner, hadde helsevesen, familie, venner og resten av samfunnet kommet løpende med omsorg og hjelp. Nope.

Jeg har slitt psykisk i alle år, og kjenner en svær haug folk som sliter like mye som meg, menn og kvinner. Felles for hele gjengen er at ingen bryr seg nevneverdig, og de som får hjelp har enten betalt for det privat eller er så dårlige at de synes bedre enn andre; et eksempel er en fyr jeg kjenner som kledde av seg alle klærne sine på et kjøpesenter da han var i psykose. Kjønn synes ikke, men slike handlinger synes svært godt. 

Jeg vet at menn ofte opplever å bli bedt om å ta seg sammen, at de må suck it up - men det er da i stor grad nettopp andre menn som sier dette til dem? Alt fra Andrew Tate (som mener depresjon ikke er ekte), til fedre og kompiser. Jeg kan ikke påstå at kvinner aldri har bedt en mann ta seg sammen og ikke tillatt at han viste de samme følelsene hun ville akseptert fra en kvinne, men rent anektodisk sett kan jeg si følgende:
Både jeg og alle mine venninner har, i samtaler med menn (partnere, brødre, kompiser, osv) som sliter vært utelukkende støttende. Foreslått terapiformer, fulgt opp i ukesvis, strukket seg langt for å hjelpe.

Jeg skjønner ikke helt det her. Menn må rydde opp i egen, giftig kultur før de hevder at ingen bryr seg - det er jo menn som ikke bryr seg om menn (sånn, jevnt over, i alle fall). 

Anonymkode: fb461...bc7

[AnonymBruker]

TS her:
Det er ingen som synes synd på noen, ikke i stor skala. Menn forventes av samfunnet å suck it up, være sterke, ikke vise følelser og tar livet av seg fordi de er stuck i en mannskultur der de ikke har noen å prate med. På den andre siden forventes kvinner å strekke seg langt for alle andre, aldri klage, være tynn/vakker/villig og våt til enhver tid.

De som har det bra i samfunnet vårt, er de som av en eller annen grunn IKKE har problemer. Har du først problemer, vil du oppleve endeløse behandlingskøer, urimelige krav ("du må være tynnere hvis du skal ha hjelp med anoreksi", for eksempel), inkompetent politi, inkompetent barnevern og skole, hva som helst. Det er nærmest ikke hjelp å få, og kjønn har ikke en dritt å si i den sammenhengen annet enn at enkelte grener av helsevesenet spesialiserer seg på manne- og kvinnehelse (og bryr seg henholdsvis lite om respektive kjønn i den sammenheng).  

Anonymkode: fb461...bc7