Hva skal til for å jobbe som nevropsykolog/utreder for ADHD/autisme, egentlig? Jeg er bekymret og sjokkert (på vegne av datteren min).

[AnonymBruker]

Forhistorie
(Dette blir langt, takk til alle som orker å lese. Helt fair å bare skippe til spørsmålene i bunnen!)
Datteren min er nå 14 år, og vi skjønte tidlig at det var noe litt spesielt med henne. Vi bor på et lite sted, og hun hadde det trygt i grenda vår, skolen var liten og selv om hun hadde interesser de andre ungene ikke hadde, ble hun ikke mobbet og hadde gode venninner i klassen. Hun gjorde det dessuten bra på skolen selv om hun ble oppfattet som urolig. Hun fikk lov til å sette seg på gangen om det ble for mye for henne, der pleide hun å sitte med øretelefoner og "roe seg ned", som hun sa. Uroligheten og behovet for isolasjon ble langt verre da jeg og mannen min skilte oss for tre år siden, men vi tenkte at dette kun var en respons på at han flyttet. Jeg og datteren min ble værende.

Her må jeg ta selvkritikk. Jeg skulle nok sendt henne til nevropsykolog for utredning tidligere. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo klare tegn på Aspergers og kanskje ADHD (noe, i alle fall). Eksempel, jeg har alltid hjulpet henne med lekser, fordi hun har hatt for mye "makk i ræva" (hennes ord) til å sitte i ro og konsentrere seg. "Jeg kan alt fra før, dette er kjedelig!"
Vi brukte også mye tid på å desiffrere sosiale situasjoner på skolen, ting hun hadde hørt voksne si, og sånt. Jeg måtte lære henne hva sarkasme var, at man kan si noe mellom linjene, at ikke alle har gode hensikter selv om de sier noe som virker snilt, og så videre. Nå som jeg har lest om autisme, vet jeg at det er slikt man skal gjøre uansett - så jeg er glad jeg skjønte det sjøl. Likevel, jeg skulle gjort bedre.

Vel, nå går jenta mi på ungdomsskolen og omstillingen i fjor har virkelig vist at den annerledesheten som før var håndterbar for henne, nå står mellom henne og det livet hun ønsker å ha. For rundt et halvt år siden ba hun meg om hjelp, hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun fortalte om sosiale tabber hun gjorde, ting hun misforstod og hvor flau og skamfull hun var, hvordan hun gjemte seg på toalettene fordi hun kunne skru av lysene og høre på rolig musikk, hvordan lange skoledager, nye fag og bråk gjorde at hun ikke orket å gå på skolen mer. Det som har gjort at hun har unngått å fanges opp tidligere, har nok vært at hun har vært ekstrovert og skoleflink. Jeg har lært nå at folk med autisme kan være ekstroverte, det handler mer om at de ikke forstår andres grenser, når de må vente, hva som er interessant for andre, og så videre. Dette gjelder også ADHD, så jeg kontaktet fastlege og fortalte om dette. Hun var enig i at utredning var på sin plass og henviste til nevropsykolog. Datteren min hadde lest om dette selv, og sett en del på TikTok (støtter ikke helt sistnevnte, men det er nå engang slik ungdommen tilegner seg informasjon i dag), og hun er åpen for at hun kanskje kan ha Aspergers, ADHD eller begge.

Hos nevropsykolog
Vi kommer til en mann i førtiårene. Jeg er sammen med datteren min inn, etter hennes ønske. Psykologen spør meg flere spørsmål enn han spør datteren min, som i aller høyeste grad er i stand til å svare for seg selv. Hun er kunnskapskrik og veltalende for alderen. Psykolog stiller en masse spørsmål om eksmannen min, hvordan bruddet opplevdes for meg og for datteren min. Datter sier selv at "det var vanskelig, men det går bra nå", og så videre. Jeg forteller at datteren min har vært slik hun er siden tidlig barndom, at dette ikke skyldes noe traume fra skillsmissen. Likevel fortsetter psykologen å terpe på denne hendelsen. Til informasjon er jeg og eksmannen min helt sivile med hverandre, han bor i en annen by men datteren vår besøker ham i alle ferier og ellers så ofte hun har lyst i helger. Det er ingen krangling der, ingen foreldrefiendtlighet.

Så ber psykolog meg om å gå ut litt, dette er greit, jeg skjønner jo hvorfor. 
Etter rundt fire timer totalt hos nevropsykolgen denne dagen, drar vi hjem. Jeg ante ikke at vi var ferdige. Datter forteller at nevropsykolog gjorde evnetester med lekeklosser og motoriske tester med pinner som skulle puttes i hull, og spurte om skolehverdagen hennes, mer om faren, litt om meg, hvordan det er å bo hos meg, og så videre. Understreker at min datter deler dette helt frivillig, jeg spurte ikke. Jeg forstår at dette ikke handler om meg. 

Nå, noen uker senere
Vi får svar fra nevropsykolog, og det er nedslående. Han mener hun har PTSD etter å ha blitt forlatt av faren, og at jeg patologiserer normal atferd for tenåringsjenter. Han virker å ha glemt alt vi begge fortalte om hennes barndom, og at hun og faren alltid har hatt et godt forhold. Det virker som om psykologen hørte ordet "skillsmisse" og lot rullegardina gå ned. 
Jeg søkte ham opp, og han var overraskende godt utdannet, men jeg kunne ikke se noen spesialkompetanse på verken barn&ungdom eller autisme og ADHD. Jeg antar nevropsykologutdannelsen omfatter litt av alt, men det er jo talende at denne mannen valgte å spesialisere seg i alt annet enn barn og ASD/ADHD, og likevel jobber med dette? 

Hva gjør jeg nå?
Datteren min er ikke engang tilbudt hjelp for denne antatte PTSDen, og langt mindre hjelp med det som sannsynligvis er autisme/ADHD. Etter at brevet fra psykologen kom, har hun gått helt i vranglås. Hun nekter å gå på skolen, jeg har ringt dem og fortalt at vi har en liten krise på gang, og de er forståelsesfulle. Jeg har tatt meg fri for å være med henne i alle fall ei uke, nå.

Jeg har noen spørsmål
1: Kan man klage på en diagnose (eller mangel på), slik? Er det noen vits i å argumentere mot denne nevropsykologen, kan det ha noe for seg?
2: Hvis hun henvises et annet sted, vil da dokumenter fra forrige nevropsykolog følge henne dit og muligens farge ny psykologs vurdering? Om hun skal et nytt sted, vil jeg jo helst at hun skal ha blanke ark der!
3: Hva pleier en privat utredning å koste, fra start til slutt? Hvor er de flinke?
4: Vi bor i en ganske liten småby med få tilbud. Om jeg skulle fått henne utredet et annet, større sted, må vi ganske langt avgårde. I så fall må vi ha hotell, togbilletter og litt sånt. Hvis hun utredes offentlig, dekkes da dette?
5: Nå vet jeg at de fleste utredninger tar mer tid enn disse fire timene. Er det mulig (både offentlig og privat) å be om at utredningen skjer på én dag, eller i alle fall på dager som følger hverandre? Med tanke på reise, hotell og sånt. 
6: Er det noe mer jeg burde vite om her? Rettigheter for datteren min, ressurser jeg kan finne, folk hun kan snakke med?

Jeg vet at mange her på KG kan være litt krasse, men vær så snill - jeg vet jeg har gjort feil som mamma, og nå vil jeg bare hjelpe datteren min. Takk for alle støttende svar!

Anonymkode: b6d63...299

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Forhistorie
(Dette blir langt, takk til alle som orker å lese. Helt fair å bare skippe til spørsmålene i bunnen!)
Datteren min er nå 14 år, og vi skjønte tidlig at det var noe litt spesielt med henne. Vi bor på et lite sted, og hun hadde det trygt i grenda vår, skolen var liten og selv om hun hadde interesser de andre ungene ikke hadde, ble hun ikke mobbet og hadde gode venninner i klassen. Hun gjorde det dessuten bra på skolen selv om hun ble oppfattet som urolig. Hun fikk lov til å sette seg på gangen om det ble for mye for henne, der pleide hun å sitte med øretelefoner og "roe seg ned", som hun sa. Uroligheten og behovet for isolasjon ble langt verre da jeg og mannen min skilte oss for tre år siden, men vi tenkte at dette kun var en respons på at han flyttet. Jeg og datteren min ble værende.

Her må jeg ta selvkritikk. Jeg skulle nok sendt henne til nevropsykolog for utredning tidligere. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo klare tegn på Aspergers og kanskje ADHD (noe, i alle fall). Eksempel, jeg har alltid hjulpet henne med lekser, fordi hun har hatt for mye "makk i ræva" (hennes ord) til å sitte i ro og konsentrere seg. "Jeg kan alt fra før, dette er kjedelig!"
Vi brukte også mye tid på å desiffrere sosiale situasjoner på skolen, ting hun hadde hørt voksne si, og sånt. Jeg måtte lære henne hva sarkasme var, at man kan si noe mellom linjene, at ikke alle har gode hensikter selv om de sier noe som virker snilt, og så videre. Nå som jeg har lest om autisme, vet jeg at det er slikt man skal gjøre uansett - så jeg er glad jeg skjønte det sjøl. Likevel, jeg skulle gjort bedre.

Vel, nå går jenta mi på ungdomsskolen og omstillingen i fjor har virkelig vist at den annerledesheten som før var håndterbar for henne, nå står mellom henne og det livet hun ønsker å ha. For rundt et halvt år siden ba hun meg om hjelp, hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun fortalte om sosiale tabber hun gjorde, ting hun misforstod og hvor flau og skamfull hun var, hvordan hun gjemte seg på toalettene fordi hun kunne skru av lysene og høre på rolig musikk, hvordan lange skoledager, nye fag og bråk gjorde at hun ikke orket å gå på skolen mer. Det som har gjort at hun har unngått å fanges opp tidligere, har nok vært at hun har vært ekstrovert og skoleflink. Jeg har lært nå at folk med autisme kan være ekstroverte, det handler mer om at de ikke forstår andres grenser, når de må vente, hva som er interessant for andre, og så videre. Dette gjelder også ADHD, så jeg kontaktet fastlege og fortalte om dette. Hun var enig i at utredning var på sin plass og henviste til nevropsykolog. Datteren min hadde lest om dette selv, og sett en del på TikTok (støtter ikke helt sistnevnte, men det er nå engang slik ungdommen tilegner seg informasjon i dag), og hun er åpen for at hun kanskje kan ha Aspergers, ADHD eller begge.

Hos nevropsykolog
Vi kommer til en mann i førtiårene. Jeg er sammen med datteren min inn, etter hennes ønske. Psykologen spør meg flere spørsmål enn han spør datteren min, som i aller høyeste grad er i stand til å svare for seg selv. Hun er kunnskapskrik og veltalende for alderen. Psykolog stiller en masse spørsmål om eksmannen min, hvordan bruddet opplevdes for meg og for datteren min. Datter sier selv at "det var vanskelig, men det går bra nå", og så videre. Jeg forteller at datteren min har vært slik hun er siden tidlig barndom, at dette ikke skyldes noe traume fra skillsmissen. Likevel fortsetter psykologen å terpe på denne hendelsen. Til informasjon er jeg og eksmannen min helt sivile med hverandre, han bor i en annen by men datteren vår besøker ham i alle ferier og ellers så ofte hun har lyst i helger. Det er ingen krangling der, ingen foreldrefiendtlighet.

Så ber psykolog meg om å gå ut litt, dette er greit, jeg skjønner jo hvorfor. 
Etter rundt fire timer totalt hos nevropsykolgen denne dagen, drar vi hjem. Jeg ante ikke at vi var ferdige. Datter forteller at nevropsykolog gjorde evnetester med lekeklosser og motoriske tester med pinner som skulle puttes i hull, og spurte om skolehverdagen hennes, mer om faren, litt om meg, hvordan det er å bo hos meg, og så videre. Understreker at min datter deler dette helt frivillig, jeg spurte ikke. Jeg forstår at dette ikke handler om meg. 

Nå, noen uker senere
Vi får svar fra nevropsykolog, og det er nedslående. Han mener hun har PTSD etter å ha blitt forlatt av faren, og at jeg patologiserer normal atferd for tenåringsjenter. Han virker å ha glemt alt vi begge fortalte om hennes barndom, og at hun og faren alltid har hatt et godt forhold. Det virker som om psykologen hørte ordet "skillsmisse" og lot rullegardina gå ned. 
Jeg søkte ham opp, og han var overraskende godt utdannet, men jeg kunne ikke se noen spesialkompetanse på verken barn&ungdom eller autisme og ADHD. Jeg antar nevropsykologutdannelsen omfatter litt av alt, men det er jo talende at denne mannen valgte å spesialisere seg i alt annet enn barn og ASD/ADHD, og likevel jobber med dette? 

Hva gjør jeg nå?
Datteren min er ikke engang tilbudt hjelp for denne antatte PTSDen, og langt mindre hjelp med det som sannsynligvis er autisme/ADHD. Etter at brevet fra psykologen kom, har hun gått helt i vranglås. Hun nekter å gå på skolen, jeg har ringt dem og fortalt at vi har en liten krise på gang, og de er forståelsesfulle. Jeg har tatt meg fri for å være med henne i alle fall ei uke, nå.

Jeg har noen spørsmål
1: Kan man klage på en diagnose (eller mangel på), slik? Er det noen vits i å argumentere mot denne nevropsykologen, kan det ha noe for seg?
2: Hvis hun henvises et annet sted, vil da dokumenter fra forrige nevropsykolog følge henne dit og muligens farge ny psykologs vurdering? Om hun skal et nytt sted, vil jeg jo helst at hun skal ha blanke ark der!
3: Hva pleier en privat utredning å koste, fra start til slutt? Hvor er de flinke?
4: Vi bor i en ganske liten småby med få tilbud. Om jeg skulle fått henne utredet et annet, større sted, må vi ganske langt avgårde. I så fall må vi ha hotell, togbilletter og litt sånt. Hvis hun utredes offentlig, dekkes da dette?
5: Nå vet jeg at de fleste utredninger tar mer tid enn disse fire timene. Er det mulig (både offentlig og privat) å be om at utredningen skjer på én dag, eller i alle fall på dager som følger hverandre? Med tanke på reise, hotell og sånt. 
6: Er det noe mer jeg burde vite om her? Rettigheter for datteren min, ressurser jeg kan finne, folk hun kan snakke med?

Jeg vet at mange her på KG kan være litt krasse, men vær så snill - jeg vet jeg har gjort feil som mamma, og nå vil jeg bare hjelpe datteren min. Takk for alle støttende svar!

Anonymkode: b6d63...299

TS her:
Har lest over, og ser at jeg virker litt krakilsk... Men det er jeg jo. Jeg er veldig bekymret for datteren min, mammahjertet blør. Vil så veldig gjerne at hun skal ha det bedre og er (som vi sier her nord) grovt førrbainna på nevropsykolgen, som avfeier henne slik. Jeg innrømmer at jeg har grått mens jeg har skrevet denne posten. 

Anonymkode: b6d63...299

[AnonymBruker]

Dra privat i Oslo. Tar noen timer, men det er det jo verdt. Vi har gjort dette med begge barna, 14 og 17 år. Vi har gått til spesialist i ADHD.

Anonymkode: ddcc6...c9c

[AnonymBruker]

Du må stole på fagfolkene, de er tross alt utdannet til dette i motsetning til deg og datteren din. 

Har du spurt hva årsaken er til at hun ikke vil på skolen? 

Og har hun greid å ha venner i løpet av skoleårene? 

Anonymkode: 647f2...487

[AnonymBruker]

For en utreder! Tror det er forskjellige priser hos private utreder. Men er sikker på at dere kan klage og be om en sesong opinion. Stå på for datteren din.

Anonymkode: 15592...1d5

[AnonymBruker]

Vi ble henvist til habiliterings tjenesten og to dager der. En dag med spørsmål til foreldre, og en dag med barnet, samtale og ulike tester. Vi fikk møte noen uker senere da diagnoser ble gitt og vi fikk stille spørsmål. Etter det var det møte med skolen der de fortalte om diagnoser og tilrettelegging. Hun var mye yngre da hun ble testet. Det hørtes faglig dårlig ut slik dere har blitt behandlet.

Ville bedt fastlegen henvise til habiliterings tjenesten. 🙂

Anonymkode: e0918...9d2

[AnonymBruker]

You what!? 
Denne «utredningen» er langt forbi vanlig behandling og utredning ja! Ville ha bedt om journalen og deretter tatt kontakt med ny utreder, gjerne privat om mulig. Snakk gjerne med fastlegen om du stoler på den. Be om henvisning til spesialist på sykehuset i nærheten. I Bergen har for eks Haukeland utredningsteam for autisme. 

Anonymkode: d1d1a...f50

[AnonymBruker]

Ja, ta kontakt med habiliterings tjenesten. Fastlegen og du kan fylle ut en henvisning. Vet at Kapellveien i Oslo er superflinke på å utrede autisme. Legger ved en link her: https://www.nordreaasen.no/habiliteringstjenesten-barn/kapellveien

Anonymkode: e967e...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi ble henvist til habiliterings tjenesten og to dager der. En dag med spørsmål til foreldre, og en dag med barnet, samtale og ulike tester. Vi fikk møte noen uker senere da diagnoser ble gitt og vi fikk stille spørsmål. Etter det var det møte med skolen der de fortalte om diagnoser og tilrettelegging. Hun var mye yngre da hun ble testet. Det hørtes faglig dårlig ut slik dere har blitt behandlet.

Ville bedt fastlegen henvise til habiliterings tjenesten. 🙂

Anonymkode: e0918...9d2

TS her:
Tusen takk, dette er veldig nyttig! Skal bestille time hos fastlege nå, og be om dette! Takk.
Noen som har peiling på ventetider?
Datter har jo allerede ventet et halvt år på utredning og hadde høye håp, samt at hun har slitt veldig på ungdomsskolen. Synes ting skal skje fort, men det synes vel alle andre foreldre med barn i samme situasjon... At ting ikke skal gå fortere i verdens beste land!

Anonymkode: b6d63...299

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

You what!? 
Denne «utredningen» er langt forbi vanlig behandling og utredning ja! Ville ha bedt om journalen og deretter tatt kontakt med ny utreder, gjerne privat om mulig. Snakk gjerne med fastlegen om du stoler på den. Be om henvisning til spesialist på sykehuset i nærheten. I Bergen har for eks Haukeland utredningsteam for autisme. 

Anonymkode: d1d1a...f50

TS her:
Har allerede bedt om journalen! Venter i skrekkblandet fryd på å få den i posten. Stoler på fastlegen, ja, Hun er litt oppe i åra og litt treg, så er redd dette skal ta unødvendig lang tid. Virket ikke som om fastlege visste om habiliteringstjenesten heller. Er frustrerende at man må finne ut så mye selv. 

Anonymkode: b6d63...299

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må stole på fagfolkene, de er tross alt utdannet til dette i motsetning til deg og datteren din. 

Har du spurt hva årsaken er til at hun ikke vil på skolen? 

Og har hun greid å ha venner i løpet av skoleårene? 

Anonymkode: 647f2...487

Mye rart som er ansatt i helse Norge, samme som alle andre yrkesgrupper er det mye dårlig ansatt der og.

Anonymkode: 1411b...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du må stole på fagfolkene, de er tross alt utdannet til dette i motsetning til deg og datteren din. 

Har du spurt hva årsaken er til at hun ikke vil på skolen? 

Og har hun greid å ha venner i løpet av skoleårene? 

Anonymkode: 647f2...487

TS her:
Jeg refererer til hovedinnlegget mitt, jeg. 

Anonymkode: b6d63...299

[n_97]

Quote

1: Kan man klage på en diagnose

Du kan selvsagt be om en second opinion, såvidt jeg vet er det en rettighet du har. Hør med pasient og brukerombudet eller Norsk Pasientforening, de kan dette bedre enn jeg. 

Quote

2: Hvis hun henvises et annet sted

Om det er innenfor det offentlige vil diagnosen stå i epikrisene hennes. Du kan be om at den nye utrederen ikke leser for å starte mest mulig blankt men ikke kreve. Det du kan er å sperre journalnotatene denne behandleren har skrevet for innsyn men diagnosen får du ikke sperret. 

Quote

3: Hva pleier en privat utredning å koste

Blir antakelig 10-15000, basert på egne erfaringer. Ta tallet jeg skriver som veiledende, i beste fall.

Det er mange rare folk både i det offentlige og det private systemet. Men min erfaring er at de dyktigste er i det offentlige, eller har avtale med dem.

Quote

 4: Vi bor i en ganske liten småby med få tilbud

Jeg fikk dekket utgiftene for 10 år siden, det var dagstur. Det har vært snakk om endring av reglene på fritt sykehusvalg (eller hva det heter), mulig de også ble endret.

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Quote

5: Nå vet jeg at de fleste utredninger tar mer tid

 

Privat, ja definitivt. Offentlig, du kan be om at det gjøres fortest mulig av hensyn til barnet. Her kan du jo si "mulig ptsd, barnet må stresses minst mulig" men du vil jo helst ikke at diagnosen er i fokus. 

Quote

6: Er det noe mer jeg burde vite om her? 

Enten du velger privat eller offentlig så kan du kontakte Helsetilsynet og be om innsyn i reaksjoner mot vedkommende. Du må først be om å få utlevert helsepersonellnummeret (HPR), det kan behandlingsstedet eller helsedirektoratet oppgi. Du skal ha rett til å få det utlevert men det er ikke alltid bare-bare. Deretter sender du en henvendelse til helsetilsynet om innsyn i eventuelle reaksjoner. Så kan jeg jo legge til at juss og moral er to forskjellige ting, og hva man personlig mener er alvorlig. At en behandler har fått en reaksjon betyr ikke nødvendigvis at du skal unngå vedkommende. 

[AnonymBruker]

Jeg var hos nevropsykolog selv for ikke så lenge siden. Han hang seg opp i at jeg hadde høyere utdanning og hadde klart å holde meg i samme jobb i fem år (da med to avbrekk med mammaperm og endret stilling hver gang jeg returnerte - takk og pris for det ellers hadde jeg slutta pga been there done that). 

Så han avfeide at jeg hadde adhd og tok ingen symptomkartlegging av meg knyttet til adhd en gang. Uten lærevansker og uten tilsynelatende funksjonssvikt i skole/jobb så var det ikke noe vits. Prøvde å protestere fordi jeg har mye funksjonssvikt på alle arenaer samliv, foreldrerollen, vennskap, jobb og tidligere skole, de er kanskje ikke store for seg selv, men samlet så føles det som at jeg kjemper MOT livet mer enn noen gang. 

Jeg har fått vite at jeg 1. Kan klage til nevropsykologen hvor de kan ta en revurdering. Det er opp til de hvis de vil det. 2. Jeg kan få en second opinion og behøver da en ny henvisning fra fastlegen til et annet sykehus/dette er spesialisthelsetjenesten (fritt sykehusvalg så man kan sjekke opp litt hvor en ønsker seg hen). Ved fritt sykehusvalg så dekkes normalt ikke kost og losji eller reise. 

Du kan jo også gå privat, det har ikke jeg råd til. Men det koster vel rundt 20 000kr og oppover. 

Anonymkode: c3fa4...472

[AnonymBruker]

Men hvorfor har ikke dere utredning gjennom BUP? Vil tro det er en mye bedre sammensatt og spesialisert kompetanse samlet under BUP enn hos en vilkårlig nevropsykolog anbefalt av fastlege?

Anonymkode: c3fa4...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Du må stole på fagfolkene, de er tross alt utdannet til dette i motsetning til deg og datteren din. 

Har du spurt hva årsaken er til at hun ikke vil på skolen? 

Og har hun greid å ha venner i løpet av skoleårene? 

Anonymkode: 647f2...487

Ikke stol på alle fagfolk, det finnes mange mindre kompetente spesialister dessverre. Ville ha gått til en kvinnelig nevropsykolog hvis du skal gå for avtalespesialist, eventuelt helprivat. ASF og ADHD hos jenter/kvinner virker å være et nytt eksotisk fagfelt for flere spesialister, noe det absolutt ikke burde være. Ønsker dere lykke til ❤️

Anonymkode: 663cb...5d7

[AnonymBruker]

Først av alt - det er utrolig bra og lese at du ikke stoler blindt på fagfolk, slik enkelte i denne tråder ønsker du skal gjøre. 
Du kjenner datteren din, og man skal aldri undergrave en forelders kunnskap om sine barn. 
For det andre - du er en god mamma! Og datteren din er heldig som har deg der som sin viktigste stemme og støtte. 
 

Som andre sier; klag, og krev en ny utredning. Dette gjelder din datters liv - og kommer til å styre hennes fremtid innen skole, helse, familie, økonomi..ja alt. Det som gjøres for henne nå er utrolig viktig, og setter standarden for hennes fremtidige liv. 
 

Stå på Ts ❤️❤️

Anonymkode: 5189c...22a

[AnonymBruker]

Dette var en utredning som ikke er tilstrekkelig, rett og slett useriøs. 
Når vi startet utredningen på vår sønn så ble jeg og far innkalt til samtaler hos utreder (psykolog). 
Vi er også skilt, men vi var til flere samtaler. 
Det var grundig, fra graviditet og fødsel og oppvekst frem til den skrivende dato vi var på samtaler. 
Deretter var sønnen vår inne til samtaler i flere omganger før han fikk diagnosen høytfungerende autisme og ADHD. 
 

Dette må du klage på og forlange en ny utredning hos en annen BUP avdeling. 
Vi begynte mye tidligere enn dere, og jeg må innrømme at det er en mye større fordel for barnet at det er ferdig utredet FØR ungdomsskolen. 
Men nå er det sånn som det er, og da begynner dere med å krevd en ny utredning. 
Ellers gjør du mye rett, spesielt det å forklare andre menneskers handlemåte og sosiale koder. 
Å fortelle og forklare hvorfor folk gjør som de gjør, rett og slett for at de skal få en sjanse til å tilpasse seg det sosiale liv

Anonymkode: 7edbd...c4d

[AnonymBruker]

n_97 skrev (1 time siden):

Du kan selvsagt be om en second opinion, såvidt jeg vet er det en rettighet du har. Hør med pasient og brukerombudet eller Norsk Pasientforening, de kan dette bedre enn jeg. 

Om det er innenfor det offentlige vil diagnosen stå i epikrisene hennes. Du kan be om at den nye utrederen ikke leser for å starte mest mulig blankt men ikke kreve. Det du kan er å sperre journalnotatene denne behandleren har skrevet for innsyn men diagnosen får du ikke sperret. 

Blir antakelig 10-15000, basert på egne erfaringer. Ta tallet jeg skriver som veiledende, i beste fall.

Det er mange rare folk både i det offentlige og det private systemet. Men min erfaring er at de dyktigste er i det offentlige, eller har avtale med dem.

Jeg fikk dekket utgiftene for 10 år siden, det var dagstur. Det har vært snakk om endring av reglene på fritt sykehusvalg (eller hva det heter), mulig de også ble endret.

Privat, ja definitivt. Offentlig, du kan be om at det gjøres fortest mulig av hensyn til barnet. Her kan du jo si "mulig ptsd, barnet må stresses minst mulig" men du vil jo helst ikke at diagnosen er i fokus. 

Enten du velger privat eller offentlig så kan du kontakte Helsetilsynet og be om innsyn i reaksjoner mot vedkommende. Du må først be om å få utlevert helsepersonellnummeret (HPR), det kan behandlingsstedet eller helsedirektoratet oppgi. Du skal ha rett til å få det utlevert men det er ikke alltid bare-bare. Deretter sender du en henvendelse til helsetilsynet om innsyn i eventuelle reaksjoner. Så kan jeg jo legge til at juss og moral er to forskjellige ting, og hva man personlig mener er alvorlig. At en behandler har fått en reaksjon betyr ikke nødvendigvis at du skal unngå vedkommende. 

TS her: Takk for gode svar!
Jeg har definitivt lyst til å be om innsyn i reaksjoner mot denne nevropsykologen, og helst vil jeg sende dem min egen reaksjon. Vil skrive noe på Legelisten, der han står oppført, men vet ikke om det er lurt å vente til etter at jeg har klaget. 

Anonymkode: b6d63...299

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Men hvorfor har ikke dere utredning gjennom BUP? Vil tro det er en mye bedre sammensatt og spesialisert kompetanse samlet under BUP enn hos en vilkårlig nevropsykolog anbefalt av fastlege?

Anonymkode: c3fa4...472

TS her:
Fastlegen anbefalte denne nevropsykologen fordi han var geografisk nærmere enn BUP. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg sa ja til dette nå, hadde kanskje fått utredning fortere (og bedre!) om vi hadde gått for BUP. Jaja, gjort er gjort. Men da kan jeg be om henvisning til BUP nå?

Anonymkode: b6d63...299