Sliten, urimelig og lei meg, men med snev av selvinnsikt.

[AnonymBruker]

Jeg har baby på 8 mnd, midt i verste søvnregresjonen. Selv om hun har bedre dupper på dagen nå, så er nettene et spetakkel, og jeg sover sjelden mer enn 1,5 time i strekk. I tillegg har jeg en to-åring. Mannen pleier å stå opp med dem, spesielt nå som nettene er vanskelige. Dvs at han gjerne står opp i halv seks tiden med babyen. Han er ellers en far som bidrar, men han har nok en tendens til å velge 2-åringen fremfor babyen når han skal avlaste meg. Han begrunner med amming, selv om det ikke er mye amming på dagen lenger. Når jeg har vært med babyen hele dagen, har jeg et stort behov for å slippe henne litt på ettermiddagen, selv om det selvsagt hjelper litt på om han tar med seg 2-åringen ut.

 

Jeg er sliten, tom og nedfor, og har akkurat tatt blodprøver av den grunn. Jeg regner med de viser at jeg mangler noe. Men svangerskapsdepresjon kan også passe inn i bildet. 
 

Han har nylig vært på en kort jobbreise, og skal på en til. Der er det en mulighet for å reise hjem om kvelden, istedenfor å være med de andre på hotell. Det vil ikke være stort han rekker å bidra med på kvelden om han drar hjem, men han vil rekke å stå opp med dem og levere i barnehagen. 

Jeg unner han absolutt det sosiale på seminar, og å sove uforstyrret på natten samt «lenge» på morgenen. Men jeg har det fryktelig tungt. Jeg føler meg alene og isolert, jeg er sliten, har lite livsglede og er generelt nedfor. At han nok en gang skal være borte er av den grunn tungt. Selv om vi/jeg har tilgang til god hjelp med to-åringen, blir jeg enda mer alene og ensom når han er borte. 
 

Så blir det bare enda verre at jeg føler det slik. Jeg føler at jeg er vanskelig og urimelig som ikke liker dette. Jeg vil involveres, men klarer likevel ikke å svare «riktig» når han spør om han skal overnatte eller ikke. Jeg vil ikke at han skal dra hjem fordi jeg krever det, men jeg ønsker nok egentlig at han skal komme hjem fordi han vet at jeg har behov for det. 
 

Jeg trenger egentlig ikke noe løsningsforslag, fordi problemet sitter mest i hodet mitt. Men jeg håpte kanskje jeg kunne få litt støtte og medfølelse for at jeg opplever situasjonen litt tung og vanskelig akkurat nå?

Anonymkode: eb28e...a0e

[AnonymBruker]

❤️ Dette suger. Det ER så slitsomt med små barn. Kjenner igjen den der med minste som sitter som et frimerke, og man vil bare ha litt tid for seg selv. 

Og så lever liksom mannen litt livet sitt som før, mens jeg er den som er hjemme. Klart man blir misunnelig, sår og sliten. Og vil at mannen bare skal si, jeg kommer jeg, og jeg skal ta baby mer, og så tappe i badekaret til deg, hvil deg du. Skjønner deg så godt! 

Kan du si det til ham? Synes ikke du er urimelig i det hele tatt, kjære deg. 

Anonymkode: 795fc...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

❤️ Dette suger. Det ER så slitsomt med små barn. Kjenner igjen den der med minste som sitter som et frimerke, og man vil bare ha litt tid for seg selv. 

Og så lever liksom mannen litt livet sitt som før, mens jeg er den som er hjemme. Klart man blir misunnelig, sår og sliten. Og vil at mannen bare skal si, jeg kommer jeg, og jeg skal ta baby mer, og så tappe i badekaret til deg, hvil deg du. Skjønner deg så godt! 

Kan du si det til ham? Synes ikke du er urimelig i det hele tatt, kjære deg. 

Anonymkode: 795fc...859

Takk! Du forstod akkurat hva jeg mente! Jeg har sagt det, men jeg tror likevel ikke helt han forstår det. Og det skjønner jeg egentlig, for jeg hadde aldri klart å forestille meg hvor tungt det kunne være. Jeg har to eldre barn med en annen mann, og jeg var aldri i nærheten av å ha det slik, selv om jeg var langt mer alene da.

Anonymkode: eb28e...a0e

[AnonymBruker]

Nå er det ca en måned til jeg skal tilbake på jobb, og han ha permisjon. Selv om jeg nok ikke trives supert med permisjonstid og gleder meg til å komme på jobb igjen, så synes jeg likevel det er veldig tidlig å forlate babyen. I tillegg begynner hun jo å bli stor, og jeg frykter (og selvfølgelig unner) han en enklere permisjonstid. Men det er klart at når han får den enkle tiden, og jeg fortsatt skal slite med dårlig nattesøvn, så kjenner jeg litt på bitterheten for det også. Jada, jeg vet at mange velger å kjøre en hardt løp for å «lære» babyen å sove, men jeg/vi har ikke troen på at det er det beste for baby. 

Anonymkode: eb28e...a0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk! Du forstod akkurat hva jeg mente! Jeg har sagt det, men jeg tror likevel ikke helt han forstår det. Og det skjønner jeg egentlig, for jeg hadde aldri klart å forestille meg hvor tungt det kunne være. Jeg har to eldre barn med en annen mann, og jeg var aldri i nærheten av å ha det slik, selv om jeg var langt mer alene da.

Anonymkode: eb28e...a0e

Uff. Kan ikke si annet enn prøv igjen, si at selv om han ikke forstår så trenger du virkelig at han tar mer. Kanskje han ikke forstår, men han kan likevel høre at du har et behov og møte deg på det. 

Og du, kanskje jeg bommer her nå, men får inntrykk av at du kanskje klandrer deg selv for å være så sliten nå, for du var jo ikke det da. Vær raus med deg selv! Selv om dette suger, så er det også normalt, og du er ikke teit, svak eller noe annet for at dette bare er for mye for deg nå. Du fortjener varme, støtte og at noen tapper i badekaret til deg og sier "hvil deg, kan jeg hente noe til deg". 

Sender masse styrke!

Anonymkode: 795fc...859

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Uff. Kan ikke si annet enn prøv igjen, si at selv om han ikke forstår så trenger du virkelig at han tar mer. Kanskje han ikke forstår, men han kan likevel høre at du har et behov og møte deg på det. 

Og du, kanskje jeg bommer her nå, men får inntrykk av at du kanskje klandrer deg selv for å være så sliten nå, for du var jo ikke det da. Vær raus med deg selv! Selv om dette suger, så er det også normalt, og du er ikke teit, svak eller noe annet for at dette bare er for mye for deg nå. Du fortjener varme, støtte og at noen tapper i badekaret til deg og sier "hvil deg, kan jeg hente noe til deg". 

Sender masse styrke!

Anonymkode: 795fc...859

Ja, jeg føler meg ganske mislykket over å takle det så dårlig. Jeg vet jo at jeg er eldre, men barna er også annerledes. De største sov natten rundt fra de var nyfødte, og det er utrolig hva nattesøvn har å si for psyken og energinivået. Tusen takk for at du forstår, det gjør godt❤️

Anonymkode: eb28e...a0e

[Gjest Chicchi]

Huff, 8 mnd søvnregresjon var et rent helvete! Jeg holdt på å gå i kjelleren og så for meg å gjøre de verste ting. Jeg tror det nesten forandret personligheten min. Men du har ett barn fra før og vet at det går over, men det er mager trøst når man står i det. All medlidelse til deg ❤️ 

I mitt tilfelle fant jeg ut at min PMS ble 1000 ganger forverret etter fødsel og jeg fikk mild insomnia. Da det var søvnregresjon og PMS samtidig, holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn. Jeg måtte rett og slett be mannen om å slippe det meste han hadde og bidra mer. Han godtok forklaringen min og viste sympati, det hjalp veldig.    

Det er ikke sikkert du har det sånn, men merker du at ting blir ekstra vanskelig uka før mensen (om den har kommet tilbake)? Uansett, du trenger ingen annen unnskyldning enn utmattethet. Jeg håper dere klarer å kommunisere det og at han må innse at å være våken om nettene må gjøres av begge. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg føler meg ganske mislykket over å takle det så dårlig. Jeg vet jo at jeg er eldre, men barna er også annerledes. De største sov natten rundt fra de var nyfødte, og det er utrolig hva nattesøvn har å si for psyken og energinivået. Tusen takk for at du forstår, det gjør godt❤️

Anonymkode: eb28e...a0e

Søvn er helt enormt viktig! Vi prøvde at jeg fikk sove ut på gjesterommet, med ørepropper i, og at han matet med flaske. Jeg sov som en stein. Gjorde dette innimellom bare for at jeg skulle føle meg som meg selv. 

Verken du eller jeg er mislykket fordi vi er MENNESKER. Å få vonde følelser, bli tappet, det er naturlige reaksjoner på situasjonen. Det er ikke å takle det dårlig. Det ER tungt. 

Det er lite du kan gjøre med baby, med situasjonen, kanskje ikke så mye du kan gjøre for å få mannen til å ta mer. Men du KAN møte deg selv med varme og raushet, gjør det for deg selv!  

Anonymkode: 795fc...859

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (21 minutter siden):

Huff, 8 mnd søvnregresjon var et rent helvete! Jeg holdt på å gå i kjelleren og så for meg å gjøre de verste ting. Jeg tror det nesten forandret personligheten min. Men du har ett barn fra før og vet at det går over, men det er mager trøst når man står i det. All medlidelse til deg ❤️ 

I mitt tilfelle fant jeg ut at min PMS ble 1000 ganger forverret etter fødsel og jeg fikk mild insomnia. Da det var søvnregresjon og PMS samtidig, holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn. Jeg måtte rett og slett be mannen om å slippe det meste han hadde og bidra mer. Han godtok forklaringen min og viste sympati, det hjalp veldig.    

Det er ikke sikkert du har det sånn, men merker du at ting blir ekstra vanskelig uka før mensen (om den har kommet tilbake)? Uansett, du trenger ingen annen unnskyldning enn utmattethet. Jeg håper dere klarer å kommunisere det og at han må innse at å være våken om nettene må gjøres av begge. 

Jeg har hormonspiral, og slipper derfor heldigvis mensen😅

 

Babyen tar ikke flaske. Jeg tror ikke at det nødvendigvis er mat hun etterspør om nettene heller, men bare puppens funksjon som trøst og nærhet. Det er tungt,  men så lenge han tar en større del resten av døgnet så har jeg ikke problemer med å ta natten alene. Jeg tror at jeg ville ha problemer med å sove og slappe av om jeg ikke fikk trygge babyen selv om nettene. På toppen av det hele har vi to-åringen som også sover hos oss, og som blir panisk om jeg ikke er der. Det er selvsagt også en kamp vi kan ta, men det er ikke en kamp vi har lyst til å ta. Jeg regner jo med at situasjonen roer seg etterhvert, det er bare akkurat nå det er ekstra slitsomt.

Og når han da ringte i dag og skal ha meg til å ta en avgjørelse på hvorvidt han skal overnatte eller ikke, så blir jeg bare på enda dårligere humør. Helt urimelig, fordi jeg vil jo involveres, men det alternativet som jeg mener passer vår situasjon best, er ikke et alternativ. 

 

Anonymkode: eb28e...a0e

[Anonym90059005]

Siden han spør deg, så bør du være ærlig nok og si det som det er at du er helt knekt sliten nå og at du gjerne ser at han sover hjemme og hjelper deg. Ikke klamre deg fast til en slags romantisk stolthet i håp om at han selv skal si han blir hjemme, selv om du sier han kan dra.

[AnonymBruker]

Min er en måned eldre, og vi går gjennom en fase nå med dårligere nattesøvn. Hun har ellers hatt et godt sovehjerte og sovet natten gjennom, så regner med at det er en fase vi må gjennom. Har hatt en kort fase tidligere.

Jeg ammer ikke, så vi har en stund tatt annenhver natt uavhengig av hvem som skal på jobb, og det hjelper. De nettene jeg må stå opp hele tiden så drømmer jeg om neste natt, for da får jeg sove uforstyrret😅 Heldigvis roer hun seg med at jeg gir smokk og koseklut, stryker litt på kinnet og går ut, men det er like dritt å våkne likevel.

Vi venter nummer to i vinter, og det har vært netter hvor jeg angrer så fryktelig på det. Lurer på hvordan dette skal gå osv, men det går som regel over utover arbeidsdagen.

Ellers tenker jeg at det er helt innafor å fortelle han at du er sliten, og at du trenger mer avlastning. Jeg er av den typen som føler at jeg viser tydelig hva jeg har behov for, og blir skuffet når samboer ikke plukker opp signalene. Har heldigvis lært meg å være tydeligere nå, og det kan du helt fint være også.

Anonymkode: 8b072...6a3

[AnonymBruker]

Anonym90059005 skrev (15 minutter siden):

Siden han spør deg, så bør du være ærlig nok og si det som det er at du er helt knekt sliten nå og at du gjerne ser at han sover hjemme og hjelper deg. Ikke klamre deg fast til en slags romantisk stolthet i håp om at han selv skal si han blir hjemme, selv om du sier han kan dra.

Du har sikkert rett i at jeg klamrer meg fast i en håpløs romantisk stolthet. Men jeg vil jo også at det skal være selvsagt at han skal få delta på det sosiale på seminaret. Jeg vil så gjerne få være hun rause som tar det på strak arm. Og jeg frykter dårlig stemning om han kommer hjem, fordi han selvsagt også blir sliten, og enda mer sliten når han må kjøre frem og tilbake også. Og så får jeg dårlig samvittighet. Både over å ikke få være hun rause, og dersom han kommer hjem, fordi jeg ikke orker å spille glad og fornøyd når jeg uansett er sliten og det faller mer på meg. Det er en situasjon det ikke er noen god løsning på akkurat nå, alt blir bare feil uansett.

Anonymkode: eb28e...a0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min er en måned eldre, og vi går gjennom en fase nå med dårligere nattesøvn. Hun har ellers hatt et godt sovehjerte og sovet natten gjennom, så regner med at det er en fase vi må gjennom. Har hatt en kort fase tidligere.

Jeg ammer ikke, så vi har en stund tatt annenhver natt uavhengig av hvem som skal på jobb, og det hjelper. De nettene jeg må stå opp hele tiden så drømmer jeg om neste natt, for da får jeg sove uforstyrret😅 Heldigvis roer hun seg med at jeg gir smokk og koseklut, stryker litt på kinnet og går ut, men det er like dritt å våkne likevel.

Vi venter nummer to i vinter, og det har vært netter hvor jeg angrer så fryktelig på det. Lurer på hvordan dette skal gå osv, men det går som regel over utover arbeidsdagen.

Ellers tenker jeg at det er helt innafor å fortelle han at du er sliten, og at du trenger mer avlastning. Jeg er av den typen som føler at jeg viser tydelig hva jeg har behov for, og blir skuffet når samboer ikke plukker opp signalene. Har heldigvis lært meg å være tydeligere nå, og det kan du helt fint være også.

Anonymkode: 8b072...6a3

Hun her vil heller ikke ha smokk, og ingen spesiell kos. Noen ganger må jeg opp og gå litt, men heldigvis roer hun seg ofte bare med nærhet og pupp.

Jeg synes det er så vanskelig å være mer tydelig enn jeg er når det gjelder mitt behov for avlastning for minsten. Jeg får (selvsagt) dårlig samvittighet for å anse henne som en slik belastning at det tipper for meg. Jeg har på ett vis lyst til virkelig å overlate henne til han over tid, slik at han skal se hvor slitsomt det kan være, men jeg ønsker jo heller ikke å kjøre han ned på samme viset som jeg er. Og ikke vil jeg rekke det på den korte tiden jeg har igjen hjemme heller. Når jeg snakket med han på telefonen i kveld, så blir jo han også overgitt, og «tar fra meg» ansvaret for minsten. «Ok, men da tar jeg minsten i kveld, så kan du ta to-åringen.» Og selv om jeg gjerne vil det, så blir det liksom så feil utgangspunkt. Da føler jeg meg forpliktet til å være fornøyd og sprudlende og mister «retten» til å klage. Og får dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å innfri der heller.

Anonymkode: eb28e...a0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hun her vil heller ikke ha smokk, og ingen spesiell kos. Noen ganger må jeg opp og gå litt, men heldigvis roer hun seg ofte bare med nærhet og pupp.

Jeg synes det er så vanskelig å være mer tydelig enn jeg er når det gjelder mitt behov for avlastning for minsten. Jeg får (selvsagt) dårlig samvittighet for å anse henne som en slik belastning at det tipper for meg. Jeg har på ett vis lyst til virkelig å overlate henne til han over tid, slik at han skal se hvor slitsomt det kan være, men jeg ønsker jo heller ikke å kjøre han ned på samme viset som jeg er. Og ikke vil jeg rekke det på den korte tiden jeg har igjen hjemme heller. Når jeg snakket med han på telefonen i kveld, så blir jo han også overgitt, og «tar fra meg» ansvaret for minsten. «Ok, men da tar jeg minsten i kveld, så kan du ta to-åringen.» Og selv om jeg gjerne vil det, så blir det liksom så feil utgangspunkt. Da føler jeg meg forpliktet til å være fornøyd og sprudlende og mister «retten» til å klage. Og får dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å innfri der heller.

Anonymkode: eb28e...a0e

Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

Jeg har som sagt bare ett barn enda, men jeg har jo hatt faser der jeg er så sliten at jeg har lyst til å gi henne fra meg og dra når samboer kommer hjem. Det var en periode før sommeren hvor samboer jobbet mye overtid, og noen dager rakk han ikke å se henne før hun la seg. En til to uker var hun så misfornøyd og gråt mye, uten at jeg kunne finne noe galt. Jeg bysset og bar hver dag, uten at det hjalp noe særlig, og det føltes som en så utakknemlig "jobb". Noen dager gråt jeg da han kom hjem, og han måtte bare ta henne. Likevel planla han å reise bort en hel lørdag, selv om jeg trodde at han tok hintet om at jeg var på randen til et sammenbrudd.

Enden på visa er at jeg står der lørdag morgen som verdens største spørsmålstegn når han gjør seg klar til å dra, og han er like forvirret siden jeg ikke har sagt rett ut at han ikke får dra. Jeg føle rikke at jeg kan nekte en voksen person noe sånt, men jeg trodde at han så meg og skulle ta hensyn😅 Han dro ikke, og han var litt oppgitt, men jeg kunne ikke se noen annen løsning.

Tenker at dere bare må bytte på ansvaret, og to-åringen trenger jo også tid med mamma😊 I perioder med lite søvn trenger man heller ikke å være sprudlende overlykkelig hele tiden heller. Det er lov til å klage, og det er lov til å være sliten.

Anonymkode: 8b072...6a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

Jeg har som sagt bare ett barn enda, men jeg har jo hatt faser der jeg er så sliten at jeg har lyst til å gi henne fra meg og dra når samboer kommer hjem. Det var en periode før sommeren hvor samboer jobbet mye overtid, og noen dager rakk han ikke å se henne før hun la seg. En til to uker var hun så misfornøyd og gråt mye, uten at jeg kunne finne noe galt. Jeg bysset og bar hver dag, uten at det hjalp noe særlig, og det føltes som en så utakknemlig "jobb". Noen dager gråt jeg da han kom hjem, og han måtte bare ta henne. Likevel planla han å reise bort en hel lørdag, selv om jeg trodde at han tok hintet om at jeg var på randen til et sammenbrudd.

Enden på visa er at jeg står der lørdag morgen som verdens største spørsmålstegn når han gjør seg klar til å dra, og han er like forvirret siden jeg ikke har sagt rett ut at han ikke får dra. Jeg føle rikke at jeg kan nekte en voksen person noe sånt, men jeg trodde at han så meg og skulle ta hensyn😅 Han dro ikke, og han var litt oppgitt, men jeg kunne ikke se noen annen løsning.

Tenker at dere bare må bytte på ansvaret, og to-åringen trenger jo også tid med mamma😊 I perioder med lite søvn trenger man heller ikke å være sprudlende overlykkelig hele tiden heller. Det er lov til å klage, og det er lov til å være sliten.

Anonymkode: 8b072...6a3

Nei, jeg føler ikke det ligger på meg å nekte en voksen mann noe heller. Likevel så føler jeg at det er det han vil. Altså at jeg skal ta beslutningen og sitte med ansvaret. Dersom det funker dårlig for meg at han overnatter, så er det jo min egen feil, for han spurte jo. Dersom jeg sier at jeg helst vil han skal komme hjem, så er jeg jo kjempekjip. Uansett hva, så blir det mitt ansvar🥵

 

Jeg takker så for støtten, dere skulle bare visst hvor mye det betyr at dere faktisk forstår «problemet» mitt! Takk❤️

Anonymkode: eb28e...a0e

[AnonymBruker]

Du må kommunisere. Han spør deg jo. Han vil ha et svar. Hadde han helst villet overnatte hadde han ikke spurt, vel? Bare svar «jeg vil helst at du kommer hjem». Ferdig med det. 
 

Når det er sagt - jeg føler virkelig med deg, det er sinnsykt slitsom det du går igjennom nå. Ta imot den hjelp du kan få. Menn er dessverre ikke tankelesere. 

Anonymkode: 8bc81...1fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har baby på 8 mnd, midt i verste søvnregresjonen. Selv om hun har bedre dupper på dagen nå, så er nettene et spetakkel, og jeg sover sjelden mer enn 1,5 time i strekk. I tillegg har jeg en to-åring. Mannen pleier å stå opp med dem, spesielt nå som nettene er vanskelige. Dvs at han gjerne står opp i halv seks tiden med babyen. Han er ellers en far som bidrar, men han har nok en tendens til å velge 2-åringen fremfor babyen når han skal avlaste meg. Han begrunner med amming, selv om det ikke er mye amming på dagen lenger. Når jeg har vært med babyen hele dagen, har jeg et stort behov for å slippe henne litt på ettermiddagen, selv om det selvsagt hjelper litt på om han tar med seg 2-åringen ut.

 

Jeg er sliten, tom og nedfor, og har akkurat tatt blodprøver av den grunn. Jeg regner med de viser at jeg mangler noe. Men svangerskapsdepresjon kan også passe inn i bildet. 
 

Han har nylig vært på en kort jobbreise, og skal på en til. Der er det en mulighet for å reise hjem om kvelden, istedenfor å være med de andre på hotell. Det vil ikke være stort han rekker å bidra med på kvelden om han drar hjem, men han vil rekke å stå opp med dem og levere i barnehagen. 

Jeg unner han absolutt det sosiale på seminar, og å sove uforstyrret på natten samt «lenge» på morgenen. Men jeg har det fryktelig tungt. Jeg føler meg alene og isolert, jeg er sliten, har lite livsglede og er generelt nedfor. At han nok en gang skal være borte er av den grunn tungt. Selv om vi/jeg har tilgang til god hjelp med to-åringen, blir jeg enda mer alene og ensom når han er borte. 
 

Så blir det bare enda verre at jeg føler det slik. Jeg føler at jeg er vanskelig og urimelig som ikke liker dette. Jeg vil involveres, men klarer likevel ikke å svare «riktig» når han spør om han skal overnatte eller ikke. Jeg vil ikke at han skal dra hjem fordi jeg krever det, men jeg ønsker nok egentlig at han skal komme hjem fordi han vet at jeg har behov for det. 
 

Jeg trenger egentlig ikke noe løsningsforslag, fordi problemet sitter mest i hodet mitt. Men jeg håpte kanskje jeg kunne få litt støtte og medfølelse for at jeg opplever situasjonen litt tung og vanskelig akkurat nå?

Anonymkode: eb28e...a0e

Men når baby er 8 mnd så pleier man å avvende nattmating. Avvender dere dette, så blir nok nettene enklere mtp babyen. Hvis 2-åringen også får melk om natten, så kutt ut med det - det går utover tenner og søvn. Fra babyer er 8 måneder er det viktig med god og sammenhengende nattesøvn, derfor blir det anbefalt å avvende nattmaten. 

Anonymkode: e3327...aad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men når baby er 8 mnd så pleier man å avvende nattmating. Avvender dere dette, så blir nok nettene enklere mtp babyen. Hvis 2-åringen også får melk om natten, så kutt ut med det - det går utover tenner og søvn. Fra babyer er 8 måneder er det viktig med god og sammenhengende nattesøvn, derfor blir det anbefalt å avvende nattmaten. 

Anonymkode: e3327...aad

Noen gjør det ja, vi gjør ikke det. Det er ikke matingen som er problemet. Når det bare er mat de vil ha så sovner de jo igjen. Noen har gode erfaringer med å nekte dem drikke på nettene, men noen har dårlige også. Morsmelk er ikke skadelig for tenner og søvn, tvert i mot.

Anonymkode: eb28e...a0e