Gravid å fått kalde føtter .

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid å ble vel egentlig glad å enig om å beholde. 
Jeg har fått så kalde føtter, jeg vet ikke om jeg vil ha barnet, hva om jeg ikke takler morsrollen eller klarer å elske barnet eller at jeg blir egosentrisk å sur på barnet for at den tar mye tid, hva om jeg ender opp med å angre helt forferdelig😔 jeg er så redd nå å vet ikke hva jeg skal føle, jeg har jo barn fra før å følte momentant glede overfor de å angrer ikke i det heletatt men nå med ny mann så vet jeg ikke hva jeg føler. Er dette hormoner eller er dette ekte følelser? Noen som har erfart noen ala det samme som meg? 

Anonymkode: 41047...27f

[AnonymBruker]

Abort eller adopsjon er en mulighet.

Anonymkode: a3653...10a

[AnonymBruker]

Du er heldig!

Det blir nok veldig bra og fint 😊

Anonymkode: f4aad...bcb

[AnonymBruker]

Nå har jeg bare ett barn, men jeg følte mye på det der da jeg var gravid. Helt sikkert hormoner 😊 

Hvorfor skulle du ikke få til dette igjen når du har barn fra før? 😊

Anonymkode: f0bfe...9fa

[AnonymBruker]

Ta en samtale med Amathea for å få hjelp til å rydde i tankene? Det er gratis. 

Anonymkode: a1c59...428

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå har jeg bare ett barn, men jeg følte mye på det der da jeg var gravid. Helt sikkert hormoner 😊 

Hvorfor skulle du ikke få til dette igjen når du har barn fra før? 😊

Anonymkode: f0bfe...9fa

Fordi jeg er nå blitt 37 år å minste barnet er 11 år, redd jeg er blitt vant til å styre min egen hverdag, herregud skjønner ikke disse følelsene , jeg driver jo ikke med noe annet enn barn i hverdagen uansett, er jo ikke som om jeg driver å realiserer meg selv liksom, min hverdag består jo av barn, men de er jo store å klarer seg jo mye selv. Jeg virkelig elsker barn så jeg forstår ikke dette i det hele tatt😔

Anonymkode: 41047...27f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nå har jeg bare ett barn, men jeg følte mye på det der da jeg var gravid. Helt sikkert hormoner 😊 

Hvorfor skulle du ikke få til dette igjen når du har barn fra før? 😊

Anonymkode: f0bfe...9fa

Det er akkurat det, jeg er ei svært dedikert mor å virkelig elsket spedbarnstiden å småbarnstiden så dette burde jo gå bra. Jeg forstår ikke følelsene mine. 

Anonymkode: 41047...27f

[AnonymBruker]

Jeg tenker umiddelbart at det er helt normalt. Vi hører aller mest om de som er på en rosa sky når de er gravide og elsker barnet i magen allerede fra før det ble skapt. Min baby var planlagt, men jeg var i følelsesspekteret fra superglad til kalde føtter. Ville jeg klare dette? Kom jeg til å være en god mor? Hundre tanker. 

Anonymkode: ce31d...74e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er akkurat det, jeg er ei svært dedikert mor å virkelig elsket spedbarnstiden å småbarnstiden så dette burde jo gå bra. Jeg forstår ikke følelsene mine. 

Anonymkode: 41047...27f

Det er helt vanlig. At du klarte fint å gå fra en barnefri tilværelse og til det første barnet tyder bare på at dette går bra. Det er jo en mye større omveltning. Men det er veldig lov å kjenne på slike følelser, og sikkert litt sunt og 😊

Anonymkode: f0bfe...9fa

[AnonymBruker]

Rart å skrive, men vi har nesten akkurat blitt gravid med nr 2, og det var helt planlagt og veldig ønsket med et søsken.. idag var jeg på tidlig ultralyd, og da jeg så bildet av den lille klumpen så kjente jeg på at jeg nesten angra litt.. 

Svangerskapet sålangt er helt annerledes enn sist og formen er mye dårligere. Og nå føles det nesten umulig.. jeg klarer ikke å se for men hvordan dette skal gå, eller hvordan jeg skal orke. Jeg har også fryktelig dårlig samvittighet for den kommende storebroren som tilbringer hver ettermiddag med en dødssliten mamma.. Det også får meg til å gruble veldig over hele situasjonen. 
 

Ikke helt det samme som deg, men likevel helt merkelige følelser som jeg aldri hadde sett for meg å få.. 

Håper det går over!

Anonymkode: 6287b...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Rart å skrive, men vi har nesten akkurat blitt gravid med nr 2, og det var helt planlagt og veldig ønsket med et søsken.. idag var jeg på tidlig ultralyd, og da jeg så bildet av den lille klumpen så kjente jeg på at jeg nesten angra litt.. 

Svangerskapet sålangt er helt annerledes enn sist og formen er mye dårligere. Og nå føles det nesten umulig.. jeg klarer ikke å se for men hvordan dette skal gå, eller hvordan jeg skal orke. Jeg har også fryktelig dårlig samvittighet for den kommende storebroren som tilbringer hver ettermiddag med en dødssliten mamma.. Det også får meg til å gruble veldig over hele situasjonen. 
 

Ikke helt det samme som deg, men likevel helt merkelige følelser som jeg aldri hadde sett for meg å få.. 

Håper det går over!

Anonymkode: 6287b...4d0

Tenker det er mye likhetstrekk her lell om vi har et annet utgangspunkt . Men når jeg gikk gravid med mitt andre barn så var jeg fryktelig dårlig hele svangerskapet å trodde oppriktig at jeg ikke kom til å føle meg oppegående igjen, jeg trodde jeg ville være sliten for alltid men så kom ungen ut å energien kom tilbake på barsel allerede å den gleden søsknene har i dag er verdet alt. Så ikke bekymre deg for det❤️

Anonymkode: 41047...27f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er helt vanlig. At du klarte fint å gå fra en barnefri tilværelse og til det første barnet tyder bare på at dette går bra. Det er jo en mye større omveltning. Men det er veldig lov å kjenne på slike følelser, og sikkert litt sunt og 😊

Anonymkode: f0bfe...9fa

Takk☺️ bare det å få sagt dette høyt så føler jeg meg lettere til sinns allerede. Av og til så er dette forumet godt også☺️

Anonymkode: 41047...27f

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med første barnet, med termin om få uker. Barnet var både planlagt og sterkt ønsket, men gud så mange ganger jeg har tvilt på meg selv gjennom svangerskapet. Jeg har både angret og ønsket jeg aldri ble gravid, men jeg har kommet frem til at disse tankene har rot i usikkerheten på meg selv og smertene svangerskapet gir, ikke av mangel på kjærlighet ovenfor barnet.

Tror det er mange som har sånne tanker i svangerskapet, uansett om det er første barnet eller nummer 7 i rekken så blir det jo en annen hverdag. I tillegg er man jo hormonell, har kanskje smerter og plager, og det er fort gjort å havne på et negativt tankespor! Jeg luftet det kort for jordmor, ville ikke si så mye da det fort kan oppfattes feil. Men hun sa også at det var helt normalt. Du er ikke alene.

Anonymkode: f4e01...6ff