Om livet som ble...å ønsket om å skilles.

[AnonymBruker]

Litt svevende overskrift. Men noen kjenner seg sikkert igjen. Her sitter jeg, å skulle gjerne tatt noen valg om igjen. Det går selvsagt ikke men... 

Det dreier seg om å ta steget å si at jeg vil skilles. Vi ble sammen unge, fått barn og giftet oss. Med tiden har vi vokst i fra hverandre. Vi har ulike interesser,mål og meninger...forholdet er totalt dødt. Jeg er trist, jobber mye og gjør mye med egne venner og barna. Ingen nærhet. Parterapi foreslår sikkert mange, men jeg vet at det ikke har noen hensikt.

Selv om jeg er så sikker i valget om å gå, er det så utrolig vanskelig å gjøre det! Det har pågått over flere år, så det er ikke noe jeg har tenkt på en kort stund.

Det vanskeligste er at det kommer til å såre barna. Selv om jeg tenker at de er såpass store, å kanskje ser at vi ikke har det så bra sammen. Så splittes familien og den trygge grunnen.

I "disse tide" er jo også økonomi et sårt tema... men alt GÅR sier de.

 

Noen som kjenner seg igjen, å vil lufte noen tanker?

 

Anonymkode: ebb10...1a5

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg kjenner meg så igjen. 

Vi ble sammen da jeg bare var 20 år. Gitt oss da jeg var 28 og nå er jeg 46. Mye har skjedd siden den gang. 

3 barn, hus, hund, båt. Vi har god økonomi sammen. I perioder har vi det bra. Men så smeller det, og mannen klarer aldri å si unnskyld. Dette sliter enormt på meg, at det alltid er jeg som skal løpe etter. 

Følelsene min har dabbet av. Men jeg blir pga økonomi, ønske om å følge opp ungene 100 %, men jeg er ikke lykkelig. 

Vi finner sjeldent på ting sammen utenfor de 4 veggene. Det er trist å se naboer og bekjente dra avgårde på familietur, mens jeg selv sitter igjen hjemme med en mann som bare vil sitte for seg selv å spille og drikke øl

 Føler meg ensom i forholdet. Men slik som deg, så har dette pågått i mange, mange år. Noe som gjør at det blir vanskelig å gå.... Selv om barna har blitt større, så er taken på å splitte den trygge grunnen verst. 

😪❤️

Anonymkode: 487c0...600

[AnonymBruker]

Uff,trist at det er sånn. Noen bare går virker det som etter en dårlig periode. Å noen blir i forholdet alt for lenge. 

Man har bare ett liv. Hva kommer dere til å tenke da dere sitter der dom pensjonister og livet har gått.

Anonymkode: ebb10...1a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Uff,trist at det er sånn. Noen bare går virker det som etter en dårlig periode. Å noen blir i forholdet alt for lenge. 

Man har bare ett liv. Hva kommer dere til å tenke da dere sitter der dom pensjonister og livet har gått.

Anonymkode: ebb10...1a5

👍🏻

Vil ikke jobbe, vil ikke gå i terapi, vil bare skilles - men vil helst ikke si fra at man vil det, en gang!

«Kan ikke noen andre komme og bare ordne opp i livet mitt?»

For alt vi vet merker de det lenge før pensjonsalder, når ungene ikke gidder å ta kontakt så ofte. 

Anonymkode: 0542f...1f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

👍🏻

Vil ikke jobbe, vil ikke gå i terapi, vil bare skilles - men vil helst ikke si fra at man vil det, en gang!

«Kan ikke noen andre komme og bare ordne opp i livet mitt?»

For alt vi vet merker de det lenge før pensjonsalder, når ungene ikke gidder å ta kontakt så ofte. 

Anonymkode: 0542f...1f9

Skjønte ikke helt hva du mente her...🤔

Men ja, ungene merker sikkert den dårlige stemningen. Selv når de blir voksne.

Anonymkode: ebb10...1a5

[AnonymBruker]

hvor gamle er barna? 

Anonymkode: 8314f...6a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

hvor gamle er barna? 

Anonymkode: 8314f...6a7

Vi har 2 jenter sammen som er i midten av tenårene

Anonymkode: ebb10...1a5

[AnonymBruker]

er mannen enig om at dere burde skille lag? 

Anonymkode: 8314f...6a7

[AnonymBruker]

Du er ikke alene! ❤️

Er selv i et ekteskap som har vært tøft de siste 10 åra. Opp og ned. Tanken på å avslutte det føles som et dødsfall. En framtidig sorg som jeg bare utsetter og utsetter 💔💔💔😢😢😢 

Anonymkode: c5291...c01

[AnonymBruker]

jeg vil bare si, som barn av et par som ikke skilte seg: gjør det!  Det så tungt å kjipt og merke den dårlige stemningen dere har i mellom dere, og det er ikke noe å utsette. Er du ulykkelig vil barna dine plukke opp det. Og hva slags rollemodell er du, som bare lar ting skure og gå  - ikke så viktig med din lykke, kanskje?  .... 

Men først bør du ta en real prat med mannen din, såpass skylder du han. 

Anonymkode: d3ad9...1d1

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg og gikk. Var ferdig lenge før jeg gikk, og prøvde nok å jobbe med forholdet altfor sent. Til slutt holdt jeg på å miste meg selv og ble nesten suicidal, så måtte gå. Utrolig vanskelig og jeg tror det var vel så tøft for meg å ta valget om å gå, som for mannen som ble forlatt. 

Kjente på en enorm lettelse etterpå og har ikke angret. Er tøft når barna savner faren og ønsker vi finner tilbake til hverandre, men jeg greide ikke å være lykkelig i forholdet. Har spurt meg selv (og psykologen og parterapauten jeg hadde før jeg gikk) om jeg forventer for mye av kjærleiken og livet, men jeg vil heller elske og føle meg elsket, enn å leve i et følelsesløst forhold.

Lykke til❤

Anonymkode: 362c7...c70

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Det virker helt umulig å ta det endelige steget, først og fremst på grunn av ungene. Jeg har en snill, morsom og intelligent, men også meget bedagelig mann. Jeg har ansvaret for nesten alt hjemme. Han har ikke hatt interesse for sex på mange, mange år, mens jeg savner det veldig. Etter utallige forsøk på å få til en endring, valgte jeg strategien «aksept». Det fungerte fint noen år, men nå klarer jeg det ikke mer. Han vil ikke skilles, og har endelig tatt litt tak i de tingene jeg har bedt om. Det føles som det er for sent…

Jeg har i tillegg forelsket meg i annen mann som også er gift. Selv om jeg vet at det er gjensidig-ish, er jeg nesten helt sikker på at det aldri blir noe der. Det gjør det likevel vanskelig å ta et valg. Jeg klarer ikke avgjøre i hvor stor grad forelskelsen påvirker mine tanker rundt ekteskapet.

Anonymkode: 3f5b4...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

jeg vil bare si, som barn av et par som ikke skilte seg: gjør det!  Det så tungt å kjipt og merke den dårlige stemningen dere har i mellom dere, og det er ikke noe å utsette. Er du ulykkelig vil barna dine plukke opp det. Og hva slags rollemodell er du, som bare lar ting skure og gå  - ikke så viktig med din lykke, kanskje?  .... 

Men først bør du ta en real prat med mannen din, såpass skylder du han. 

Anonymkode: d3ad9...1d1

Kloke ord. Jeg synes jeg kan se det på ungene at de også merker den tunge stemningen. Det gjør meg trist. Jeg er også lei meg for at jeg har havnet i denne situasjonen, å ikke gjør noe med det.

Anonymkode: ebb10...1a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde det som deg og gikk. Var ferdig lenge før jeg gikk, og prøvde nok å jobbe med forholdet altfor sent. Til slutt holdt jeg på å miste meg selv og ble nesten suicidal, så måtte gå. Utrolig vanskelig og jeg tror det var vel så tøft for meg å ta valget om å gå, som for mannen som ble forlatt. 

Kjente på en enorm lettelse etterpå og har ikke angret. Er tøft når barna savner faren og ønsker vi finner tilbake til hverandre, men jeg greide ikke å være lykkelig i forholdet. Har spurt meg selv (og psykologen og parterapauten jeg hadde før jeg gikk) om jeg forventer for mye av kjærleiken og livet, men jeg vil heller elske og føle meg elsket, enn å leve i et følelsesløst forhold.

Lykke til❤

Anonymkode: 362c7...c70

Så glad på dine vegne,at du greide å ta steget å gikk. Å ikke minst at livet ditt ble bedre, å at du ikke angrer. Jeg har også vært ferdig i flere år,så jeg vet at det er det riktige...noen dager er så mørke som fy.

Den siste setningen der skal jeg huske❤️

Anonymkode: ebb10...1a5

[AnonymBruker]

Jeg sitter med samme tankene som deg og det er skikkelig vanskelig. Jeg kommer selv fra skilsmissebarn og det vil jeg virkelig ikke at barna her skal oppleve.. Det er ikke store krangler e.l, men kjærlighetsløst. Jeg har ikke noe å gå på i forhold til han lenger.

Håper du finner styrken til å finne ut av det❤️

Anonymkode: 699ab...e3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg er i samme situasjon som deg. Det virker helt umulig å ta det endelige steget, først og fremst på grunn av ungene. Jeg har en snill, morsom og intelligent, men også meget bedagelig mann. Jeg har ansvaret for nesten alt hjemme. Han har ikke hatt interesse for sex på mange, mange år, mens jeg savner det veldig. Etter utallige forsøk på å få til en endring, valgte jeg strategien «aksept». Det fungerte fint noen år, men nå klarer jeg det ikke mer. Han vil ikke skilles, og har endelig tatt litt tak i de tingene jeg har bedt om. Det føles som det er for sent…

Jeg har i tillegg forelsket meg i annen mann som også er gift. Selv om jeg vet at det er gjensidig-ish, er jeg nesten helt sikker på at det aldri blir noe der. Det gjør det likevel vanskelig å ta et valg. Jeg klarer ikke avgjøre i hvor stor grad forelskelsen påvirker mine tanker rundt ekteskapet.

Anonymkode: 3f5b4...fb0

Strategien aksept høres kjent ut. Vi har hatt noen skikkelige alvorsprater tidligere. Han vet hva som betyr noe for meg, å han lovet å jobbe med det. Det har ikke skjedd. Det har endt med at jeg ikke gidder å ta opp de temaene. Det går en stund, men jeg lever virkelig ikke det livet jeg ønsker. 

Jeg har også vært betatt/hatt følelser for andre siste tiden. Å det er godt å få oppmerksomhet fra andre.  Selv om det selvsagt føles feil. For meg føles det som ett skritt ut fra forholdet

Anonymkode: ebb10...1a5