Telefoner og høflighet..., Telefoner..

[Gjest venninne]

Vil gjerne høre deres meninger om hvor grensen går for høflighet og telefonbruk.

Jeg hadde i stad, en diskusjon med ei venninne som nesten ALDRI tar tlf når den ringer.

(Hun ringer heller ikke opp igjen)

Hun sier bare at de sikkert ringer igjen en annen gang, og da tar hun den om hun gidder og prate.

Jeg sluttet å ringe henne for et år siden, og hun klaget i stad på at jeg aldri ringte til henne mer.

Jeg forklarte da hvorfor. At jeg er møkk lei av at hun veldig sjelden gidder å svare. Og jeg ser på det som både respektløst ovenfor meg, og mangel på folkeskikk fra hennes side. (hun lovte å skjerpe seg)

Jeg kjenner faktisk flere som er som henne. som ikke gidder å ta tlf, ikke ringe opp igjen, og heller ikke gidder å svare på sms. Men de skjønner ikke hvorfor det irriterer meg, "for de er bare sånn" og "vi snakkes jo i løpet av noen dager likevel"

Personlig ringer jeg alltid opp når jeg ser et ubesvart anrop. Jeg svarer alltid på samtaler og sms.

Er det jeg som overreagerer? eller er det ikke normal høflighet å svare?

Kan jeg få noen andres meninger på dette?

[Ciara]

Svarer alltid på SMS eller telefoner (evt ringer opp igjen dersom det ikke passer) hvis det er fra venner og familie. Får jeg ikke tatt telefonen fra et ukjent nummer, venter jeg til vedkommende ringer opp.

Helt enig med deg i at man bør svare.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår din frustrasjon, for det ER irriterende å ikke få tak i noen som du ønsker å prate med. Spesielt om du vet at de ser at du ringer.

Men det må bli opp til hver enkelt om de ønsker å svare. Jeg svarer aldri når noen ringer med ukjent nr. Det er fordi jeg vil vite hvem som er på andre enden. Er det noen jeg kjenner så får de sende meg en sms slik at jeg vet at de er de som ringer.

Det er slett ikke alltid jeg ringer opp et ubesvart anrop. Er klokken mye og jeg ser at en venninne har ringt, så kan jeg fint vente til neste dag...

enten så skjerper din venninne seg eller så må du vel bare akseptere at hun er som hun er.

[Rav]

Jeg pleier å ta telefonen vanligvis, men jeg forbeholder meg også retten til å ikke være tilgjengelig til enhver tid om jeg har lyst til det.

Det er ikke alltid jeg har tid - og det er heller ikke alltid jeg gidder - å prate. Og ja, "sånn er det" faktisk bare. Jeg har mobilsvar, så hvis det er viktig kan folk legge igjen beskjed om det, om jeg nå ikke skulle svare.

Når det gjelder SMS kommer det også an på; om det er fra en person som ofte sender intetsigende meldinger (da er det ikke så farlig), om det er viktig eller om det kan tas senere, osv.

Jeg synes ikke det er uhøflig å ikke ta telefonen til enhver tid - det er da ikke slik at å få tak i folk på øyeblikket er en menneskerett.

[Gjest GreenSky]

Svarer nesten alltid på sms, hvis jeg ikke glemmer det, da. Men gidder jeg ikke å ta tlf, så gidder jeg ikke, og da ringer jeg som regel ikke opp igjen heller.

[Lilith]

Liker ikke å prate i telefonen, jeg, så jeg tar den sjelden. Jeg foretrekker en rask sms, eller å treffe folk ansikt til ansikt. Er det ukjent nummer, tar jeg den ikke.

[Malama]

Jeg svarer på sms dersom det er en sms som det bør svares på (men jeg svarer når jeg finner den, og det kan godt være noen timer etter at den ble sendt, om jeg ikke hørte den)

Jeg tar telefonen dersom jeg er hjemme og det passer. Jeg løper ikke ut av dusjen om jeg hører den ringe når jeg står med såpe i håret. Jeg tar den ikke om jeg er på soverommet selv om det ikke er natta

Jeg ringer oppigjen dersom det er noen jeg kjente som ringte, det ser jeg både på mobilen og hjemmetelefonen, men fremmede ringer jeg ikke tilbake til, de får ringe igjen om de virekelig mente å ringe meg.

Det er ikke å forvente som normal høfflighet å ALLTID ta telefonen. Det er tider der det ikke passer. Men, det er vel relativt å ringe tilbake (senere, eller neste dag, alt ettersom) dersom det er noen man kjenner i lle fall.

[Gjest Gjest]

Jeg svarer ikke på ALLE meldinger jeg får, og det er ikke alltid jeg gidder å ta telefonen når de ringer heller. Kjenner jeg ikke nr tar jeg den sjelden, og sjekker opp hvem det er før jeg evt ringer.

Noen vet jeg ringer for å skravle, og det er ikke alltid jeg er like klar for det. Skal de ringe for å si at noen er død, så ringer de nok opp igjen.

Jeg har aldri på lyden heller, liker ikke ringelyder. Så ofte må folk ringe mange ganger før jeg ser de har ringt/jeg ringer de opp igjen.

Men stort sett tar jeg kontakt når noen har ringt

[Gjest Miloine]

Jeg svarer ikke på ALLE meldinger jeg får, og det er ikke alltid jeg gidder å ta telefonen når de ringer heller. Kjenner jeg ikke nr tar jeg den sjelden, og sjekker opp hvem det er før jeg evt ringer.

Noen vet jeg ringer for å skravle, og det er ikke alltid jeg er like klar for det. Skal de ringe for å si at noen er død, så ringer de nok opp igjen.

←

Enig!

Jeg svarer på sms hvis det er et spørsmål til meg, men ikke bestandig dersom det kun er en opplysning.

Tar som regel tlf. når den ringer, men ser ann min egen situasjon der og da.

Hvis noen ringer for å si at noen er død o.l. tror jeg de legger igjen beskjed på svareren og sier at samtalen er viktig. Da ringer jeg opp igjen så klart.

Er det et nr. jeg ikke kjenner igjen sjekker jeg det opp på nettet og avgjør ut i fra det om jeg ringer tillbake.

Er det et nr. hvor det står "privat" tar jeg den ikke, da det mest sannsynlig er en selger.

Tar alltid tlf. når mamma, sønnen min eller kjæresten min ringer.

Til trådstarter må jeg si at din venninne ikke har grunn til å ”kjefte” på deg – hun er jo ikke det spott bedre selv.

Endret 30. november 2005 av Miloine

[Gjest Gjest]

Vil gjerne høre deres meninger om hvor grensen går for høflighet og telefonbruk.

Jeg hadde i stad, en diskusjon med ei venninne som nesten ALDRI tar tlf når den ringer.

(Hun ringer heller ikke opp igjen)

Hun sier bare at de sikkert ringer igjen en annen gang, og da tar hun den om hun gidder og prate.

Jeg sluttet å ringe henne for et år siden, og hun klaget i stad på at jeg aldri ringte til henne mer.

Jeg forklarte da hvorfor. At jeg er møkk lei av at hun veldig sjelden gidder å svare. Og jeg ser på det som både respektløst ovenfor meg, og mangel på folkeskikk fra hennes side. (hun lovte å skjerpe seg)

Jeg kjenner faktisk flere som er som henne. som ikke gidder å ta tlf, ikke ringe opp igjen, og heller ikke gidder å svare på sms. Men de skjønner ikke hvorfor det irriterer meg, "for de er bare sånn" og "vi snakkes jo i løpet av noen dager likevel"

Personlig ringer jeg alltid opp når jeg ser et ubesvart anrop. Jeg svarer alltid på samtaler og sms.

Er det jeg som overreagerer? eller er det ikke normal høflighet å svare?

Kan jeg få noen andres meninger på dette?

←

Jeg bestemmer selv om og når jeg vil ta tlf. Mobil slås av etter arb.tid. Meldinger skal være viktig om jeg i det hele tatt skal svare på de. Grensene må man sette selv slik det har blitt.

Dagen er for hektisk til at jeg kan ta alle tlf.

[Cata]

Svarer stort sett på SMS og hvis mobilen ringer på dagtid. På sene kvelder hender det rett og slett jeg slår den av (og den slås alltid av om natta.) Fasttelefonen svarer jeg som regel på, hvis jeg ikke har gjester, men det hender jeg slår av lyden om natta, og jeg husker ikke alltid å sette den på igjen morgenen etter. Men er det krise så har jeg altså mobilsvar, så man kan legge igjen en beskjed.

[Gjest gjest1]

SMS svarer jeg alltid på, og som regel med en gang.

Telefonen er det imidlertid ikke alltid jeg gidder å ta - jeg er en liten einstøing til tider og har ikke behov for venninneprat i hytt og gevær, og da tar jeg ikke telefonen heller hvis jeg har en "sånn dag".

Finner jeg ubesvarte numre jeg ikke kjenner ringer jeg aldri opp igjen, med mindre det er lagt igjen beskjed om at det er ønsket.

[Gjest Gjest]

Har et hektisk liv, og det er ikke alltid jeg rekker telefonen.

Hvis det er viktig, får folk legge igjen en beskjed på min telefonsvarer. Da ringer jeg selvsagt opp igjen. Legger de ikke igjen beskjed, regner jeg med at det ikke var så viktig, og ringer da sjelden opp igjen.

Angående sms, så sjekker jeg dem og svarer når jeg har tid.

[Gjest Telefonsvareren]

Jeg tar ikke telefonen hver gang den ringer, verken mobil eller fasttelefonen.

Noen ganger har jeg på lydløs, og ofte har jeg ikke lyst til å prate heller.. Det kommer an på humøret, hvor travel jeg er, om jeg har besøk osv.

Det er ikke en menneskerett for oppringere å måtte få kontakt når det passer for DEM.

Det er derimot en menneskerett for alle å ha et privatliv.

jeg en dårlig dag, later jeg ofte som jeg ikke har telefon, slår av lyden og legger mobilen i en krok...

Sms svarer jeg på hvis det er et konkret spørsmål. Jeg sender ikke melding og takker for sms liksom...

Og alle disse "masse-sms-utsendelsene" med ønske om ditt og datt, sender jeg aldri videre.

Jeg blir ikke sur når folk ikke svarer eller ringer tilbake heller. Det er sikkert fordi jeg regner med at de er cirka like opptatte som meg...

[Trudi]

Jeg merker at jeg blir en smule provosert når jeg leser det første innlegget i denne tråden. Selv om jeg har mobil har jeg ikke noe sted skrevet under på at jeg skal løpe etter telefonen uansett når den ringer, alltid ha den med meg, alltid ha den på, alltid svare på meldinger med en gang osv. Av en eller annen grunn mener mange at så lenge man har mobil er man nødt til å svare og skrive sms akkurat når det passer for den som vil ha kontakt. Jeg er av de som ikke alltid svarer og som er supertrege med å svare på meldinger. Og det er rett og slett av egen vilje. Jeg gidder ikke å stresse med mobilen! Det må da vel være lov å ha et liv utenom akkurat "DEG" som ringer hele tiden. Respektløst? Jeg mener vel det er like mye mangel på respekt andre vegen...

[Annie]

Rekker jeg å ta telefonen gjør jeg det. Er det et kjent nummer ringer jeg tilbake. Ukjente tlfnr sjekker jeg først hvem som har ringt og vurderer fortløpende om jeg ringer tilbake eller ikke.

Har jeg besøk og det ikke passer å prate i tlf, sier jeg at jeg ringer senere ved en bedre anledning.

Endret 7. desember 2005 av Annie

[Gjest Embla s]

Jeg har blitt flink til å "ikke ta telefonen". Veldig mange jeg kjenner ringer bare for å prate om smått og stort, gjerne i en times tid. Og det er veldig hyggelig, og jeg ringer ofte for å "bare prate" selv!

Men: ofte har jeg behov for å være litt i fred, lese boken min i fred, se ferdig filmen i fred, spise mat i fred, snakke med de jeg er sammen med i fred. Og jeg tenker vel at jeg ikke har noen moralsk forpliktelse til å ta telefonen hvis det passer dårlig for meg akkurat da. Jeg ser jo hvem som har ringt, og jeg vet også at folk sender en sms hvis det er noe akkutt/viktig.

Siden jeg er litt sær på dette selv, prøver jeg å være lydhør for om det passer når det er jeg selv som er skravlesyk. Vennene mine trenger ikke undskylde seg hvis de ikke orker snakke mao!

Når det gjelder sms er jeg innimellom litt for sløv. Tenker at jeg skal svare senere også kan det gå i glemmeboken. Vet det er irriterende å vente på svar..

[Gjest Jalileh]

Svarer alltid på SMS eller telefoner (evt ringer opp igjen dersom det ikke passer) hvis det er fra venner og familie. Får jeg ikke tatt telefonen fra et ukjent nummer, venter jeg til vedkommende ringer opp.

Helt enig med deg i at man bør svare.

←

Slenger meg på Ciaras svar.

[Gjest gjest1]

Jeg tar telefonen hvis det er noen jeg har lyst til å snakke med. Skjulte nummer svarer jeg ikke på, som regel er det selgere likevel. Hvis jeg ikke rekker telefonen, eller hvis det er noe viktig fra noen jeg ikke hadde lyst til å snakke med kan da bare folk legge igjen beskjed på svareren min.

[Gjest Gjest]

Jeg svarer ikke på anonyme telefoner. Bortsett fra det tar jeg alltid telefonen eller ringer tilbake så fort jeg har tid. Å ikke svare på sms er bare uhøffelig så det gjøre jeg så klart.