Sosial angst og «stucked» i pleieyrket

[AnonymBruker]

Jeg er fagarbeider i pleieyrket, og er bare så lei av å hjelpe mennesker, tungt yrke med dårlig betalt. Har alltid slitt med sosial angst (har gått i behandlinger, men har ikke klart å bli bedre, så må leve med det), som gir seg ut i mye fysiske og psykiske vansker. Kunne jobbet med hva som helst, hadde det ikke vært for den hemmende angsten. Men blir knallrød bare av å prate foran mennesker, og kunne aldri hatt ett yrke der man må snakke en del foran andre, så sykepleier er heller ikke aktuelt. Ser ikke for meg at jeg skal klare å jobbe i pleieyrket i mange år til, men har vurdert alle yrker jeg kommer på. Det kreves så mye av alle i 2022, man skal være så trygg og selvsikker osv. Er det andre med hemmende angst (ikke bare at du er redd for hva andre trnker, men med mye fysiske utslag), og hva jobber du som/med?

Anonymkode: ee45d...ad8

[AnonymBruker]

renholder på kveld. blir sprutrød når jeg må snakke med folk. De ser det jo, og blir litt satt ut virker det som. driver om så mye, men ingenting er overkommelig. er ufør i tillegg. 

Anonymkode: e8f70...b62

[AnonymBruker]

Det er behagelig å velge å leve etter angsten, og selfølgelig krevende å jobbe mot den. Å gi angsten motstand vil desidert værte det lureste i det lange løp, både profesjonelt, sosialt og helsemessig.

Slik eksponering gjennom jobb i dagliglivet er gull for oss med sosial angst. Jobber selv innenfor psykiatrien og har mange år bak meg i pleien. Det faglige og kommunikasjonsmessige mellom meg-pasient og meg-kollega er jo allerede lagt opp, det skal jo omhandle det faglige jeg allerede kan. Sliter mer med small-talk i pausene. Uten jobben (karantene, ferier og slik) kan jeg merke at angsten øker når hverdagen kommer igjen. Kan ofte være litt "rar" de første dagene, men har heldigvis en tolerant arbeidsgiver og kollegaer.

 

Lykke til 😊 Stå på!

Anonymkode: 6acae...981

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er behagelig å velge å leve etter angsten, og selfølgelig krevende å jobbe mot den. Å gi angsten motstand vil desidert værte det lureste i det lange løp, både profesjonelt, sosialt og helsemessig.

Slik eksponering gjennom jobb i dagliglivet er gull for oss med sosial angst. Jobber selv innenfor psykiatrien og har mange år bak meg i pleien. Det faglige og kommunikasjonsmessige mellom meg-pasient og meg-kollega er jo allerede lagt opp, det skal jo omhandle det faglige jeg allerede kan. Sliter mer med small-talk i pausene. Uten jobben (karantene, ferier og slik) kan jeg merke at angsten øker når hverdagen kommer igjen. Kan ofte være litt "rar" de første dagene, men har heldigvis en tolerant arbeidsgiver og kollegaer.

 

Lykke til 😊 Stå på!

Anonymkode: 6acae...981

Jeg jobber i pleieyrket, og er jo blant folk hver dag. Når det gjelder angsten takker jeg dette yrket bra. Men jeg er bare så lei av stell og pleie, har jobbet med det i mange år. Er snart 40, så har jo mange år igjen å jobbe. Hadde jeg ikke hatt disse problemene kunne jeg blitt hva som helst. Tatt en høyere utdanning og tjent bra. Men det er ikke bare det at jeg ikke tør. Har store problemer med konsentrasjonen, og i forhold til rødming og svimmelhet osv er det ikke mye jeg kan gjøre. Jeg orker bare ikke å stelle folk lenger for luselønn..

Anonymkode: ee45d...ad8

[AnonymBruker]

ikke alle verb får -ed i fortid. 

Stuck er allerede fortid. 

I stick, I stuck, I have stuck

Anonymkode: c2131...e82