Sett deg i respekt en gang for alle

[AnonymBruker]

Til dere som sliter psykisk.. med angst/ depresjoner. 
Vil tippe at mange av dere har blitt dårlig behandlet av andre. Tråkket på, vært syndebukk eller har hatt relasjoner (foreldre, søsken, kollegaer, venner etc.) som gir dere skyldfølelse og alltid skylder på deg. 
Slike ting fører til angst. 
Mitt tips er (uansett hvor umulig og vanskelig det kan føles) er å sette grenser, og sette seg i respekt. Begynn å si fra. Folk holder på så lenge de får «lov» i det du sier fra og smeller tilbake føler de ubehag, og ubehag vil vi unngå.. da blir folk mer forsiktig. Kanskje de trekker seg unna en liten stund, men de kommer tilbake. 
Om ikke er de ikke verdt det. 
Det siste året har jeg begynt å si fra. Både til kollegaer og andre. 
Jeg tok en kollega forrige uke.. ventet til rette anledningen der hun ble ydmyket og ikke hadde mulighet til å bare gå. 
På et avd møte sa jeg: jeg ser ofte at du himler med øynene og søker øyekontakt med de andre i rommet når jeg kommer med forslag? Jeg liker ikke måten du er på. Er du uenig i forslaget mitt har du språk og kan snakke? 
Hvis du ikke klarer å kommunisere hva du tenker så har viner problem her.. 

Dama ble helt rar, begynte å gråte og stormet ut. Noen timer etter ba hun meg om unnskyldning men skyldte på at det var ikke bare henne som skulle få skylden. 
Det har blitt mye bedre etter dette. 
Jeg sa også at hvis det er noen sol er uenig med meg eller har noe de er misfornøyd med må de kommunisere det på en voksen måte, om ikke så kjører jeg bare på. 
Angsten og uroen min er nesten borte etter at jeg har begynt å konfrontere folk med unødvendig kroppsspråk eller baksnakking. 
Før var jeg livredd, nå elsker jeg å ta det opp. 
Sier ikke alle bare skal gjøre slik eller slik.. alle er i ulik situasjon, men jeg vet mange sliter fordi de blir undertrykt andre mennesker 

Anonymkode: cdaab...9eb

[Boetica]

Fint at du har begynt å sette grenser. Men ikke la det tippe over og bli den som skal sette skapet på plass for enhver småting. 

[Embla Othea]

Det er sunt å sette grenser på en rimelig måte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Angsten og uroen min er nesten borte etter at jeg har begynt å konfrontere folk med unødvendig kroppsspråk eller baksnakking. 

Baksnakking ja, kvel det før det starter. Kroppsspråk lar jeg folk være i fred med. 

Anonymkode: 66edd...3ae

[AnonymBruker]

Boetica skrev (5 timer siden):

Fint at du har begynt å sette grenser. Men ikke la det tippe over og bli den som skal sette skapet på plass for enhver småting. 

Nei, gjør ikke det. 
Men er lei folk som ikke er snille 

Anonymkode: cdaab...9eb

[AnonymBruker]

Hvordan kom du dit mentalt at du klarer å si fra og (enda viktigere) stå på ditt? En ting er å si fra, for meg er det oftest når reaksjonen deres er å utpeke meg om syndebukken at det går galt for meg. De kan mene at jeg er hårsår, at jeg misforstår eller overanalyserer, eller ta en sånn "unnskyld for at jeg bare ville hjelpe/sa det i beste mening, du skal få gjøre det selv heretter/jeg skal holde kjeft heretter". Eller de kan bli fornærmet/såret, og det ligger en forventning i lufta om at jeg er den som må be om tilgivelse fra den parten som såret meg i utgangspunktet. Akkurat som på barneskolen; det er bøllene det er synd på når hakkekyllingen endelig sprekker og biter fra seg.

 

Jeg vet jo at jeg må tåle ubehaget og stå støtt i stormen, men jeg har ikke funnet styrken jeg trenger enda.

Anonymkode: 37e57...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Til dere som sliter psykisk.. med angst/ depresjoner. 
Vil tippe at mange av dere har blitt dårlig behandlet av andre. Tråkket på, vært syndebukk eller har hatt relasjoner (foreldre, søsken, kollegaer, venner etc.) som gir dere skyldfølelse og alltid skylder på deg. 
Slike ting fører til angst. 
Mitt tips er (uansett hvor umulig og vanskelig det kan føles) er å sette grenser, og sette seg i respekt. Begynn å si fra. Folk holder på så lenge de får «lov» i det du sier fra og smeller tilbake føler de ubehag, og ubehag vil vi unngå.. da blir folk mer forsiktig. Kanskje de trekker seg unna en liten stund, men de kommer tilbake. 
Om ikke er de ikke verdt det. 
Det siste året har jeg begynt å si fra. Både til kollegaer og andre. 
Jeg tok en kollega forrige uke.. ventet til rette anledningen der hun ble ydmyket og ikke hadde mulighet til å bare gå. 
På et avd møte sa jeg: jeg ser ofte at du himler med øynene og søker øyekontakt med de andre i rommet når jeg kommer med forslag? Jeg liker ikke måten du er på. Er du uenig i forslaget mitt har du språk og kan snakke? 
Hvis du ikke klarer å kommunisere hva du tenker så har viner problem her.. 

Dama ble helt rar, begynte å gråte og stormet ut. Noen timer etter ba hun meg om unnskyldning men skyldte på at det var ikke bare henne som skulle få skylden. 
Det har blitt mye bedre etter dette. 
Jeg sa også at hvis det er noen sol er uenig med meg eller har noe de er misfornøyd med må de kommunisere det på en voksen måte, om ikke så kjører jeg bare på. 
Angsten og uroen min er nesten borte etter at jeg har begynt å konfrontere folk med unødvendig kroppsspråk eller baksnakking. 
Før var jeg livredd, nå elsker jeg å ta det opp. 
Sier ikke alle bare skal gjøre slik eller slik.. alle er i ulik situasjon, men jeg vet mange sliter fordi de blir undertrykt andre mennesker 

Anonymkode: cdaab...9eb

Takker for posten din -jeg er en som skal begynne å si fra nå, om flere ting som har foregått over tid. Holder på å samle mot i disse dager, så tusen takk for pep-talken, den trengte jeg! Og er glad på dine vegne også, kjempebra at du har turt, modig!

Anonymkode: 390f9...00b

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Før var jeg livredd, nå elsker jeg å ta det opp.

Anonymkode: cdaab...9eb

Det er viktig å kunne sette grenser, og deilig å endelig få det til om man har strevd med det lenge.

Men pass deg nøye, så du ikke ender opp med å bli den som overkjører andres grenser.

Anonymkode: 32ca3...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Det er viktig å kunne sette grenser, og deilig å endelig få det til om man har strevd med det lenge.

Men pass deg nøye, så du ikke ender opp med å bli den som overkjører andres grenser.

Anonymkode: 32ca3...f4c

Ikke uskyldige menneskers, og ja, man skal ikke selv bli voldelig. Men om noen som har overkjørt meg i lang tid får kjenne på det, altså.... En voldsmann får kanskje overkjørt sine grenser om han blir innestengt i fengsel, men da har han også gjort noe så grovt at det virkelig var fortjent liksom. Jeg holder nå på å ta mot til meg for å kunne fortelle historien om hva som skjedde innad vår familie og med meg. En av grunnene til at ting gikk fra verre til værst var akkurat fordi jeg ikke turte å si fra, og fordi jeg ble isolert. De personene det går utover når jeg forteller, de kommer til å få kjenne på det, men jeg kjente på det i mange år i stille smerte, og nå er det nok... 

Jeg tror at om man stort sett er et godt menneske så er man god på å skille folk og situasjoner. Det er "de andre" som liker å skade uskyldige. De som i utgangspunktet vil alle vel og dermed opplever å bli tråkka på (ofte fordi man faktisk, og desverre, er alt for god også med kjipe mennesker) er ikke mennesker som helt plutselig begynner å behandle andre dårlig selv. Det å være et kjipt menneske kommer gjerne fra ting opplevd i barndommen (eller en genfeil som noen få har) og som har blitt deres personlighetstrekk. Jeg sier ikke at alle som har opplevd kjipe ting blir onde, jeg sier at noen blir det og at det gjerne ikke plutselig oppstår i voksen alder.

 

 

Anonymkode: 390f9...00b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan kom du dit mentalt at du klarer å si fra og (enda viktigere) stå på ditt? En ting er å si fra, for meg er det oftest når reaksjonen deres er å utpeke meg om syndebukken at det går galt for meg. De kan mene at jeg er hårsår, at jeg misforstår eller overanalyserer, eller ta en sånn "unnskyld for at jeg bare ville hjelpe/sa det i beste mening, du skal få gjøre det selv heretter/jeg skal holde kjeft heretter". Eller de kan bli fornærmet/såret, og det ligger en forventning i lufta om at jeg er den som må be om tilgivelse fra den parten som såret meg i utgangspunktet. Akkurat som på barneskolen; det er bøllene det er synd på når hakkekyllingen endelig sprekker og biter fra seg.

 

Jeg vet jo at jeg må tåle ubehaget og stå støtt i stormen, men jeg har ikke funnet styrken jeg trenger enda.

Anonymkode: 37e57...ec9

Det du opplever når du prøver å si fra er hersketeknikker/ gaslightning. De får deg til å bli usikker på deg selv, at det er du som er problemet og du som overtenker. 
Øv deg på å si: jeg ble lei meg når du.. beskriv dine følelser. Det kan ingen ta deg på.

Gå gjennom i hodet ditt en typisk situasjon der noen bruker hersketeknikker på deg når du sier fra. På den måten øver du deg på hva du skal si og hva du skal svare. 

Anonymkode: cdaab...9eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takker for posten din -jeg er en som skal begynne å si fra nå, om flere ting som har foregått over tid. Holder på å samle mot i disse dager, så tusen takk for pep-talken, den trengte jeg! Og er glad på dine vegne også, kjempebra at du har turt, modig!

Anonymkode: 390f9...00b

Du er ikke mindre verdt enn andre, og hvorfor skal andres meninger bety mer enn dine? 
Jeg har hatt et barn som ble mobbet for et år siden, og jeg måtte virkelig slå i bordet på skolen. Møter på møter og til slutt ble jeg kreativ. Kreve, argumentere, stille de spørsmål og legge fokuset over på de. 
Kreve en evaluering på tiltakene de har satt inn, gjerne mens ppt var tilstede og de fikk høre selv at skolen hverken har fulgt opp tiltak, evaluering osv. 

Jeg ble sinnsykt god på dette. 
Jobber selv i barnehage og dro nytte av det faglige i min jobb, der makten mellom skole og foreldre ble jevnet ut. 
Tror de ble redd meg til slutt. Jeg krevde alt skriftlig. Etter dette økte selvtilliten og jeg fikk nok av å være snill pike som jeg har vært hele livet. Når det er noe med barna trer urkraften inn for fullt. 
Føler meg mer tilfreds enn noen gang. 
mobbingen er det slutt på. 
Tok tak i mobberen og sa at hvis han så mye som ser på mitt barn igjen, så vil jeg ødelegge livet hans. Dette var gutter på 15 år. Gutten gikk omveier rundt min sønn. 
Upedagogisk? Helt klart! Lovlig? Nei.. men smart nok til å ta han da ingen andre var der. 
 

Anonymkode: cdaab...9eb

[Rosagodis]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Til dere som sliter psykisk.. med angst/ depresjoner. 
Vil tippe at mange av dere har blitt dårlig behandlet av andre. Tråkket på, vært syndebukk eller har hatt relasjoner (foreldre, søsken, kollegaer, venner etc.) som gir dere skyldfølelse og alltid skylder på deg. 
Slike ting fører til angst. 
Mitt tips er (uansett hvor umulig og vanskelig det kan føles) er å sette grenser, og sette seg i respekt. Begynn å si fra. Folk holder på så lenge de får «lov» i det du sier fra og smeller tilbake føler de ubehag, og ubehag vil vi unngå.. da blir folk mer forsiktig. Kanskje de trekker seg unna en liten stund, men de kommer tilbake. 
Om ikke er de ikke verdt det. 
Det siste året har jeg begynt å si fra. Både til kollegaer og andre. 
Jeg tok en kollega forrige uke.. ventet til rette anledningen der hun ble ydmyket og ikke hadde mulighet til å bare gå. 
På et avd møte sa jeg: jeg ser ofte at du himler med øynene og søker øyekontakt med de andre i rommet når jeg kommer med forslag? Jeg liker ikke måten du er på. Er du uenig i forslaget mitt har du språk og kan snakke? 
Hvis du ikke klarer å kommunisere hva du tenker så har viner problem her.. 

Dama ble helt rar, begynte å gråte og stormet ut. Noen timer etter ba hun meg om unnskyldning men skyldte på at det var ikke bare henne som skulle få skylden. 
Det har blitt mye bedre etter dette. 
Jeg sa også at hvis det er noen sol er uenig med meg eller har noe de er misfornøyd med må de kommunisere det på en voksen måte, om ikke så kjører jeg bare på. 
Angsten og uroen min er nesten borte etter at jeg har begynt å konfrontere folk med unødvendig kroppsspråk eller baksnakking. 
Før var jeg livredd, nå elsker jeg å ta det opp. 
Sier ikke alle bare skal gjøre slik eller slik.. alle er i ulik situasjon, men jeg vet mange sliter fordi de blir undertrykt andre mennesker 

Anonymkode: cdaab...9eb

Jeg sliter med angst og depresjon og er som deg... Eller var som deg.... Jeg klikker inni meg når folk "mobber" meg og kommer med stygge ting til meg fordi ker er ufør og det ikke ser ut som jeg sliter... Mange tagger meg i ting på facebook for og liksom dra meg ned... Jeg holdte på og klikke her om dagen på han ene og hadde lyst til og drite han ut på facebook også... Men veninna mi sa jeg er for god til og gjøre det samme som han.... Men når skal JEG for lov og ta igjen med folk? 

Merker det at når folk ser du er usikker og sliter så skal dem trykke deg mer ned og  få andre til og le av det samtidig.. Utrolig vondt... 

Broren min sier også at jeg skal slå ut kløra... Van var som meg før men nå tar han igjen så det synger etter.... Og han har fått mer respekt av folk... Men jeg er ikke sånn jeg klarer ikke..., 🤷🏽‍♀️🤦‍♀️

[AnonymBruker]

Rosagodis skrev (5 timer siden):

Jeg sliter med angst og depresjon og er som deg... Eller var som deg.... Jeg klikker inni meg når folk "mobber" meg og kommer med stygge ting til meg fordi ker er ufør og det ikke ser ut som jeg sliter... Mange tagger meg i ting på facebook for og liksom dra meg ned... Jeg holdte på og klikke her om dagen på han ene og hadde lyst til og drite han ut på facebook også... Men veninna mi sa jeg er for god til og gjøre det samme som han.... Men når skal JEG for lov og ta igjen med folk? 

Merker det at når folk ser du er usikker og sliter så skal dem trykke deg mer ned og  få andre til og le av det samtidig.. Utrolig vondt... 

Broren min sier også at jeg skal slå ut kløra... Van var som meg før men nå tar han igjen så det synger etter.... Og han har fått mer respekt av folk... Men jeg er ikke sånn jeg klarer ikke..., 🤷🏽‍♀️🤦‍♀️

Bare smell tilbake. Om folk vil drite deg ut på fb er det seg selv de driter ut. Alle ser hvor latterlig og ufin de er. Så det er jo ris til egen bak.

 

Anonymkode: cdaab...9eb

[AnonymBruker]

Rosagodis skrev (6 timer siden):

Jeg sliter med angst og depresjon og er som deg... Eller var som deg.... Jeg klikker inni meg når folk "mobber" meg og kommer med stygge ting til meg fordi ker er ufør og det ikke ser ut som jeg sliter... Mange tagger meg i ting på facebook for og liksom dra meg ned... Jeg holdte på og klikke her om dagen på han ene og hadde lyst til og drite han ut på facebook også... Men veninna mi sa jeg er for god til og gjøre det samme som han.... Men når skal JEG for lov og ta igjen med folk? 

Merker det at når folk ser du er usikker og sliter så skal dem trykke deg mer ned og  få andre til og le av det samtidig.. Utrolig vondt... 

Broren min sier også at jeg skal slå ut kløra... Van var som meg før men nå tar han igjen så det synger etter.... Og han har fått mer respekt av folk... Men jeg er ikke sånn jeg klarer ikke..., 🤷🏽‍♀️🤦‍♀️

Du må sperre for tagging i facebook!! At den må godkjennes av deg først!!

Anonymkode: a6774...85e

[TLR]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Til dere som sliter psykisk.. med angst/ depresjoner. 
Vil tippe at mange av dere har blitt dårlig behandlet av andre. Tråkket på, vært syndebukk eller har hatt relasjoner (foreldre, søsken, kollegaer, venner etc.) som gir dere skyldfølelse og alltid skylder på deg. 
Slike ting fører til angst. 
Mitt tips er (uansett hvor umulig og vanskelig det kan føles) er å sette grenser, og sette seg i respekt. Begynn å si fra. Folk holder på så lenge de får «lov» i det du sier fra og smeller tilbake føler de ubehag, og ubehag vil vi unngå.. da blir folk mer forsiktig. Kanskje de trekker seg unna en liten stund, men de kommer tilbake. 
Om ikke er de ikke verdt det. 
Det siste året har jeg begynt å si fra. Både til kollegaer og andre. 
Jeg tok en kollega forrige uke.. ventet til rette anledningen der hun ble ydmyket og ikke hadde mulighet til å bare gå. 
På et avd møte sa jeg: jeg ser ofte at du himler med øynene og søker øyekontakt med de andre i rommet når jeg kommer med forslag? Jeg liker ikke måten du er på. Er du uenig i forslaget mitt har du språk og kan snakke? 
Hvis du ikke klarer å kommunisere hva du tenker så har viner problem her.. 

Dama ble helt rar, begynte å gråte og stormet ut. Noen timer etter ba hun meg om unnskyldning men skyldte på at det var ikke bare henne som skulle få skylden. 
Det har blitt mye bedre etter dette. 
Jeg sa også at hvis det er noen sol er uenig med meg eller har noe de er misfornøyd med må de kommunisere det på en voksen måte, om ikke så kjører jeg bare på. 
Angsten og uroen min er nesten borte etter at jeg har begynt å konfrontere folk med unødvendig kroppsspråk eller baksnakking. 
Før var jeg livredd, nå elsker jeg å ta det opp. 
Sier ikke alle bare skal gjøre slik eller slik.. alle er i ulik situasjon, men jeg vet mange sliter fordi de blir undertrykt andre mennesker 

Anonymkode: cdaab...9eb

Ja det er viktig å sette grenser. Det finnes så mange drittsekker der ute som tror at de er feilfrie. Åpenhet skaper ikke usikkerhet 

 

[Flintis]

Å sette grenser kan føre til at en mister jobben også.

Jeg tror heller ikke en grensesetter seg fra psykisk sykdom.

En kan vise hvem en er og fremstå tydelig gjennom grensesetting, si sin mening og lignende. Da må en  selfølgelig være beredt på motbør.