Pappa er alkoholiker

[AnonymBruker]

Jeg trenger å få dette ut noe sted, da dette er veldig sårt for meg.. beklager for langt innlegg.

Jeg har alltid visst at pappa drikker ofte, men ikke hvor mye. Det er ikke før i voksen alder at jeg faktisk har innsett at han er en alkoholiker. En funksjonerende alkoholiker med en god karriere, men like fullt en alkoholiker. Han har aldri vært slem i fylla, stort sett sovner han bare eller surrer rundt i sin egen verden - men det er likevel flere hendelser som jeg idag aldri ville akseptert at samboeren min ville gjort med/rundt våre egne barn. Han har holdt på å brenne ned huset flere ganger, siden han ofte lager mat i fylla. Også når han har vært alene hjemme med meg og søsteren min da vi var små. 

Vi var på ferie sammen i utlandet, og pappa drakk seg driting og etterlot meg og søsteren min alene på hotellrommet. Vi var da 10 og 6 år gamle. Når han da kom ramlende inn på rommet og sovnet på gulvet, så klarte vi ikke å vekke han - uansett hva vi gjorde. 

Det har skjedd flere ganger at han ikke har holdt det han har lovet siden han har vært fyllesyk. Har også vært flere tilfeller hvor han ikke har stilt opp når jeg har trengt hjelp eller støtte, ikke engang da jeg ble hentet med ambulanse etter en ulykke - på grunn av alkoholen. I perioder drikker han mindre, men det skjer aldri på eget intiativ. Han nekter å innrømme at han har et problem, at det ikke er normalt å drikke seg full HVER kveld. Han har ikke gått en hele uke uten alkohol på mange, mange år. 

Dette er så sårt og vanskelig for meg, da jeg vet at mine barn aldri kommer til å ha det samme forholdet til han som det jeg har hatt til mine besteforeldre. Jeg kan aldri sende barna mine dit på overnatting uten at kjæresten hans er der. Tenk hvis det da skjer noe med barna mine mens han ligger omtrent bevisstløs på sofaen og er stupfull? Da vil det ikke bli oppdaget før mange timer etterpå.

Det er mange ting som har skjedd gjennom oppveksten min, som gjør at jeg idag ikke stoler på at pappa stiller opp hvis det skjer noe. Det er utrolig vondt, for jeg har alltid sett veldig opp til pappa.. jeg har en følelse av at han ikke kommer til å bli eldre enn 60-65 år gammel hvis han ikke slutter med alkoholen snart. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre, og dette sliter meg ut psykisk.

Anonymkode: 9bb02...92a

[CAPS LOCK]

Alkoholisme er en personlig tragedie for alkoholikeren og hans nærmeste 

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Har vært sammen med en alkoholiker som jeg uheldigvis fikk barn med, og det har preget både meg og barnet.

Det er grusomt tungt å være pårørende til en alkoholiker.

Har du familie du kan dele dine bekymringer med?

 

Anonymkode: 847b6...7a6

[AnonymBruker]

CAPS LOCK skrev (12 minutter siden):

Alkoholisme er en personlig tragedie for alkoholikeren og hans nærmeste 

Det er det.. alkoholen blir viktigere enn alt annet

Anonymkode: 9bb02...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er du?

Har vært sammen med en alkoholiker som jeg uheldigvis fikk barn med, og det har preget både meg og barnet.

Det er grusomt tungt å være pårørende til en alkoholiker.

Har du familie du kan dele dine bekymringer med?

 

Anonymkode: 847b6...7a6

Jeg er 26. Jeg har pratet med søsteren min og mamma om det her, men ingen på hans side av familien. Jeg vet ikke om de har forstått hvor stort problem han faktisk har, da man ikke ser hvor mye han faktisk drikker med mindre man bor sammen med han. Han prøver også å skjule hvor stort inntak han har.

Trist å høre, det er ikke lett å leve med❤️ Mamma trua pappa med å gå fra han da jeg var liten, og da skjerpet han seg i en periode. Så var det på’n igjen, ny runde med kjefting og konfrontasjon, skjerper seg i en periode - også begynner han igjen. En evig ond sirkel.

Anonymkode: 9bb02...92a

[Solnexy]

Min biologiske far er også alkoholiker, kaller han kun min biologiske far fordi jeg ikke har noe relasjon til han, de siste 10 årene tar han kun kontakt beruset.

Jeg tok valget for min sønn om å ikke ha en relasjon til han, fordi jeg ikke ønsker at min sønn skal ha det av og på forholdet som jeg har hatt samt å forholde seg til alt det som blir sagt i fylla.

Min sønn er nå tenåring og han vet alt om sin morfar og vi har snakket mye om at alkoholisme er en sykdom.

 

Det er en utrolig trist situasjon fordi den som har alkohol problemet sjelden innrømmer å ha en utfordring.

Det som gjorde at vi brøt kontakten var at han ble rimelig sint og skuffet fordi han ikke fikk passe sønnen min som liten.

Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke kunne stole på han pågrunn av alkoholen, dette ble han rasende over fordi han ikke hadde et "problem".

[AnonymBruker]

Min mor er alkoholiker, vi har prøvd å snakke om det til ho, men ho er i full fornektelse, gjemte ølbokser overalt, barnebarn som finner henne sovende i huset, irritabel mot de, vi kan ikke reise der lenger, og det er så trist for hun var ikke alltid sånn, jeg sendte bekymringsmelding om henne til hennes fastlege, hun må forstå det snart, det må vel være bunnen nå snart?

Anonymkode: 6018a...9d6

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Fornektelse, ikke en dag edru… Noe av det verste synes jeg er tanken/frykten over hva som skjer i kroppen. Er det snart kroken på døren? Er han heldig og kan leve mange år til? Hva om han er gul i øynene neste gang jeg ser han…
Det jeg har gjort er å ta fysisk og følelsesmessig avstand. Det er det eneste jeg kan gjøre, for jeg er avhengig selv og vet av erfaring at en kan bli rusfri om man vil og tar ansvar for seg selv. Det velger de hver dag å ikke gjøre (les: fornektelse) og det er smertefullt, men det er opp til de. Ved å velge alkohol, velger de også bort barnebarn. 

Anonymkode: 0726a...388

[AnonymBruker]

Jeg er alkoholiker, eller rettere sagt har jeg et åpenbart alkoholproblem gående (drikker for ofte, og drikker meg for ofte full…). Nå kan jo ikke jeg svare for flere enn meg selv, men alkoholisme er et ømtålig tema for mitt vedkommende. Hovedtrekket i mitt psykiske forhold til alkohol er best beskrevet som ambivalens. Ofte reagerer jeg med forsvarsmekanismer når jeg konfronteres med forbruket mitt, typ: dette er mine penger som jeg har skattet av og betalt for HELT lovlig. Om jeg drekker meg ihjæl er det mitt jævla valg bla bla bla… …

På den andre siden så er jeg svært klar over at jeg sklir ut. Ingen normale mennesker må pante flere ganger i uka for å holde tomgodset under noen lunde kontroll. Jeg kan ikke kjøre en kveld uten først å planlegge det i forkant. Jeg er redd for hvordan kroppen blir i lengden, jeg er redd for kreft, hjerneblødning, skrumplever osv. I det siste har jeg begynte å bli redd for abstinenser på dager jeg ikke drikker, uten at det skjer enn så lenge. 
 

Så hvorfor drikker jeg da? Vel, jeg drikker fordi livet føles meningsløst. Tror drikkinga henger sammen med dystemi og angst også. Alt dette blir jo pauset litt når promillen stiger. 
 

Hvorfor skriver jeg alt dette i denne tråden? Jo, for å belyse hvor sammensatt alkoholikerens forhold til eget misbruk er. Vi står ofte i en spagat der vi både vil, og ikke vil slutte. Vi fordømmer oss selv, og vi rettferdiggjør oss selv. 
Reaksjonen til faren din (dersom dere konfronterer han) er derfor uforutsigbar. Hvilket hjørne er han i den dagen? Hvor stolt er han etc? Alt dette spiller inn på hvordan han vil reagere. 
 

- K34 

Anonymkode: 87416...a94

[AnonymBruker]

Jeg har også en forelder med alkoholproblem. Det har vært flere ødelagte julaftener, bursdager og andre høytider og familiesammenkomster pga hens misbruk.

Jeg og mine søsken har idag satt ned foten og har nulltoleranse for at hen er beruset og/eller drikking når vi er på besøk. Vi snur i døra om det blir brutt. Vi har liten kontakt, og det er sårt.. Men vi må verne om oss selv.

sender deg  og alle som har nærfamilie med rusproblem en klem ❤ Det er forferdelig hvor vanlig det faktisk er...

Anonymkode: ad3b8...a85

[AnonymBruker]

Alkohol er veldig vanskelig. 

Kudos til K34 for å fortelle. Og som det kommer tydelig frem fra det hun sier, det er ikke så mye du kan gjøre med din fars alkoholisme. Ja, det er sårt. Men det er dine sår. Du trenger ikke gi barna dine det samme. 

Og barna dine kommer ikke til å savne noe de ikke ha hatt (relasjon til bestefar) 

Anonymkode: b53d4...9e1

[AnonymBruker]

Faren din kommer aldri til å bli den trygge pappaen som du hadde trengt og fortjent.

Jeg tror det beste for deg er å bestemme deg for at du verken kan redde ham eller påvirke ham, og la han ta det hele og fulle ansvar for sin egen alkoholisme.

Du skal ta vare på DEG SELV. Du trenger ikke bryte kontakten eller gå til noen konfrontasjon. Bare stille akseptere at voksne folk må få leve sine liv, og uheldigvis ble du som barn et uskyldig offer for en far med alkoholproblemer. 

Nå er du voksen, og du kan ta avstand. 

Anonymkode: 2e193...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 22.46):

Jeg er alkoholiker, eller rettere sagt har jeg et åpenbart alkoholproblem gående (drikker for ofte, og drikker meg for ofte full…). Nå kan jo ikke jeg svare for flere enn meg selv, men alkoholisme er et ømtålig tema for mitt vedkommende. Hovedtrekket i mitt psykiske forhold til alkohol er best beskrevet som ambivalens. Ofte reagerer jeg med forsvarsmekanismer når jeg konfronteres med forbruket mitt, typ: dette er mine penger som jeg har skattet av og betalt for HELT lovlig. Om jeg drekker meg ihjæl er det mitt jævla valg bla bla bla… …

På den andre siden så er jeg svært klar over at jeg sklir ut. Ingen normale mennesker må pante flere ganger i uka for å holde tomgodset under noen lunde kontroll. Jeg kan ikke kjøre en kveld uten først å planlegge det i forkant. Jeg er redd for hvordan kroppen blir i lengden, jeg er redd for kreft, hjerneblødning, skrumplever osv. I det siste har jeg begynte å bli redd for abstinenser på dager jeg ikke drikker, uten at det skjer enn så lenge. 
 

Så hvorfor drikker jeg da? Vel, jeg drikker fordi livet føles meningsløst. Tror drikkinga henger sammen med dystemi og angst også. Alt dette blir jo pauset litt når promillen stiger. 
 

Hvorfor skriver jeg alt dette i denne tråden? Jo, for å belyse hvor sammensatt alkoholikerens forhold til eget misbruk er. Vi står ofte i en spagat der vi både vil, og ikke vil slutte. Vi fordømmer oss selv, og vi rettferdiggjør oss selv. 
Reaksjonen til faren din (dersom dere konfronterer han) er derfor uforutsigbar. Hvilket hjørne er han i den dagen? Hvor stolt er han etc? Alt dette spiller inn på hvordan han vil reagere. 
 

- K34 

Anonymkode: 87416...a94

Meg igjen, la meg tilføye at alkoholproblemer på mange måter besitter likhetstrekk med vektproblemer. På samme måte som med overvekt er ikke problemet å slutte å drikke/ overspise. På samme måte som overvektige godt kan klare å slanke vekk et halvt menneske i kilo, kan de fleste alkoholikere lett slutte å drikke. Problemet blir bare som for overspisere at vi sliter med å IKKE plukke opp uvanen igjen. Etter hvite perioder, som for enkelte kan vare i årevis, kommer ofte sprekken med renter. Tanker om at NÅ (etter X antall mnd/ år) kan jeg sikkert drikke et par pils med ei venninne og innta et normalt forhold til alkohol (for slankere: nå kan jeg sikkert skli ut en dag eller to, - no harm…?) kommer snikende. 
 

Det kan være et ønske om et normalt alkoholkonsum, en livskrise, en ferie, en gledesstund, et bryllup, en forfremmelse, en ny akademisk grad etc etc. Grunnene til startskuddet for nye år på fylle er mange, og man glemmer udyret som sover i livene våre. 
 

Noen klarer å avstå helt fra alkohol, andre blir periodedrankere, atter andre drikker seg kort og godt til en tidlig grav. 
 

 

Anonymkode: 87416...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Meg igjen, la meg tilføye at alkoholproblemer på mange måter besitter likhetstrekk med vektproblemer. På samme måte som med overvekt er ikke problemet å slutte å drikke/ overspise. På samme måte som overvektige godt kan klare å slanke vekk et halvt menneske i kilo, kan de fleste alkoholikere lett slutte å drikke. Problemet blir bare som for overspisere at vi sliter med å IKKE plukke opp uvanen igjen. Etter hvite perioder, som for enkelte kan vare i årevis, kommer ofte sprekken med renter. Tanker om at NÅ (etter X antall mnd/ år) kan jeg sikkert drikke et par pils med ei venninne og innta et normalt forhold til alkohol (for slankere: nå kan jeg sikkert skli ut en dag eller to, - no harm…?) kommer snikende. 
 

Det kan være et ønske om et normalt alkoholkonsum, en livskrise, en ferie, en gledesstund, et bryllup, en forfremmelse, en ny akademisk grad etc etc. Grunnene til startskuddet for nye år på fylle er mange, og man glemmer udyret som sover i livene våre. 
 

Noen klarer å avstå helt fra alkohol, andre blir periodedrankere, atter andre drikker seg kort og godt til en tidlig grav. 
 

 

Anonymkode: 87416...a94

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Det er litt fint å lese det fra ditt perspektiv. Det er jo selvfølgelig ikke «bare» å slutte. Jeg skulle så inderlig ønske at pappa kunne innrømme ovenfor seg selv at han har et problem, og oppsøke hjelp. Om ikke for familien hans sin skyld, så for sin egen. Hans psykiske helse vet jeg ikke så mye om, annet enn at han har hatt det tøft det siste året - men dette har som tidligere nevnt pågått i lang tid. Langt over 20 år..

Anonymkode: 9bb02...92a

[AnonymBruker]

Kanskje du finner noe som kan hjelpe deg her? 

http://al-anon.no/er-al-anon-noe-for-meg/vba-barn-av-alkoholikere/

 

Anonymkode: d8bda...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Faren din kommer aldri til å bli den trygge pappaen som du hadde trengt og fortjent.

Jeg tror det beste for deg er å bestemme deg for at du verken kan redde ham eller påvirke ham, og la han ta det hele og fulle ansvar for sin egen alkoholisme.

Du skal ta vare på DEG SELV. Du trenger ikke bryte kontakten eller gå til noen konfrontasjon. Bare stille akseptere at voksne folk må få leve sine liv, og uheldigvis ble du som barn et uskyldig offer for en far med alkoholproblemer. 

Nå er du voksen, og du kan ta avstand. 

Anonymkode: 2e193...608

Tusen takk❤️
Jeg har faktisk tatt avstand. Litt ubevisst i starten, men jeg orker ikke å se at han sakte men sikkert ødelegger seg selv. Jeg har ikke kuttet han ut av livet mitt, men jeg holder han litt på avstand. Både for meg selv, og for ungene mine sin del. 
Det er aksepten jeg sliter med.. 

Anonymkode: 9bb02...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 23.00):

Jeg har også en forelder med alkoholproblem. Det har vært flere ødelagte julaftener, bursdager og andre høytider og familiesammenkomster pga hens misbruk.

Jeg og mine søsken har idag satt ned foten og har nulltoleranse for at hen er beruset og/eller drikking når vi er på besøk. Vi snur i døra om det blir brutt. Vi har liten kontakt, og det er sårt.. Men vi må verne om oss selv.

sender deg  og alle som har nærfamilie med rusproblem en klem ❤ Det er forferdelig hvor vanlig det faktisk er...

Anonymkode: ad3b8...a85

Samme her, har skjedd ved noen tilfeller at pappa har sovnet før julegavene har blitt åpnet..man må passe på seg selv så man ikke blir dratt ned i mørket.. 

tusen takk❤️

Anonymkode: 9bb02...92a

[AnonymBruker]

Jeg har noen i nær omgangskrets som slet med det samme. Han nektet å høre på sin egen familie. Da tok jeg i all hemmelighet et besøk til han og slo av en prat. Vi snakket litt om at hans helsetilstand gjorde at det var veldig usikker hvor lenge han hadde igjen, fikk han til å tenke litt over om det var verdt å prioritere alkohol fremfor å treffe barnebarna o.s.v. Brukte en del lure triks for å la han tenke over temaene og verdiene selv. Resultatet ble at han gikk i fra 12 halvlitere og en halvflaske for dagen og ned til en 6 pakning i uken. Han døde noen år etter men hadde stor glede av ukentlige besøk fra barnebarna. 

Anonymkode: 153c3...8d2