Hvordan fant du ut at du hadde autisme?

[AnonymBruker]

Evt hvordan fant du ut at barna/andre du kjenner har autisme? 

Jeg er en godt voksen kvinne på over 40 år, men ble for noen dager siden spurt av en bekjent om jeg hadde autisme.

Grunnene er: Jeg trenger forutsigbarhet og rutiner, og blir satt ut, stresset og urolig om det ikke er det. For eksempel legger jeg meg alltid klokka 23, omtrent på minuttet. Brudd på rutinen gjør meg sint og/eller frustrert. 

Jeg har problemer med å forstå folk som snakker «svevende» og bruker mye store ord og metaforer. Samme med hint og indirekte språk. 

Jeg har problemer med å forstå ironi. 

Jeg synes det er vanskelig å være sosial med andre, å vite når jeg skal snakke og når jeg skal være stille, og føler ofte at jeg er annerledes og utenfor. Jeg hermer etter det de andre gjør, men blir veldig sliten av det. 

Jeg er veldig ømfintlig for lys og lyd. 

Jeg er opptatt av tekstur, må alltid ta på ting og kan ikke drikke av en kopp som er ekkel å ta på, for eksempel. Ting som er gode å ta på gir meg trygghet. 

Jeg liker system og for mye rot gjør meg sint og «rotete inni meg». 

Jeg har høy utdanning, har alltid vært flink på skolen, men litt usynlig og stille. Kan få dille på ting og har problemer med å avslutte noe jeg har startet på uten å være ferdig. 

Noen som kjenner igjen noe her? Hvem utreder i så fall? Og er det i det hele tatt noen vits i å få en diagnose når jeg er så gammel? 

Anonymkode: 69cd0...723

[Blod]

Det er alltid vits i å få en diagnose, da får du jo en forklaring på hvorfor du er som du er. 

For mange kan det være svært vanskelig å få en autismediagnose i voksen alder, spesielt om du er god til å maske. Det legges mer vekt på hvordan autismen påvirker andre rundt deg enn hvordan den faktisk påvirker den som lever med diagnosen. 

[AnonymBruker]

Blod skrev (2 minutter siden):

Det legges mer vekt på hvordan autismen påvirker andre rundt deg enn hvordan den faktisk påvirker den som lever med diagnosen.

Dette skjønte jeg ikke. Kan du forklare?

Anonymkode: 69cd0...723

[AnonymBruker]

Jeg var 40. Jeg gikk til psykolog fordi jeg hadde kjørt livet mitt i grøfta og var deprimert. Jeg forteller om livet mitt til psykologen og hun sier at det høres ut som du har asperger. Asperger er hva man kaller autisme når man har normal eller høyere IQ. 

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvem utreder i så fall? Og er det i det hele tatt noen vits i å få en diagnose når jeg er så gammel? 

Anonymkode: 69cd0...723

1) Da jeg gikk til psykologen tok hun først en rask test hvor hun spurte om jeg hadde kjennetegnene på asperger. Jeg scorte høyt på kjennetegnene og da viste psykologen meg videre til en annen psykolog som hadde som jobb å diagnostisere asperger. .

2) Jeg spurte psykologen min om det samme. Er det noe poeng med diagnoser? Og psykologen var litt enig i at diagnoser kan være litt intetsigende. Det er jo kun en merkelapp og endrer ingenting. Men samtidig kan en diagnose gi en forståelse for at livet ditt er som det er. Og når det kommer til asperger så kan diagnosen ogå utløse rettigheter til tilrettelegging på jobben din. Det siste mente psykologen gjorde at dette med asperger-diagnosen var et poeng, for det ga rettigheter.

Anonymkode: 18e9e...4f1

[Blod]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Dette skjønte jeg ikke. Kan du forklare?

Anonymkode: 69cd0...723

Det er flere som har søkt utredning for autisme som ikke blir tatt på alvor og/eller som ikke har fått diagnosen fordi de er gode til å maske. Å maske innebærer å skjule mange av sine autistiske trekk, mye av det kan være ufrivillig og "påtvunget" som følge av traumer. Hvis et autistisk barn blir mobbet, får tilsnakk eller på annet vis lærer at noe en gjør er uakseptabelt(uavhengig om det er realistisk eller ikke), vil barnet kunne tvinge seg selv til å skjule dette til enhver pris. Noen eksempler på dette kan feks være stimming, snakke om ting som interesserer barnet, passende/upassende adferd kan tvinges fram/bort. Med andre ord, man blir traumatisert til å te seg på en måte som er akseptabel for andre, men som er unaturlig for personen med autisme. Hvis man er vokst opp med å maske er det ikke sikkert man selv er klar over hvor mye man masker heller.

Altså, fordi man tilsynelatende ser ut til å oppføre seg som enhver annen, blir ikke autismen tatt på alvor. Det legges vekt på overfladisk "funksjonsevne" og hvordan det preger andre rundt en, ikke hvordan det faktisk påvirker personen som lever med diagnosen. 

For å komme med et kanskje tydeligere eksempel, hvis en person er flink til å holde blikkontakt, klarer å holde en normal samtale(feks er god på eller har lært seg til å bli god på small-talk), har jobb, partner, venner, barn, og alle disse typiske tingene som er forventet av den gjennomsnittlige person, blir utfordringene personen med autisme faktisk har ikke fokusert på i det hele tatt. Masking og det at mange med autisme kan slite med å sette ord på hva de føler gjør ikke problemstillingen noe enklere.

Behandleren/utrederen stiller derfor kanskje ikke de riktige spørsmålene. Andre "tror ikke på" at mennesker med autisme kan fungere vel og bra(særlig på grunn av masken), og tror derfor at en utredning ikke er nødvendig. I tillegg er det mye utdatert informasjon å forholde seg til, det gjør det ikke enklere for autister å få en diagnose.

Endret 6. oktober 2022 av Blod

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg hadde engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, men så leste jeg her på Kvinneguiden at det ofte kan være autisme istedenfor. Så da leste jeg meg opp på autisme og det var som å lese om meg selv.

Jeg tok det opp med fastlegen som sendte meg til Dps, som sendte meg til et autismesenter for utredning.

Utredningen tok et halvt år.

Jeg er veldig plaget, så ikke om en som ikke har store utfordringer ville fått diagnosen ved det autismesenteret jeg var ved.

Men jeg kjenner til noen som gikk privat, og de sa at der var de mer oppdatert på autisme. 

 

Anonymkode: 26093...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg trodde jeg hadde engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, men så leste jeg her på Kvinneguiden at det ofte kan være autisme istedenfor. Så da leste jeg meg opp på autisme og det var som å lese om meg selv.

Jeg tok det opp med fastlegen som sendte meg til Dps, som sendte meg til et autismesenter for utredning.

Utredningen tok et halvt år.

Jeg er veldig plaget, så vet ikke om en som ikke har store utfordringer ville fått diagnosen ved det autismesenteret jeg var ved.

Men jeg kjenner til noen som gikk privat, og de sa at der var de mer oppdatert på autisme. 

 

Anonymkode: 26093...4c1

 

Anonymkode: 26093...4c1