Sørger litt over tapt ungdom, også hos gamle flammer

[AnonymBruker]

Hei, er det flere som begynner å bli litt oppi åra som kjenner på dette? Altså jeg kan f. Eks se bilde av en eks som jeg var stormende forelsket i tidligere, og se han har forfalt endel, og sørge over at han aldri blir like ung og vakker igjen som han var tidligere. Det samme gjelder jo meg selv, jeg savner meg selv slik jeg var og så ut i 20 årene. Jeg kunne velge og brake i kjekke menn, var sprudlende og levende. Reiste jorden rundt og levde livet til det fulle. Jeg er blitt syk i slutten av 30 årene, og livet er ikke så godt lenger. Jeg lengter så tilbake til den levende boblende og spennende tiden. Et eksempel på en slik sorg kan f. Eks være Leonardo Dicaprio, han var så nydelig, og jeg blir så tris av at han aldri blir så vakker igjen. Haha, vet det er tullete, men må vel re flere som har kjent på dette i ny og ne? 

Hilsen aspeløv

Anonymkode: 87910...fc3

[AnonymBruker]

Eg kan registrere at eg sjølv ser eldre ut, og tenke at det er kjempesårt.. Og lengte til tida i 20åra ser eg var fastare og rynkefri og meir bekymringslaus (har to barn og ein kronisk sjukdom det går bra med, men masse uro blir det likevel) 

Registrerer og at folk rundt meg ser eldre ut. Så det er den vegen det går med oss alle. Men at det er sårt og kjipt? Oh yes 🤪

Anonymkode: 65102...0b4

[AnonymBruker]

Hehe tvert i mot! Da jeg var ung var det ingen damer som var interessert i meg, kjempeglad jeg ikke er tilbake til det igjen. Utrolig mye bedre når man er 40+

Anonymkode: 29869...b36

[AnonymBruker]

Er det sant, da er du heldig ❤️ jeg kjenner jeg henger veldig fast i 20 årene, og det er unge menn i denne alderen jeg også faller for nå. Jeg er 38 og siste elsker var 25.Klarer liksom ikke å komme videre, men ikke noe gøy å være cougar heller🙄 kanskje jeg ikke klarer å henge med på egen alder. 

Anonymkode: 87910...fc3

[AnonymBruker]

Youth is wasted on the young - som det så passende heter. 

Anonymkode: aef23...a48

[AnonymBruker]

Heldig du som i det minste var fin en gang. Jeg har aldri vært lekker og har aldri levd livet som du har gjort. Nå er jeg passert 30 og det vil aldri bli sånn heller. Blir mer og mer usynlig for hver dag som går.

Anonymkode: 236e1...36c

[Fremmed fugl]

Klarer fortsatt å bli overrasket over hvor lite eldre folk rundt meg blir når dem blir eldre.

Tror at man har lite glede å sørge over det man ikke får gjort noe med. Men å prøve å finne glede i der man er, og i fremtiden. Skjønner at noen som har vært mer uheldige vil kunne ha vanskelig med det, men det å bli bitter på livets gang vil ikke gjøre noe bedre.

[AnonymBruker]

Nei jeg kjenner ikke på det på den måten, men jeg fikk barn veldig tidlig og kan noen ganger sitte å undre på hva jeg kunne opplevd med vennene mine om det ikke var for barna. På den andre siden er jeg utrolig takknemlig for og glad i det livet jeg har og kunne ikke tenke meg å være på et annet sted i livet. 

Anonymkode: 807f6...94c

[AnonymBruker]

Jeg savner den bekymringsløse tilværelsen. Når alt dreide seg om meg selv. Når jeg hadde drømmer og verden var en åpen bok. Fri og frank.

Fikk barn når jeg var 20, er 35 nå.

Anonymkode: e75d9...0a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei, er det flere som begynner å bli litt oppi åra som kjenner på dette? Altså jeg kan f. Eks se bilde av en eks som jeg var stormende forelsket i tidligere, og se han har forfalt endel, og sørge over at han aldri blir like ung og vakker igjen som han var tidligere. Det samme gjelder jo meg selv, jeg savner meg selv slik jeg var og så ut i 20 årene. Jeg kunne velge og brake i kjekke menn, var sprudlende og levende. Reiste jorden rundt og levde livet til det fulle. Jeg er blitt syk i slutten av 30 årene, og livet er ikke så godt lenger. Jeg lengter så tilbake til den levende boblende og spennende tiden. Et eksempel på en slik sorg kan f. Eks være Leonardo Dicaprio, han var så nydelig, og jeg blir så tris av at han aldri blir så vakker igjen. Haha, vet det er tullete, men må vel re flere som har kjent på dette i ny og ne? 

Hilsen aspeløv

Anonymkode: 87910...fc3

Nei, kjenner null på det. Liker livet mitt og koser meg med det. Mange av de jeg omgås er eldre enn meg. Faren min og andre i min familie på 70-80 er spreke pensjonister, så jeg vet jeg har mye å se fram til. Jeg ble syk i slutten av 20-årene, har kjempet meg fram til mer helse og jobb, og har i tillegg tatt av på hobbyfronten og fått ny, yngre kjæreste. Jeg er optimistisk og har nok en indre energi mange forbinder med ungdom. Har inntrykk av at enkelte blir irritert av det, faktisk. 

Men kjenner meg igjen i at tida med ubehandlet sykdom ikke akkurat fikk meg til å føle meg boblete. Det var mange kameler å svelge før jeg fant tilbake til livet. 

Anonymkode: adc76...c1a

[AnonymBruker]

Ser tilbake med glede og glad for alt det jeg har gjort. Reist masse, bodd i kollektiv med folk som har blitt gode venner av meg, studert, fester osv, osv. Samtidig har jeg det så veldig bra her jeg er akkurat nå, og dette har blitt veldig gode minner. Når det kommer til gamle flammer er jeg veldig enig. Noen har holdt seg bra og andre har ikke tatt like godt vare på seg selv. 

Anonymkode: 21d8e...50e

[AnonymBruker]

Yepp, når en er i slutten 30 årene så er nok livet over. 

Anonymkode: 11874...929

[tussi680]

Savner midten av 20 årene, da hadde jeg langt, fint hår, var mye tynnere, men  liten selvtillit, så det kan svitsjes bort om så var. Hadde også en nydelig kjæreste og et barn  jeg var blitt mamma til og som vi forgudet. 

Ellers var 20 årene noe av det beste i livet mitt så ja, kunne gjerne tenkt meg de på nytt. 

[exictence]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hei, er det flere som begynner å bli litt oppi åra som kjenner på dette? Altså jeg kan f. Eks se bilde av en eks som jeg var stormende forelsket i tidligere, og se han har forfalt endel, og sørge over at han aldri blir like ung og vakker igjen som han var tidligere. Det samme gjelder jo meg selv, jeg savner meg selv slik jeg var og så ut i 20 årene. Jeg kunne velge og brake i kjekke menn, var sprudlende og levende. Reiste jorden rundt og levde livet til det fulle. Jeg er blitt syk i slutten av 30 årene, og livet er ikke så godt lenger. Jeg lengter så tilbake til den levende boblende og spennende tiden. Et eksempel på en slik sorg kan f. Eks være Leonardo Dicaprio, han var så nydelig, og jeg blir så tris av at han aldri blir så vakker igjen. Haha, vet det er tullete, men må vel re flere som har kjent på dette i ny og ne? 

Hilsen aspeløv

Anonymkode: 87910...fc3

Nei, ikke i det hele tatt. Nyter voksenlivet. Synes ikke folk var "vakrere" før. Alderdom er like fint. Ikke det at vakkert fysisk er så viktig heller. 

[Mooza]

Jeg er 46. Jeg har ikke tenkt mye på det egentlig. Noen forfaller, men mange holder seg overraskende godt. 

Jeg flyttet til andre siden av landet for å studere som ung, og dro aldri tilbake. Så dermed møter jeg ikke så mange fra mine veldig yngre dager. Men i sommer møtte jeg en gammel flamme. DVS, jeg kjente ikke han igjen. Jeg husket han i ettertid fordi det var noe kjent med han, men jeg kunne ikke plassere det.. Sist jeg så han var han 19 år. Men jeg fikk en kommentar på messenger fra han der han spurte om det var meg han så på en gitt sted. Det var det jo- og han sa at jeg holdt meg utrolig godt, og flørtet litt med meg.. Og han ser kanskje bedre ut enn da han var 19. 

Det var kjekt  På så mange nivå. Jeg er jo lykkelig gift og alt det, men det var bare en liten boost for selvtilliten, og dessuten hyggelig. Jeg synes mannen min ser enda bedre ut i dag enn da vi møttes dessuten. Jeg er jo glad for at jeg føler det slik da, og ikke sitter og sørger over at jeg har blitt eldre. 

Eldre, men still smashing  

Endret 6. oktober 2022 av Mooza

[AnonymBruker]

Skulle gjerne vært tilbake i 20-årene hvis jeg i tillegg jeg fikk beholde livserfaringen jeg har i dag (er 44).

Kan til tider savne friheten, men aller mest at alt var nytt og spennende. I dag synes jeg ingen ting er spesielt spennende lengre. Ikke nok med det, men som 40+ går man rundt og bekymrer seg over både det ene og det andre. Når jeg var i første halvdel av 20-årene var eneste bekymringene kjærlighetslivet, alt annet var irrelevant. Nå? Bekymrer meg for alt mulig. Det er riktig å bekymre seg over ungene, krig, strømpriser og miljøet. Men slitsomt er det. Savner derfor den utrolige lettheten man følte i 20-årene. 

Anonymkode: 43f4c...218

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det sant, da er du heldig ❤️ jeg kjenner jeg henger veldig fast i 20 årene, og det er unge menn i denne alderen jeg også faller for nå. Jeg er 38 og siste elsker var 25.Klarer liksom ikke å komme videre, men ikke noe gøy å være cougar heller🙄 kanskje jeg ikke klarer å henge med på egen alder. 

Anonymkode: 87910...fc3

You and me both..😔Slitsomt, for man er smertelig klar over hvor patetisk det er..

Anonymkode: 4f979...749

[AnonymBruker]

sånn er det når man blir avhengig akkurat som rus. bare fordi du kunne velge og vrake i kjekke menn som var kåte, betyr ikke at du må gjøre det heller?

når man er 18 er man myndig nok til å kjøpe røyk og alkohol, drikke seg drita til man blir alkoholiker, betyr det at man skal gjøre det da?

20 årene er en fase. du visste at det ikke skulle vare, men du ble i den boblen, husk alder er bare en fase man bygger seg i til videre.

Anonymkode: 8fc63...cac

[AnonymBruker]

Jeg er mer lykkelig nå som litt chubby småbarnsmor enn heit 22 åring, jeg er glad for hvordan livet mitt er nå

Anonymkode: 781b1...902

[AnonymBruker]

Det at minnene er viktigere enn drømmene, er et tegn på at vi blir eldre. Dette lærte jeg av å se frustrerte fruer🤣 Jeg forstår hvordan du føler, jeg kan tenke tilbake på en helt fantastisk ungdomstid og kjenne på en slags sorg over at tiden er over. Samtidig så sitter jeg her i førtiårene med familie og alt på stell, så kan ikke klage heller. Livet er bare i en annen fase… men akkurat Leonardo gammel, gjør meg også trist ❤️Titanic❤️😆

Anonymkode: e1d2b...75f