Gikk/går din AD(H)D utover barna dine?

[AnonymBruker]

Nå tenker jeg først og fremst på de som fikk diagnosen etter at de fikk barn.

På hvilke måter gikk det ut over barna? Hva er det verste? Var du helt ærlig om det i utredning?

Anonymkode: e8e47...a97

[AnonymBruker]

Det er mange med adhd i min familie, på min ene forelder side. Fler enn man kan telle på én hånd. Jeg er ikke diagnostisert men har etter barn nr to fått opp øynene og bedt om hjelp og utredning . Nettopp fordi jeg føler det nå går ut over barna. Jeg har NULL tålmodighet, reagerer ikke adekvat på det som for mange er bagateller, har kjempetemperament, er vimsete, klumsete, mister og glemmer alt, rekker ikke helsestasjon, legetimer osv og nei, det er vanskelig å være en rollemodell og trygg havn. Går konstant med dårlig samvittighet og akkurat nå er den nesten uutholdelig og jeg har vurdert å bare pakke tingene mine og dra for mann og barn får det alle bedre uten meg.. Jeg er livredd for at ungene får en dårlig tilknytning.

Men jeg ble avvist av helsetjenesten fordi jeg har tatt utdanning og beholdt jobben min og har langvarig forhold med en VEELDIG tålmodig mann.. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke råd til 20-30k for privat utredning. 

Jeg prøver å finne mestringsstrategier i mellomtiden selv om det ikke er så lett. Jeg vil understreke at jeg kunne aldri funnet på å skade barna mine. Aldri I verden. Men det kan bli høy stemmeføring og noen leker ut av vinduet i kampens hete.. Men det er ille nok. 

 

Anonymkode: 8ac27...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg ble avvist av helsetjenesten fordi jeg har tatt utdanning og beholdt jobben min og har langvarig forhold

Takk for svar. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver!

Jeg fikk antakelig utredning fordi at jeg har barn, og sa at jeg føler det går utover dem. Med barn skal man prioriteres! Så jeg ville bedt om enda en henvisning. Ha med liste til legen og rams opp hvordan hverdagen preges av symptomene. Når du i tillegg har masse adhd i familien, så er det jo ingen tvil om at du bør utredes.

Jeg og er i langvarig forhold, legen spurte om jeg er gift som om det er en positiv ting som ikke tyder på adhd. Utbroderte ikke til han, men at jeg er gift handler mer om impulsivitet og masse annet, enn at vi er et særlig stabilt par for å si det mildt.

Anonymkode: e8e47...a97

[AnonymBruker]

Det kommer jo i alle grader. Min datter med Adhd som barn, fungerer helt fint som voksen mor. Men hun har nok vokst av seg mye, og lært seg gode mestringsstrategier til å takle stress, tankekjør osv.

Anonymkode: 0eea9...d0b

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kommer jo i alle grader. Min datter med Adhd som barn, fungerer helt fint som voksen mor. Men hun har nok vokst av seg mye, og lært seg gode mestringsstrategier til å takle stress, tankekjør osv.

Anonymkode: 0eea9...d0b

Nå dreide seg dette om vaksne som får diagnosen etter å ha fått barn. Jeg har ingen problem med å se for meg at din datter mestrer morsrollen godt, fordi forskning viser at de som har fått god støtte tidlig i livet klarer seg godt som voksen. Da er mestringsstrategier alt på plass. Samme forskning viser at voksne som har gått udiagnostisert klarer seg dårligere som voksen, og det er uavhengig av barn. Men jeg vil anta at barn bare øker stress, dårlig samvittighet og kaos når slike mestringsstrategier ikke er på plass. 

 

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver!

Jeg fikk antakelig utredning fordi at jeg har barn, og sa at jeg føler det går utover dem. Med barn skal man prioriteres! Så jeg ville bedt om enda en henvisning. Ha med liste til legen og rams opp hvordan hverdagen preges av symptomene. Når du i tillegg har masse adhd i familien, så er det jo ingen tvil om at du bør utredes.

Jeg og er i langvarig forhold, legen spurte om jeg er gift som om det er en positiv ting som ikke tyder på adhd. Utbroderte ikke til han, men at jeg er gift handler mer om impulsivitet og masse annet, enn at vi er et særlig stabilt par for å si det mildt.

Anonymkode: e8e47...a97

Jeg lurer på om jeg skal få en second opinion. Jeg fikk utredning men den var ikke etter boka for å si det sånn, jeg ble sendt på dør med beskjed om at jeg sannsynligvis ikke hadde adhd på grunn av nevnte ting, og på tross av barn. Han var ikke interessert i å høre om hva jeg strevde med en gang, og han fikk derfor ikke inngående detaljer om at jeg føler dette går ut over familielivet og barna. Og nå er jeg bare så redd for å få nye forhåpninger og bli avvist like kaldt.

Men jeg burde være tydeligere, og kanskje bli sint når jeg sitter der. Jeg er jo en intelligent jente, har toppkarakterer i de fleste fag (fordi jeg er så nysgjerrig), men å skulle snakke for seg det sliter jeg med. Fordi det kommer så mange tanker og poenger på en gang så jeg sliter med å sortere hva som skal komme ut, og ut kommer det noe helt vilkårlig som kanskje ikke er superrelevant, eller en lang historie hvor jeg glemmer poenget. På skolen fikk jeg 2er i muntlige eksamner, men jeg tok de opp fordi jeg visste jo jeg hadde kunnskapen og fikk 6ere på skriftlig.

Så jeg synes det er veldig vanskelig å sitte overfor en person å si at det og det sliter jeg med, for tankene vandrer og surrer og jeg ender opp med å tenke på at jeg har lyst på  kaffe, at jeg må handle Bleier og huske å gratulere svigermor etterpå og at jeg angrer på at jeg hadde sex med den fyren for 15 år siden for han var en dust.. Jeg vet at jeg kommer til å fucke opp en ny mulighet liksom. 

Anonymkode: 8ac27...659

[AnonymBruker]

Ja, det går ut over barna,  dessverre. Jeg er dårlig på å organisere familielivet og dermed mer stressa. Stress og familieliv er en dårlig kombinasjon. Leiligheten ser bomba ut nesten hver dag.  Vi spiser veldig enkel mat fordi det blir for mye å orgie ellers. Rekker avtaler, men bare fordi vi stresser ut døra. Er konstant utslitt fordi jeg er stressa. Skulle ønske jeg kunne fungert som superorganiserte supermødre.

Anonymkode: 7f47c...e05

[AnonymBruker]

Jeg også er utdanna, men jobber lite. Familielivet tar alt. Ble utredet for ADHD og viste seg jeg har sterk ADD. 

Anonymkode: 7f47c...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Så jeg synes det er veldig vanskelig å sitte overfor en person å si at det og det sliter jeg med, for tankene vandrer og surrer og jeg ender opp med å tenke på at jeg har lyst på  kaffe, at jeg må handle Bleier og huske å gratulere svigermor etterpå og at jeg angrer på at jeg hadde sex med den fyren for 15 år siden for han var en dust.. Jeg vet at jeg kommer til å fucke opp en ny mulighet liksom. 

 

Anonymkode: 8ac27...659

Jeg har det også sånn. Det er masse tanker på en gang, samtidig som at jeg føler meg "treg" og totalt overveldet så jeg sier ting som ikke er like relevante som andre. Ikke før neste dag kan jeg tenke på noe jeg heller skulle nevnt, bedre eksempler osv. Veeldig typisk at når jeg skal nevne eksempler, så starter jeg kanskje med et som ikke er så bra, så spør utreder mer rundt det. Bruker mye tid, og jeg bare babler ivei, så går vi videre uten at jeg tenker på at jeg egentlig hadde flere og bedre eksempler.

Alt dette er typisk adhd, så å bare forklare at det er sånn for deg, bør jo gjøre nytte.

Kjenner meg sånn igjen i det jeg har sitert, og blir litt motløs med tanke på det. Må bare fortelle det og til utreder.

Siste time ble surra bort i at jeg hadde svart på et skjema, og etter tips fra noen, skrev jeg maaange notater for å tydeliggjøre, komme med eksempler osv. Så det ble ingen fokus på d som egentlig skulle være tema for den utredningstimen. Jeg har lang reisevei dit, og får ikke dobbelttimer, så det føles ganske kjipt. Utreder mener all info er god info, men jeg føler jeg bare har sausa det til med masse irrelevant og ikke fått forklart godt at alle mulige små oppgaver folk gjør på autopilot, tar lang tid for meg å starte på, hvis jeg noen sinne kommer igang, at det tar krefter både før jeg kommer igang, og når jeg starter.

 

Jeg holder på å klikke av mitt ene barns konstante snakking. Først trodde jeg at det bare var sutring som trigget meg. Men jeg ser at hn kan snakke rolig, og jeg ser leppene bevege seg men hører ikke, for det er så mye annet i hodet. Eller at jeg blir irritert og tenker "hold kjeft for faen!" Jeg har sagt det noen ganger og. Hvis hn maser og ikke vil vente: "HEY, for helvete!! Ser du ikke at jeg er opptatt med *et eller annet jeg må gjøre ferdig istedet for å bare forlate*?? Får dårlig samvittighet med en gang. Dette skjer bare i perioder hvor jeg er ekstra stressa og anspent. Det har jeg vært en stund nå. Typisk meg at det virkelig er bare såvidt hodet er over vann før jeg tar affære for å bli utreda.

Jeg ville heller aldri skada barna mine. Og jeg er kanskje i overkant anti-kjeft og smell egentlig. Men er redd både at utreder synes jeg virker litt perfeksjonist og at d er tullete at jeg føler meg kjip av å være "en vanlig mor som blir varm i hodet og viser det i ny og ne", og å være redd for at barnevernet blir kontakta fordi jeg faktisk roper til barna, krangler med faren mens de er i nærheten, lar det bli dårlig stemning i huset, føler at jeg overlater oppdragelsen til bhg fordi jeg er sliten og mangler overskudd.... osv osv.

Vet ikke hvor mye jeg tør å si rett og slett. Har nevnt at jeg glemmer å ta med ting til og fra bhg. Og at jeg har sagt "forbanna drittunge" et par ganger. Og ble møtt med at det er normalt, men det er gradene av det, og at jeg kunne gitt masse andre eksempler.

Vet ikke hvordan jeg skal forklare at mine symptomer går utover barna, uten at det blir tvil om jeg får til å ta vare på dem. Føler jo jeg gjør det, men har jeg adhd, så gleder jeg meg til å prøve medisiner, kanskje roe tankene, få meg noen mestringsstrategier osv osv. Det meste av krefter går med til at barna mine skal ha det best mulig, og jeg er utslitt.

En ting ang. å komme igang med ting, gjøre meg klar for møter og avtaler, er å ase meg opp for å forberede meg. Tenke ut ting som er viktig å si osv. Jeg virker alt annet enn sliten der jeg sitter kampklar for å utnytte timen best mulig, men er nærmest sengeliggende når jeg kommer hjem.

Anonymkode: e8e47...a97

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Vet ikke hvor mye jeg tør å si rett og slett.

Vet ikke hvordan jeg skal forklare at mine symptomer går utover barna, uten at det blir tvil om jeg får til å ta vare på dem. Føler jo jeg gjør det, men har jeg adhd, så gleder jeg meg til å prøve medisiner, kanskje roe tankene, få meg noen mestringsstrategier osv osv. Det meste av krefter går med til at barna mine skal ha det best mulig, og jeg er utslitt.

 

Anonymkode: e8e47...a97

Jeg skjønner deg kjempegodt. Det er jo et stort dilemma. Jeg ville nok, om jeg hadde fått muligheten igjen, holdt meg til å si noe overordnet om situasjonen, og mindre detaljer når det gjelder kommunikasjon og omsorg rundt barna. For negative ting har gjerne en egen evne til å substrahere det positive.. Selv om du ellers kanskje er ekstra kreativ med barna, har det kjempegøy, har en god prat etter stormen med kos og masse oppmerksomhet, bruker lang tid til barnehagen fordi man må jo utforske meitemarker og se på alle trekkfuglene.. Altså mange ting som gjør en til en god mor, så vil ikke det nødvendigvis være tilstrekkelig hvis noen synes at å rope til barna er barnevernsmat.. Nå må du ha meg litt unnskyldt da, farget som jeg er av å ikke stole på at behandlere faktisk klarer å se deg for det mennesket du er, men kun en sjekkliste 🙊 

Jeg håper du får hjelpen og støtten du trenger. Man er visst litt prisgitt a bli tildelt en behandler som kan sakene sine og har interesse for å kartlegge. Det virker som du er godt igang da, og det er bra! Og hadde det vært noen tvil så tror jeg nok de ikke hadde vært redde for å bare henvise deg videre for utredning for noe annet isåfall. Så det virker jo tilsynelatende som at dere er på rett vei 😊 

Anonymkode: 8ac27...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har det også sånn. Det er masse tanker på en gang, samtidig som at jeg føler meg "treg" og totalt overveldet så jeg sier ting som ikke er like relevante som andre. Ikke før neste dag kan jeg tenke på noe jeg heller skulle nevnt, bedre eksempler osv. Veeldig typisk at når jeg skal nevne eksempler, så starter jeg kanskje med et som ikke er så bra, så spør utreder mer rundt det. Bruker mye tid, og jeg bare babler ivei, så går vi videre uten at jeg tenker på at jeg egentlig hadde flere og bedre eksempler.

Alt dette er typisk adhd, så å bare forklare at det er sånn for deg, bør jo gjøre nytte.

Kjenner meg sånn igjen i det jeg har sitert, og blir litt motløs med tanke på det. Må bare fortelle det og til utreder.

Siste time ble surra bort i at jeg hadde svart på et skjema, og etter tips fra noen, skrev jeg maaange notater for å tydeliggjøre, komme med eksempler osv. Så det ble ingen fokus på d som egentlig skulle være tema for den utredningstimen. Jeg har lang reisevei dit, og får ikke dobbelttimer, så det føles ganske kjipt. Utreder mener all info er god info, men jeg føler jeg bare har sausa det til med masse irrelevant og ikke fått forklart godt at alle mulige små oppgaver folk gjør på autopilot, tar lang tid for meg å starte på, hvis jeg noen sinne kommer igang, at det tar krefter både før jeg kommer igang, og når jeg starter.

 

Jeg holder på å klikke av mitt ene barns konstante snakking. Først trodde jeg at det bare var sutring som trigget meg. Men jeg ser at hn kan snakke rolig, og jeg ser leppene bevege seg men hører ikke, for det er så mye annet i hodet. Eller at jeg blir irritert og tenker "hold kjeft for faen!" Jeg har sagt det noen ganger og. Hvis hn maser og ikke vil vente: "HEY, for helvete!! Ser du ikke at jeg er opptatt med *et eller annet jeg må gjøre ferdig istedet for å bare forlate*?? Får dårlig samvittighet med en gang. Dette skjer bare i perioder hvor jeg er ekstra stressa og anspent. Det har jeg vært en stund nå. Typisk meg at det virkelig er bare såvidt hodet er over vann før jeg tar affære for å bli utreda.

Jeg ville heller aldri skada barna mine. Og jeg er kanskje i overkant anti-kjeft og smell egentlig. Men er redd både at utreder synes jeg virker litt perfeksjonist og at d er tullete at jeg føler meg kjip av å være "en vanlig mor som blir varm i hodet og viser det i ny og ne", og å være redd for at barnevernet blir kontakta fordi jeg faktisk roper til barna, krangler med faren mens de er i nærheten, lar det bli dårlig stemning i huset, føler at jeg overlater oppdragelsen til bhg fordi jeg er sliten og mangler overskudd.... osv osv.

Vet ikke hvor mye jeg tør å si rett og slett. Har nevnt at jeg glemmer å ta med ting til og fra bhg. Og at jeg har sagt "forbanna drittunge" et par ganger. Og ble møtt med at det er normalt, men det er gradene av det, og at jeg kunne gitt masse andre eksempler.

Vet ikke hvordan jeg skal forklare at mine symptomer går utover barna, uten at det blir tvil om jeg får til å ta vare på dem. Føler jo jeg gjør det, men har jeg adhd, så gleder jeg meg til å prøve medisiner, kanskje roe tankene, få meg noen mestringsstrategier osv osv. Det meste av krefter går med til at barna mine skal ha det best mulig, og jeg er utslitt.

En ting ang. å komme igang med ting, gjøre meg klar for møter og avtaler, er å ase meg opp for å forberede meg. Tenke ut ting som er viktig å si osv. Jeg virker alt annet enn sliten der jeg sitter kampklar for å utnytte timen best mulig, men er nærmest sengeliggende når jeg kommer hjem.

Anonymkode: e8e47...a97

Dette er ikke så bra, for å være helt ærlig. Selv om du ikke slår ungene dine, er det ikke mindre skadelig å bli ropt «hold kjeft/for helvete/forbanna drittunge» til. Det går under betegnelsen psykisk vold. 

Håper du får den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: a51dd...4b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er ikke så bra, for å være helt ærlig. Selv om du ikke slår ungene dine, er det ikke mindre skadelig å bli ropt «hold kjeft/for helvete/forbanna drittunge» til. Det går under betegnelsen psykisk vold. 

Håper du får den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: a51dd...4b5

Jeg vet at det ikke er bra. Får helt vondt av å tenke på det. Det er mye derfor jeg er så opptatt av å få hjelp nå.

Råd til hvordan man kan roe ned mottas med takk. Selv om det som regel går fint uten "mantra", tenker jeg noen ganger "vær større, sterkere, god" etter COS, fokuserer på pusten og å beholde roen. Men når jeg ikke får til å styre meg verbalt, så skjer alt så fort.

Vet at jeg må prøve å roe ned generelt. Så jeg ikke havner i situasjoner hvor jeg snakker sånn.

Regner med at jeg ikke er den eneste som har gjort noe slikt, og håper å høre fra andre her, om hvilke verktøy de har nå.

Anonymkode: e8e47...a97

[AnonymBruker]

Det trenger ikke koste 20-30k for privat utredning. Samboeren min gikk til privat psykiater og fikk diagnosen etter andre time tror jeg. Det er det verdt. Hans adhd går ut over barna og meg og jeg tenker ofte at jeg burde gå, men det er jo gode dager også. Skilsmisse går også utover barna, i vårt tilfelle tror jeg det hadde vært verre. 

Anonymkode: 70d84...76f

[AnonymBruker]

Meg over. Ser det koster 17k for full utredning der min mann gikk. Dette er i Bærum. 

Anonymkode: 70d84...76f

[AnonymBruker]

Noen men mann med add?

Her holder det på å ødelegge både familie og samlivet. 

Anonymkode: 65fdd...979

[AnonymBruker]

Høres ut som det noen av dere trenger er sinnemestring 

Anonymkode: 25bb7...ee4

[Vimsepetra]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen men mann med add?

Her holder det på å ødelegge både familie og samlivet. 

Anonymkode: 65fdd...979

Nei, men er kvinne med add og har mann med adhd. Og der den med add sliter med å i det hele tatt få gjort ting (i vettugt tempo) og har for lite energi, er den med adhd veldig effektiv og får ikke slått av den indre motoren/drivkraften i kroppen når han/hun er utslitt.

[AnonymBruker]

Min mor er sikker på hun hadde ADHD som har bedret seg i godt voksen alder.

Vi ble utsatt for omsorgssvikt på flere plan. Det var rus involvert i perioder, men det gikk utover det - og fortsatte også leeeeeeeenge etter hun kuttet alle rusmidler og alkohol. 
 

Vi har generelt endel med adhd/autisme i slekta. 
 

Hun begynte etterhvert å jobbe som lærer i småskolealder, og først da sier hun at hun så hvor bra «vanlige barn» har det - og at det opplevdes veldig vanskelig. Men hun så det ikke før hun fikk se i praksis hver dag hvor mye andre barn følges opp. Hun ble sikkert nærmere 50 år før lyset gikk skikkelig opp for henne der. 
 

Så mitt tips er:

Legg ALLE kort på bordet og krev utredning. Fortell om de aller svakeste momentene og si at nå orker dere ikke utsette ungene for nærmest «lut og kaldt vann» fordi fastlege eller annen helsetjeneste ikke gidder se hva dere står i.

Si det er fullstendig uaktuelt å stå uten å få utredning og forsøke medisiner. Og si dere anser det som indirekte omsorgssvikt ovenfor barna at foreldre ikke skal kunne få adekvat helsehjelp før man nærmest brøler ut og legges inn en plass. 
 

Stå på krava, si JEG TRENGER HENVISNING I DETTE ØYEBLIKK, NÅ ER GRENSEN NÅDD OG JEG MAKTER IKKE MER. 
 

Jeg har venninner som sliter veldig etter de fikk barn og ønsker utredning. Mitt inntrykk er: de i Oslo får det, de i andre landsdeler varierer veldig. 
 

Ikke be pent og dekk over ting som oppleves skamfullt. Da får dere avslag 🤷‍♀️
Skal noen med kreft gå til legen og bare «hei, kjenner ikke egentlig blod i avføringen/kul i brystet - men kunne jeg fått henvisning?». 
 

Skriv ned en liste med symptomtrykk og eksempler fra hverdagen. Les opp systematisk, og si: jeg klarer ikke dette. Jeg MÅ ha hjelp og trenger å bli hørt. Og ungene trenger det enda mer. 

Anonymkode: 2da65...362

[Vimsepetra]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Skriv ned en liste med symptomtrykk og eksempler fra hverdagen.

Jeg ønsker å føye til en presisering her, som jeg syns var nyttig for min egen utredning: hvilke (praktiske og/eller mentale) utfordringer har man i hverdagen. Jeg kunne tenkt symptomer og snakket om eksekutive funksjoner, følelsesregulering, arbeidsminne etc. Det som er viktig for psykologen å få vite, er hva du i praksis sliter med/trenger hjelp med. Roter bort/glemmer bil- eller husnøkkel ofte, klarer ikke organisere og/eller holde orden. Feilberegner faktisk tidsbruk på en oppgave eller sliter med å disponere tiden slik at man kommer seg avgårde til riktig tid, glemmer å sende med ungene klær/matpakke/ting til turdag. Ender opp med å ha gjort noe feil fordi det var en detalj i instruksjonen du ikke hadde fått med deg, selv om du var sikker på at du forstod alt den første gangen du leste. Eventuelt kommet til legekontoret på feil dag, fordi du har tenkt at den var på tirsdag selv om du nettopp har lest at det står fredag. (Dette kaller de slurvefeil som følge av å ikke ha satt seg godt nok inn i instruksjonen. Egentlig en urettferdig formulering, siden slurv indikerer at det er viljen det står på.)

 

Jeg skjønner skamfølelsen og frykten for at de skal tro at du er uegnet som mor. Samtidig vitner det om selvinnsikt å be om hjelp og ønske å bli en bedre mor, tenker jeg. (Det hjalp også at begge de andre jeg visste om som fikk diagnosen som voksen, ikke har havnet under lupen fra barnevernet av den grunn.)