Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

[Gjest Manic]

Jeg tror jeg har funnet ut at jeg ikke strekker til sånn akademisk. Jeg har studert bare fordi jeg alltid har vært skoleflink, og helt glemt å tenke på hva jeg egentlig ville..

Det viser seg at jeg ikke klarer mere, har tatt en bachelor og sliter nå med masteren. Var overlykkelig når jeg fikk plass på masterstudiet, var bare 20 plasser.

Så nå to år etter at jeg fikk plassen har jeg enda ikke klart å finne min problemstilling som jeg vil skrive om, ikke har jeg tørt å kontakte veiledere, og jeg har isolert meg langt vekk fra alt som har med skole å gjøre. Nå er snart alle frister ute..

Vel,vel... Jeg har kanskje ikke noe fremtid innenfor det akademiske miljø. Greit nok det. Men hva gjør jeg nå? Et påbegynt studie som ikke er avsluttet gjør seg dårlig på cv'en. Jeg føler meg totalt ubrukelig på arbeidsmarkedet. Skulle ønske jeg hadde tatt yrkesfag..:cry: Når har jeg vel ingen annen mulighet enn å snu burgere på mc.donalds...

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, bare et behov for å sutre kanskje. Det er ikke godt å mislykkes. Jeg må vel bare vende meg til tanken på at jeg kom hit men ikke lenger.

Alle rundt meg kommer til å bli skuffet.

Er det virkelig bare meg som ikke har klart å gjennomføre studiene? Føler meg så rar, alle andre klager men biter tenna sammen og fullfører...

Sukk... Bare et sukk fra meg...

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er viktig å trives her i livet, og å gjøre det man har lyst til. Men samtidig tror jeg det er lurt å prøve, få tilbake litt motivasjon og prøve seg på masteren?

[Svart Katt]

Jeg har hoppet av et studie etter to år, har nå begynt på noe annet - og føler meg ganske ubrukelig som student. Men det verste var da jeg måtte fortelle til alle rundt meg at jeg skulle begynne på noe helt nytt. Ingen skjønte noen ting og gav meg tusen råd som jeg selvsagt hadde tenkt på selv for lenge siden.

Men du skriver jo at du har en bachelor. Det er da absolutt en fullverdig utdannelse! Kan du ikke bruke den til noe?

[Lillesøster]

Hei

Jeg hadde heller ikke en helt klar problemstilling, så jeg tok kontakt med min veileder og det er jeg glad for i dag. Ikke gi opp, å stå opp i noe slik er kjempetøft. Både jeg og alle mine venner har hatt deppeperioder og følt oss helt nede, men slike føleleser går i baner. Håper du kommer deg opp.

Og dette med å mislykkes, var noe "alle" følte under studiet. Det er et svært ensomt og krevende studie så jeg tror dette er mer normalt enn abnormalt.

Endret 30. november 2005 av Lillesøster

[Gjest Gjest]

Høres ut som en høstdepresjon

Prøv å tenke på hva som gjorde at du begynt å studere det du gjør nå, og hvilke mål du hadde den gang. Å studere i år etter år kan fort bli litt meningsløst.

Og du har jo en bachelor. Så det er bare å begynne å søke på jobber, og kanskje studere videre etterhvert?

Verden er din!

[Gjest gjest1]

Du kan jo alltids bytte fag.. Jeg gjorde det, etter maange år på et studie. Kunne vært lege nå, men fant ut at det ikke var det jeg ville. I kullet mitt nå er det mange som kunne vært sivil-ingeniører, økonomer etc, men de skiftet studie etter noen år.

Vet også om flere som har jobbet i noen år før de har fullført mastergraden sin. Du blir ikke stengt ute fra universitetet selv om du ikke fullfører nå.

[Gjest Manic]

Åhhh! Takk for snille overbærende svar

Det er nok for sent for meg å snu om å begynne på noe nytt, jeg har jo allerede holdt på lenge og det er jo ikke akkurat gratis. Tror jeg må svelge stoltheten min å tenke at jeg kan få til et godt liv uten mastergraden. Er bare å jobbe litt med de rundt meg, for de tror jo jeg er så flink, stakkars folk..

Alle sier at jeg kommer til å føle meg ovenpå senere, at det er høstdepresjon o.s.v.

Men selv vet jeg jo at det bare ikke ligger for meg. Jeg har det ikke i meg.. At jeg har B i snitt er nok en feil, som har feilledet meg til å tro at dette kan jeg klare.

Takk for svar. Det får meg til å ane et håp samtidig som jeg prøver å innrette meg til at jeg ikke MÅ klare dette her.. At jeg er verdt noe uten den helsikkens graden

[Gjest Gjest]

Jeg klarte ikke fullføre bachelorgraden min, og føler meg i grunn litt mislykket. Men etter at jeg bestemte meg for å utsette studiet, var det som flere tusen jernkuler ble fjernet fra skuldrene. Eneste jeg angrer på er at jeg brukte så lang tid på å bekymre meg og vurdere oppgaven, når jeg heller kunne funnet på bedre ting å bruke fritiden min på. Jeg har mulighet til å fullføre senere, men akkurat nå ønsker jeg heller å bruke kreftene mine på andre ting og studier. Læreren min sa han hadde droppet hovedoppgaven, tatt noen års pause og så fullført med glans senere. Kanskje klarer du å se klart om noen år og finne motivasjon til å jobbe med mastergraden igjen da. Du har jo en fullført grad, og trenger ikke føle deg mislykket. Men snakk med veilederen din om dine muligheter til å fullføre senere. Hvis du (som meg) bare har liten tid til å fullføre, er det ikke lurere å ta en liten pause fra det hele. Da blir sikkert resultatet 10x bedre!

[Gjest Gjest]

Det er da ikke uvanlig å avbryte, skifte studim underveis eller ta pause i studiene! Det viktigste er jo at du tenker over hva du vil drive med etterpå. Hvis du ikke skal gjøre en akademisk karriere må du jo ikke ha en mastergrad for å få en jobb du kan trives med. dette kommer selvsagt an på hva slags master du tar og hvilke ambisjoner du har karrieremessig. Skal du ta en master bare for å bevise for deg selv og omverdenen at du klarer det?

Men ofte er det en kneik man må over, og det klarer du hvis du vil. Selv avsluttet jeg studier etter 2 år. Men det var først og fremst fordi jeg ikke følte universitetsstudiene førte meg dit jeg ville: nemlig en jobb jeg kunne trives i. Mange syntes det var rart at jeg sluttet kun et år før jeg var bechelor, men hva var vitsen når jeg ikke kunne se for meg å få en relevant jobb til studiene som jeg ville trivdes med. Jeg har nå begynt på høyskole, med helt andre typer studier. Trives mye bedre, og er veldig glad for at jeg endelig begynte å tenke yrkesrettet ved valg av studier.

Så hvis du virkelig vil ha en master, må du bare ta deg selv i nakken og snakke med veileder. Du kommer deg igjennom dette. Hvis ikke er det jo et alternativ å ta annen mer yrkesrettet utdannelse som suplement til den bacheloren du allerede har. Ellers er det faktisk ikke så dumt å ta seg en pause fra studier og komme seg ut i jobb. Selv om det bare er en "drittjobb", så tror jeg veldig mange studenter kunne hatt godt av å jobbet litt og vært delaktige i verdiskapningen i samfunnet, før de eventuelt skal beskrive og analysere den i en masteroppgave.Altfor mange akademikere lukker seg inne i blokkene på blindern. Man får faktisk litt input ved å jobbe. Nå vet jeg ikke hvilket fag du studerer, men la oss si en oppgave i et av fagene på feks SV finner man jo mange problemstillinger rundt om i bedriftene. Selv jobbet jeg i flere år, og hvis jeg skulle skrevet en hovedfagsoppgave om maktstrukturer ville jeg ha fått nok av inspirasjon til problemstilling etter å ha jobbet med sjefen min

Lykke til. Det er vanskelige valg du skal ta, men jeg vil altså råde deg til å tenke på hva du vil gjøre etter eventuell masteroppgave

[Gjest Manic]

Vil bare si at det siste gjesteinnlegget var veldig godt å lese Takk.

[Gjest *Snart medlem*]

Har du snakket med noen om det - om ikke med veileder så kanskje med en studieveileder?

Jeg ville først og fremst gått til en studieveileder (altså ikke din "tildelte" veileder for oppgaven, men en som er der for å være rådgiver i forbindelse med studier) og pratet med vedkommende om problemene dine. Hun eller han vil sannsynligvis komme med mange av de samme rådene som du har fått i denne tråden, men siden du dermed får personlig kontakt med en person som kan bedre sette seg inn i situasjonen din enn man kan på et anonymt forum, kan det hende hun kan gi deg noen mer spesifikke råd.

Som andre sier her er det ingen skam å avbryte studiene sine. Du har jo allerede en bachelorgrad som du har god mulighet å få jobb med. Alternativene er jo å hoppe på andre typer studier. Det finnes masterstudier innen en rekke fagområder - særlig i utlandet - som ikke krever at du har en spesifikk bachelorgrad, men lar deg ta deres mastergrad uavhengig av hvilken bachelorgrad du har.

[Gjest Gjest]

Har du snakket med noen om det - om ikke med veileder så kanskje med en studieveileder?

←

Du kan jo også oppsøke sosionomtjenesten. Jeg gikk dit for å få veiledning i min økonomiske situasjon, men da vi begynte å snakke litt generelt rundt studiene skjønte hun ganske raskt at jeg var usikker på om utdannelsen var noe for meg. Var veldig godt å kunne snakke med noen utenforstående (altså ikke venner eller foreldre). Og det beste var at hun fullt ut skjønte tankene mine rundt at det ikke var noen vits i å fortsette å studere siden jeg var så usikker på hva jeg egentlig ville jobbe med. Og jeg tror hun hadde hatt mange slike samtaler tidligere med Blindern-stundenter, for hun kjente ganske raskt igjen symptomene på "oppgitt student uten mål for studiene"-syndromet.

Lykke til

[Saeria]

Åhh..

Jeg vet alt om det å føle seg mislykket og ikke føler at en strekker til. Jeg begynte på et bachelorstudie ved HF fakultetet og gav meg etter et år. Følelsen av å ikke strekke til, å ikke være "duganes" i arbeidslivet og at jeg var en stor flopp eller idiot var sterk.

Jeg fant ut at å studere noe som ikke ledet til et bestemt yrke ikke var noe for meg. Problemet var da at om jeg skulle ta et høyskolestudie så måtte jeg ha bedre karakterer på mitt vitnemål fra vgs. enn det jeg hadde. Nå 1,5 år etter har jeg tatt opp en del fag på nytt, og jeg har hatt flinke lærere som har gitt meg lysten tilbake på å gjøre det bra sånn at jeg kan komme meg videre. Jeg har fått mange gode karakterer som trekker snittet på vitnemålet mitt opp til nye høyder.

Men viktigst av alt er at den tida jeg har hatt på skolen hvor jeg forbedrer mine karakterer er at jeg har fått tilbake troen på at jeg kan klare høyskolestudiene, og at jeg faktisk kan bidra med noe i yrkeslivet når jeg er ferdig utdannet. Det har vært gull verdt for meg.

Stå på du. Det er ikke noe nederlag om en finner ut at en gjerne ikke passer til det en trodde en gjorde. Søk hjelp til å avslutte mastergraden, hvis det er det du ønsker. Hvis ikke kan du jo begynne med å ta deg en titt på de ulike høyskolenes og universitetenes hjemmesider for å se om det er et studie der du tror passer for deg. Det finnes også flere yrkes og interessetester på nettet om du vil prøve deg på de.

Lykke til!

Husk du er ikke en taper selv om du ikke fullfører. Mange bytter studier, og mange utdanner seg på nytt etter de har jobbet mange år. Det er ikke lett å vite hva en vil bli når en er ung. Selv fant jeg ikke ut av det før jeg ble 25, og min søster fant ikke ut av det før i år, og hun er 34 år og har to barn.

[Gjest Gjesta]

Jeg har også en bommert på utdanningsfronten og ble utdannet hjelpepleier i 2000.Rakk å jobbe et lite år før kroppen ikke ville mer og etter det har jeg jobbet i barnehage og med mikroelektronikk før jeg endelig bestemte meg for hva jeg ville bli (igjen).

Jeg blir ferdig utdannet interiørdesigner i en alder av 27 år. Det tok lang tid før jeg fant "stien min" men til gjengjeld så får jeg jobbe med den store lidenskapen min også. Så da var det egentlig vært det likevel :smile:

Kanskje du burde trekke deg litt tilbake og tenke.Kanskje du finner ut at du er på riktig vei likevel eller at du burde ta en annen. Hovedsaken er hvertfall at du følger drømmen din

[Gjest Manic]

Så gode dere er!!

Jeg har permisjon fra skolen nå, men det har jo bare fjernet meg enda mere vekk fra det å tenke faglig. Men jeg trengte det.

Jeg trengte tydeligvis alle historiene deres også, fordi jeg har følt meg veldig ovenpå idag! Tror det er altfor enkelt som student å føle seg litt alene og veldig lost, men alle har jo sitt..

Må kvinne meg opp til å ta kontakt på skolen... men først juleferie! Utsette er noe jeg er bra flink til!

[Saeria]

Hyggelig at historiene våre har ært til hjelp. Nå har du hvertfall fått bekreftet at du ikke er alene.

Flott at du har valgt å kvinne deg opp til å ta kontakt med skolen.

[Gjest Gjesta]

Det pleier å gå seg til Manic

[Smashing]

Hva er så farlig med å mislykkes? Tenk om du ikke hadde tatt sjansen på dette i det hele tatt? Hadde det vært bedre enn å risikere å mislykkes? Jeg lever med den livsfilosofien at det er bedre å våge og mislykkes (kanskje du til og med er så heldig å ende opp med å lykkes...) enn å ikke ta en sjanse i det hele tatt. Synes det er farligere. Lykke til Det er nok mange som føler det som deg. Jeg har også lignende erfaringer, men jeg prøver å tenke positivt. Det er bedre med en utdannelse en ingen i det hele tatt...