Frustrert over mine foreldre (veldig langt innlegg)

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er litt bitter på min mor og stefar. Det har bygd seg opp i alle år, men nå har jeg vel bare fått nok antar jeg. Jeg er ganske sikker på at det er stefar som er hovedproblemet, en tanke som blir styrket over tid.

De har alltid vært spesielle. Da jeg var liten kunne ikke besøk eller overnatting tas spontant. Besøk på dagtid måtte jeg alltid spørre om og helst dagen i forveien. Overnattingsbesøk fikk jeg sjeldent lov til og måtte planlegges minst 1 uke i forveien.

Når jeg drev med idrett stilte de aldri opp for å kjøre, var kun om det var hjemmekamp at de var der.

Vi dro på ferie til utlandet hvert år til feriehuset, men fant aldri på noe. Kun stranden hver dag, så hjem og spise middag og ikke noe mer. Aldri til noe parker, badeland osv. for det hadde ikke de lyst til.
Ting skulle aldri prates om. Følelser er noe som skulle legges lokk på. Jeg ble mobbet, men ble aldri tatt skikkelig tak i. Tror ikke moren min turte å si ifra fordi hun er konfliktsky.

Gjennom årene er ikke ting noe annerledes. Hvis vi trenger barnevakt må det planlegges nøye. Minimum 1 uke i forveien. Kan ikke ha barnebarnet på spontant besøk eller overnatting, og ved overnatting må barnet hentes senest kl. 13 dagen etter (vi snakker her et rolig barn man ikke merker er der. Sitter for det meste med ansiktet nedi tlf)

De vil ikke feire jul hos oss. Da må de tross alt kjøre 20 minutter og det gidder dem ikke. De sitter heller alene på julaften mens resten feirer sammen.

De har ingen sosial omgang! De er ikke intr. å være sammen folk og har vel besøk 1 gang i året av et vennepar. Jeg har spurt flere ganger om de vil være med på ting, men er det ikke planlagt 1-2 uker i forveien er det garantert nei. Som regel nei uansett.
 

Jeg har aldri fått lov til å bruke bilen om det har vært behov. Ingenting skal lånes ut, uansett. Og hvis jeg noen gang har hatt behov for å bli kjørt eller hentet har det ikke vært noen vits å spørre engang (det har vært sjeldent behov for dette siden jeg har vært selvstendig med transport siden jeg flyttet hjemmefra)

Når de er bortreist, er det ikke aktuelt å få gå inn i huset dems. Planter som må vannes må jeg hente der og ha hjemme til de kommer hjem. Jeg tok en test sist og ba om kode til nøkkelboks og alarm for å få lagt inn posten slik at jeg slapp å ha den liggende i bilen. Det kunne jeg ikke få, kunne legge posten i putekassen ute 🙄

De sier aldri takk eller noe slik. Jeg måtte hente noe for dem på posten og sa jeg skulle prøve, men var ikke sikker at det gikk siden jeg ikke har fullmakt. Svaret jeg fikk var ikke "takk", men "fint".

Tar man opp noe med dem er det rett i forsvarsposisjon og offerrolle. Jeg tok opp en situasjon i våres, og da var helvetet løs. Jeg beskyldte dem for diverse, da kunne jeg jo ikke la dem passe barnet mitt, det var helt grusomt at jeg kunne si noe slik etc. Det eneste jeg spurte om var; "hadde det blitt et glass for mye til middagen idag?" (Merket jo det)

Jeg er så lei! Huff, sorry! Måtte bare få ut noen år med frustrasjon

Anonymkode: 00a1f...1f8

[Sunshineyellow]

Skjønner frustrasjonen din. Kan du ha enda mindre kontakt med dem?

Hva er deres positive sider? 

[AnonymBruker]

Skjønner at du er frustrert ja, men man må bare innse at folk er svært forskjellige og ser derfor ting annerledes. Man kan ikke forandre andre mennesker. Enten må du godta dem som de er, eller så må du (som den over her skriver) ha mindre kontakt med dem.

Anonymkode: b4da8...9f3

[Bacteria]

Dine foreldre er spesielle ja. De er meget private og kontrollfreaker. Kanskje mest stefar. 
Det høres også ut som de kan ha sosial angst (du sier mora di er konfliktsky)

Kan de ha problemer med alkohol?

Er det meget rotete i hjemmet deres?

Tror ikke det er vits i å ta opp ting her, de har nok flere problemer og såre punkt. Vær glad for at du nå har din egen familie og kan leve livet ditt som du vil. 
 

Kunne sagt mye rart om mine foreldre jeg og. Nå er de døde. Ingen vits i å være bitter, går bare ut over deg selv. 
Alle har og gjør feil (noen mer enn andre da).

[AnonymBruker]

Det beste er nok å komme til en aksept over at de har vært, og er, dårlige foreldre. Kanskje trenger du en samtale eller flere med noen utenfra, for å jobbe gjennom dette? Det er en form for traume, selv om det ikke er en stor hendelse men spredt over hele barndommen. 

Samtidig er det lov å bryte eller minimere kontakten. Du skylder dem ingenting. Barn skylder ikke foreldre å ta seg av de når de blir eldre, eller å holde kontakt. Vi som foreldre må oppføre oss på en måte som gjør at ungene våre ønsker å ha oss i livene sine når de blir voksne. Foreldre tar på seg et ansvar for barna når de setter dem til verden, men det er ikke noe ansvar andre veien. Ingen barn ber om å bli født, og man skal ikke føle at "livet" er noe man må gjøre opp for og står i takknemlighetsgjeld til de som har født oss. 

Anonymkode: 3006a...eb9

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at hun over her har helt rett i at bitterhet bare går ut over deg selv, så for egen del bør du jobbe med å komme over det. De fortjener ikke å ha den "makten" over deg som bitterheten i praksis er.

Anonymkode: 3006a...eb9

[AnonymBruker]

Nesten som mine svigerforeldre,  bare at de vil passe barnebarn båre når de har lyst på, så lite avtaler der 😅 de er ikke så verst vil jeg si

Anonymkode: 1ccb7...19c

[AnonymBruker]

Takk for svar. Kontakten er blitt mindre med tiden, men samtidig får jeg dårlig samvittighet ovenfor moren min. Jeg har jo ikke hatt en dårlig barndom og aldri manglet noe, det bare så mye rart generelt som gjør meg litt frustrert eller bitter.

Tror ikke de har alkoholproblem og det er aldri rotete eller møkkete hos dem. Alltid rent og pent og det har det alltid vært.

Jeg har vært veldig klar på med mannen min at jeg aldri skal være slik. Så vi har som regel åpent hus, overnattinger tas på sparket, vi følger opp barnet vårt på hver minste ting (føltes feil den ene gangen jeg ikke var med på trening) osv. Heldigvis er mannen min lik meg og enig med meg

Anonymkode: 00a1f...1f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg er litt bitter på min mor og stefar. Det har bygd seg opp i alle år, men nå har jeg vel bare fått nok antar jeg. Jeg er ganske sikker på at det er stefar som er hovedproblemet, en tanke som blir styrket over tid.

De har alltid vært spesielle. Da jeg var liten kunne ikke besøk eller overnatting tas spontant. Besøk på dagtid måtte jeg alltid spørre om og helst dagen i forveien. Overnattingsbesøk fikk jeg sjeldent lov til og måtte planlegges minst 1 uke i forveien.

Når jeg drev med idrett stilte de aldri opp for å kjøre, var kun om det var hjemmekamp at de var der.

Vi dro på ferie til utlandet hvert år til feriehuset, men fant aldri på noe. Kun stranden hver dag, så hjem og spise middag og ikke noe mer. Aldri til noe parker, badeland osv. for det hadde ikke de lyst til.
Ting skulle aldri prates om. Følelser er noe som skulle legges lokk på. Jeg ble mobbet, men ble aldri tatt skikkelig tak i. Tror ikke moren min turte å si ifra fordi hun er konfliktsky.

Gjennom årene er ikke ting noe annerledes. Hvis vi trenger barnevakt må det planlegges nøye. Minimum 1 uke i forveien. Kan ikke ha barnebarnet på spontant besøk eller overnatting, og ved overnatting må barnet hentes senest kl. 13 dagen etter (vi snakker her et rolig barn man ikke merker er der. Sitter for det meste med ansiktet nedi tlf)

De vil ikke feire jul hos oss. Da må de tross alt kjøre 20 minutter og det gidder dem ikke. De sitter heller alene på julaften mens resten feirer sammen.

De har ingen sosial omgang! De er ikke intr. å være sammen folk og har vel besøk 1 gang i året av et vennepar. Jeg har spurt flere ganger om de vil være med på ting, men er det ikke planlagt 1-2 uker i forveien er det garantert nei. Som regel nei uansett.
 

Jeg har aldri fått lov til å bruke bilen om det har vært behov. Ingenting skal lånes ut, uansett. Og hvis jeg noen gang har hatt behov for å bli kjørt eller hentet har det ikke vært noen vits å spørre engang (det har vært sjeldent behov for dette siden jeg har vært selvstendig med transport siden jeg flyttet hjemmefra)

Når de er bortreist, er det ikke aktuelt å få gå inn i huset dems. Planter som må vannes må jeg hente der og ha hjemme til de kommer hjem. Jeg tok en test sist og ba om kode til nøkkelboks og alarm for å få lagt inn posten slik at jeg slapp å ha den liggende i bilen. Det kunne jeg ikke få, kunne legge posten i putekassen ute 🙄

De sier aldri takk eller noe slik. Jeg måtte hente noe for dem på posten og sa jeg skulle prøve, men var ikke sikker at det gikk siden jeg ikke har fullmakt. Svaret jeg fikk var ikke "takk", men "fint".

Tar man opp noe med dem er det rett i forsvarsposisjon og offerrolle. Jeg tok opp en situasjon i våres, og da var helvetet løs. Jeg beskyldte dem for diverse, da kunne jeg jo ikke la dem passe barnet mitt, det var helt grusomt at jeg kunne si noe slik etc. Det eneste jeg spurte om var; "hadde det blitt et glass for mye til middagen idag?" (Merket jo det)

Jeg er så lei! Huff, sorry! Måtte bare få ut noen år med frustrasjon

Anonymkode: 00a1f...1f8

Bitterheten går egentlig bare ut over deg, så den bør du ta tak i og bearbeide, fortiden kan du ikke endre på annen måte enn at du ser til at arven videre til ditt barn blir annerledes. Der kan du jo sikkert ta tak i noe om dens opplevelser for det meste er å være stille og rolig og sitter med nesa i telefonen. 

Å lagre post i bilen eller ha planene hjemme hos deg kan du bare si nei til, det er for tungvindt. Det kan de ordne på en annen måte. Sett grenser som har betydning for ditt liv, så kan de ta ansvar for sitt. 

Anonymkode: 57478...2f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar. Kontakten er blitt mindre med tiden, men samtidig får jeg dårlig samvittighet ovenfor moren min. Jeg har jo ikke hatt en dårlig barndom og aldri manglet noe, det bare så mye rart generelt som gjør meg litt frustrert eller bitter.

Tror ikke de har alkoholproblem og det er aldri rotete eller møkkete hos dem. Alltid rent og pent og det har det alltid vært.

Jeg har vært veldig klar på med mannen min at jeg aldri skal være slik. Så vi har som regel åpent hus, overnattinger tas på sparket, vi følger opp barnet vårt på hver minste ting (føltes feil den ene gangen jeg ikke var med på trening) osv. Heldigvis er mannen min lik meg og enig med meg

Anonymkode: 00a1f...1f8

Det høres jo ut som du har hatt en litt dårlig barndom. Så dårlig samvittighet overfor moren din trenger du ikke å ha. Prøv å fokuser på de bra sidene når dere er sammen, minimer kontakten og lev ditt liv - bruk minst mulig tid og ressurser på å tenke på foreldrene og hvordan det kunne vært hvis du fikk bestemme, hva du irriterer deg over, osv. 

Anonymkode: 48bc6...e00

[AnonymBruker]

Hva hjelper det deg å være bitter.   Egentlig  trenger du å bare inn se at sånn er de.  Jeg er ikke sånn.   Trenger vel ikke ha verdens tetteste kontakt men  det som føles  ok for deg.  Du kan  nemlig ikke gjøre noe med saken. 

Anonymkode: 3beff...5e0

[Carrot]

Dette er noe du ikke kan endre, fortid er fortid og fremtiden vil være som dette fordi dette er slik de er - den eneste som sliter med dette er deg fordi du lar det gå inn på deg, du må finne en måte å legge det bort på for å få det bra selv.. 

[AnonymBruker]

Summen av hva du forteller er ganske sær ja, men det er ikke alt av de som er helt håpløst. Men jeg tror jeg hadde kuttet kontakt til et minimum.

Anonymkode: 84a4e...43c

[AnonymBruker]

Hei! Det fremgår ikke av innlegget hvor gammel du er, men å bli kjørt på aktiviteter og dra på parker, aktiviteter og lekeland er stort sett noe barna gjør nå? Det var ikke veldig vanlig selv for meg som er født i en større by midt på åttitallet.
 

Dette å snakke om følelser blir heldigvis bedre og bedre, men var heller ikke standard for noen ti-år siden. Jeg tror som andre her at du er tjent med ikke å dyrke denne bitterheten. Ikke mål dem opp med foreldrene du skulle ønske du hadde. Forsøk heller å forstå tiden de levde i blir som en annen kultur og fortsett å være en enda bedre forelder for egne barn. 

Anonymkode: df48c...e8d

[AnonymBruker]

De er ikke hjelpsomme, de er veldig rigide, og de er lite kontaktsøkende, men det høres ikke ut som de er ondskapsfulle eller konfliktskapende personer? De vil bare helst sitte hjemme hos seg selv og ikke ha så mye med andre mennesker å gjøre. 

Hva er det som gjør deg bitter? 

Ang. planter og post - kan du ikke bare si du ikke gidder? Når de er så uhjelpsomme skylder du dem ingen tjenester.  

Anonymkode: f10ae...f78

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også alkoholproblemer. Derfor kan du ikke komme på spontant besøk, derfor får du ikke slippe inn hvis ikke de er hjemme. De må planlegge så de er edru når det skjer noe. Mulig jeg bommer fullstendig, men det er min mistanke, i hvert fall. 

Anonymkode: d0134...3a6