Ingen absolutt ingen lurer på hvordan jeg har det

[AnonymBruker]

For ca 1 år siden fant jeg min datter på rommet, bevisstløs. Hun ville ikke mer og hadde forsøkt å begå selvmord. Jeg er så glad for at jeg kom hjem akkurat da, ambulansepersonell klarte å få liv i henne♥️ etter dette har hun vært mer åpen om det men samtidig vært åpen om ar hun ikke ønsker å leve. Jeg går på tå hev hver bidige dag, hver bidige time og minutt. Tørr ikke å la hun være alene. Er redd og begynner å bli så sliten. Noen I familien og omgangskrets vet om reisen hennes. Ikke en eneste gang spør noen meg, hvordan går det. Vet dere jeg gjør alt for datteren min. Men jeg kjenner at jeg snart raser sammen selv. Det å svare på alt rundt henne det å se at dagens ofte rakner for hun, det å være sterk hver dag og gråte søvnløs igjennom natten. Ingen tilbud via helse Norge, kun via lege bestilling selv. 

Anonymkode: de399...081

[AnonymBruker]

For en grusom situasjon du står i 😢 

Leser mellom linjene at du er alene 100% med henne..? 
det finnes hjelpetilbud i de fleste kommuner, men ofte må man lete… 

Jeg var heldig og fikk gratis psykolog via kommunen. 
ring evt kirkens sos tlf. Der kan de hjelpe deg videre! 
Du står i en helt urimelig situasjon og trenger hjelp! Det du beskriver skal ingen måtte stå i alene… ❤️ 
sender deg en energetisk klem og styrkende tanker ❤️❤️

Anonymkode: 34e36...ef2

[Hedy Lamarr]

Kanskje kan noen her hjelpe deg:  https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/trenger-du-noen-a-snakke-med/#hjelpetelefoner-og-chat

Skjønner godt at det du står i er veldig vanskelig. Dessverre er folk redde for å ta opp betente emner som selvdrap, redde for å rippe opp i noe, redde for at du ikke vil snakke om det, så det er bedre å ikke si noe. Kanskje kan du selv ta initiativ overfor noen du kjenner som er empatiske og oppegående. 

Klem 🧡

[AnonymBruker]

Stakkar deg det høres tøft ut. Jeg synes du kan si rett ut til familie/venner at du hadde satt pris på at de spurte hvordan du har det. Og at du synes det er veldig merkelig at de ikke spør. 

Anonymkode: 1cb02...a42

[AnonymBruker]

❤❤ Du klarer det. 

Anonymkode: 4bf6b...fdf

[AnonymBruker]

For en vond situasjon. Støtter innleggene over. Dere må få hjelp, både du og din datter. Kan legen finne et tilbud til henne? Og har du snakket med legen om hvordan du har det? 

En ung mann jeg kjenner ble hentet hjemme (bodde hos foreldrene) og tatt med til et psykriatisk tilbud hvor han bodde i flere uker. Husker dessverre ikke hva det het. Dette var i Bergen.

Anonymkode: 321c7...465

[GullPoteten]

 

Tror mange ikke tør å spørre fordi det er tabu i samfunnet og de ikke helt vet hvordan de skal gå fram. Kanskje de er redd for at du skal bli lei deg hvis de spør?  Hvis du åpner samtale der du signaliserer at du har lyst til å snakke om det og bli spurt så er det kanskje flere som spør?❤️

Kjenner meg veldig igjen i din datter, og det er forferdelig å tenke på hvordan foreldre har det når barnet har det vondt❤️ 

Tilbudet i Norge når det gjelder psykisk helse er alt for dårlig.... Man må ikke vente i 6 måneder med en brukken arm, men psykisk helse blir ikke behandlet som like viktig, har opplevd det selv. 

Håper dere får den hjelpen dere trenger❤️

[AnonymBruker]

Snakk med legen din ❤️ Eller sjekk om kommunen har psykisk helseteam, det er gjerne lavterskel og du får komme inn raskt uten henvisning. De kan hjelpe deg og sette opp samarbeid rundt deg med både helsehjelp for deg selv, eventuelt søknad om avlastning, økonomisk hjelp, sosionom osv. Be om hjelp kjære deg ❤️ 

Anonymkode: ea42f...0be

[AnonymBruker]

Du trenger noen å snakke med før du blir syk selv, om du ikke er det allerede. Du har fått flere gode råd her i tråden. Kontakt fastlegen eller kommunen, helst begge deler!

Anonymkode: 3ac67...01c

[Skriblerinna]

Hvordan har du det? ❤️

[AnonymBruker]

Jenta har fast time med bup hver uke, hun føler hun ikke kommer noen vei med de. Jeg har vært med på to timer, kun som flue på veggen, vedkommende henvendte seg aldri til meg, og det er jo rett. Er og var hun som skal stå I fokus, men noen ganger, eller veldig ofte trenger jeg å rope om hjelp selv i en tøff hverdag. Gruer meg så ofte til å åpne døra inntil rommet hennes, ser henne for meg så ofte, redselen alt som skjedde. Ambulanse arbeider var enestående de minuttene jeg hadde de rundt meg. På sykehuset ble alt kaos og endte på sidelinjen imens jenta måtte jobbes med der hun falt fra ett par ganger. Etter dette har verden kun handlet om å la hun få gode dager

Anonymkode: de399...081

[Carrot]

Det er ofte redsel for svaret som hindrer mange i å spørre TS ❤️ ikke at de ikke har omsorg for deg eller ikke bryr seg om deg selv om jeg skjønner at det føles slik i vakumet som oppstår, men jeg tror det kommer av at de selv kommer til kort og ikke vet hvordan man snakker med noen om slike ting. Man er redd både for å blande seg, for å bry seg for mye, for lite listen er nok like lang som det er mennesker - men jeg tror ikke en eneste av dem ikke spør fordi de ikke bryr seg overhode om det gir mening?

Som en andre her håper jeg du får hjelp du også, ikke bare datteren din. 

[AnonymBruker]

Skriblerinna skrev (Akkurat nå):

Hvordan har du det? ❤️

Takk som spør, helt rolig, helt forferdelig, men jeg må bare klare dette her♥️

Anonymkode: de399...081

[AnonymBruker]

Hvor gammel er din datter? Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig dette må være for deg! Men jeg tror på at dette er utrolig vanskelig og krevende.

Vet du hvorfor din datter ikke finner glede i livet? 

Får hun ingen oppfølging av Nav? 

Jeg vil tro at for henne vil det være ekstra viktig å ha noe å gå til i livet, som for eksempel jobb eller tilrettelagt jobbtrening. Slik at hun kan kanskje føle at hun klarer noe, at samfunnet trenger henne etc.

Anonymkode: fa189...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk som spør, helt rolig, helt forferdelig, men jeg må bare klare dette her♥️

Anonymkode: de399...081

(Helt ærlig)

Anonymkode: de399...081

[Skriblerinna]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk som spør, helt rolig, helt forferdelig, men jeg må bare klare dette her♥️

Anonymkode: de399...081

Det forstår jeg godt. Det høres ut som en veldig krevende situasjon for deg dette her ❤️

[AnonymBruker]

Hun er 16,5 ca. Kun bup men siden hun er over 16 er det lite jeg som  or blir involvert i, og under de timene er alt fokus på henne. Hun sier lite, sier det ikke er noens grunner eller noe som skjer rundt men at det er noe i kroppen som ikke har det bra. Hun føler seg anderledes enn alle andre men forstår ikke selv hvordan. 

Anonymkode: 1ad51...242

[AnonymBruker]

Skriblerinna skrev (5 minutter siden):

Det forstår jeg godt. Det høres ut som en veldig krevende situasjon for deg dette her ❤️

Det er ikke lett, imens jeg er rundt henne i alt som skjer må jeg bare være sterk, vise at jeg er der på alle måter, tåle og høre at "ååå hvorfor ringte du ambulanse" "hvorfor lot du meg ikke bare dø" "hvorfor må jeg på bup"  mange dager er fine som de skal og de nytes men det snur så fort og jeg klarer ikke å se ett mønster her. 3 ganger har jeg lett desperat etter henne i huset, i byen i skogen. Heldigvis så har hun dukket opp eller jeg har funnet henne alene gråtende desperat. Tenk om jeg bare kunne bytte med henne litt, forstått tankekjøret. 

Anonymkode: de399...081

[Flintis]

Spørr på bup om dere kan komme inn på et tilbud som heter dbt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For ca 1 år siden fant jeg min datter på rommet, bevisstløs. Hun ville ikke mer og hadde forsøkt å begå selvmord. Jeg er så glad for at jeg kom hjem akkurat da, ambulansepersonell klarte å få liv i henne♥️ etter dette har hun vært mer åpen om det men samtidig vært åpen om ar hun ikke ønsker å leve. Jeg går på tå hev hver bidige dag, hver bidige time og minutt. Tørr ikke å la hun være alene. Er redd og begynner å bli så sliten. Noen I familien og omgangskrets vet om reisen hennes. Ikke en eneste gang spør noen meg, hvordan går det. Vet dere jeg gjør alt for datteren min. Men jeg kjenner at jeg snart raser sammen selv. Det å svare på alt rundt henne det å se at dagens ofte rakner for hun, det å være sterk hver dag og gråte søvnløs igjennom natten. Ingen tilbud via helse Norge, kun via lege bestilling selv. 

Anonymkode: de399...081

Hva med å si noe selv da? Helt forferdelig det du går igjennom, og datteren din. MEN mange er nok redd for å tråkke over en grense. Noen kan snakke om ting go andre lukker seg. Noen vil ikke at andrr skal blande seg og noen vil ikke si noe. Det er heller ikke lett for andre å spørre eller våge og tørre og gå mer innpå ett sånt sårt tema. Søk hjelp og få ut alt du sliter med. Blir tungt å bære alt alene.

Anonymkode: ef6c6...8b0