Jeg overtenker og blir så fort lei meg, avvisning av familie

[AnonymBruker]

Føler så ofte at ingen liker meg. At jeg prøver å være hyggelig mot andre rundt meg, uten at noen orker å være hyggelig tilbake. Da analyserer jeg og tenker at jeg kanskje oppfører meg slik at jeg ikke er så hyggelig å være rundt? Og bør jeg da bare dempe kontakten, for både deres og min skyld? Snakk om familie, der jeg ikke forstår helt hvorfor jeg avvises og ekskluderes. Det gjør meg både trist og forvirret. Den ene av de har sagt til meg at «vi vil jo ikke gjøre deg sint, det er vi jo alle redd for» og jeg skjønner ikke, jeg tror jeg aldri har vært sint foran de. 
 

Virker som dette er noe de snakker om sammen, om meg altså. Dette har jo da vært de jeg anså som mine nærmeste. Jeg skjønner ikke om det er en misforståelse her. Jeg synes jo selv jeg er ganske nøye på å være hyggelig mot folk rundt meg. Inviterer på ting, tilbyr hjelp, bryr meg, holder mye kontakt. Men får egentlig ikke noe av det der igjen, de gjør det med hverandre, men ikke meg.
 

Hvordan takle dette? Jeg blir så lei meg, føles som jeg blir fryst ut, og vil ikke si noe, vi er jo voksne..

Anonymkode: 6468d...e61

[AnonymBruker]

Hvis det ikke føles riktig å ta det opp med dem, kanskje du skal holde deg litt unna dem en periode - være sammen med folk som gir deg energi og som ikke gjør at du må analysere alt etterpå. Så får de heller komme til deg hvis de er interessert i å ha kontakt? Kanskje trenger du en liten restart - en pause fra dem for å se det hele med litt nye øyne.

Anonymkode: 0461f...9d7

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Føler så ofte at ingen liker meg. At jeg prøver å være hyggelig mot andre rundt meg, uten at noen orker å være hyggelig tilbake. Da analyserer jeg og tenker at jeg kanskje oppfører meg slik at jeg ikke er så hyggelig å være rundt? Og bør jeg da bare dempe kontakten, for både deres og min skyld? Snakk om familie, der jeg ikke forstår helt hvorfor jeg avvises og ekskluderes. Det gjør meg både trist og forvirret. Den ene av de har sagt til meg at «vi vil jo ikke gjøre deg sint, det er vi jo alle redd for» og jeg skjønner ikke, jeg tror jeg aldri har vært sint foran de. 
 

Virker som dette er noe de snakker om sammen, om meg altså. Dette har jo da vært de jeg anså som mine nærmeste. Jeg skjønner ikke om det er en misforståelse her. Jeg synes jo selv jeg er ganske nøye på å være hyggelig mot folk rundt meg. Inviterer på ting, tilbyr hjelp, bryr meg, holder mye kontakt. Men får egentlig ikke noe av det der igjen, de gjør det med hverandre, men ikke meg.
 

Hvordan takle dette? Jeg blir så lei meg, føles som jeg blir fryst ut, og vil ikke si noe, vi er jo voksne..

Anonymkode: 6468d...e61

Jeg kjenner ikke deg og har ikke vært tilstede, men kan det være at du er din egen verste fiende? At du blir så bevisst på stemningen og overtenker, slik at de rundt deg opplever at de blir redde for å såre deg eller opprøre deg? Om dette er tilfelle, mener jeg ikke at dette er noens feil, men noe som kan løses ved at du sier: jeg opplever at jeg ikke alltid blir inkludert, og det er vondt for meg. Jeg tror at det kan handle om at jeg av og til føler meg usikker rundt dere, og derfor har jeg følelsene litt på helspenn. jeg er glad i dere, og ønsker å tilbringe mer tid sammen med dere. Hva trenger dere fra meg for at vår relasjon skal bli bedre?