Barn vil til mor..

[Mooza]

Mamajune11 skrev (47 minutter siden):

50/50 deling av mennesker kommer til å slå oss som samfunn hardt i trynet om 10-20år. Tenk å aldri ha et hjem. Tenk å måtte flytte hver uke. Alltid rastløs aldri hjemme. 50/50 er ingenting annet enn egoistisk løsning for foreldrene uten å ta barnas beste i betraktning. 

Jeg tror det allerede slår oss i trynet. Se på alle disse ungdommene med psykiske problemer og utrygg tilknytning. 

TS: Kanskje det kan hjelpe at dere har faste rutiner med sang, lesing på armen og god tid ved legging? Hun leker med deg og har det greit på dagtid sier du. Kanskje det er litt mer kos og klem hos mor på kvelden? At det er noe nærhet der som mor gir henne som hun savner? Jeg pleide å stryke ungene på håret og synge litt. Faren var vel mer sånn; God natt- glad i dere og ferdig. Da manglet det jo noe i forhold til det jeg ga. Bare en tanke..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Dette er et fem års barn som har levd i to hjem i minimum ett år, sannsynligvis lenger. Jeg tror de 9 månedene er tatt igjen , og at dette er helt vanlig foreldresavn som alle barn med to hjem kan kjenne på.

Anonymkode: 35019...b1b

Det tviler jeg på. Bare tenkt på deg selv hvis du hadde bodd sammen i 9 mnd så hadde det tatt litt tid å glemme og du er mye eldre. 9 mnd er nesten 20% av livet hennes... 

Anonymkode: 3aedc...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det tviler jeg på. Bare tenkt på deg selv hvis du hadde bodd sammen i 9 mnd så hadde det tatt litt tid å glemme og du er mye eldre. 9 mnd er nesten 20% av livet hennes... 

Anonymkode: 3aedc...374

Nå føler du, og det er veldig bra. Men dette har likevel ikke rot i den virkelige verden.

Jeg har bodd 10% av livet med min far og nesten 40% av livet sammen med min mor, og det sammen med min eksmann. Likevel gikk det greit å flytte fra dem og greit å leve med savnet (selv min mor, som jeg da har 9 mnd ekstra med).

Barna mine bor i to hjem, og har gjort det i mellom 40 og 60% av livet sitt. Selv om jeg hadde 9 måneders forsprang med alle tre, var far på ballen fra dag en, og jeg kan love deg at det ikke tok over fem år før han var en like trygg person for dem, som jeg. Likevel savner de helt klart den forelderen de ikke er hos, og det tenker jeg at de må få lov til?

Vi må ikke projisere vårt savn etter barna over på dem. Vi må støtte og styrke dem.

Anonymkode: 35019...b1b

[Tatja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Det er ikke farlig å savne. Å møte barnet på at savn er normalt og en del av livet er å bygge et robust barn. Å bygge oppunder savnet med å bekrefte for barnet at far ikke er en like god omsorgsperson som mor, er etter min mening å dulle med barnet på en uheldig måte. Dette er et barn som har levd med denne situasjonen en god stund, og som er vant til og med far som omsorgsperson. Erfaringen fra mødre som lever i et (ansvarsskjeivt?) parforhold er kanskje ikke så relevant. Det er ikke synd på barnet, det har ingen fare.

 

Anonymkode: 35019...b1b

Spørs hva du mener med farlig. Nei, barnet er ikke i fysisk fare - men hva med den psykiske biten.

Dette har ingenting med dulling å gjøre eller at far er en dårlig omsorgsperson. De første årene er barnet i de aller fleste tilfeller mest knyttet til mor - og iallefall ikke klar for 1 ukes adskillelse. Det er et resultat av graviditet, amming og naturlige instinkter. 

Heldig er de unger som har foreldre som skjønner dette, dvs setter barnet først og møter barnets behov. Hjertet mitt blør for denne 5-åringen. 

[AnonymBruker]

Tatja skrev (7 minutter siden):

Spørs hva du mener med farlig. Nei, barnet er ikke i fysisk fare - men hva med den psykiske biten.

Dette har ingenting med dulling å gjøre eller at far er en dårlig omsorgsperson. De første årene er barnet i de aller fleste tilfeller mest knyttet til mor - og iallefall ikke klar for 1 ukes adskillelse. Det er et resultat av graviditet, amming og naturlige instinkter. 

Heldig er de unger som har foreldre som skjønner dette, dvs setter barnet først og møter barnets behov. Hjertet mitt blør for denne 5-åringen. 

Jeg savnet faren min da jeg ikke var hos han, siden han bodde et stykke unna, og alt jeg ville var å flytte til han i flere år. Jeg er veldig glad for at mamma ikke lot meg flytte til han i dag. 
 

Savn er ikke farlig, det er en del av livet. Men det å hjelpe og støtte barnet med følelsene og tankene hun har rundt savnet er viktig. 

Anonymkode: 4627e...a11

[AnonymBruker]

Tatja skrev (19 minutter siden):

Spørs hva du mener med farlig. Nei, barnet er ikke i fysisk fare - men hva med den psykiske biten.

Dette har ingenting med dulling å gjøre eller at far er en dårlig omsorgsperson. De første årene er barnet i de aller fleste tilfeller mest knyttet til mor - og iallefall ikke klar for 1 ukes adskillelse. Det er et resultat av graviditet, amming og naturlige instinkter. 

Heldig er de unger som har foreldre som skjønner dette, dvs setter barnet først og møter barnets behov. Hjertet mitt blør for denne 5-åringen. 

Jeg tenker at du også kanskje føler og projiserer en del her?

Klart man skal sette barnet og barnets behov først. Jeg mener at det er det man gjør når man er en trygg forelder og støtter barnet i savnet etter andre forelderen.

Det blir mye mer utrygt for barnet, om man istedet bygger under savnet ved å bekrefte at forelderen man savner er trygg, mens forelderen man er hos ikke er det. Samt at barnet kan bli engstelig for å dele vonde følelser, når erfaring blir at de da blir "returnert". Det blir også utrygt for barnet om det ikke er en tydelig struktur rundt samværet, at barnet kan påvirke det gjennom følelsene sine. Det blir dobbelt utrygt, når barnet ikke tilbys løsningen å stå i følelsen, men opplever at følelsene må fikses eller døyves for at det skal bli trygt.

Anonymkode: 35019...b1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er far.

Hei. Min datter på 5 er veldig knyttet til sin mor, og hver legging er veldig vanskelig pga hun vil så grådig hjem til sin mor og sove med henne. Hun sover på samme rom som mor, men har eget rom. Hos meg har vi bare ett soverom som vi deler. Hun trives med det og liker ikke å sove aleine. Vi har alltid hatt en 50/50 samværs-fordeling på en uke hver. 

Vi finner på mye gøy sammen og leker mye. I det siste har hun sluttet å si «glad i deg» ved legging, men sier det alltid automatisk til mor.. 

Flere som opplever lignende, hvor barnet desperat vil tilbake til den andre forelderen selvom alt virker bra ellers? Tar veldig gjerne imot tips til å imøtekomme dette og gjøre det bedre.. barnet vil være hos mor hele tiden, men trives ellers på dagtid og snakker lite om mor da.

Dette har vart i noen måneder, og bygget seg opp etter ex-stemoren hennes flyttet ut tidlig i år. 

Anonymkode: 71acd...c6e

Hvordan vet du at hun sier "glad i deg" når hun legger seg til mor? Du er da ikke en flue på veggen på soverommet deres? 🤨

Bare fortsett å si at du elsker hun, så kommer det seg, slik som dette skjer i perioder. Kanskje har hun en reaksjon på at samboeren din flyttet ut. Det er vondt for et barn å knytte seg til en omsorgsperson, for så at personen blir brutalt dratt vekk fra dem. Overraskende at du ikke forstår dette.

Anonymkode: 325fa...698

[AnonymBruker]

Slik er det her også med 5 åringen, selv om vi bor sammen med barnefar. Jenta vil stort sett ha mamma ved leggetid og selv om det også går fint med pappa også, så uttrykker hun at hun helst vil ha mamma. Her har pappa vært en stort del av livet hennes, men likevel er hun mest knyttet mot mor. Jeg ville tenkt på om 50/50 er 100% riktig nå i denne alderen. De går gjennom mye i 5-6 års alderen. De er fortsatt små, men kjenner veldig på dette med å bli større.

Anonymkode: 93667...d51