Hvordan få et bedre forhold til tenåringen sin?

[AnonymBruker]

Føler jeg mister helt kontakten, men ingenting jeg foreslår er interesant. Nå vil den ikke spise middag med oss lenger engang. Tar maten med seg og går på rommet. Sier at det ikke er greit, men det blir glatt overhørte slik som alt annet jeg sier.

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 97911...88d

[AnonymBruker]

Alder? 

Anonymkode: 5641f...3b2

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av tenåra selv, og tror nok alle har hatt en slik fase. Jeg hadde den da jeg var 13-14, heldigvis har det gått over, og det tror jeg det gjør i deres situasjon også.

Anonymkode: f4bdc...cbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er i slutten av tenåra selv, og tror nok alle har hatt en slik fase. Jeg hadde den da jeg var 13-14, heldigvis har det gått over, og det tror jeg det gjør i deres situasjon også.

Anonymkode: f4bdc...cbe

Takk, det var iallefall en trøst om ikke annet 

Ts

Anonymkode: 97911...88d

[MashMish]

Som en tenåring (15) så tror jeg det bare er sånn. Det er jo veldig mange hormoner og sånn, og jeg merker selv at jeg har behov for å isolere meg selv litt av og til. Men du kunne jo forsikra deg om at det ikke er noe alvorlig i veien, bare sånn i tilfellse, og uten å være for masete.

[AnonymBruker]

Jeg mener at som forelder kan man forvente og kreve en viss form for familietid. De må tilbringe en kveld i uka (eller noe annet dere kommer fram til) med familien, men de kan velge hva dere gjør sammen (brettspill, filmkveld, bake sammen, diskutere et spennende tema, joggetur osv). Jeg ville ikke akseptert middag på rommet. At man er ungdom og går gjennom en vanskelig tid betyr ikke at man kan oppføre seg slik overfor familien sin. 

Anonymkode: 8a163...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mener at som forelder kan man forvente og kreve en viss form for familietid. De må tilbringe en kveld i uka (eller noe annet dere kommer fram til) med familien, men de kan velge hva dere gjør sammen (brettspill, filmkveld, bake sammen, diskutere et spennende tema, joggetur osv). Jeg ville ikke akseptert middag på rommet. At man er ungdom og går gjennom en vanskelig tid betyr ikke at man kan oppføre seg slik overfor familien sin. 

Anonymkode: 8a163...7f3

Kan du fortelle meg hvordan du skal kreve det?

Jeg er helt enig med deg, men det er ikke tenåringen min.. 

Ts 

Anonymkode: 97911...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mener at som forelder kan man forvente og kreve en viss form for familietid. De må tilbringe en kveld i uka (eller noe annet dere kommer fram til) med familien, men de kan velge hva dere gjør sammen (brettspill, filmkveld, bake sammen, diskutere et spennende tema, joggetur osv). Jeg ville ikke akseptert middag på rommet. At man er ungdom og går gjennom en vanskelig tid betyr ikke at man kan oppføre seg slik overfor familien sin. 

Anonymkode: 8a163...7f3

Signerer denne!

Man kan gjerne oppholde seg på rommet sitt, men man må kunne komme ned og spise maten ved spisebordet.

Min søster har hatt tre barn, yngste er 15.

Tror aldri barna der har tatt med seg middagen på rommet. De er tennåringer på mange vis, men de er også med foreldrene sine,og snakker med foreldrene sine i ulike diskusjoner om ulike temaer. Det er ikke bare ett "grynt" hver dag.

Jeg tror kanskje at alt dette snakket om tennåringer, hvordan de er, hvordan det er å være tennåring, gjør at tennåringene oppfatter og fanger opp " hvordan de skal være når de er tennåringer". Og de oppfører seg deretter.

Legger man Montgomery sitt tennåringssyn til grunn, virker det nesten ut som at det er helt normalt å ikke ha en full og hel setning hver dag med tennåringen sin,og det gjelder fra 13-18 år....

Anonymkode: 32434...6d8

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Føler jeg mister helt kontakten, men ingenting jeg foreslår er interesant. Nå vil den ikke spise middag med oss lenger engang. Tar maten med seg og går på rommet. Sier at det ikke er greit, men det blir glatt overhørte slik som alt annet jeg sier.

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 97911...88d

Hva slags ting foreslår du å gjøre sammen da? Alder er litt vesentlig her, stor forskjell på 13 og 18. 

Anonymkode: d0f95...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kan du fortelle meg hvordan du skal kreve det?

Jeg er helt enig med deg, men det er ikke tenåringen min.. 

Ts 

Anonymkode: 97911...88d

Haha, godt poeng! Sånne tips funker for foreldre med sterk autoritet og barn med en viss føyelighet. Noen barn føyer seg rett og slett ikke etter «du skal spise middag med oss fordi jeg forlanger det».

Anonymkode: 19956...41d

[AnonymBruker]

Ts - en ting hjelper: tid.

Er nettopp gradvis kommet ut av noen slitsomme år med tenåringen selv. På det verste var jeg redd for å miste kontakt for alltid. Heldigvis hadde jeg erfarne venner som trøstet meg med at det går over… Jeg klarte ikke helt tro det på det verste, men de hadde rett. 

Jeg hadde en vanskelig fase selv også, verste fra ca 14 - 16. Her var tenåringen «verst» 14-17. 

Jeg tror dette slår så ulikt ut. Vi har jo ulikt gemytt, og opplever ulike ting i tenåra. Jeg tror det eneste man får gjort er å være tilstede, vise og si at de alltid er elsket og velkommen i fellesskapet. De kommer tilbake.

Jeg fikk råd fra to ulike familierådgivere om å velge mine kamper. Vær mer fleksibel, ikke hold så strengt på alle regler, ta et skritt tilbake. Akkurat det med spising på rommet var en kamp jeg valgte å la ligge. Trenger ikke krangle om ALT…

Anonymkode: 19956...41d

[AnonymBruker]

Middagen spises samlet?

Som en start.

Når noenni huset lager middag bør minimum være å spise samlet. 

Anonymkode: 40d6c...0d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hva slags ting foreslår du å gjøre sammen da? Alder er litt vesentlig her, stor forskjell på 13 og 18. 

Anonymkode: d0f95...20a

14 år. Har foreslått det meste opplever jeg. Film, serier, spill, tur, matlaging, baking, kino, badeland, museer, teater, kjøretur, kjøpesenter, kafé, resturante, male, kveldsmat med pannekaker og is, lakking av negler, ordne hår, feriereiser (litt desperat når en aldri får tid sammen) 

Har ikke foreslått alt dette på en gang, men dette er noen av tingene jeg har foreslått iløpet av siste halve året. Fått avslag på alt. Det er eldre søsken som bor hjemme også, de ønsker også å være med henne, men blir avvist. Kun venner som gjelder.

Ts 

 

Anonymkode: 97911...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Middagen spises samlet?

Som en start.

Når noenni huset lager middag bør minimum være å spise samlet. 

Anonymkode: 40d6c...0d3

Enig, men vet ikke hvordan gjennomføre. 

Ts 

Anonymkode: 97911...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ts - en ting hjelper: tid.

Er nettopp gradvis kommet ut av noen slitsomme år med tenåringen selv. På det verste var jeg redd for å miste kontakt for alltid. Heldigvis hadde jeg erfarne venner som trøstet meg med at det går over… Jeg klarte ikke helt tro det på det verste, men de hadde rett. 

Jeg hadde en vanskelig fase selv også, verste fra ca 14 - 16. Her var tenåringen «verst» 14-17. 

Jeg tror dette slår så ulikt ut. Vi har jo ulikt gemytt, og opplever ulike ting i tenåra. Jeg tror det eneste man får gjort er å være tilstede, vise og si at de alltid er elsket og velkommen i fellesskapet. De kommer tilbake.

Jeg fikk råd fra to ulike familierådgivere om å velge mine kamper. Vær mer fleksibel, ikke hold så strengt på alle regler, ta et skritt tilbake. Akkurat det med spising på rommet var en kamp jeg valgte å la ligge. Trenger ikke krangle om ALT…

Anonymkode: 19956...41d

Takk for at du dele erfaringene dine. Synes det er vanskelig, jeg føler meg som en mislykket foreldre. 

Hvor kom du i kontakt med familierådgiver? 

Ts

Anonymkode: 97911...88d

[AnonymBruker]

Du må faktisk være myndig overfor middagssituasjonen. Middag spises ved bordet, ikke still krav til samtale underveis men krev tilstedeværelse så kommer det nok etter hvert.

Anonymkode: eb04d...09f

[AnonymBruker]

TS, vi har samme utfordringer. Her spiser heller ikke tenåringen med oss. Hun takler ikke spiselyder, og blir aggressiv ved matbordet, og etter at lillebror har begynt å grue seg til middag, og begynt å gråte ved middagsbordet flere ganger pga at storesøster skuler stygt på ham, og vi har prøvd med radio på og alt mulig for å avlede oppmerksomheten hennes, har vi også kapitulert. Det er viktig at lillebror får hyggelige måltider, og får lov til å bli sett litt.

Hun er generelt avvisende mot alle, vil bare være alene på rommet sitt.

Jeg lurer også på om vi noen gang kommer til å bli venner, og om hun noen gang vil prate med meg, slik hun gjorde da hun var yngre.

Hun er 13 nå, strever med mye rart (har Aspergers), men jeg håper virkelig at ting blir bedre om noen år, for dette er stritt.

Anonymkode: f4896...5f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

TS, vi har samme utfordringer. Her spiser heller ikke tenåringen med oss. Hun takler ikke spiselyder, og blir aggressiv ved matbordet, og etter at lillebror har begynt å grue seg til middag, og begynt å gråte ved middagsbordet flere ganger pga at storesøster skuler stygt på ham, og vi har prøvd med radio på og alt mulig for å avlede oppmerksomheten hennes, har vi også kapitulert. Det er viktig at lillebror får hyggelige måltider, og får lov til å bli sett litt.

Hun er generelt avvisende mot alle, vil bare være alene på rommet sitt.

Jeg lurer også på om vi noen gang kommer til å bli venner, og om hun noen gang vil prate med meg, slik hun gjorde da hun var yngre.

Hun er 13 nå, strever med mye rart (har Aspergers), men jeg håper virkelig at ting blir bedre om noen år, for dette er stritt.

Anonymkode: f4896...5f3

Huff, ja vanskelig når det er søsken også å ta vare på. Denne tenåringen er minst i familien, men storesøsken er frustrerte og ofte såret av avvisninger. Og når det skjer kommenterer de oppførselen noe som gjør at alt eskalerer. Så ikke lett nei.

Tingen her er at venner er veldig viktig, så er nesten ikke hjemme. Har prøvd å ha middag på kvelden for at vi skal kunne være litt i samme rom, men det er da maten bare hentes med inn på rommet. Til alt jeg sier får jeg svaret "bryr meg ikke" "gå ut". Og i det siste er tenåringen kun hjemme å sover og knapt det. 

Men det eneste jeg ønsker meg nå er bedre relasjon, synes det er så vanskelig det at vi ikke har kontakt.. 

Ts 

Anonymkode: 97911...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Føler jeg mister helt kontakten, men ingenting jeg foreslår er interesant. Nå vil den ikke spise middag med oss lenger engang. Tar maten med seg og går på rommet. Sier at det ikke er greit, men det blir glatt overhørte slik som alt annet jeg sier.

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 97911...88d

Hormoner hos tenåring her og. Men maten SKAL spises sammen oppe. ALDRI tlf på kjøkkenet/matbordet. Alltid vært tydelig på det. Og aldri vært et problem. Bruker litt tid før h*n kommer opp. Så gir beskjed en stund før mat så går det fint. Forventer at vi spiser sammen og det har vi alltid gjort. Kanskje verre for de som ikke er vant til det? Vi går turer og gjør ting sammen. Men vi møter tenåringene litt der at vi vet de hater å gå i nærområdet da de kan treffe andre fra klassen som er "krise" (en viss tid i tenårene før det går deg til igjen) og velger og kjøre en kort tur unna og går sammen da. Må velge våre kamper. Men familietiden rundt matbordet er viktig så de ikke forsvinner helt vekk. Ofte liker tenåringene seg på rommet i fred og ro. Kanskje litt for mye til tider. Så da er det greit å ses med matbordet. Men også "lokke" litt opp av og til. Feks at h*n kan ta en skjermpause og komme opp litt så mer skjerm etterpå feks. Har og blitt veldig glad i å cruise på bilturer og der blir det mange gode samtaler. Noen dager er pyton men tålmodig så går det over. Men koker hormonene over så trekker jeg meg unna litt så de får tenkt seg om og komt nedpå igjen og da kommer de og klemmer og sier unnskyld. Jeg merker når det er hormonene. Det er ikke lett. Og kjefter du tilbake da blir det bare verre. Noen ganger trenger de bare å puste litt og tenke seg om. Tålmodig tålmodig tålmodig er vel det viktigste for oss voksne selv om det ikke alltid er så lett i kampens hete. Da går det fortere over hos de istedenfor å eskalere alt 10 ganger verre. 

 

Anonymkode: c21f6...27e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Huff, ja vanskelig når det er søsken også å ta vare på. Denne tenåringen er minst i familien, men storesøsken er frustrerte og ofte såret av avvisninger. Og når det skjer kommenterer de oppførselen noe som gjør at alt eskalerer. Så ikke lett nei.

Tingen her er at venner er veldig viktig, så er nesten ikke hjemme. Har prøvd å ha middag på kvelden for at vi skal kunne være litt i samme rom, men det er da maten bare hentes med inn på rommet. Til alt jeg sier får jeg svaret "bryr meg ikke" "gå ut". Og i det siste er tenåringen kun hjemme å sover og knapt det. 

Men det eneste jeg ønsker meg nå er bedre relasjon, synes det er så vanskelig det at vi ikke har kontakt.. 

Ts 

Anonymkode: 97911...88d

Kan jo snakke med fvk eller familiehjelpen? Om du føler det er håpløst?

Anonymkode: c21f6...27e