Kjære alle foreldre: blir man mer robust etterhvert?

[AnonymBruker]

Noen dager knekker jeg helt sammen av foreldrerollen. Ikke fordi det nødvendigvis er så tøft i seg selv, men fordi den dårlige samvittigheten spiser meg opp. Jeg har to barn på 4 mnd og 2,5 år. Hele kvelder og netter kan være ødelagt hvis jeg feks har snakket litt hardt til toåringen. Jeg fikser det ikke. Tanken på at han ikke skal trives i bhg eller bli holdt utenfor etc er også helt uutholdelig. Og jeg vet jo at dette bare er begynnelsen. Blir det enklere?

Anonymkode: a19c9...ec0

[AnonymBruker]

Ja, det blir lettere❤️ 

Jeg var mer eller mindre utslitt etter år med dårlig søvn og det tærte ekstra mye på meg. Merket det mest på konstant skyldfølelse og følelsen av å aldri strekke til eller være god nok.

Du er i en tøff periode nå bare❤️ Vær snill med deg selv. Senk forventningene 10 hakk og pass på du sover nok. 

Anonymkode: a0f0e...f73

[AnonymBruker]

Små barn små problemer, store barn store problemer, synes jeg da. Har tre barn, eldste er voksen.

Anonymkode: 8e603...4c6

[AnonymBruker]

Søvn er nøkkelen her. 

Og når ungene blir litt eldre kommer du deg mer ut aleine og får andre ting å bruke hjernen på. Når verden din er så fokusert bare på barna, så blir de hypotetiske problemene også veldig nære. 

Prøv å husk at vi alle gjør så godt vi kan med barna våre. Du er akkurat som oss andre, og har ingen grunn til å bekymre deg mer enn normalt. 

Anonymkode: a5092...73a

[Hensatt]

Blir mye lettere når de kommer opp i 3-4 års alder og blir små mennesker og ikke fullt så avhengig av deg 😊

[AnonymBruker]

Søvn!! 
 

Og du må tillate deg selv å være like menneskelig som oss andre mødre, vi er langt fra perfekt 😉

Anonymkode: dd065...1c7

[AnonymBruker]

Har alltid syntes at det var lett

Anonymkode: 8f236...ffb

[Mooza]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 20.30):

Små barn små problemer, store barn store problemer, synes jeg da. Har tre barn, eldste er voksen.

Anonymkode: 8e603...4c6

Enig i denne. Småbarnstiden er tøff på sin måte, og man strever litt med basic oppdragelse/hvordan man skal møte barnet. Så ble det lettere når de var større, og så blir det igjen vanskeligere når de blir enda eldre. Ungdomstiden skal du få gratis av meg, og bekymringene du har når de er små er barnemat. Føler jeg. Enten det eller så har nervene mine blitt tynnslitt etterhvert. Noe som kanskje ikke er utenkelig....

[AnonymBruker]

Håper det. Har en på 3,5 og det er knalltøft. Er utslitt. 

Anonymkode: c5660...d1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 18.55):

Noen dager knekker jeg helt sammen av foreldrerollen. Ikke fordi det nødvendigvis er så tøft i seg selv, men fordi den dårlige samvittigheten spiser meg opp. Jeg har to barn på 4 mnd og 2,5 år. Hele kvelder og netter kan være ødelagt hvis jeg feks har snakket litt hardt til toåringen. Jeg fikser det ikke. Tanken på at han ikke skal trives i bhg eller bli holdt utenfor etc er også helt uutholdelig. Og jeg vet jo at dette bare er begynnelsen. Blir det enklere?

Anonymkode: a19c9...ec0

Er det noe trøst, så tror vi det fleste har (eller har hatt) det slikt. 
Nå har jeg jo eldre barn. Men husket da dem var mindre og jeg følte jeg ofte var stresset og småsur, så sa jeg ofte unnskyld etterpå. «Unnskyld at jeg var så irritert på dere, i dag er jeg bare så sliten osv osv»

Jeg vet ikke om dette var en god måte å si det på eller en god barneoppdragelse, men de går  på videregående i dag er fornuftige ungdommer som tar kloke avgjørelser. Og sympati og empati har dem for andre og (og vi har fått mye skryt opp igjennom årene på hvor kjekke og veloppdratte barn vi har).

Knekker i sammen gjør jeg fortsatt (som ingen vet om). Men det er fordi jeg alltid har dårlig samvittighet og føler jeg aldri strekker helt til både med ungdommen, forholdet til partner, arbeidsplassen, husarbeid, sparing, sløsing , foreldrene mine og andre relasjoner 

Anonymkode: 0b60c...c00

[AnonymBruker]

Selvfølgelig blir det lettere. Småbarnsperioden er ekstrem.

Anonymkode: 61538...d0e

[AnonymBruker]

Mooza skrev (2 timer siden):

Enig i denne. Småbarnstiden er tøff på sin måte, og man strever litt med basic oppdragelse/hvordan man skal møte barnet. Så ble det lettere når de var større, og så blir det igjen vanskeligere når de blir enda eldre. Ungdomstiden skal du få gratis av meg, og bekymringene du har når de er små er barnemat. Føler jeg. Enten det eller så har nervene mine blitt tynnslitt etterhvert. Noe som kanskje ikke er utenkelig....

Hehe ja det er mange ganger jeg mye heller ville hatt sutrete og trassige småunger som ikke vil sove, enn det vi står i nå. Ja takk til klissete syltetøyfingre og våte utedresser 😅

Anonymkode: 61538...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 18.55):

Noen dager knekker jeg helt sammen av foreldrerollen. Ikke fordi det nødvendigvis er så tøft i seg selv, men fordi den dårlige samvittigheten spiser meg opp. Jeg har to barn på 4 mnd og 2,5 år. Hele kvelder og netter kan være ødelagt hvis jeg feks har snakket litt hardt til toåringen. Jeg fikser det ikke. Tanken på at han ikke skal trives i bhg eller bli holdt utenfor etc er også helt uutholdelig. Og jeg vet jo at dette bare er begynnelsen. Blir det enklere?

Anonymkode: a19c9...ec0

Jeg vil dessverre si nei. Ikke frem til 16-17 i hvertfall. Nå driver de med russegrupper og holdes utenfor og frykt og redsel for å ikke bli bedt med.. Det er alltid noe. 

Men, følelsen av å være fortvilet og bekymret vil tåles lettere når du ikke har små barn som stjeler søvnen din i tillegg. Når du er over bleiestadiet (jeg har igjen en i bleier), så blir du ikke så fysisk sliten lenger, og du får sove om natten. Det er fortsatt like tungt og hjerteskjærende alle slike bekymringer, men du takler lettere å kjenne på de fordi du ikke er utmattet i tillegg ❤️ 

Anonymkode: 8eac1...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 18.55):

Noen dager knekker jeg helt sammen av foreldrerollen. Ikke fordi det nødvendigvis er så tøft i seg selv, men fordi den dårlige samvittigheten spiser meg opp. Jeg har to barn på 4 mnd og 2,5 år. Hele kvelder og netter kan være ødelagt hvis jeg feks har snakket litt hardt til toåringen. Jeg fikser det ikke. Tanken på at han ikke skal trives i bhg eller bli holdt utenfor etc er også helt uutholdelig. Og jeg vet jo at dette bare er begynnelsen. Blir det enklere?

Anonymkode: a19c9...ec0

Ja og nei. Det verste jeg har opplevd hittil i livet, og vi som familie var da et av barna opplevde mobbing og utestenging på skolen. Det var nesten ikke til å holde ut. 
 

Når det er sagt, når ungene er eldre får du mer søvn og de er ikke så inntil deg og krever deg ikke på en slik altoppslukende måte lenger. 

Anonymkode: a14f1...120