Hva snakker dere med kolleger om, i lunsjen og andre settinger med small talk?

[AnonymBruker]

Jeg tenker da utenom jobbrelatert small talk. 

Jeg har i det siste tenkt litt over hvordan det er hos oss. Vi er et kontor med 15 medarbeidere fra 28-65 år på et lite sted, alle faste, og vi har ikke vikarer eller ekstrahjelper, så alle kjenner alle veldig godt. Har jeg trodd hvertfall. 

Vi er som oftest 8-12 stk rundt lunsjbordet hver dag, av og til fulltallig. Vi har en løs tone, god humor og generelt godt miljø. Vi snakker om alt mulig som samfunnsaktuelle temaer, sport, div «sladder» og ting som opptar oss. I det siste har jeg lagt merke til at de fleste sier veldig lite om hva som skjer i deres egne liv. Jeg liker å høre om familiene og hva de har gjort i helga osv, og finner det også naturlig å fortelle om ting som skjer i mitt liv, både på godt og vondt. Til en viss grad som når jeg snakker med familie og venner.
I det siste så har jeg lagt merke til at det nesten er bare 3-4 stk av oss som gjør det. Jeg er interessert i mine kollegers ve og vel, og har alltid antatt at det er gjensidig. Jeg spør gjerne direkte hvordan det går med barn/barnebarn osv, men det er sjelden de sier noe uoppfordret. Har nå begynt å (over?)analysere og tenke mue på dette, og er redd jeg snakker for mye om meg selv og mitt liv, og om jeg virker for nysgjerrig på deres liv.

Hva tenker dere om kolleger som forteller om seg selv og sine? Er vi irriterende? Blir vi oppfattet som skrytete?

Anonymkode: 54ae3...fb0

[AnonymBruker]

Liker ikke å snakke om privatliv på jobb. Sier det jeg "må", som hvor gamle barna er og hvor vi skal feire jul kanskje. Noe særlig mer har jeg ikke lyst til å dele. Tenker det får være opp til enhver. Ikke alle som har noe å skryte av heller. 

Om det blir noe mer privat så blir det med nærmeste kolleger på tomannshånd. Ikke i lunsjen med alle som tilskuere.

Anonymkode: f6d78...bf7

[AnonymBruker]

Unngår så godt jeg kan å spise lunsj med kollegaer, spiser heller på pulten med musikk/podcast på ørene

Anonymkode: f5ce6...949

[AnonymBruker]

Jeg kan snakke om privatlivet og følelser med mine nærmeste på jobb. Men aldri i lunsjen, til alt og alle. Jeg kan selvfølgelig snakke om en reise vi har vært på, om det er relevant for samtalen. Eller nøytralt vise til mannens jobb, igjen, om det er relevant, for eksempel hvilke restriksjoner de hadde under korona i den bransjen. 

Hva jeg tenker om de som prater i vei? Innimellom slår det meg at enkelte mangler gangsyn. For når du snakker inngående om hva familien har gjort i helgen sitter det garantert en ensom person der som helst skulle hatt familie. Eller først og fremst at man ikke har så fininnstilte antenner, for det å høre om andres barn (enkeltes favorittema) er virkelig noe av det kjedeligste som finnes om man selv ikke har barn. Og det å snakke om vonde følelser i plenum er også litt småflaut å høre på, slikt tilhører de nære samtalene, der du kjenner de du prater med sin situasjon. 

Anonymkode: 636fa...f50

[AnonymBruker]

Jeg liker prate om deler av privatlivet mitt, men ikke alt. 
Jeg synes det er koselig høre noe oppdatering om kollegers barn og øvrig familie, men det er en grense for hvor mye. 
Men jeg hører mer enn gjerne på hva de har gjort i helgen, ferieturer, kjæledyr, oppussing og lignende. 

Som singel og barnløs, så har jeg i tidligere jobb derimot blitt utsatt for omtrent forhør om dating, og helgas aktiviteter. Dette spesielt av småbarnsmødre som har sagt rett ut at de savner uteliv og at de er misunnelig på meg. Det ble for mye for meg. 
Datinglivet er også noe jeg foretrekker holde for meg selv. Men om datingen går over til forhold eller veldig potensielt forhold kan jeg godt dele at jeg møter noen. 

Anonymkode: 8af35...49d

[AnonymBruker]

Snakker ikke om noe spesielt, har ikke behov for det. Selv er jeg veldig streng på å ikke dele for mye privat, jeg hater sladder. Du har de som sitter å deler alt på jobben, hva de gjorde i helgen etc. Detaljert, skal oppdatere hverandre....for meg er det noe man gjør med venner. Ikke en kollega, et menneske du tilfeldigvis møter pga man jobber på samme sted.

På sommeren går jeg ut å spiser lunsj, benytter meg av uteværet. Blir som regel på egenhånd  Fint avbrekk.

Blir arbeidslivet for personlig blir det slitsomt å forholde seg til.

Anonymkode: eba83...d41

[AnonymBruker]

Alt fra været til personlige ting, jeg er en åpen person og komfortabel med det. Orker ikke å bare snakke dilldall, å få noe ut av pausen med en god samtale gjør dagen bedre. 

Anonymkode: c3aed...08c

[AnonymBruker]

Ønsker meg kollegaer å snakke med....

Anonymkode: 2031d...00c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tenker da utenom jobbrelatert small talk. 

Jeg har i det siste tenkt litt over hvordan det er hos oss. Vi er et kontor med 15 medarbeidere fra 28-65 år på et lite sted, alle faste, og vi har ikke vikarer eller ekstrahjelper, så alle kjenner alle veldig godt. Har jeg trodd hvertfall. 

Vi er som oftest 8-12 stk rundt lunsjbordet hver dag, av og til fulltallig. Vi har en løs tone, god humor og generelt godt miljø. Vi snakker om alt mulig som samfunnsaktuelle temaer, sport, div «sladder» og ting som opptar oss. I det siste har jeg lagt merke til at de fleste sier veldig lite om hva som skjer i deres egne liv. Jeg liker å høre om familiene og hva de har gjort i helga osv, og finner det også naturlig å fortelle om ting som skjer i mitt liv, både på godt og vondt. Til en viss grad som når jeg snakker med familie og venner.
I det siste så har jeg lagt merke til at det nesten er bare 3-4 stk av oss som gjør det. Jeg er interessert i mine kollegers ve og vel, og har alltid antatt at det er gjensidig. Jeg spør gjerne direkte hvordan det går med barn/barnebarn osv, men det er sjelden de sier noe uoppfordret. Har nå begynt å (over?)analysere og tenke mue på dette, og er redd jeg snakker for mye om meg selv og mitt liv, og om jeg virker for nysgjerrig på deres liv.

Hva tenker dere om kolleger som forteller om seg selv og sine? Er vi irriterende? Blir vi oppfattet som skrytete?

Anonymkode: 54ae3...fb0

Tenker du har litt dårlige sosiale antenner og evner, når du legger deg borti privatlivet til andre på måten du gjør. Du bør også ta hint at andre ikke er like interessert i å dele så mye som du ønsker. Utfra det du skriver deler du alt for mye synes jeg, mine barn og barnebarn har jo ikke du noe med. Om jeg sliter på hjemmebane er ikke det noe jeg skal dra med inn i jobben min. Jobb er en avkobling fra det andre i livet mitt.

Se hva du skriver: "Jeg liker", "Jeg er interessert" "Jeg spør gjerne direkte". Ja, du er nok for nysgjerrig, litt for slitsomt for mange av de andre tenker jeg. Dette bør du ta til deg. Du kan også spørre andre om de synes det, dine sosiale behov skal ikke dekkes av jobben.

Det er ikke alt man spør andre om. Folk klarer å dele ting av egen vilje/iniativ.

Anonymkode: eba83...d41

[AnonymBruker]

Jeg deler lite fra livet mitt i lunchen. Kan dele med enkelte kolleger i små kaffepauser når vi er på tomannshånd, men aldri i plenum. Jeg blir sliten av kolleger som spør og graver veldig direkte og holder avstand til dem. Jeg hadde opplevd dine direkte spørsmål som slitsomme. Jeg forstår du mener det godt, men hvorfor ønsker du å pushe kolleger til å dele mer enn de gjør frivillig?

Anonymkode: 15c48...b98

[Maestro]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Snakker ikke om noe spesielt, har ikke behov for det. Selv er jeg veldig streng på å ikke dele for mye privat, jeg hater sladder. Du har de som sitter å deler alt på jobben, hva de gjorde i helgen etc. Detaljert, skal oppdatere hverandre....for meg er det noe man gjør med venner. Ikke en kollega, et menneske du tilfeldigvis møter pga man jobber på samme sted.

På sommeren går jeg ut å spiser lunsj, benytter meg av uteværet. Blir som regel på egenhånd  Fint avbrekk.

Blir arbeidslivet for personlig blir det slitsomt å forholde seg til.

Anonymkode: eba83...d41

Jeg jobber ikke stort nå. Men merker det er veldig anderledes i ulike yrkesgrupper. Jeg har jobba i butikk og matbransjen. Og vi ble mer venninner enn kolleger 😊🧡 Kjempe godt miljø på jobben og alle trivdes godt. Ungt miljø. Men gikk aldri utover selve jobben, men at vi hadde det kjekt sammen, kom innom for en kaffe om vi var på kjøpesenteret den dagen osv. 

Er det sikkert anderledes innen kontorjobb? 🤔 Eller der man har felles lunsj? Har og vært i arbeidstrening i ei kantine, meg og gutta som er kokker. Vi hadde lunsj sammen hver dag, prata om alt mulig. De er på alder med meg. Det var veldig koselig, spise lett lunsj og prate vas og ellers bli kjent 😊

Man tilbringer mange timer og sikkert år sammen med de man jobber med. Hadde syntes det var stusselig og ikke bli godt kjent med de 😳 De 5 min ved kaffemaskinen er mer viktig enn det folk tror. 😊

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Tenker du har litt dårlige sosiale antenner og evner, når du legger deg borti privatlivet til andre på måten du gjør. Du bør også ta hint at andre ikke er like interessert i å dele så mye som du ønsker. Utfra det du skriver deler du alt for mye synes jeg, mine barn og barnebarn har jo ikke du noe med. Om jeg sliter på hjemmebane er ikke det noe jeg skal dra med inn i jobben min. Jobb er en avkobling fra det andre i livet mitt.

Se hva du skriver: "Jeg liker", "Jeg er interessert" "Jeg spør gjerne direkte". Ja, du er nok for nysgjerrig, litt for slitsomt for mange av de andre tenker jeg. Dette bør du ta til deg. Du kan også spørre andre om de synes det, dine sosiale behov skal ikke dekkes av jobben.

Det er ikke alt man spør andre om. Folk klarer å dele ting av egen vilje/iniativ.

Anonymkode: eba83...d41

Man oppfatter jo etterhvert hvem som liker å snakke om hva. 

Jeg tilpasser min small talk etter hvem jeg snakker med, og tenker at de sikkert gjør det samme med meg. 

Noen er glad i snakke om barna sine, deres fritidsaktiviteter o.l., da kan jeg gjerne gjøre det samme. 

Vi er mange mannfolk på jobb her, så det er jo også styrende for innholdet i pausepraten. 

[Gjest takinova]

Maestro skrev (3 minutter siden):

Jeg jobber ikke stort nå. Men merker det er veldig anderledes i ulike yrkesgrupper. Jeg har jobba i butikk og matbransjen. Og vi ble mer venninner enn kolleger 😊🧡 Kjempe godt miljø på jobben og alle trivdes godt. Ungt miljø. Men gikk aldri utover selve jobben, men at vi hadde det kjekt sammen, kom innom for en kaffe om vi var på kjøpesenteret den dagen osv. 

Er det sikkert anderledes innen kontorjobb? 🤔 Eller der man har felles lunsj? Har og vært i arbeidstrening i ei kantine, meg og gutta som er kokker. Vi hadde lunsj sammen hver dag, prata om alt mulig. De er på alder med meg. Det var veldig koselig, spise lett lunsj og prate vas og ellers bli kjent 😊

Man tilbringer mange timer og sikkert år sammen med de man jobber med. Hadde syntes det var stusselig og ikke bli godt kjent med de 😳 De 5 min ved kaffemaskinen er mer viktig enn det folk tror. 😊

På min jobb er det rikelig med pauser, både 9-kaffe og 14-kaffe i tillegg til lunsj og andre småpauser. Det hender derfor at jeg også tar turen ut i lunsjen, avtaler med fruen at vi møtes og spiser da, møter andre bekjente, eller rett og slett spiser alene. 

[AnonymBruker]

Hos oss snakker vi om det meste tror jeg. Og det er fryktelig mye latter, fjas og morsomme historier. Lunsj er rett og slett skikkelig gøy. Selv for meg som ikke er den som sier mest 😅

Anonymkode: 52f36...253

[AnonymBruker]

Vi har det som hos dere, snakker om nyheter, film, podcasts og jobb. Vi er en veldig sosial gjeng.

Veldig sjelden vi snakker i plenum om familie, kun med de nærmeste. Hender at en og annen nevner at det var fint på fjellet i helga eller at de har sett en film med familien som de anbefaler videre.  Men veldig sjelden vi hører noe mer om unger og ektefeller.  Jeg sier aldri noe om det. Har folk jeg drikker kaffe med hver dag og det eneste jeg vet om privatlivet deres er at de har giftering.  Likvel er vi gode venner, drar på lønningspils og jobbreiser sammen.

Anonymkode: 9da75...551

[Maestro]

takinova skrev (5 minutter siden):

På min jobb er det rikelig med pauser, både 9-kaffe og 14-kaffe i tillegg til lunsj og andre småpauser. Det hender derfor at jeg også tar turen ut i lunsjen, avtaler med fruen at vi møtes og spiser da, møter andre bekjente, eller rett og slett spiser alene. 

Hvor finner man slike jobber? Er absolutt ikke vandt med pause fra mine yrkesår 😂

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Maestro said:

Hvor finner man slike jobber? Er absolutt ikke vandt med pause fra mine yrkesår 😂

Nå er det ikke meg du siterer, men vi har det også sånn. IT-selskap. 

Anonymkode: 52f36...253

[Maestro]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nå er det ikke meg du siterer, men vi har det også sånn. IT-selskap. 

Anonymkode: 52f36...253

Heldige folk. Vi fikk pause om det var rolig dag. Helger, jul, før konfirmasjonstid og 17 Mai, høst og vinter ferier osv, var pause desverre ofte uaktuelt da det kokte med folk. Men gøy med trøkk da, for all del 😂 Heller det enn en gjest som skal ha sort kaffe en gang i halvtimen 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tenker da utenom jobbrelatert small talk. 

Jeg har i det siste tenkt litt over hvordan det er hos oss. Vi er et kontor med 15 medarbeidere fra 28-65 år på et lite sted, alle faste, og vi har ikke vikarer eller ekstrahjelper, så alle kjenner alle veldig godt. Har jeg trodd hvertfall. 

Vi er som oftest 8-12 stk rundt lunsjbordet hver dag, av og til fulltallig. Vi har en løs tone, god humor og generelt godt miljø. Vi snakker om alt mulig som samfunnsaktuelle temaer, sport, div «sladder» og ting som opptar oss. I det siste har jeg lagt merke til at de fleste sier veldig lite om hva som skjer i deres egne liv. Jeg liker å høre om familiene og hva de har gjort i helga osv, og finner det også naturlig å fortelle om ting som skjer i mitt liv, både på godt og vondt. Til en viss grad som når jeg snakker med familie og venner.
I det siste så har jeg lagt merke til at det nesten er bare 3-4 stk av oss som gjør det. Jeg er interessert i mine kollegers ve og vel, og har alltid antatt at det er gjensidig. Jeg spør gjerne direkte hvordan det går med barn/barnebarn osv, men det er sjelden de sier noe uoppfordret. Har nå begynt å (over?)analysere og tenke mue på dette, og er redd jeg snakker for mye om meg selv og mitt liv, og om jeg virker for nysgjerrig på deres liv.

Hva tenker dere om kolleger som forteller om seg selv og sine? Er vi irriterende? Blir vi oppfattet som skrytete?

Anonymkode: 54ae3...fb0

Noen snakker mer om egne liv enn andre så blir det litt oppfølgingsspørsmål rundt det de fortalte om for en stund siden. 

Anonymkode: 20e16...d7f

[AnonymBruker]

Maestro skrev (1 time siden):

Hvor finner man slike jobber? Er absolutt ikke vandt med pause fra mine yrkesår 😂

Hadde det slik da jeg jobbet administrativt på et sykehus.

Var gørr kjedelig. Jeg liker lunsj og en kort kaffefpause, men ellers vil jeg bruke tiden på jobb til å være produktiv. Og fortsatte man å arbeide fikk man skrå blikk. For man kunne jo ikke gi noen inntrykk av at ting kunne effektiviseres. 

Anonymkode: 636fa...f50