Oppgitt og sta!

[OppNed]

Heia godtfolk:-)

Gøy å være tidlig ute her inne. Trenger vinklinger og erfaring!!!

Fra kvinner eller menn. Spiller ingen rolle, bare dere er mennesker som er i samme stadium av livet. Jeg er 34, har to små (hovedomsorg), en sinnsyk jobb når det kommer til tempo, har tatt på meg altfor mange verv, altfor mye ansvar, og har viklet meg inn i et reisemønster som tar ALTFOR mye krefter og tid. Men jeg vil ikke si nei til noe av dette. Jeg vil mestre alt. Jeg digger kontroll over tilværelsen min, og jeg digger hengivenheten fra barna mine. I tillegg digger jeg kontroll over egen kropp og setter inn bisarre ambisjoner på det å fremstå som så prikkfri som mulig. Men jeg begynner å kjenne på begrensningene mine. Dette er slitsomt!

Et kilo over blir et nederlag. Ikveld streiket printeren når jeg hadde ansvaret for å skrive referat til et møte jeg skulle i. Kom 5 min for sent fordi veslejenta ville gi 10 eskimonuss istedet for de vanlige tre. Printerproblemet ble et nederlag dette også, for jeg vet da for fanker'n ikke hvordan jeg skal re-installere skriveprogrammet som jeg ved en crazy glipp greide å slette for noen uker siden:-(

Leggetid er et ikke-tema for min egen del. Kjører oppdragelsesracet prikkfritt (ifølge mine verdier), men når det kommer til meg selv så snakker vi gyro på topp-speed med påfølgende over-speed i hoderegionen.

Fortell meg hvordan dere takler slikt. Har noen av dere gått på nesa i forhold til deres egne ambisjoner? Mine ambisjoner går ikke på lønn og prestisje. De går på det å svare opp til egne forventninger, som forøvrig er rimelig høye. Balansen mellom det å være en røff jente som reiser både hit og dit i klær som koster aaaltfor mye, tøff i trynet, nysgjerrig i sinn og full av unevnelig flyskrekk og det å være engasjert mamma som digger ned i nye tegninger, problematikk rundt det å bruke parkdress eller ei, nougatti eller ikke, rå eller kokt gulrot...Visa-regninger som man kan riste på hodet av. Må klippe dette istykker snart.

Jeg begynner å bli sliten. Eller kanskje heller litt stressa. Og litt oppgitt over meg selv. Fordi jeg ikke greier å si nei, og fordi jeg innerst inne ikke ønsker å si nei. Jeg vil opp og frem, samtidig som jeg vil ned og tilbake.

Av og til vil jeg så til de grader tilbake at jeg skulle ønske mamma tok alle beslutninger for meg, slik som det engang var...

Blah, snakker om å legge seg flat. Sta som faen, og samtidig sårbar som bare det.

Jeg vil egentlig bare høre hvordan dere andre takler den hektiske hverdagen, for jeg VET jeg ikke er alene om dette. Dette er vanlig. Dette er hva vi jenter har hylt og kranglet for å oppnå. Og jeg lurer på hva som er riktig og galt.

De som ikke skjønner bæret av dette vaset behøver IKKE svare. De som greier å tyde noe av tåkepratet mitt oppfordres:-)

Samtidig så vet jeg at en god natts søvn vil gjøre sitt til at alt ser mye lysere ut i morgen. Kanskje dette tvilling-tegnet har noe for seg; hit og dit og frem og tilbake...

Vil svært gjerne høre fra dere.

Tamt smil fra

12

[Bria]

Hei Maiken

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Døgnet har ikke nok timer, og du peser avgårde fra den ene forpliktelsen til den andre.

Klart du ikke vil si fra deg noe av alt du har påtatt deg, men plutselig kan du likevel ha fått nok. Det at du er begynt å tenke over det allerede kan jo være et tegn på at du kan ha for mye å rekke over.

Jeg kom til dette punktet og kuttet ut noe av alt jeg holdt på med, og verden besto den, og består fremdeles

Tror det er en "jentesak" at vi MÅ bevise hvor flink vi er, og resultatet kan bli at vi blir helt utbrent.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne klare å holde på med alle mulige forpliktelser, og jeg bestemte at det var godt nok for MEG, så fikk andre tenke det de ville.

Reaksjonene jeg fikk var bare positive for folk syntes det var på tide at jeg roet meg ned.

Jeg er ikke lengre opptatt av å måtte vise alt jeg kan klare, for jeg er fornøyd med det jeg gjør i hverdagen i MITT tempo, (nesten) uten enormt stress.

Stresset jeg har er kun i jobbsammenheng, og det holder. I fritiden rekker jeg over det jeg rekker over, hverken mer eller mindre.

God måte å begynne å få bedre tid på er å lære å si nei av og til. Og vite at folk forstår det som oftest.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper du klarer å roe ned til et nivå som passer DEG.12

[Fakse]

*

Endret 30. april 2008 av Fakse

[Kristian (71)]

Vel Maiken nå er jeg ikke jente og ikke har jeg barn så på de områdene kan jeg ikke følge deg.

Derimot kjenner jeg meg godt igjen i forhold til jobbsituasjonen. Etter ferdig utdannelse fikk jeg liksom ikke nok, og ville stadig ha nye og spennede oppgaver selv om jeg egentlig hadde mer enn nok av dem fra før.

Er man ivrig og står på så får man også automatisk flere oppdrag fra arbeidsgiver og jeg er typen som anså det som et nederlag å si nei om noen ba meg om å utføre en oppgave. At jeg var singel og hadde god tid bidro også til at jeg kunne sitte utover de sene kveldstimer uten at det gikk utover andre enn meg selv. Sjefen fikk en vane med å gi alle ekstra oppgaver til meg, fordi han viste de ble gjort til avtalt tid, mens arbeidskollegaer ba om hjelp til sine oppgaver med henvisning til sin familiesituasjon og tidsnød.

Selvfølgelig sa jeg ja, ville jo ikke skuffe noen jeg. Det var jobb, jobb, jobb hele døgnet og sjelden tid til sosial omgang med familie og venner. Heldigvis har jeg gode venner som til slutt sa i fra. De så jeg var sliten og inviterte til aktviviteter i øst og vest som skulle få meg til å jobbe mindre. Det hjalp.

Da overskuddet kom tilbake innså jeg også at jeg løste alle oppgaver mye raskere enn jeg hadde gjort en periode, og jeg fikk også tid til å gjøre andre ting utenom jobben. Jeg konkluderte derfor med at ting ikke kunne fortsette som det hadde vært og tok det opp på jobben. Var livredd for eventuell negativ reaksjoner, men de uteble. Alle hadde jo sett hvilken innsats jeg hadde lagt ned. Så nå jobber jeg mye men ikke i nærheten av hva jeg gjorde før, har lært meg at ikke alle ting haster og å si nei til de mindre viktige oppgavene.

Så det at du nå tenker over situasjonen din Maiken er et tegn på at du er i ferd med å nå en grense, og det er en grense man skal være veldig forsiktig med å trå over. Det kan ta uhorvelig lang tid å komme seg over en kraftig knekk som "utbrenthet".

Dessuten høres det da ut på meg som du har kommet veldig langt her i livet Maiken

Må du ha alt det andre i tillegg?

_________________

Kristian (71)1212[ Dette Innlegg er endret av: Kristian (71) den 2002-02-22 11:40 ]

[OppNed]

Tusen takk for fine svar.

Av og til så kan det gjøre godt å bare høre om andres tilsvarende opplevelser rundt dette.Nå er jo dette med utbrenthet heldigvis et tema som har blitt fokusert på. og ikke uten grunn.

Litt av dilemmaet er vel at jeg, og andre, føler at vi har så stor kapasitet, så mye å bidra med at spørsmålet om hvorvidt vi burde sagt nei først melder seg etterpå. Der og da blir jeg smigret av tilliten, når *hehe* en av årsakene til at du får dette vervet eller oppgaven kanskje er at andre kvier seg...

Deretter kommer ansvarsfølelsen inn. Vi har vel alle sett eksempler på mennesker som ikke ivaretar oppgavene sine ordentlig. For min del så mener jeg at når man først har sagt ja til noe, så må dette gjennomføres med stil. Deretter begynner samvittigheten å gnage når du ikke får tid til dette, og så er stressfølelsen et faktum.

Når det gjelder diverse styreverv, så er det vanskelig å slippe unna i etterkant. Som oftest blir man valgt for en to-årsperiode, som man er forpliktet å gjennomføre.

Æsj, det verste dillemmaet er vel at ALT skal foregå de samme åra. Jeg er av den oppfatningen at akkurat disse årene er viktige i forhold til jobben. Nå sitter jeg tillegg i en jobb som er rimelig konjunkturstyrt, og derfor usikker. Ved å bli lagt merke til nå, så håper jeg å sikre min egen posisjon den dagen alt eventuelt blir snudd på hodet i bransjen. Samtidig så ser jeg alle disse yngre menneskene komme på banen i heidundrende fart; single og barnløse kan de dundre ivei, som Kristian sier. Jeg har lagt en personlig prestisje i dette, og er nok inni en veldig negativ spiral.

Har noen av dere opplevd å bli forbigått fordi dere slakket av på egne og andres krav? Jeg mener, har dere KUN positive opplevelser rundt det å dempe forventningene? Det er jo dette jeg er litt redd for da. Å forbli på dette samme stadiumet i årevis fremover. Ved å slakke ned for mye, så frykter jeg at jeg aldri mer vil få tilliten tilbake fra de over som tross alt sitter med karakterboka...På samme tid så føler jeg nå at jeg bare veiver med armene og stanger hodet i veggen, for ingenting tyder på en snarlig endring i jobben.

Det er så ille akkurat nå at jeg ikke engang greier å konsentrere meg nok til å tenke alternativt. Kanskje er det å bytte jobb løsningen. Finnes det instanser som kan hjelpe med dette? Er f.eks Manpower en seriøs instans for slikt, eller konsentrerer de seg i første omgang om arbeidsløse som de kan sende hit og dit i vikarjobber???

Jeg leste et eller annet sted at arbeidskraft i 40+åra igjen har blitt mer attraktiv. Har noen litt kjøtt på bena i forhold til dette?

Jeg høres vel desperat ut. Er ikke det, altså, men frustrert. Temmelig frustrert. Har mest lyst å ta med PC'en til varme strøk, sette meg på veranda'n og skrive sinte leserinnlegg som jeg får betalt for

Mens jeg nyter en deilig, spansk rødvin mmm

12

[Netti]

Kjære Maiken!

Jeg er ikke lenger i samme situasjon som deg..., men har vært. Verv, jobb og barn som egentlig tok mer tid og krefter enn jeg hadde.

I ettertid ser jeg at jeg nok prioriterte jobben for høyt, gjerne litt på bekostning av ungene mine.

Mitt råd;

1. Finn ut hva du vil prioritere i denne perioden av ditt liv.

2. Barna kan du ikke utsette.

3. Noe må nedprioriteres, kan du redusere ditt engasjement (si fra deg oppgaver) i noen av de frivillige vervene du sitter i?

4. Vurder om du har mulighet for å skifte til en mindre stressende jobb eller en mer trygg jobb, slik at du ikke hele tiden trenger bevise at du er best.

Jeg angrer på EN ting, at jeg brukte for liten tid sammen med barna mine, det kan jeg aldri få tatt igjen.

Håper du finner en måte å rydde livet ditt.

_________________

-lig

Netti *sss*1212[ Dette Innlegg er endret av: Netti den 2002-02-23 18:31 ]

[OppNed]

Hei Netti

Jo, det er vel på tide med en prioriteringsliste. Men jeg kan ikke velge bort de vervene jeg har fått. De er forholdsvis "tunge", og jeg har liten tro på at jeg vil få forståelse for å trekke meg ut nå. Jeg får heller bite sammen tennene i to år til, og så se dette an. Dette går vel litt på "state-of-mind" også.

Enkelte dager er mer horrible enn andre. Jeg er takknemlig for at barna har både far og besteforeldre å støtte seg mot. Mennesker som bryr seg. Det blir mye frem og tilbake, men jeg har tross alt en god følelse av at de har det bra, og at de så uansett føler at tilværelsen er stabil. Stressfølelsen kicker inn på det verste når jeg hele tiden jobber for å skåne dem for min egen stressfølelse, hvis du skjønner...

Skal begynne å si nei nå. Ikke flere tillitsverv! Får heller lese økonomirapporter på senga istedetfor å bruke halve ettermiddagen på dem. Får heller smyge inn referatskriving og referatlesning på jobb (mellom øktene) hvor printerne virker:-)

Jeg er fremdeles veldig interressert i å høre om noen har hatt negative opplevelser rundt dette med å nedprioritere ambisjonene deres...

Det føles så politisk korrekt for meg å si at jeg bør prioritere barna akkurat nå. Jeg prøver, ikke desto mindre, å sikre fremtiden deres og min egen. Jeg er glad i utfordringer. Et helsikes dillemma dette.

Hm, er det dette som er likestilling? I så fall kan man undres om den eneste måten å få full likestilling på er å tvinge bort alt som heter samvittighetskvaler...

Klem Maiken

[Rita]

Hei Maiken.

Jepp. Jeg vet hva du snakker om, jeg kjenner igjen frustrasjonene og jeg vet konsekvensen av å IKKE ta til etterretning de signaler kroppen etterhvert ga meg.

Bakgrunnen er en jobb med et sterkt engasjement, høy grad av krav både til faglig dyktighet og kapasitet, både mentalt og fysisk. Etterhvert hovedomsorgen for to relativt små barn. Bakgrunnen er også en sterk grad av hang til kontroll.

Vel. Et utgangspunkt hvor alt skal være perfekt. Barna skal følges opp, hjemmet skal holdes i shape, jobben skal følges opp, min egen kropp skal vedlikeholdes, mitt sosiale engasjement skal innfris, vennskap skal vedlikeholdes, kjæresteforhold skal tilpasses, verv skal følges opp. Puhhh!!

Strikken strekkes - langt, langt og lengere enn langt. For min del, strikket røyk og det smalt i Blokksberg. Depresjon og angst var det som etterhvert ble min hverdag. Jeg, som var tøffere enn toget, som så på enhver utfordring som snaks, som hadde alle de rette ambisjoner.

Jeg lover deg, det var en rimelig nedtur og fallet var langt. I alle fall i eget hode. (Det er mye i eget hode ting skjer) Det ER utrolig belastende å miste kontrollen.

På forhånd ga kroppen klare signaler på at jeg ble uttappet for energi. Jeg ble hissig, nedstemt, trakk meg unna, gruet meg for den minste utfordring, drakk vin, og vaket fullstendig på overflaten. Alt jeg følte var forakt og redsel for fremtiden. Jeg var drit sliten, rett og slett.

Sykemelding var den eneste løsningen. Den ble etterhvert meget langvarig. Tiden måtte etterhvert brukes til å innstille hodet annerledes. Jeg var min egen strenge dommer og brukte lang tid på egenforakt. Skam var også en følelse som jeg ble meget godt kjent med. En skam fordi jeg ikke klarte å oppfylle det som krevdes av meg.

Jeg måtte rett og slett ha profesjonell hjelp. Etterhvert klarte jeg å se ting litt annerledes. Jeg klarte å akseptere at jeg ikke er et supermenneske. Jeg klarte å akseptere at jeg selv stilte altfor store forventninger. Jeg klarte til og med å godta meg selv som litt tilbakelent og av og til litt lat.

Vel, det er fremdeles et stykke å gå. Jeg er på vei fremover og har rett og slett måttet slakke strikken. Selvoppholdelsesdriften er sterk. Den styrken er jeg glad jeg besitter.

Når det gjelder jobben, så er det klart at det har gjort noe med min status blant både ledere og kolleger. Jeg er ikke lenger et supermenneske og kan ikke regnes med når det virkelig gjelder. Dessverre. Men jeg må bare forholde meg til nåsituasjonen. Jeg er ikke bedre, akkurat NÅ.

Jeg har måtte velge annerledes og har valgt en litt annen jobb for en periode. Alle er klar over hvorfor og det er greit nok. Jeg vet at dersom jeg ønsker å være der jeg var, må jeg kjempe og bevise at jeg igjen duger. Det er kun meg selv det kommer an på. Det er ikke sikkert jeg orker. Jeg får ta ting på sikt.

Det er ikke snakk om valgbare prioriteringer i ett og alt. Jeg prioriterer selvsagt å være en mamma som er mentalt til stede. Det vil uansett være min hovedoppgave. Jeg prioriterer også å være mentalt til stedet i forhold til eget liv. Viktig det også.

Det å slippe kontrollen er ofte svært vanskelig. I alle fall dersom man er oppvokst med og etterhvert blitt vant til å ha kontroll over tilværelsen.

Når alt kommer til alt så har vi kun fått tildelt et liv. (Så vidt vi vet:-)) Da får vi ta hensyn til vårt velbefinnende. Ingen andre gjør det enn oss selv. Kanskje det sågar medfører at noe må prioriteres vekk. Det som prioriteres vekk, kan man eventuelt ta opp igjen når hverdagen blir litt slakkere.

Nå begynner jeg faktisk å få til et visst system i hverdagen. Litt mer ydmyk, med noen riper i lakken, dog kanskje litt klokere!?

12

[blue]

Jeg vil bare si at jeg kan kjenne meg igjenn i en del av det dere skriver her.Jeg er en del yngre enn de fleste av dere,men jeg har barn,som jeg har vært alene om omsorgen til siden starten,jeg har samtidig påbegynnt utdannelse og vært i jobb.Har hatt ett vanvittig tempo de siste fem årene,noe som resulterte i en skikkelig smell,så ble jeg syk.I løpet av dette året med sykdom så har jeg fått litt mer tid til å tenke.Sønnen min har bodd hos min mor og jeg har fått anledning til å la hjernen gå i normalt tempo,innimellom i hvertfall.Jeg har vell kommet fram til den konklusjonen at jeg ikke trenger å være perfekt til en vær tid.Jeg begynte med å spørre meg selv om hva jeg syntes var gøy her i livet,og det var ikke stress og perfeksjonisme til en hver pris for å si det sånn.Jeg må inrømme at du nesten skremmer meg litt maiken,med alt pågangs motet ditt og driven din.Jeg syntes kanskje du burde sette deg ned å tenke litt over at det viktigste i livet er faktisk ikke å være flinkest i alt,og alltid få ungene prikkfritt i seng til perfekt tid,alt etter skjemaet.Hva med å ta en sjanse til å gjøre noe utradisjonellt? Ta lønnet permisjon en måned eller to (hvis du har mulighet) Og ta med deg ungene på en skikkelig ferie.

[Gjest gurimalla]

Har hatt samme type jag som flere av dere beskriver her. For min del gikk det heldigvis ikke så langt at jeg ble sykmeldt eller deprimert. I full fart på veg fra det ene møte til det andre, nesten aldri tid til å sitte ned til et måltid (bortsett fra når jeg spiste ved PC'n).

Det er ingen i min familie eller vennekrets som er spesielt opptatt av status, så jeg hadde ingen jeg følte at jeg skulle bevise noe for. Det er heller ingen som egentlig er opptatt av at man skal ha råd til fine designerklær eller den fineste leiligheten. Min familie og mine venner er egentlig mest opptatt av godt humør, gode diskusjoner og gode venner. For min egen del beundrer jeg faglig dyktige mennesker, men ikke statusjegere.

Til slutt ble jaget helt meningsløst. Jeg hadde jo bevist at jeg greide det, men hva nå? Som Rita, tror jeg at jeg kun har et liv, og hvorfor skulle jeg fortsette på samme måte? Jeg var ikke interessert i å bruke livet mitt til å være stresset hele tiden eller stadig på veg til et nytt sted.

Jeg satte meg ned å tenkte nøye over hva jeg likte og hva jeg ville gjøre, måtte finne ut om jeg kunne få en jobb hvor jeg arbeidet med noe jeg synes var viktig. Og hvordan jeg skulle redusere styrearbeid ol.

Maiken, det tar tid, jeg ventet til min periode med styrearbeid var over. Mens jeg ventet gjorde jeg de arbeidsoppgavene jeg skulle, ingen vits i å gjøre en dårlig jobb fordi du skal slutte.

Når deg gjelder jobb valgte jeg å skifte bransje. Jeg har samme type stilling, men i et miljø hvor det ikke arbeides så mye og har vel egentlig ikke redusert ambisjonene. Jeg ønsker fremdeles å gjøre en god jobb, bare at det tar litt mindre tid å gjøre en god jobb der jeg er i dag fordi det er et mer passende antall medarbeidere der.

I dag har jeg en jobb hvor tempoet er lavere (man skal jo ikke sovne helt) og som jeg synes er veldig meningsfull. Ja, lønna er litt lavere, jeg kan ikke kjøpe like mye klær som før, men jeg kan reise på ferie, spise på restaurant og gjøre stort sett som jeg vil.

I starten slet jeg i den nye jobben fordi det var roligere enn jeg var vant med, det var merkelig å kunne gå hjem klokken halv seks med god samvittighet (jeg har ikke barn). Jeg kunne ikke forstå hvorfor de hadde så mange ansatte da alle gikk hjem så tidlig og ikke jobbet ut over kvelden. Jeg måtte venne meg til en ny hverdag, venne meg til at jeg hadde tid til å lese bøker, lage spennende mat osv.

Jeg må si at jeg er glad jeg har forsøkt å jobbe masse og ha avtaleboken full. Jeg fant i alle fall ut at det ikke var noe for meg. En annen ting er at hadde jeg ikke jobbet så mye så hadde jeg nok ikke fått den jobben jeg har i dag. For den erfaringen jeg hadde med var veldig verdifull for min nye arbeidsplass.

Dette var vel ikke så mye å bli klokere av, men min egen erfaring.

[klara]

Jeg har ikke tid til å skrive mye nå, men jeg bare må melde at dette er sterke innlegg. Får lyst til å gi en real "bamseklem" til alle og enhver...

Jeg har ikke møtt veggen, og mangler en konkret erfaring. Men kjenner med meg selv at det er noe som antagelig gjør meg disponibel til det. For min del handler det om en kombinasjon av å være kontrollfrik og perfeksjonist med en overdreven stor samvittighet og for mye ansvarsfølelse for alt og alle.

Og Maiken... hva med å delegere... skaffe deg en snerten sekretær som tar alt det praktiske med printere og møtereferareter - du dikterer, han skriver og fikser all logistikk... Bare en tanke...

klem,

klara

[Bakgårds-katta]

Er i en slik situasjon nå,jeg! Det er veldig store krav som blir stilt av meg..både på jobben og her hjemme. Akkurat nå føler jeg ingen glede av jobben, noe som gir dårlig resultat når det gjelder salg og deko. Jeg føler meg rett og slett utbrent. Føler at jeg trenger en lang sykmelding, til bare å slappe av og få hjernen på rett kjøl igjen. Oftere og oftere i det siste, har jeg hatt tusen tanker i hodet på en gang. Husker ikke lenger små beskjeder og heller ikke alltid HVA vi har snakket om. Dette skremmer meg litt, og jeg føler meg veldig gammel og fryktelig sliten! Men jeg kan ikke sykmelde meg før det blir stopp, for vi er underbemannet så det er rett og slett ingen til å ta jobben min...dessverre..12

[OppNed]

Åh, så mange selvransakende skildringer til ettertanke...

Hadde det bare eksistert en supervis person som kunne samlet alle disse innleggene i en glasskule, ristet dem godt sammen og dratt ut en, enestående klok konklusjon. Et fasitsvar på hvordan man skal finne ut av når og hvordan prioriteringer skal utøves til riktig tid.

Jeg setter veldig stor pris på at dere deler alt dette med meg og hverandre, og kommer nok til å klikke meg inn på denne flere ganger. Kanskje det går an å lære noe av slike betroelser. Jeg ØNSKER ihvertfall det.

Det er en sterk ting å gjøre, dette å sette ord på selvopplevde nedturer. Jeg vil igrunnen at dere skal vite at alle opplevelsene deres, negative som de engang var, kan være godt for noe. Ihvertfall får det meg til å reflektere enda mer

Rita, det foregår nok stort sett i våre egne hoder, ja. Jeg grøsset litt på ryggen av innnlegget ditt. Sterk kost, og til min store forskrekkelse så kimte det noen gjenkjennende klokker mellom ørene mine. Jeg er på full fres inn i et voksenliv som opptar 90% av hjernen min. Samtidig så føler jeg meg så nær ungene. Men jeg har en ekkel følelse av at jeg oppfører meg litt overfladisk med dem. Jeg elsker dem jo, og bruker siste rest av overskudd på å hjelpe dem, kose med dem, lære dem, inspirere dem, irettesette dem, trøste dem og SÅ videre.

Mens jeg bruker tid med dem, så kjenner jeg på denne følelsen av å UTØVE mer enn å TENKE på det jeg gjør med dem...Det er til å bli kvalm av. Jeg leser om mødre, hører andres fantastiske og varme beretninger og føler meg som en egoistisk drittsekk. Jeg kommer aldri til å bli arrestert på noe jeg ikke gjør riktig med dem, men inni hodet mitt så har jeg gjort meg opp en forestilling om at jeg kan gjøre enda mer, ved å slette ut alt dette tankejaget rundt andre ting og fullt ut KONSENTRERE meg om det jeg gjør med dem.

Rødvin smaker godt på kveldstid, ja. Because I deserve it...eller er det en idiotisk form for erstatning på søvn. Søvn er så bortkastet tid. En tidstyv, i likhet med så mange andre ting.

Er nok på vill fart inn i en oppjaget periode igjen. Matinntak på minimum. En yoghurt + bittelittegrann middag, bare sånn at ungene ikke skal fortelle i familieselskap at mamma ikke spiser mat, bare en gulrot eller noe mens hun bretter klær og snakker i telefonen og sånt(det skjedde forrige gang, og jeg satt der med et fåret smil og unnskyldte kommentaren..etter at ungene var utenfor hørevidde...)

Nei, dette blir så ustrukturert. Jeg vil bare si at jeg er glad for alle svarene deres. Først og fremst fordi dette er så vanskelig å snakke med andre om.

En liten oppklaring helt på slutten. Penger til klær og fancy utstyr er ikke hovedmålet mitt. Det dreier seg om egne, selvkonstruerte perfeksjonismetanker og et selvpålagt forventningspress. Jeg tjener langt ifra godt nok til å kjøre en skyhøy sigarføring (selv om jeg selvfølgelig røyker altfor mye )

klara : hvor kan man avertere etter en snerten sekretær? MANpower, kanskje Liker tanken....

12

[klara]

kjære deg Maiken...

Jeg ønsker å snu spørsmålet helt rundt. Og spørre deg hva du tror vil skje om du senket krava. Om du satte en grense. Om du reduserte ambisjonsnivåene.

Jeg tenker ofte slik med meg selv.. at det ikke handler så mye om det jeg kan oppnå ved innsatsen, som det jeg frykter om jeg reduserer innsatsen. Skjønner?

Jeg kan ha sterke fantasier som helt klart inneholder skremmende bilder med skyld og skam hvis jeg ser for meg at jeg mislykkes, ikke strekker til, ikke er flink nok. Innser at kravene jeg stiller til meg selv er strengere enn hva noen andre vil komme på å forvente av meg. Og så er jeg livredd for å dumme meg ut da, skikkelig svakhet der.

Jeg opplevde nylig at en overordnet av meg stilte på et møte så uforberedt at jeg ble helt flau. Vedkommende tok det imidlertid med stoisk ro, og jeg må legge til at vedkommende slettes ikke er dum, uintelligent eller arbeidssky. Det gikk opp for meg at selv om jeg tolererte, ikke tenkte stygt om vedkommende pga manglende forberedelse (jeg bare stusset), så innså jeg at jeg ALDRI i livet kunne gjort noe sånt. Jeg hadde dødd!

Skjønner du hvor jeg vil? Det er noe med å se nærmere på de kravene man stiller til seg selv, ta en realitets-sjekk på dem. Hvis de er så overdrevne - hva er så poenget?

Og en annen ting som henger sammen med dette. Jeg blir til tider overmannet av tanker om at jeg mislykkes. Ser jeg på fakta stemmer det ikke, men følelsen er der like overhengende likevel. For meg henger vel følelsen av det å mislykkes sammen med ansvarligheten - man vet at her kommer det en hel masse man må ta greie på, ta kontroll over... Kobles det så til frykten for å mislykkes (en viss pessimisme og bekymring for fremtiden altså), så har jo grublekverna nok næring for evigheter...

Slik blir jeg liksom en passiv tilskuer til min egen anstrengte redsel for ikke å strekke til. Det henger ikke lenger på realitetene... Men det jeg egentlig skulle fram til nå, var følgende:

I stedet for å være i en slik defensiv posisjon der alt bare må holdes unna... så forsøker jeg å tenke at det går an å ombestemme seg. Tenke at "ok, jeg sa ja til dette, men nå har jeg ombestemt meg fordi det var noe annet enn jeg trodde/ det er for krevende/ det sliter meg ut/ det passer ikke/ etc.

Det handler om å ta kontroll over retrettmulighetene. Om å ta en kontrollert tilbaketrekning. Sette grenser, si at dette vil jeg, men dette vil jeg ikke.

Men Maiken, hva føler du om du må si "jeg klarer ikke dette"?

Jeg fikser det egentlig ikke i det hele tatt, friker ut av det.... På den ene siden ønsker jeg å være i stand til å si "jeg fikser ikke akkurat dette", på den annen side så forsøker jeg også å omgå den ved å f.eks. si "dette her vil jeg faktisk ikke, jeg vil bruke tid og krefter i mitt liv på en helt annen måte enn dette". Kanskje er det en omskriving fordi jeg er for feig til å møte den utilstrekkelige og "svake" meg i døra...

Svakhet? Jodda, har et problem med det. Det er helt greit og naturlig og alt det der. Men å liksom skulle være svak selv? Gløm det....

Må legge til en ting til: Det jeg snakker om her er noe litt annet enn det du Maiken snakker om, tror jeg. For jeg har også en latskap i meg som gjør at jeg kan være helt treig og ueffektiv innimellom. Mitt liv går ikke i 120, det har det aldri gjort. Jeg snakker mer om det her indre, psykologiske presset, og det er jo bare en side av saken. Har man et hektisk liv hvor man flyr hit og dit hele tiden og tusenvis av andre gjøremål, stress rett og slett, så utvides hele problematikken.

Selv fikser jeg ikke stress, hjertet i halsen. Blir dårlig av det. Når jeg tar meg selv i å spise gående og sitte ytterst på stolen og ikke høre etter hvis andre snakker sakte... da må jeg bare si stopp. Og finne tilbake til tilstedeværelsen.

Å være tilstede mentalt... er viktigst av alt.

klemmmmm 12

[Rita]

Hei igjen Maiken.

Egentlig har jeg bare lyst å rope til deg: STOPP...BREMS...OBS...OBS..osv. Jeg vet imidlertid av erfaring at det ikke ville ha nyttet. Bare DU klarer å kjenne balansen mellom tilstedeværelse i ditt eget liv og det å miste kontrollen.

Likevel, at du har postet dette innlegget, sier vel litt om at du reflekterer over livet ditt. At du ser faresignalene. Bra.

Det du nevner i forhold til barna dine er også følelser jeg har kjent på. Det å ha ambisjoner om å også være den perfekte mamma. Det å være mentalt tilstedet, tross en hektisk voksenverden. Det å bli sett på som ansvarsfull og kompetent.

Den balansen er sannelig ikke så lett. I all streben etter å være tilgjengelig, har vi ikke alltid kontroll over tankene våre. Jeg opplevde det en lang periode sånn at jeg fysisk var tilstedet for barna, men tankene mine var ofte på jobb....planlegging... problemløsninger....det som kommer i morgen...det jeg hadde opplevd i løpet av dagen...osv. Herregud for et spill. For en skyldfølelse.

Så kom jeg på jobb, og da gikk tankene andre veien. DA tenkte jeg på barna, skyldfølelsen og min EGENTLIGE manglende tilstedeværelse. Da ble det jammen vanskelig å være tilstede også i jobben. Da kom også skyldfølelsen i forhold til jobben.

Konklusjonen ble etterhvert at jeg overhodet ikke var tilstedet noen steder. Det ble nesten som å kjøre karusell. Jeg ble kastet frem og tilbake i et sammensurium jeg definitivt ikke hadde kontroll over.

Det er så lett å si at vi må sette grenser. Si nei. Slutte å være så fordømt flink. Lage prioriteringslister..etc..etc. Herregud sier jeg bare. Det er pokkeren ikke så enkelt når de ytre omstendigheter tar rotta på oss samtidig som vi ikke kjenner oss selv så godt at vi definitivt VET når nok er nok!!

Mine NÅtanker er blitt sånn at jeg faktisk ER flink. Jeg ER sterk. Jeg VISER vilje. Jeg TAR ansvar. Dog-jeg ER bare ETT menneske. På godt og vondt. Jeg forsøker rett og slett også å være litt snillere mot meg selv, litt rausere i forhold til forventningene og kravene. Det nytter nå, men hadde neppe nyttet før strikken røyk.

Det er mye man kan lære av andre, men jeg tror at erfaringene må du bare gjøre selv. Grensene plasseres etterhvert. Enten du vil eller ei.

Tror det er mye bra i det Klare skriver om å finne retrettmuligheter. Å kunne klare å definere retrettmulighetene.

Bare så det er sagt, dette temaet engasjerer meg veldig.

Klem til dere jenter.

_________________

Rita;-)1212[ Dette Innlegg er endret av: Rita den 2002-02-26 22:56 ]

[OppNed]

Heisann. Fremdeles i live

Problemet med å definere retrettmulighetene er vel at det blir som å stupe inn i det ukjente. Nettopp derfor er det nifst interressant å høre andres erfaring rundt dette. Erfaringer er basisen bak dette å ta en god beslutning, tror jeg. Jeg har stor tro på at andres erfaringer kan være til hjelp.

Samtidig så føler jeg meg veldig ensom i de beslutningsprossessene jeg gjennomgår. Men nå er jeg heller ikke helt på topp. Masse selvironi ispedd et intenst ønske om å opprettholde imagen. Selvironi er OK så lenge man kan holde det innenfor smale rammer som du selv har kontroll over.

Jeg må nok gå i tenkeboksen ( som om jeg gjør annet ). Jeg må fordøye dette litt, og kommer garantert tilbake.

Natta, dere oppegående jenter!!!

12

[Gjest gjest1]

Hei Maiken.

Jeg har jo ikke barn, og ikke jobber jeg heller. MEN jeg forstår hva du mener.

Jeg har også store forventninger til meg selv. Ikke akkurat ambisjoner. Jeg har fått høre av alt for mange at jeg må bli flinkere til å slurve. Det har alle lærerne mine sagt opp igjennom årene. De har formaninger om at jeg må slappe av mer, ikke ta alt så seriøst når det kommer til skole.

Dette er vanskelig for meg. Jeg har mitt eget løp. Har jeg en oppgave jeg må levere, gjør jeg det ikke før alt er i orden. Ikke en strek skal være skjev, ett ord skal ikke være feil skrevet. Får jeg ikke dette til, ender det alltid opp med at jeg aldri leverer noe i det hele tatt.

Jeg tror dette er et jentefenomen. Jeg har funnet ut at jeg må "drite" mer i skolen, finne på noe jeg syns er gøy. Noe annet. Jeg har funnet KG. Det er et godt sted å være når man er skresset og ute av balanse.

Jeg har mange ganger fått høre at jeg er en streber. At jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg kan sitte oppe om natten og gråte fordi jeg vet jeg har mye å gjøre, og ikke rekker det. Jeg orker ikke komme med unnskyldninger for å ikke ha fått gjort dem i tide. Det er slitsomt. Noen ganger ender det opp med at jeg sitter utover natten med arbeid. Mye fordi jeg har utsatt det, mest fordi alt må bli så bra som mulig.

Det finnes ikke noe fasitsvar på dette. Du vet selv at du er for stresset og har for høye ambisjoner. Ingen mennesker er supermennesker. Ingen kan si at du må klare alt hele tiden. Hva er viktigst, barna eller jobben? Finnes det ingen måte å balansere dette bedre på?

I mellomtiden får du slappe av og bruke KG som et fristed. Her trenger du ikke være "perfekt".

Ha en god dag!

Klemmer fra 12

[EMBLA]

Hei Maiken! Når en driver seg selv så hardt over lang tid,vil det som regel få konsekvenser. Når man føler seg sliten,sressa osv. er det kroppen vår som forsøker å si oss noe. Hvis man alikevel fortsetter som før kan det bli stor ubalanse i sentaln.systemet. Jeg taler ut fra min egen erfaring og andre jeg har vært borte i. Jeg måtte gi meg helt med å jobbe da jeg var 40,og da hadde jeg slitt med sykdom i noen år før det. Jeg lå til sengs i flere måneder,og må nok regne med å ta det med ro i fremtiden også.Så merk deg disse ord: Det er bedre å trappe ned mens en er frisk,enn å risikere at en må hvile hele tiden ufrivillig! Til sist: Jeg syter ikke over min egen situasjon,for på mange måter har jeg det bedre med meg selv nå. Jeg er flink til å se det positive i hverdagen,jeg fryder meg over småting som andre ikke har tid til å legge merke til en gang. Jeg er et godt medmenneske(tror jeg)og har en fabelaktig mann og to store fine døtre.Jeg har også kommet meg såpass at jeg orker å jobbe noen få timer i uka,med noe helt annet enn det jeg gjorde før,og det er helt topp! Lykke til videre! 12

[Lilleba]

Kjære Maiken!

Her var mange visdomsord til deg. Og i et innlegg på Karriere og Utdanning fant jeg dette, som "lille meg" har skrevet:

"Til alle dere snille piker i Norges land: Ta vare på dere selv, det er ingen som takker dere for arbeidsinnsatsen når vi møter veggen og ikke klarer mere. Vi må ta vare på oss selv, fordi vi er forferdelig mye verdt, både for arbeidsgiver, men også for alle de andre rundt oss!!!"

12

[OppNed]

Kjære Lilleba, Rita, Hope, klara, Embla, Kristian, Bria, og alle dere andre som har gitt meg så mange gode svar og vinklinger

Jeg kan fleipe fælt i mange tråder og siden stupe ned i alskens grublerier i andre, noe som kanskje er en god ting. Tankene våre kan sprette fra det ene temaet til det andre, bearbeides og til og med endre karakter i de forskjellige prossessene.

Jeg er fascinert av alle opplevelsene som dere deler. Her ligger det masse erfaring, og mange gode råd å få.

Etter å ha lest lederen i Dagen Næringsliv i går så er jeg om mulig enda mer oppfyra i dag. Det spørs om ikke vår generasjon er et eneste stort eksperiment. Vi er tross alt første generasjon som skal utøve resultatet av kvinnefrigjøringen "i forrige århundre". Kanskje er dette prisen vi betaler, og kanskje er vi plogen som må pløye for å finne en fremtidig balansegang basert på våre gode og dårlige erfaringer med dette?

Kanskje er vi pionèrer, hehe...

Som sagt så er jeg i dag så provosert av nyhetsbildet om kjønnskvotering kontra styreverv at jeg er villig til spise gråstein for å bevise at jeg kan klare dette like godt som sønnen av en sønnesønns sønn i dress som er født med gullskje i munnen sin!!

Samtidig så er jeg litt bekymret for datteren min som begynte å GRÅTE ved leggetid fordi hun synes jeg er så søøøøt...I all sin nydelige uskyldighet er hun så lettrørt og samtidig så oppfarende at jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal gripe henne an. Jeg håper hun blir en trygg og selvstendig person som hekker dette bedre enn meg selv

_________________

*Maiken*1212[ Dette Innlegg er endret av: Maiken den 2002-02-27 22:19 ]