Hborfor blir folk avhengig av hjelpeapparatet

[AnonymBruker]

Kjenner ei dame, felles bekjent. 
Hun sliter psykisk. Hun går til psykolog en gang i uka. Pluss hun går til en annen psykolog en gang i uka som er pensjonert. Går til samtaler hjemme hos henne. Pluss hun går til ei i kommunen en gang i uka. 
3 samtaler i uka.. pluss fastlege hver 14 dag. 
i tillegg går hun på smiso/ nok etter hun har vært hos psykologene. Hver uke. 
Hele uka er stappfull av møter. I tillegg deltar hun på alt hun kommer over av foredrag og konferanser som handler om overgrep. 
hun har en lukket insta konto hvor diagnose kodene er ramset opp der hun presenterer seg selv. 
Alt handler om terapi og diagnoser. 
Slik har hun holdt på i 15 år. Dette har blitt hennes livsstil. 
 

Jeg forstår at livet kan være tøft, men å niholde på det tunge og bruke all sin våkne tid på psykologer og hjelpeapparat? Hun er helt avhengig. 

Anonymkode: 7dccf...2fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner ei dame, felles bekjent. 
Hun sliter psykisk. Hun går til psykolog en gang i uka. Pluss hun går til en annen psykolog en gang i uka som er pensjonert. Går til samtaler hjemme hos henne. Pluss hun går til ei i kommunen en gang i uka. 
3 samtaler i uka.. pluss fastlege hver 14 dag. 
i tillegg går hun på smiso/ nok etter hun har vært hos psykologene. Hver uke. 
Hele uka er stappfull av møter. I tillegg deltar hun på alt hun kommer over av foredrag og konferanser som handler om overgrep. 
hun har en lukket insta konto hvor diagnose kodene er ramset opp der hun presenterer seg selv. 
Alt handler om terapi og diagnoser. 
Slik har hun holdt på i 15 år. Dette har blitt hennes livsstil. 
 

Jeg forstår at livet kan være tøft, men å niholde på det tunge og bruke all sin våkne tid på psykologer og hjelpeapparat? Hun er helt avhengig. 

Anonymkode: 7dccf...2fe

Man får ikke så mye hjelp hvis man ikke trenger det. 

Anonymkode: b883d...d10

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Slik har hun holdt på i 15 år. Dette har blitt hennes livsstil. 
 

Jeg forstår at livet kan være tøft, men å niholde på det tunge og bruke all sin våkne tid på psykologer og hjelpeapparat? Hun er helt avhengig. 

Og du er selvsagt ikke "avhengig" av noe? Det kan ikke tenkes du har et litt "enkelt" syn på ting, da? 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror noen mennesker rett og slett skaper seg en identitet som er basert på at de er syk og er livredd for å gi opp den identiteten..Det er kanskje provoserende, men på den andre siden så vitner ikke denne adferden akkurat om en sunn psyke..

 

Anonymkode: b2d56...015

[AnonymBruker]

Altså, hun er psykisk syk, det har nok mye å si. Det er noe helt annet enn å ha en fysisk sykdom. Folk med kroniske fysiske sykdommer er også avhengig av hjelpeapparatet. Men det tenker de fleste at det er helt normalt. Det er mange som aldri blir helt psykisk frisk.

Folk i begge sykdomsgrupper kan ende opp med å "bli" sykdommen sin. Det er mange mekanismer i spill her, ofte så er det fordi de ikke har noe annet som opptar dem. Veien dit er også flerfoldig, man kan ha et ønske om å forstå, man kan sørge over tapte muligheter, man kan være bitter, man kan være målbevisst og ofre alt for å bli frisk, og så går det for langt. Å bryte ut av en kjent hverdag er dritvanskelig. Et nytt liv er skummelt, spesielt når psyken ikke er sterk. I terapi har de ofte dette i bakhodet, at terapi ikke skal bli en krykke. Har hun gått i terapi i 15 år har nok den faktoren vært tatt opp mange ganger.

Så ja, det er fort gjort å havne der.

Anonymkode: f49e2...d2e

[AnonymBruker]

Jeg har vært i hjelpeapparaet siden jeg var 15, og er nå over. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det er å "fungere uten systemet" rundt meg. Jeg synes det er skummelt at jeg nå går mot en ufør, at jeg skal "bli voksen" og klare meg selv, uten å ha noen tidsplan, sammarbeidsmøte, frister osv. Så på en måte er jeg avhengig, men på en annen måte har også systemet sviktet fordi ting aldri har blitt avklart, eller ikke gjort riktig fra starten av.

Anonymkode: 1e23d...5dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært i hjelpeapparaet siden jeg var 15, og er nå over. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det er å "fungere uten systemet" rundt meg. Jeg synes det er skummelt at jeg nå går mot en ufør, at jeg skal "bli voksen" og klare meg selv, uten å ha noen tidsplan, sammarbeidsmøte, frister osv. Så på en måte er jeg avhengig, men på en annen måte har også systemet sviktet fordi ting aldri har blitt avklart, eller ikke gjort riktig fra starten av.

Anonymkode: 1e23d...5dc

Edit: nå over 30 år.

Anonymkode: 1e23d...5dc

[AnonymBruker]

Kan du definere hva du mener med "hjelpeapparatet"? Vi bor i en velferdsstat der jeg tenker mye går inn under "hjelpeapparatet". Vi har gratis skolegang ut videregående for å sikre like muligheter for utdanning og videre arbeid. Vi har sponset helsevesen og rettigheter ved skader og sykdom som gjør at man faller utenfor arbeidslivet. Vi har rett på hjelp for både fysiske og psykiske utfordringer enten det gjelder barn eller voksne. Vi har rett på en verdig alderdom og vi har rett på visse levekår og tilrettelegging for helsemessige utfordringer både i.f.m. skole, arbeid og i det private liv. Det er nok mange som trenger hjelp fra det jeg anser som "hjelpeapparatet" (staten, fylket eller kommunen), og når man har behov for dette tenker jeg det er ganske krise om man ikke får tjenester man har rett på. Sånn sett er det nok mange som er avhengig av "hjelpeapparatet". Selv jobber jeg deltid etter langvarig kreftsykdom, men tenker at jeg klarer meg greit i dag og fungerer godt i den stillingsprosenten jeg har. Men jeg mottar noe NAV-støtte og er jo avhengig av velferdsstaten, NAV, helsevesenet og en del annet for at jeg skal kunne fungere så godt som jeg gjør i dag. 

Anonymkode: 8110d...487

[AnonymBruker]

Hun er jo tydeligvis veldig syk, ellers ville hun ikke fått så mye oppfølging. Sykdom er nok noe som tar mye plass i hennes liv og som hun kjenner på størstedelen av tiden når hun er våken. At hun greier å gå på møter når hun har behandling 3 ganger i uka er jo bare imponerende og flott. Noen velger å være åpne om sin sykdom i SoMe, synes de som gjør det er tøffe, selv om jeg ikke ville gjort det selv. Og hennes instagram er til og med lukket. Nei, jeg ser ikke helt problemet...

Anonymkode: aad2f...aa6

[AnonymBruker]

Og du, 3 samtaler i uka pluss fastlege hver 14 dag er vel maks. 7 timer i uka. Hvis hun sover 8 timer hver natt står vi igjen med 217 timer til å bruke på andre ting.

Anonymkode: aad2f...aa6

[Nevrosererroser]

Jeg bruker brillene mine fra det øyeblikket jeg står opp til jeg går å legger meg. Brillene er på i alle sammenhenger, på alle bilder av meg og jeg har flere ulike par til ulike bruksområder.
Hvorfor er det regna som helt greit, men med en gang det er snakk om psykisk helse så har man «gjort seg avhengig»?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Kjenner ei dame, felles bekjent. 
Hun sliter psykisk. Hun går til psykolog en gang i uka. Pluss hun går til en annen psykolog en gang i uka som er pensjonert. Går til samtaler hjemme hos henne. Pluss hun går til ei i kommunen en gang i uka. 
3 samtaler i uka.. pluss fastlege hver 14 dag. 
i tillegg går hun på smiso/ nok etter hun har vært hos psykologene. Hver uke. 
Hele uka er stappfull av møter. I tillegg deltar hun på alt hun kommer over av foredrag og konferanser som handler om overgrep. 
hun har en lukket insta konto hvor diagnose kodene er ramset opp der hun presenterer seg selv. 
Alt handler om terapi og diagnoser. 
Slik har hun holdt på i 15 år. Dette har blitt hennes livsstil. 
 

Jeg forstår at livet kan være tøft, men å niholde på det tunge og bruke all sin våkne tid på psykologer og hjelpeapparat? Hun er helt avhengig. 

Anonymkode: 7dccf...2fe

Eksen min er sånn. Han er definitivt ikke så syk (eller syk i det hele tatt), men han er en mester i å manipulere. 

Han liker oppmerksomhet, følelsen av at det er synd på ham, og slipper ansvar fordi han er "syk". 

Det er nok heldigvis et fåtall av de som benytter seg av hjelp som utnytter det, men noen er det dessverre. 

Anonymkode: 66a7c...b90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og du, 3 samtaler i uka pluss fastlege hver 14 dag er vel maks. 7 timer i uka. Hvis hun sover 8 timer hver natt står vi igjen med 217 timer til å bruke på andre ting.

Anonymkode: aad2f...aa6

Alt sirkulerer rundt psykisk helse. Hun gleder som som et barn når hun skal på foredrag om ett eller annet tema. Er masse på konserter og er mor til 2 barn. 
jobber som vikar på Kiwi, og trener. Hun har opplevd overgrep, og har også opplevd all omsorgen hun får av psykologer og instanser. Det er omsorgen hun ikke klarer å gi slipp på. 
Satt på kafé sammen en gang.. og da var det ei som snakket om en pensjonert psykolog som tok samtaler.. hun ble skikkelig giret og tok kontakt med engang. Hun fyller dagene sine med dette. 
Hun får et rush når hun har vært hos psykologen og er ganske høy etterpå. 
Der blir hun sett og lyttet til og får masse omsorg. Det er dette hun er avhengig av. 
malt hun foretar seg er relatert til psykisk helse. 
Hun ble veldig gira da det var snakk om adhd kurs i byen. Bestilte bill med en gang. Hverken hun eller barna har adhd, men hun bare må delta på alt som handler om problemer og psykisk helse. 

Anonymkode: 7dccf...2fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Eksen min er sånn. Han er definitivt ikke så syk (eller syk i det hele tatt), men han er en mester i å manipulere. 

Han liker oppmerksomhet, følelsen av at det er synd på ham, og slipper ansvar fordi han er "syk". 

Det er nok heldigvis et fåtall av de som benytter seg av hjelp som utnytter det, men noen er det dessverre. 

Anonymkode: 66a7c...b90

Det tror jeg på. Mange blir avhengig av omsorgen de får av hjelpeapparatet. 
Hvis de har opplevd noe hyggelig så gleder de seg til å fortelle psykologen det. Tror det er ensomhet, mangel på venner o.l De får dekt et sosialt behov hos psykologen. 
hun jeg vet om stalker psykologen.. vet hvor de bor, googler, og handler klær på samme butikk og dagdrømmer om psykologen. 

Anonymkode: 7dccf...2fe

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Alt sirkulerer rundt psykisk helse. Hun gleder som som et barn når hun skal på foredrag om ett eller annet tema. Er masse på konserter og er mor til 2 barn. 
jobber som vikar på Kiwi, og trener. Hun har opplevd overgrep, og har også opplevd all omsorgen hun får av psykologer og instanser. Det er omsorgen hun ikke klarer å gi slipp på. 
Satt på kafé sammen en gang.. og da var det ei som snakket om en pensjonert psykolog som tok samtaler.. hun ble skikkelig giret og tok kontakt med engang. Hun fyller dagene sine med dette. 
Hun får et rush når hun har vært hos psykologen og er ganske høy etterpå. 
Der blir hun sett og lyttet til og får masse omsorg. Det er dette hun er avhengig av. 
malt hun foretar seg er relatert til psykisk helse. 
Hun ble veldig gira da det var snakk om adhd kurs i byen. Bestilte bill med en gang. Hverken hun eller barna har adhd, men hun bare må delta på alt som handler om problemer og psykisk helse. 

Anonymkode: 7dccf...2fe

Du vet mye om hennes indre tanker og følelser til å bare være en bekjent. Da må du være tankeleser, minst. Du er nok ganske nær henne hvis du faktisk vet alt dette. Da synes jeg synd på henne som har en falsk venn såpass tett innpå seg.

Hvis hun greier å glede seg over ting på tross av kronisk sykdom så må vel det bare være bra. Hun ville ikke fått timer hos psykolog eller kommunen hvis hun ikke hadde et ekte behov. Om hun blir avhengig av omsorgen fra behandlerne så er vel det mer et symptom enn noe annet.

Om dette var en usunn avhengighet ville behandlingen blitt avsluttet. Men du tenker at du kjenner henne og henne psykiske helse bedre enn 4 forskjellige behandlere. Det er tull, vet du.

Anonymkode: aad2f...aa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vet mye om hennes indre tanker og følelser til å bare være en bekjent. Da må du være tankeleser, minst. Du er nok ganske nær henne hvis du faktisk vet alt dette. Da synes jeg synd på henne som har en falsk venn såpass tett innpå seg.

Hvis hun greier å glede seg over ting på tross av kronisk sykdom så må vel det bare være bra. Hun ville ikke fått timer hos psykolog eller kommunen hvis hun ikke hadde et ekte behov. Om hun blir avhengig av omsorgen fra behandlerne så er vel det mer et symptom enn noe annet.

Om dette var en usunn avhengighet ville behandlingen blitt avsluttet. Men du tenker at du kjenner henne og henne psykiske helse bedre enn 4 forskjellige behandlere. Det er tull, vet du.

Anonymkode: aad2f...aa6

Jeg vet endel da vi har felles venner, og har møtt henne flere ganger på kafé sammen med andre. 
når du går et helt liv til psykolog og dps så er det noen som ikke gjør jobben sin. 
Min venninne er psykolog, og hun sier at pasienter hun har går til henne maks 1-3 år. Hun sluttet i det offentlige og driver privat praksis. Det offentlige har veldig dårlige systemer for pasientene. Noen går der i årevis uten framgang, mens andre får kort behandling uten videre oppfølging. 
En må være motivert for å gå til psykolog og jobbe med seg selv. De er behandlere, ikke støttekontakter 

Anonymkode: 7dccf...2fe

[Helene1982]

Psykisk sykdom er ikke en diagnose. Jeg er veldig kritisk til at de som får hjelp, er de som kan prate litt og bli friske i løpet av noen år. Jeg synes det er rart at din venninne ikke opplyste deg om at det er en del pasienter som trenger hjelp resten av livet. Sånn er det med kreftpasienter også. Noen kan bli helt friske, mens noen jobber mot bedre livskvalitet under behandling. Jeg er enig med deg i at det å definere sin person rundt sin diagnose, ikke er bra, samtidig synes jeg det er bra at hun har flere avtaler per uke, da jeg tror at det er bra for henne.

[Maskinfører]

Samfunnet er bygget opp sånn er det som er velferdsstaten  

[AnonymBruker]

Jeg har en tung traumediagnose og har gått til og fra psykologer siden 6. klasse. Er nå midten i 40-årene. Har absolutt en identitet utenom psykisk sykdom, men er interessert i hele feltet psykisk helse. Jeg har vært hos til sammen 10 psykologer over ca 30 år. Prøver nye behandlingsformer, nye terapeuter for å fungere bedre (jeg har hatt jobb og er utdannet, men måtte slutte pga traumeplager).  Har vel vært i en eller annen form for terapi i totalt 10 år over 30 år, siden første psykologtime i tenårene.

Anonymkode: 33646...a17

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har en tung traumediagnose og har gått til og fra psykologer siden 6. klasse. Er nå midten i 40-årene. Har absolutt en identitet utenom psykisk sykdom, men er interessert i hele feltet psykisk helse. Jeg har vært hos til sammen 10 psykologer over ca 30 år. Prøver nye behandlingsformer, nye terapeuter for å fungere bedre (jeg har hatt jobb og er utdannet, men måtte slutte pga traumeplager).  Har vel vært i en eller annen form for terapi i totalt 10 år over 30 år, siden første psykologtime i tenårene.

Anonymkode: 33646...a17

Poenget mitt er at dette er ikke så uvanlig for traumepasienter. De som er dårligst fungerende kommer aldri til å bli helt friske...

Anonymkode: 33646...a17