Frigjøre seg fra kontrollerende mor

[AnonymBruker]

Har alltid levd tett på min mor. Hun har alltid gjort alt for meg, og altid fått høre hun er fantastisk. Samtidig har hun aldri gjort noe for å gjøre meg selvstendig, heller det motsatte i form av gjøre meg avhengig av hennes hjelp ol.  Jeg har alltid vært redd for å si hennne i mot, gjøre ting hun motsetter seg, fordi jeg opplever å ikke få eie egen sannhet. Hun forteller hvordan jeg tenker, føler og gjør ting, og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg har liksom ikkeno jeg skulle sagt. Og jeg føler meg overkjørt. Har nå valgt å ta litt avstand. Dette har vært veldig vanskelig for henne. Jeg har dårlig samvittighet, fordi hun på mange måter har levd gjennom meg og min familie sitt liv, ofret alt for oss. Jeg kjenner likevel at jeg trenger min selvstendighet, men blir da stemplet som slem.  Jeg vet på et vis at jeg har rett på min frihet/selvstendighet som alle andre. Og skjønner at hun er urimelig med meg når hun ikke vil ts mine følelser og ord på alvor, og i stedet bestemmer seg for hvordan sannheten er. Problemet er at ordene hennes har en så sinnsykt stor makt over meg. Det føles som et så stort overtramp, og jeg er så redd for hva som kommer, selv om jeg skjønner at det bare er ord... Jeg går rett i kjelleren, får ordentlige angst anfall og klarer ikke fungere. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Og vet ikke hva jeg vil frem til her. Jeg trenger bare et slags bekreftelse på at jeg får lov til å ta vare på egne behov kanskje..?  

Anonymkode: 1217f...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.10.2022 den 13.06):

Har alltid levd tett på min mor. Hun har alltid gjort alt for meg, og altid fått høre hun er fantastisk. Samtidig har hun aldri gjort noe for å gjøre meg selvstendig, heller det motsatte i form av gjøre meg avhengig av hennes hjelp ol.  Jeg har alltid vært redd for å si hennne i mot, gjøre ting hun motsetter seg, fordi jeg opplever å ikke få eie egen sannhet. Hun forteller hvordan jeg tenker, føler og gjør ting, og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg har liksom ikkeno jeg skulle sagt. Og jeg føler meg overkjørt. Har nå valgt å ta litt avstand. Dette har vært veldig vanskelig for henne. Jeg har dårlig samvittighet, fordi hun på mange måter har levd gjennom meg og min familie sitt liv, ofret alt for oss. Jeg kjenner likevel at jeg trenger min selvstendighet, men blir da stemplet som slem.  Jeg vet på et vis at jeg har rett på min frihet/selvstendighet som alle andre. Og skjønner at hun er urimelig med meg når hun ikke vil ts mine følelser og ord på alvor, og i stedet bestemmer seg for hvordan sannheten er. Problemet er at ordene hennes har en så sinnsykt stor makt over meg. Det føles som et så stort overtramp, og jeg er så redd for hva som kommer, selv om jeg skjønner at det bare er ord... Jeg går rett i kjelleren, får ordentlige angst anfall og klarer ikke fungere. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Og vet ikke hva jeg vil frem til her. Jeg trenger bare et slags bekreftelse på at jeg får lov til å ta vare på egne behov kanskje..?  

Anonymkode: 1217f...c7c

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i alt du forteller. Er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg har opplevd støtte i å se psych2go videoene på YouTube. For å forstå hva som foregår. Hun er manipulerende. Hennes behov går foran mine, hun regelrett krever at jeg følger opp. Når jeg setter grenser tråkker hun over de uten noe som helst omtanke for meg. Hun påfører meg mye skyld og skam når jeg prøver å sette grenser. Hun fremhever hvor snill og god hun har vært mot meg og hvor slem og utakknemlig jeg er. Hun aksepterer ikke mine følelser eller meninger. Kjenner godt til det du sier om hvem som eier sannheten. Når jeg følger min mors sannhet så er hun veldig tilfreds mens jeg mister integritet og energi. Blir tung og kraftløs. For det er ikke meningen at vi skal være totalt uten selvstendighet. Det er ikke riktig å behandle datteren slik. Som en forlengelse av seg selv. Jeg tro også at fysisk avstand er viktig. Først da kan man ivareta egne følelser og ivareta sin egen sannhet og helse. 

Anonymkode: 28ff2...a32

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i hva du skriver.

Hver gang jeg tar ett valg som jeg gjør for MEG, så er jeg ett dårlig menneske, stygg, egoistisk, selvsentrert og bryr meg ikke om henne - ifølge henne.

Jeg har kuttet min mor helt. Bare kjørt silent treatment. Muta hu på alt; facebook messenger, sms. Svarer ikke når hu ringer eller sender meldinger. Nå har jeg bytta nr i tillegg.

Orker ikke mer. Hun gjør jeg psyk, og har gått til psykolog nettopp på grunn av henne. 

Anonymkode: 0c10f...c4d

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du TS?

Jeg er 35 år og har (endelig) tatt valget om å kutte kontakten med min mor.

Hun krever full oppmerksomhet, snakker stygt om meg til alle som vil høre på og har brutt meg ned som menneske fra jeg var ett lite barn.

I dag, rundt ett år etter at jeg kuttet kontakt, har jeg det utrolig mye bedre med meg selv.

Det har vært vanskelig å akseptere situasjonen og at jeg ikke har en mor som elsker meg betingelselsløst men jeg har endelig kommet der følelsesmessig at det er mye bedre for meg å være uten henne.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 4e206...58d

[AnonymBruker]

Denne forklarer mye forresten, om din mor faller under denne kategorien:

 

https://utforsksinnet.no/dotre-av-narsissistiske-modre-et-band-av-egoisme/?utm_medium=org&utm_campaign=repost&utm_source=mcfb&utm_content=mc_532012#l91l7i6hs80ldyy5peq

Anonymkode: 4e206...58d

[AnonymBruker]

Min mor er også sånn, og det har vært svært tungt til tider. Spesielt i tenårene, men også mye etter det, selv om jeg flyttet ut i slutten av tenårene. Jeg taklet ikke at hun bare så sin sannhet og ble gretten og tverr og gjorde seg til martyr, så det ble min skyld og jeg som var den dårlige personen hver gang. Hun er fortsatt sånn, lever i sin egen boble og er mest opptatt av fasaden, så hun skjuler en brutal sannhet om mitt søsken også. Men jeg takler henne litt annerledes nå som voksnere, og er overbærende med det jeg klarer i små mengder av kontakt. Av og til må lengre opphold til. Hun kan ikke diskutere, for hun tar aldri feil, og har ikke noe skyld, bare hennes sannhet er lov. Vi kan bare snakke sammen når det er om ting som hun er enig i, opptatt av, når ting er greit for henne og innenfor hennes sannhetsverden. Jeg er jo glad i henne, så jeg forsøker å møte henne på dette, men uten at det skader meg. 

Anonymkode: c563a...0e0