Forelskelsen varer et år

[Gjest BrukernavnetMitt]

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=110142

Svært interessant studie! Jeg tror det er naturen som driver og herjer i oss, som leder til dette. Naturen er "redd" for at vår vilje til sex/forplantning minsker, derfor lar de oss gå rundt å være forelskede i en person en kortere periode, inntil sex-frekvensen med denne partneren daler litt, og sjansen for forplantning minsker.

Da slår naturen til!

Vårt behov for det deilige å være i en forelskelsesfase, gjør at vi sakte og sikkert "gjør oss klare" for forelskelse i ny person, og ny hektisk sexaktivitet. Men naturen "vet ikke" at vi bruker prevensjon, og dermed lurer den litt.

Vår kristne kultur, opphøyer livslange parforhold til det optimale, og vi har gjennom århundrer tilpasset oss kirkens "krav". Krav som kirkens MENN har laget, for å "kontrollere" kvinnen. Men dog fullstendig i konflikt med naturens "ønsker".

Har jeg et poeng?

[Gjest TomKrus]

Jeg tror nok genene også har styrt oss med evnene til å bli genuint glad i partnere og avkom. Selv om forelskelsen bare varer ett år tar det noe lenger tid til poden kan klare seg på egen hånd. Og så gamle som genene våre er så mener nok fortsatt de at den sikreste måten for å sikre at poden overlever er at foreldre samarbeider. Iallfall at gruppen samarbeider. Og den beste måten de samarbeider på er det utvikles ett dypere bånd mellom dem.

[Gjest BrukernavnetMitt]

Jeg tror nok genene også har styrt oss med evnene til å bli genuint glad i partnere og avkom. Selv om forelskelsen bare varer ett år tar det noe lenger tid til poden kan klare seg på egen hånd. Og så gamle som genene våre er så mener nok fortsatt de at den sikreste måten for å sikre at poden overlever er at foreldre samarbeider. Iallfall at gruppen samarbeider. Og den beste måten de samarbeider på er det utvikles ett dypere bånd mellom dem.

←

Ser poenget ditt. Men å sørge for at avkom får mat, og opplæring til å greie seg selv, er jo hunnens ansvar innen dyrelivet, og slik har det vel også vært hos oss mennesker nesten helt opp til i dag.

Det er på mange måter, sett i evolusjonsperpektiv, en ganske ny og annerledes kultur du bringer til torgs, nemlig at man trenger hannen til å ale opp avkom.

[Gjest TomKrus]

Ser poenget ditt. Men å sørge for at avkom får mat, og opplæring til å greie seg selv, er jo hunnens ansvar innen dyrelivet, og slik har det vel også vært hos oss mennesker nesten helt opp til i dag.

Det er på mange måter, sett i evolusjonsperpektiv, en ganske ny og annerledes kultur du bringer til torgs, nemlig at man trenger hannen til å ale opp avkom.

←

Nei, menneskedyret gjorde dette på en litt annen måte en hva mange andre arter gjør. Da barnet er veldig kravstort og har stort behov for ettersyn kan ikke moren løpe rundt og hente mat, og derfor trenger hun hjelp. Dette er også vanlig for andre dyr. Og for flere dyr er rollene også motsatte.