Når man ikke ligner de han tenner på, og man ikke føler seg god nok

[AnonymBruker]

Beklager, dette ble mye lenger enn jeg hadde trodd på forhånd. Jeg trenger å lufte mine tanker et sted.

Jeg er en kvinne i 30-årene som er sammen med en mann som er ett år eldre. Vi har vært kjærester og samboere en stund. Jeg vil beskrive forholdet vårt som herlig og fantastisk, jeg har aldri elsket noen så høyt. Han er snill, omsorgsfull, kjærlig, ufattelig kjekk, helt fantastisk far, omtenksom og sexy. Han forteller meg at han elsker meg flere ganger daglig, at jeg er vakker og vi har deilig sex hver eneste dag. Jeg får aldri nok av ham. Han er den fineste personen jeg vet om, en kjæreste og bestevenn.

Allikevel føler jeg på usikkerhet i meg selv. Ikke rundt forholdet, for jeg tror han når han sier han elsker meg, og jeg elsker han like dypt. Derimot føler jeg stadig usikkerhet i meg og spesielt mitt utseende. Og det er noe jeg vet jeg må jobbe med. Det er ikke hans feil jeg har dårlig selvtillit.

Problemet er kanskje at jeg overhodet ikke ser det han ser, og jeg føler at jeg ikke er god nok for han.

I mitt hode er jeg verken vakker, sexy eller pen. Jeg kan se at jeg kan være søt, men ikke noe mer enn det. Ja, jeg har vakre blå øyne og fint hår, og jeg kan tildels være tilfreds med puppene mine, og muligens rumpa. Samtidig ser jeg også at jeg er lettere overvektig, selv om jeg har gått ned mye i vekt (var vekten jeg er nå da vi møttes, bare for å understreke det), har strekkmerker og hengemage (etter tidligere dødfødt barn før jeg møtte samboer), i tillegg til celluitter og en hel andre ting jeg sikkert kunne nevnt. 

Jeg er altså ingen vakker og smekker kvinne. Jeg har kanskje timeglassfigur og er relativt velproporsjonert, men det er ikke akkurat mye å rope hurra for. Når jeg ser meg i speilet ser jeg bare hun stygge som ble mobbet som ungdom, og jeg sliter med å føle at jeg fortjener samboeren min. Jeg var tidligere i et voldelig forhold med en mann som elsket å være nedverdigende mot meg, og jeg har mistet et barn. Min eks var svært voldelig, og likte å både fysisk og psykisk torturere meg. Jeg klarte å komme meg ut til slutt. Samtidig; det gjør noe med selvtilliten. Jeg bærer på en hel del sorg og usikkerhet.

Noe som også har gjort ting vanskelig er at jeg er biseksuell og tenner på kvinner. Dette har alltid vært svært skamfullt for meg. Den eneste jeg har betrodd meg til rundt dette er min samboer, som synes det både er spennende og deilig. Han har fått meg til å akseptere meg selv i stor grad, og jeg skammer meg ikke like mye som før. På mitt initiativ har vi også latt andre kvinner bli en del av våre felles fantasier. Og det er egentlig deilig og fint, jeg liker det. Det tenner meg og liker å utforske den delen ved meg selv.

Problemet er at jeg til stadighet får blandede følelser. Det kan tenne meg enormt at han tenner på andre kvinner, og jeg det er deilig å utforske det sammen. I kåtskapens hete kan det tenne meg å høre hva og hvem han liker og tenner på. Problemet oppstår etter kåtskapen har lagt seg og jeg innser at jeg virkelig ikke er som kvinnene han tenner på ellers. Det er gjerne tynne kvinner med store fordeler, om jeg kan si det slik. På en side er det jo fint han er sammen med meg for meg, og ikke fordi han har en fetish for store damer, men det gjør til gjengjeld at usikkerheten i meg vokser.

Jeg innser selvfølgelig at jeg er en idiot; ikke spør hvis man takler svaret. Jepp. Jeg vet. Samtidig lurer jeg oppriktig på hva han gjør sammen med meg. Når jeg spør sier han at det er fordi jeg er vakker, fantastisk, en som ser han for den han er, som er åpen og omsorgsfull, intelligent, snill, kjærlig og god bonusmamma, i tillegg til at han elsker meg. Og jeg tror han jo, helt til vi fantaserer sammen og jeg føler meg som "the odd one out". Den som ikke riktig hører til. Han er superkjekk, og jeg har overhørt andre snakke om hvor kjekk han er. Han kunne altså fått noen som ser mye bedre ut enn meg.

Så, hva gjør man egentlig? Jeg har selvfølgelig ikke kjeftet, vært sur eller vist at jeg har blitt lei meg, dette er jo helt min egen feil. Jeg har ikke turt å dele dette med han i frykt for at han skal slutte å dele og utforske sammen med meg. Ironisk nok er det nesten bedre å vite enn å ikke vite, om dere skjønner? Det er bedre at han er ærlig om hva han tenner på, enn at jeg lurer og skaper ennå mer usikkerhet enn jeg allerede føler.

Samtidig tenker jeg at jeg bare ser ikke hva han ser i meg egentlig. Virkelig, virkelig ikke. Jeg føler meg bare ikke god nok og ikke fin nok. 

Noen ganger tror jeg det er redselen for å bli såret og forlatt som kanskje gjør dette med meg. Jeg vet ikke. Jeg bare ser meg selv og vet ikke helt hva jeg skal tro og føle.

Så, hva gjør man egentlig? 

Anonymkode: da045...ea8

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg selv for 15 år siden. Det er klart at du har kvaliteter både fysisk og personlig som gjør at han vil være sammen med deg. Jeg tror at mye av de vonde følelsene ligger i mobbing og tidligere partraumer. Hans fantasier er bare nettopp det, fantasier. Jeg fantaserer om ting jeg aldri kunne ha gjort i det virkelig liv, og man bør ikke føle seg truet av det. Du må bare nyte det du har, og når de vonde følelsene kommer så stopp opp og tenk igjennom hva de følelsene er og hvor de kommer fra. Prøve å rasjonalisere de rett og slett. 

Anonymkode: 199bc...055

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at jeg hadde satt bremsene kraftig på når det gjelder å utforske dette med trekanter sammen. I alle fall hold det i fantasien og ikke realiser det med å faktisk invitere med en annen kvinne. Det er én ting å gruble over hva han liker og ikke, men å knytte det til en bestemt person kan bli vanskeligere.

Har du fått behandlet tapet av barnet du mistet? Kanskje du hadde hatt nytte av å rydde litt i hodet, både tapet, det voldelige forholdet og ditt dårlige syn på deg selv?

Anonymkode: adc7b...01f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er som å lese om meg selv for 15 år siden. Det er klart at du har kvaliteter både fysisk og personlig som gjør at han vil være sammen med deg. Jeg tror at mye av de vonde følelsene ligger i mobbing og tidligere partraumer. Hans fantasier er bare nettopp det, fantasier. Jeg fantaserer om ting jeg aldri kunne ha gjort i det virkelig liv, og man bør ikke føle seg truet av det. Du må bare nyte det du har, og når de vonde følelsene kommer så stopp opp og tenk igjennom hva de følelsene er og hvor de kommer fra. Prøve å rasjonalisere de rett og slett. 

Anonymkode: 199bc...055

Ts her.

Takk for svar. Ja, du har kanskje rett, må prøve å bli bedre på det.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror kanskje at jeg hadde satt bremsene kraftig på når det gjelder å utforske dette med trekanter sammen. I alle fall hold det i fantasien og ikke realiser det med å faktisk invitere med en annen kvinne. Det er én ting å gruble over hva han liker og ikke, men å knytte det til en bestemt person kan bli vanskeligere.

Har du fått behandlet tapet av barnet du mistet? Kanskje du hadde hatt nytte av å rydde litt i hodet, både tapet, det voldelige forholdet og ditt dårlige syn på deg selv?

Anonymkode: adc7b...01f

Det er ikke aktuelt å leve ut fantasiene i virkeligheten, altså å f.eks ha trekant og lignende, bare for å understreke det. Det er han klar på, for han mener det er uaktuelt så lenge jeg ikke er klar for det (det har jeg vært tydelig på), og han ønsker ikke å ødelegge vår dynamikk om det er konsekvensen. Så nei, enig med deg i det.

Jeg har gått i terapi tidligere, men hadde nok trengt mer av det.

Anonymkode: da045...ea8

[AnonymBruker]

Du er bra nok og han elsker deg for den du er. Kropp teller fint lite om han elsker deg. Prøv å slapp av og stol på han. Dere må ikke ha trekant eller noe. Nyt hverandre. Høres ut som du har det veldig fint. 

Anonymkode: 9bb3a...063

[AnonymBruker]

Har du gått i terapi tidligere så tenker jeg det er en lost case.. I en alder av tredve pluss så burde du ha vokst det fra deg. 

Skjønner meg ikke på at voksne menn finner slike kvinner interessante og appellerende. 

Anonymkode: 0e902...e3d

[Flintis]

Jeg synes det høres ut som dere har noe veldig fint sammen og at han ikke blir truet av bisexualiteten din. At han har en preferanse som er slik og sånn betyr jo ikke at han ikke vil ha deg som han elsker og som elsker han.

Om vi sammenligner med kaffe la oss si at den foretrukne er en blanding av evergood og blå coop han sier jo ikke nei takk til kaffe for det. Kanskje han får oppleve en blanding av evergood og friele og finner dette eksotisk og interessant selv om den foretrukne er evergood og blå coop.

[AnonymBruker]

Jeg synes derimot IKKE at dette høres ut som et bra forhold i det hele tatt.

Anonymkode: 92072...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Har du gått i terapi tidligere så tenker jeg det er en lost case.. I en alder av tredve pluss så burde du ha vokst det fra deg. 

Anonymkode: 0e902...e3d

Du tror man "vokser av seg" vonde erfaringer?

Anonymkode: 85724...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Du er bra nok og han elsker deg for den du er. Kropp teller fint lite om han elsker deg. Prøv å slapp av og stol på han. Dere må ikke ha trekant eller noe. Nyt hverandre. Høres ut som du har det veldig fint. 

Anonymkode: 9bb3a...063

Ts her. 

Ja, jeg har det egentlig veldig fint. Stort sett. Så kommer disse tankene nå og da, når man tenker for mye antar jeg. 

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Har du gått i terapi tidligere så tenker jeg det er en lost case.. I en alder av tredve pluss så burde du ha vokst det fra deg. 

Skjønner meg ikke på at voksne menn finner slike kvinner interessante og appellerende. 

Anonymkode: 0e902...e3d

Jeg gikk i terapi da jeg gikk gjennom dødfødsel, det var det jeg siktet til. Og dette er jo ikke noe jeg prøver å laste samboeren min med. I daglige er jeg generelt snill, blid og snill. Jeg holder følelsene for meg selv og vi krangler aldri, så litt usikker på hva du legger i "slike kvinner".

Flintis skrev (6 minutter siden):

Jeg synes det høres ut som dere har noe veldig fint sammen og at han ikke blir truet av bisexualiteten din. At han har en preferanse som er slik og sånn betyr jo ikke at han ikke vil ha deg som han elsker og som elsker han.

Om vi sammenligner med kaffe la oss si at den foretrukne er en blanding av evergood og blå coop han sier jo ikke nei takk til kaffe for det. Kanskje han får oppleve en blanding av evergood og friele og finner dette eksotisk og interessant selv om den foretrukne er evergood og blå coop.

Det har du rett i, takk for svar. 😊

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes derimot IKKE at dette høres ut som et bra forhold i det hele tatt.

Anonymkode: 92072...658

Hvorfor det?

Anonymkode: da045...ea8

[Nooni]

Jeg syns han høres ut som en fin partner. Du har oppfordret han til å være åpen og dele, og han har gjort det. Det er leit å høre at du ikke takler konsekvensene, altså at det får deg til å tvile mer på deg selv. Du er ikke den første og blir ikke den siste som sier at man ønsker åpenhet, men når man får det så har man ikke reflektert over hvor vanskelig det kan være å ta i mot. 

Det positive er at du erkjenner at problemet ligger hos deg, og med det ligger også løsningen og ansvaret der. Mitt forslag er at hvis du deler det du syns er utfordrende med han, så ha også noen tanker om hva og hvordan dette kan løses uten at ansvaret legges på han og gir han skyld. Hvis du starter i terapi/samtaler kan han kanskje delta på noen av dem? For meg høres han ut som en mann som vil være åpen for det. Fordi han elsker deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du tror man "vokser av seg" vonde erfaringer?

Anonymkode: 85724...592

Med tid vokser man på seg robusthet, så over tid så tåler man større utfordringer i livet bedre. Det i tillegg til at man faktisk går videre med livet i stedet for å henge seg opp i alt som har skjedd. 

Tenk om alle mennesker som bærer på noe skulle bare ha lagt seg ned for noe som skjedde for x-antall år siden. Menneskeheten hadde stoppet helt opp hvis alle valgte den varianten. 

Anonymkode: 0e902...e3d

[AnonymBruker]

Nooni skrev (4 minutter siden):

Jeg syns han høres ut som en fin partner. Du har oppfordret han til å være åpen og dele, og han har gjort det. Det er leit å høre at du ikke takler konsekvensene, altså at det får deg til å tvile mer på deg selv. Du er ikke den første og blir ikke den siste som sier at man ønsker åpenhet, men når man får det så har man ikke reflektert over hvor vanskelig det kan være å ta i mot. 

Det positive er at du erkjenner at problemet ligger hos deg, og med det ligger også løsningen og ansvaret der. Mitt forslag er at hvis du deler det du syns er utfordrende med han, så ha også noen tanker om hva og hvordan dette kan løses uten at ansvaret legges på han og gir han skyld. Hvis du starter i terapi/samtaler kan han kanskje delta på noen av dem? For meg høres han ut som en mann som vil være åpen for det. Fordi han elsker deg. 

Ts her.

Ja, han er en fin partner, og jeg verdsetter også sterkt hans åpenhet og ønske om å dele. Det har vært utfordrende for han å dele, for han har vært redd for å såre meg, derfor har jeg heller ikke sagt noe. Jeg ønsker ikke at han skal føle skyld eller ansvar for at jeg føler som jeg gjør. Derfor har jeg heller ikke nevnt dette. 

Du kan vel si det slik at ja, jeg burde sikkert reflektert bedre over konsekvensene, men samtidig så har vi hatt så fint og åpent forhold, der han har vært en enorm støtte for meg (og jeg for ham, han har også sine vonde opplevelse, bare for å ha sagt det), så derfor har det også vært litt vanskelig å se dette på forhånd. Vi er ekstremt kompatible, og derfor har det nok vært litt oversett, han har fått meg til å overse både skam og skyldfølelse (jeg har hatt mye skyldfølelse og skam knyttet til både volden jeg har opplevd, dødfødselen, men også min biseksualitet). 

Og jeg føler ikke sjalusi eller sinne, bare for å ha sagt det. Det er ikke slik at jeg går på gata og er mistenksom over hvem han liker nå. Det handler ikke om det. Det handler mer om at jeg ikke føler jeg lever opp til hans standard, om du skjønner? Jeg har faktisk aldri følt sjalusi rundt min samboer, for han gjør meg ekstremt trygg, tryggere enn jeg noensinne har følt tidligere, men derfor er disse andre følelsene desto vondere. Jeg forstår nesten ikke hvor de kommer fra, for det er litt uventet for min del.

Ja, jeg kan godt ta han med på samtaler/terapi, det er jeg åpen for, og jeg vet han ville stilt opp. Jeg håper kanskje vi kan snakke oss gjennom dette, men jeg må tenke meg om hva jeg skal si uten at det blir til at han føler skyld eller ansvar, det er det siste jeg ønsker. Vi har vært svært flinke til å snakke oss gjennom mye i forholdet, det som også kunne potensielt vært vanskelig, det ble bare litt mye i dag. 

Uansett, takk for gode refleksjoner og råd.

Anonymkode: da045...ea8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med tid vokser man på seg robusthet, så over tid så tåler man større utfordringer i livet bedre. Det i tillegg til at man faktisk går videre med livet i stedet for å henge seg opp i alt som har skjedd. 

Tenk om alle mennesker som bærer på noe skulle bare ha lagt seg ned for noe som skjedde for x-antall år siden. Menneskeheten hadde stoppet helt opp hvis alle valgte den varianten. 

Anonymkode: 0e902...e3d

Ts her.

Her synes jeg du rett og slett er utidig. På hvilken måte mener du jeg ikke har gått videre? Er det noe jeg har kjempet for, så er det å gå videre. Men livet er ikke et vakuum, og tiden leger alle sår, men ikke alle på samme tid. 

Generelt i livet har jeg gått videre. Jeg har en god jobb, jeg har en samboer jeg trives med og jeg har mange venner. Jeg har interesser og hobbyer, og lever et godt liv. Jeg har et bonusbarn jeg elsker som mitt eget.

Så har jeg noen veldig vonde erfaringer, med en eksmann som voldtok meg, som torturerte meg nesten til døde, som sparket magen min slik at jeg mistet mitt ufødte barn, som satte stygge og dype sår i meg. Dette er ikke altfor mange år siden, dessverre. Jeg klarte å komme meg ut av forholdet alene, med livet i behold - så vidt det var. Siden den gang har jeg bygd opp livet mitt alene i ny by. Jeg måtte starte fra scratch uten nåla i veggen, men jeg fikk meg både ny jobb, ny leilighet og et nytt liv. Og til slutt en ny samboer. Min nåværende samboer. Som betyr alt for meg.

Jeg føler meg generelt ganske robust, og i det daglige klarer jeg meg veldig fint. Så er det også slik at man kan ha tøffere dager enn andre, og det må jeg ha lov til. Noen ganger kan den dårlige selvfølelsen dukke opp igjen som troll i ekse. Dessverre. Sånn er det, og man må leve videre. Og derfor har jeg bedt om råd. Intet mindre, intet mer. Og jeg har ikke belemret min samboer med dette. 

Anonymkode: da045...ea8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Med tid vokser man på seg robusthet, over tid så tåler man større utfordringer i livet bedre. Det i tillegg til at man faktisk går videre med livet i stedet for å henge seg opp i alt som har skjedd. 

Tenk om alle mennesker som bærer på noe skulle bare ha lagt seg ned for noe som skjedde for x-antall år siden. Menneskeheten hadde stoppet helt opp hvis alle valgte den varianten. 

Anonymkode: 0e902...e3d

Jeg er en av dem som har gått videre etter vonde opplevelser (kan nevne at jeg fikk erstatning fra fylket for en av dem), men det krevde innsats både i og utenfor terapi, ikke at jeg vokste på meg noe som helst. I gamle dager bare gikk de på uten å reflektere, eller "forulykket" hvis det av ulike grunner gikk i stå. Det slipper vi nå, vi kan ta ordentlig tak.

Anonymkode: 85724...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her.

Her synes jeg du rett og slett er utidig. På hvilken måte mener du jeg ikke har gått videre? Er det noe jeg har kjempet for, så er det å gå videre. Men livet er ikke et vakuum, og tiden leger alle sår, men ikke alle på samme tid. 

Generelt i livet har jeg gått videre. Jeg har en god jobb, jeg har en samboer jeg trives med og jeg har mange venner. Jeg har interesser og hobbyer, og lever et godt liv. Jeg har et bonusbarn jeg elsker som mitt eget.

Så har jeg noen veldig vonde erfaringer, med en eksmann som voldtok meg, som torturerte meg nesten til døde, som sparket magen min slik at jeg mistet mitt ufødte barn, som satte stygge og dype sår i meg. Dette er ikke altfor mange år siden, dessverre. Jeg klarte å komme meg ut av forholdet alene, med livet i behold - så vidt det var. Siden den gang har jeg bygd opp livet mitt alene i ny by. Jeg måtte starte fra scratch uten nåla i veggen, men jeg fikk meg både ny jobb, ny leilighet og et nytt liv. Og til slutt en ny samboer. Min nåværende samboer. Som betyr alt for meg.

Jeg føler meg generelt ganske robust, og i det daglige klarer jeg meg veldig fint. Så er det også slik at man kan ha tøffere dager enn andre, og det må jeg ha lov til. Noen ganger kan den dårlige selvfølelsen dukke opp igjen som troll i ekse. Dessverre. Sånn er det, og man må leve videre. Og derfor har jeg bedt om råd. Intet mindre, intet mer. Og jeg har ikke belemret min samboer med dette. 

Anonymkode: da045...ea8

Det er ingenting av det du skriver her som eer mulig å bare gå videre fra. Du trenger terapi, sannsynligvis i årevis for å bearbeide disse grusomme traumene. Det høres ut som at du takler livet sjokkerende bra, men inni deg ulmer fortiden og hindrer deg i å gå videre med denne mannen og ta imot alt han vil gi deg. Som du fortjener. ❤️

Det eneste som kan hjelpe deg er terapi. Psykomotorisk fysioterapi f. Eks, fordi kroppen din husker alt. Vær god mot deg selv og unn deg selv å oppsøke hjelp. Det er fare for at fortiden kommer å ødelegge fremtiden din hvis du ikke tar tak i dette. ❤️

Gode klemmer til deg TS, du er sterk. ❤️

Anonymkode: 4a700...d44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor det?

Anonymkode: da045...ea8

Ingen av dere virker spesielt modne og reflekterte. Han fordi han ikke skjønner at man ikke snakker om spesifikke kvinner man «tenner på» med kjæresten sin. Og du fordi du ikke skjønner at kjærlighet og forelskelse handler som så uendelig mye enn utseende.

Anonymkode: 92072...658

[AnonymBruker]

Når man snakker om kvinner/menn som man ville tent på om man ikke var i et forhold, så tenker jeg at man tenker perfeksjonisme. Fotomodeller. At man ikke tenker realistisk. Selv om man synes kvinnen/mannen i sitt liv med feil og mangler er 150% superdigg MED disse feilene og manglene, og ikke på tross av, så Googler man ikke menn med tynne armer og litt ølmage og hår på ryggen, selv om mannen har det, og er kjempedeilig. Det er ikke slik at man skulle ønske man hadde sjans på Wesley Snipes, men tar til takke med Einar fordi Wesley ikke ville ha deg.

Anonymkode: 44eb5...61e