Impostersyndrome - råd?

[AnonymBruker]

Jeg plages sånn med impostersyndrome og jeg er så møkk lei. Akkurat nå er jeg i en situasjon som utfordrer dette litt ekstra sterkt, så tenkte jeg skulle benytte sjansen til å forsøke å jobbe litt med meg selv, prøve å være bevisst, snakke meg selv imot osv. Det går ikke så bra akkurat. Jeg har slitt med dette store deler av livet. I dag feilet jeg i noe på jobb, ingen konsekvenser for noen, ikke en gang meg selv(er i en læreprosess), men jeg kjenner at pulsen løper løpsk og jeg får besvimelsestendenser. Jeg er så redd for å ikke skal forstå noe når jeg skal lære noe nytt at om jeg ikke skjønner det med en gang, så får jeg rett og slett panikk og får lyst til å grine. Klarer å beherske meg på jobb, men i bilen/hjemme så åpnes alle sluser🙄 Kan jo ikke holde på sånn når jeg er voksen...

Noen som har vært plaget med dette og som har noen råd?

Anonymkode: 4ba00...cbf

[AnonymBruker]

Bump. Må være noen?:(

Anonymkode: 4ba00...cbf

[AnonymBruker]

Uff, kjenner meg igjen. Det varierer litt periodevis men noen dager er det ille. Sitter hver dag i bilen på vei hjem og dør inni meg av å tenke på ting jeg har sagt og gjort den dagen, de må jo tro at jeg er helt idiot og inkompetent. Jeg er i en sånn arvtagerposisjon til en som skal gå av med pensjon om et år eller to og de sier at de ønsker at jeg skal overta da. Jeg bare venter på at de skal si at det går ikke, fordi jeg er udugelig og dum. Har ansvaret for et prosjekt som er litt viktig at går bra og jeg bare har på følelsen at det kommer til å bli et megastort mageplask av en fiasko.

Jeg har vel egentlig ikke noen gode tips akkurat nå... bare at jeg skjønner hvordan du har det. Det er kjipt

Anonymkode: d6f83...079

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Uff, kjenner meg igjen. Det varierer litt periodevis men noen dager er det ille. Sitter hver dag i bilen på vei hjem og dør inni meg av å tenke på ting jeg har sagt og gjort den dagen, de må jo tro at jeg er helt idiot og inkompetent. Jeg er i en sånn arvtagerposisjon til en som skal gå av med pensjon om et år eller to og de sier at de ønsker at jeg skal overta da. Jeg bare venter på at de skal si at det går ikke, fordi jeg er udugelig og dum. Har ansvaret for et prosjekt som er litt viktig at går bra og jeg bare har på følelsen at det kommer til å bli et megastort mageplask av en fiasko.

Jeg har vel egentlig ikke noen gode tips akkurat nå... bare at jeg skjønner hvordan du har det. Det er kjipt

Anonymkode: d6f83...079

Huff, skjønner du føler deg stressa. Men du har vel fått disse oppgavene av en grunn:) Er vel ofte sånn, at det vi selv slakter oss for er det ingen andre som tenker på overhodet. Selv stresser med å få ferdig et læreprosjekt jeg må gjennom, og akkurat nå krisemaksimerer jeg jo dette i hodet mitt om at jeg aldri kommer til å klare å fullføre fordi jeg er et kjøtthue:( Orker ikke ha det sånn som dette!:(

Anonymkode: 4ba00...cbf

[AnonymBruker]

Jeg har vært, og er tildels fortsatt,  plaget med dette. Det har til en viss grad hjulpet meg å minne meg på det jeg vet jeg har fått til før, og de jeg har i livet som jeg vet er glad i meg selv om jeg feiler.

Men hoved-mestringsstrategien min er nok at jeg sier i fra meg ansvar, fordi jeg blir utslitt av frykten for å gjøre en dårlig jobb. Jeg hadde f.eks en stilling med en del faglig ansvar som jeg likte, og hvor jeg vet det var en del ting jeg var god på. Så gikk jeg ganske solid opp i lønn, og det var nok egentlig riktig sett opp imot ansvar og arbeidsmengde. Da sa jeg fra meg hele stillingen, for jeg følte at alle ville oppdage hvilken stor bløff jeg var, og bli sure fordi jeg fikk mer lønn enn fortjent. 

Nå jobber jeg innen noe jeg ikke er utdannet til, med tilsvarende lav lønn og lite ansvar. Da er jeg i en lære-posisjon, og kjenner at det ikke er så store forventninger til meg. Akkurat nå er det både behagelig og lærerikt. Men det hjelper jo ikke på problemet på sikt. Jeg tenker fokus på å se det en mestrer (og alt som er bra nok, det trenger ikke være perfekt), og fokus på at det er lov å gjøre feil (hva ville du tenkt om, og sagt til, venninna di om det var hun som gjorde samme feil?), er viktig. Ikke at det er lett. 

Anonymkode: 0fb1c...ae4

[AnonymBruker]

Jeg føler også ofte på imposter syndrome. Henger meg veldig opp i ting jeg gjør som ikke er 100 %. For meg hjelper det som en over sier, å tenke tilbake på ting jeg har fått til bra. Gjerne på direkte skryt som jeg har fått, for da kommer det fra noen andre. Synes det kan være fint å skrive ned dette i en refleksjonsdagbok.

Kanskje det kan være lurt å notere seg et sted alt som du gjør bra, og ta fram den lista når du føler deg nedfor? Det er jo lett å glemme det positive også. Lurer på om jeg skal gjøre det selv også.

Anonymkode: d5be5...f42

[AnonymBruker]

Takk for at dere bidrar! Føler meg så alene:\

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært, og er tildels fortsatt,  plaget med dette. Det har til en viss grad hjulpet meg å minne meg på det jeg vet jeg har fått til før, og de jeg har i livet som jeg vet er glad i meg selv om jeg feiler.

Men hoved-mestringsstrategien min er nok at jeg sier i fra meg ansvar, fordi jeg blir utslitt av frykten for å gjøre en dårlig jobb. Jeg hadde f.eks en stilling med en del faglig ansvar som jeg likte, og hvor jeg vet det var en del ting jeg var god på. Så gikk jeg ganske solid opp i lønn, og det var nok egentlig riktig sett opp imot ansvar og arbeidsmengde. Da sa jeg fra meg hele stillingen, for jeg følte at alle ville oppdage hvilken stor bløff jeg var, og bli sure fordi jeg fikk mer lønn enn fortjent. 

Nå jobber jeg innen noe jeg ikke er utdannet til, med tilsvarende lav lønn og lite ansvar. Da er jeg i en lære-posisjon, og kjenner at det ikke er så store forventninger til meg. Akkurat nå er det både behagelig og lærerikt. Men det hjelper jo ikke på problemet på sikt. Jeg tenker fokus på å se det en mestrer (og alt som er bra nok, det trenger ikke være perfekt), og fokus på at det er lov å gjøre feil (hva ville du tenkt om, og sagt til, venninna di om det var hun som gjorde samme feil?), er viktig. Ikke at det er lett. 

Anonymkode: 0fb1c...ae4

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Føler på mange måter jeg skulle "vokst av meg" dette for lenge siden. Kan minnes å ha følt/tenkt jeg var dum og treig siden før jeg en gang starta på barneskolen:\

Det er jo trist på mange måter at du sier fra deg ansvar du får når noen åpenbart mener du er egnet til ansvaret, samtidig som jeg skjønner deg. Jeg vil ha en karriere(har jeg ikke det vet jeg at jeg bare blir å bruke det som skyts mot meg selv på et senere tidspunkt, heh:P). 

Jeg hører ofte dette med at ting må være perfekt for andre med impostersyndrome men akkurat den biten identifiserer jeg meg ikke like mye med. Men det skal visst finnes ulike typer IS. Jeg er av den som ikke gir meg tid til å forstå noe. Skjønner jeg ikke det med en gang, blir jeg aldri å skjønne det og påfølgende panikk. Tror det kalles det naturlige geniet eller noe i den gata.

Det venninne-trikset forsøker jeg å bruke med varierende hell:P

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg føler også ofte på imposter syndrome. Henger meg veldig opp i ting jeg gjør som ikke er 100 %. For meg hjelper det som en over sier, å tenke tilbake på ting jeg har fått til bra. Gjerne på direkte skryt som jeg har fått, for da kommer det fra noen andre. Synes det kan være fint å skrive ned dette i en refleksjonsdagbok.

Kanskje det kan være lurt å notere seg et sted alt som du gjør bra, og ta fram den lista når du føler deg nedfor? Det er jo lett å glemme det positive også. Lurer på om jeg skal gjøre det selv også.

Anonymkode: d5be5...f42

Refleksjonsdagbok høres lurt ut, har skrevet en del dagbok som terapi:) Jeg har forsøkt å ta frem slike notat som du sier når jeg ikke har det greit(i går brukte jeg sex til å distrahere meg), men når jeg er så voldsomt aktivert, fysisk og emosjonelt, synes jeg det er vanskelig:\

I går etter overnevnte sex, så gikk det et lys opp for meg for hvordan jeg skulle løse noe. Prøver å ta en sånn; I am awesome, fremfor; det har alle andre visst for lenge siden.

Anonymkode: 4ba00...cbf