Vennskap og kommunikasjon

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne jeg har kjent i 25 år. Vi havnet i samme klasse på vgs, og ble gode venner fort. De årene hadde vi mye moro sammen, og hun ble en av mine nærmeste venninner. Deretter studerte jeg utenbys i mange år, og hun var hjemme og fikk mann og barn. Naturlig nok levde vi ulike liv de årene. Vi møttes når jeg var hjemme på ferier, men jeg følte vi hadde lite å snakke om. Hun ringte meg gjennomsnittlig et par ganger i mnd når jeg bodde utenbys, men var overfladisk og kort i tlf, og kunne legge på helt plutselig, midt i en samtale. Jeg syns kommunikasjonen ble rarere og rarere, og jeg følte vi mistet mer og mer kontakt. 
 

Etter jeg flyttet hjem igjen, har vi hatt mer kontakt igjen. Vi anser nok begge hverandre som nære venner, men jeg har fortsatt problemer med kommunikasjonen mellom oss. Vi er så ulike, jeg tenker og grubler mye, jeg gir så gode tilbakemeldinger og god respons jeg kan når venner forteller noe, engasjerer meg, viser at jeg bryr meg. Hun er langtfra en tenkende og reflektert person. Og når jeg forteller noe, uansett om det er noe gøy, trist, hverdagslig eller av mer privat og sår karakter, så svarer hun med enstavelsesord. Ofte bare «M..».. Det stikker veldig hver gang. Hun stopper opp samtalen med den korte responsen. Jeg vet at hun ikke mener noe vondt med det, men det er bare sånn hun er. Vi er på den ene siden lojale venner, men på den andre siden klarer vi ikke kommunisere. Samtalene har i mange år gått i monologer, hun forteller om sitt hverdagsliv, hva barna gjør, hvilke gardiner hun kjøpte, hva hun skal lage til middag osv. Jeg prøver som sagt å vise engasjement så godt jeg kan, spør oppfølgingsspørsmål, lytter og viser interesse (men må innrømme at jeg ikke fins interessert i disse temaene lenger, det er årevis med hakk i plata, de samme tingene). Og når jeg forteller fra min hverdag, kommer jeg gjerne minste ei setning ut i det jeg vil dele, før jeg stopper å fortelle etter hennes lunkne «m..» til svar. Hun er sikkert like lite interessert i det jeg liker å snakke om, som jeg er i hennes temaer. 
 

Nå kjenner jeg det vrenger seg i meg hver gang jeg ser hun ringer. Jeg orker bare ikke. Og får så dårlig samvittighet for å tenke og føle det sånn. Hun ønsker jo tydelig at vi skal beholde god og jevnlig kontakt, hun ringer ganske ofte. Hun er jo ikke den som tenker så mye da, som sagt, så jeg tror nesten hun ikke har tenkt over at det er stillstand i kommunikasjonen en gang. Tror hun legger på røret og fortsetter dagen sin, uten å tenke et sekund på samtalene som står fast. Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette. Jeg kjeder meg veldig i samtalene og blir så matt og sliten av hele greia, men samtidig vil jeg jo ikke miste en venn jeg har så mye historie med heller.

Andre som opplever lignende med eldre vennskap? Hva gjør dere? 

Anonymkode: 349ab...39f

[AnonymBruker]

Jeg og min veninne har en lignende dynamikk; jeg tenker og reflekterer mye, der hun bare er opptatt av hverdagslige ting, og mangler totalt konsekvenstenkning. Men hun er verdens beste person, og jeg tenker at vi utfyller hverandre litt. Jeg kan påpeke ting hun ikke har tenkt over, og hun balanserer min nevrotisisme🥴Jeg kommer aldri til å bryte  kontakten fordi vi er ulike. Man må bare akseptere ulikheten. Hvis man vil ha en relasjon. Jeg forstår uansett hva du mener☘️

Anonymkode: 55514...f4f

[sommerkroppen]

Kan du ikke bare la være å ta telefonen innimellom? Slik at du får det på et litt mer levelig nivå for deg? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg og min veninne har en lignende dynamikk; jeg tenker og reflekterer mye, der hun bare er opptatt av hverdagslige ting, og mangler totalt konsekvenstenkning. Men hun er verdens beste person, og jeg tenker at vi utfyller hverandre litt. Jeg kan påpeke ting hun ikke har tenkt over, og hun balanserer min nevrotisisme🥴Jeg kommer aldri til å bryte  kontakten fordi vi er ulike. Man må bare akseptere ulikheten. Hvis man vil ha en relasjon. Jeg forstår uansett hva du mener☘️

Anonymkode: 55514...f4f

Interessant å høre om lignende vennskap🌼 Jeg er generelt veldig interessert i samspillet mellom mennesker, og kan gruble mye på hva det er som skaper de ulike følelsene i meg i de ulike vennskapene. Jeg føler at min venninne og jeg også kan balansere hverandre på mange måter, men nå har vi nådd et vanskelig punkt. (Eller jeg har nådd det vanskelige punktet, for jeg tror ikke hun tenker noe lignende i det hele tatt). Jeg ønsker å beholde vennskapet, men vil bli kvitt denne kjipe følelsen jeg har. Man må jo kunne kommunisere i gode vennskap, og ikke opprettholde hele vennskapet på bakgrunn av felles minner. Hva gjør man når man ikke har noe å snakke om? Og når man ikke får respons på hva man sier, uansett hva det måtte være? Det blir jo så overfladisk. Noen ganger har jeg lyst å riste litt i henne for å få en passende reaksjon til hva jeg sier😅 Men jeg må nok bare lære meg å leve med det🤷‍♀️

Anonymkode: 349ab...39f

[AnonymBruker]

sommerkroppen skrev (15 minutter siden):

Kan du ikke bare la være å ta telefonen innimellom? Slik at du får det på et litt mer levelig nivå for deg? 

Jo, det gjør jeg også. Men da ligger liksom ballen hos meg, og jeg blir gående å tenke at jeg må ringe henne opp igjen snart😅

Anonymkode: 349ab...39f

[sommerkroppen]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, det gjør jeg også. Men da ligger liksom ballen hos meg, og jeg blir gående å tenke at jeg må ringe henne opp igjen snart😅

Anonymkode: 349ab...39f

Skjønner hva du mener. Men bare "glem det bort" litt og si neste gang dere prates at du har vært så opptatt at du ikke har fått ringt henne tilbake 😉

 

[AnonymBruker]

sommerkroppen skrev (2 minutter siden):

Skjønner hva du mener. Men bare "glem det bort" litt og si neste gang dere prates at du har vært så opptatt at du ikke har fått ringt henne tilbake 😉

 

Ja det spørs om jeg må gjøre noe sånt🌼

Anonymkode: 349ab...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Interessant å høre om lignende vennskap🌼 Jeg er generelt veldig interessert i samspillet mellom mennesker, og kan gruble mye på hva det er som skaper de ulike følelsene i meg i de ulike vennskapene. Jeg føler at min venninne og jeg også kan balansere hverandre på mange måter, men nå har vi nådd et vanskelig punkt. (Eller jeg har nådd det vanskelige punktet, for jeg tror ikke hun tenker noe lignende i det hele tatt). Jeg ønsker å beholde vennskapet, men vil bli kvitt denne kjipe følelsen jeg har. Man må jo kunne kommunisere i gode vennskap, og ikke opprettholde hele vennskapet på bakgrunn av felles minner. Hva gjør man når man ikke har noe å snakke om? Og når man ikke får respons på hva man sier, uansett hva det måtte være? Det blir jo så overfladisk. Noen ganger har jeg lyst å riste litt i henne for å få en passende reaksjon til hva jeg sier😅 Men jeg må nok bare lære meg å leve med det🤷‍♀️

Anonymkode: 349ab...39f

Jeg skjønner; føler det slik med en del mennesker, generelt. Hater at ting er overfladiske, og vemmes over indoktrinerte klisjeer uten snev av originalitet. Nå er jeg syk, så har litt andre ting å tenke på enn gardinoppheng. Men kjenner ofte på trangen til å filleriste andre; spørre om de vet at det er krig i Europa, hallo folk dør, folk fryser pga høye strømregninger her i landet, svake grupper sliter mer og mer. Og når jeg er såpass dårlig selv, så er det utfordrende å høre om kjedelige hverdagslige bagateller. Skulle jublet om jeg bare hadde slike problem hahahaha. Er nok for opptatt av meningen(eller ingen mening?) ved vår eksistens, at jeg blir grumsete innvendig av desse løgnene vi går og fyller hverandre med🥴🥴🥴

Anonymkode: 55514...f4f

[Pinner]

Du og jeg er like:) Vi kan skrive litt hvis du vil? Så kan jeg fortelle deg hva som skjer med hjernen til ei gravid kvinne😜

Uansett burde du ta vare på vennen din, men kanskje søke ut til andre hvis du trenger noen å dele mer dype, høye eller små tanker med😊

[Elle Melle]

Kanskje dere må basere samværet på å gjøre ting sammen i stedet for å prate? 

Det høres vanskelig ut og ganske unødvendig slitsomt, hva gir relasjonen dere egentlig? Og hvorfor var det bedre før? Siden dere ble venner en gang i tiden så var det sikkert bedre den gangen?