Er dette med ut av komfortsonen egentlig så lurt for folk som sliter psykisk?

[AnonymBruker]

Er det egentlig noe lurt å prøve å få folk til å tro at det er bra for deg om du etterhvert tør å hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk eller å klatre i fjellveggen når det er slik at vedkommende omtrent ikke klarer å gå ut døra? Hvorfor er det så viktig at folk skal ut av komfortsonen, og gjøre det man synes er skummelt bare fordi man kan hvis man vil? Spesielt folk som sliter psykisk og oppsøker hjelp får dette ofte prakket på seg.

Anonymkode: 2effe...d44

[Embla Othea]

Det er et betimelig spørsmål. Generelt vil jeg si at det er bra å utfordre ens genser, enten om man sliter psykisk eller ikke.

Endret 5. oktober 2022 av Embla Othea

[AnonymBruker]

Mestringsfølelse er bra for psyken. 

Anonymkode: 82a7c...f50

[AnonymBruker]

Det er fordi ting som angst som regel kun kan bli bedre om det blir utfordret. Men det må gjøres i så små steg at man opplever mestring. 

Så hvis man knapt våger å gå utenfor døra så er ikke løsningen å hoppe i fallskjerm. Da er det å øve på å gå ut døra. Først kanskje bare bort til postkassen, så gå en ti minutters tur, så inn på butikken og handle èn vare osv osv. 

Anonymkode: 45347...0d5

[AnonymBruker]

Det er viktig å komme ut av komfortsonen dersom komfortsonen er så snever at det legger store begrensninger på livet ditt.

Har du sosial angst er det fullstendig uviktig om du kan hoppe i fallskjerm eller holde tale for FNs generalforsamling, men det er rimelig relevant for livskvalitet at du klarer å gå på butikken selv og opprettholde sosiale relasjoner i noen grad. 

Anonymkode: 5a05f...78c

[AnonymBruker]

Ja absolutt! Når man har sosialt angst spesielt viktig å fortsette å trosse angsten for at den ikke skal styre livet og begrense deg veldig mye. Jeg har sosial angst men står foran forsamling og møter masse folk hver dag gjennom jobb. Så kan det ville over også. Jeg har vært veldig opptatt av å ikke la angsten begrense meg og utfordre den i håp om at det skulle gå over. Det har det da ikke gjort, men jeg har gått på en smell i stedet. Utslitt av å trosse angsten daglig ble jeg plutselig kjempedårlig, kraftig angst, panikkanfall og utmattelse. Så jeg tror man må holde en balanse i regnskapet der også så man får hvile ut når man har utfordret seg.

Anonymkode: e57e1...c0a

[AnonymBruker]

Jeg prøvde i mange år å trosse angsten og stå i det osv. Det endte med at jeg fikk sammenbrudd og knapt kom meg ut av døren på to år. Deretter bestemte jeg meg for å ta hensyn til angsten, prøve å komme meg unna situasjoner som ga meg angst, møte venner på måter som ga meg mindre angst, gi slipp på venner som ga meg mye angst, og endelig fikk jeg et liv som var verdt å leve. 

Ja, jeg ble ufør, for jobb ga meg panikkanfall, men jeg gikk fra å ha et liv med daglige panikkanfall og så mye angst at jeg alltid var redd og knapt fungerte, til å få et liv der jeg nesten aldri har angst. Folk skjønner vel ingenting av hvorfor jeg ikke klarer å jobbe, men jeg prøvde meg på flere forskjellige yrker og studier gjennom tyve år og fikk bare stadig mer angst og dårligere fungering.

Så nei, det hjelper ikke alltid for alle å presse seg. Jeg måtte slutte fullstendig med å presse meg og gjør det aldri lenger, heller. Det har gitt meg livskvaliteten og mestringsfølelsen tilbake.

Anonymkode: 46fd6...817

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg prøvde i mange år å trosse angsten og stå i det osv. Det endte med at jeg fikk sammenbrudd og knapt kom meg ut av døren på to år. Deretter bestemte jeg meg for å ta hensyn til angsten, prøve å komme meg unna situasjoner som ga meg angst, møte venner på måter som ga meg mindre angst, gi slipp på venner som ga meg mye angst, og endelig fikk jeg et liv som var verdt å leve. 

Ja, jeg ble ufør, for jobb ga meg panikkanfall, men jeg gikk fra å ha et liv med daglige panikkanfall og så mye angst at jeg alltid var redd og knapt fungerte, til å få et liv der jeg nesten aldri har angst. Folk skjønner vel ingenting av hvorfor jeg ikke klarer å jobbe, men jeg prøvde meg på flere forskjellige yrker og studier gjennom tyve år og fikk bare stadig mer angst og dårligere fungering.

Så nei, det hjelper ikke alltid for alle å presse seg. Jeg måtte slutte fullstendig med å presse meg og gjør det aldri lenger, heller. Det har gitt meg livskvaliteten og mestringsfølelsen tilbake.

Anonymkode: 46fd6...817

Ja, det er sånn som dette jeg mener. Man bør finne ut hva som kan hjelpe deg selv, men det virker som at samfunnet tror de vet hva som hjelper for alle som sliter.

Anonymkode: 2effe...d44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Mestringsfølelse er bra for psyken. 

Anonymkode: 82a7c...f50

Men da må det være noe man selv vil klare å mestre, ikke noe man føler seg presset til. Det gir ingen mestringsfølelse om man skulle klare å gjennomføre det.

Anonymkode: 2effe...d44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg prøvde i mange år å trosse angsten og stå i det osv. Det endte med at jeg fikk sammenbrudd og knapt kom meg ut av døren på to år. Deretter bestemte jeg meg for å ta hensyn til angsten, prøve å komme meg unna situasjoner som ga meg angst, møte venner på måter som ga meg mindre angst, gi slipp på venner som ga meg mye angst, og endelig fikk jeg et liv som var verdt å leve. 

Ja, jeg ble ufør, for jobb ga meg panikkanfall, men jeg gikk fra å ha et liv med daglige panikkanfall og så mye angst at jeg alltid var redd og knapt fungerte, til å få et liv der jeg nesten aldri har angst. Folk skjønner vel ingenting av hvorfor jeg ikke klarer å jobbe, men jeg prøvde meg på flere forskjellige yrker og studier gjennom tyve år og fikk bare stadig mer angst og dårligere fungering.

Så nei, det hjelper ikke alltid for alle å presse seg. Jeg måtte slutte fullstendig med å presse meg og gjør det aldri lenger, heller. Det har gitt meg livskvaliteten og mestringsfølelsen tilbake.

Anonymkode: 46fd6...817

Har hatt det på samme måten. Lever nå innforbi de rammene som fungerer for meg og har det mye bedre enn før. Det suger enormt mye ut av en når hver arbeidsdag, alt sosialt, dugnader for korps og fotball, foreldremøter, handle dagligvarer etc er en evig runddans hvor alt går i å trosse angsten. Etter mange år av og på i arbeidslivet kom veggen oftere og oftere. Angsten ble aldri bedre, den ble verre. Ble til slutt ufør og kan finne mestring i å gå på butikken på de dagene det fungerer i stede, hente seg inn de gangene det ikke fungerte og slippe å gå rett fra angst på jobb til angst på alt annet.

Anonymkode: 6e3bc...e12