Har hatt det fint i mange mnd nå, men nå tenker jeg plutselig på Asperger diagnosen igjen..

[AnonymBruker]

Har flyttet for en liten stund for å jobbe i utlandet. Her har jeg såklart møtt nye folk. Ingen mobbing, alle er hyggelige og vennelige. Men jeg får jo merke at de danner et sterkere vennskap enn hva jeg gjør med de. Jeg er den som ender opp med å gjøre ting alene, gå rundt og oppdage nye steder. De andre er jo ikke sammen hele tiden. Men et par av de andre foretrekker å sitte hjemme i leiligheten og gå ut en gang i blandt. Så er det de andre som alltid er ute på noe og også har blitt kjent med lokale. Ser på instan deres at de er på stranda sammen osv. jeg kunne tenkt meg det også, men jeg har prøvd dette før og ender opp super stresset fordi jeg til slutt føler jeg er siste hjul på vogna som bare henger med uten å bidra. Enda verre om de plutselig finner ut de skal et helt annet sted, så vet ikke jeg hvordan jeg kommer meg hjem. Har opplevd så mange ganger å ikke bli savnet om jeg har blitt borte (ikke her altså, men noen år siden), at folk reiser fra meg når vi har vært på fester, som om det ikke gjør dem noe at jeg ble borte. 
Så jeg tør på en måte ikke å bli med dem fordi de er så mye mer utadvendte. De kan snakke med meg når vi er alene sammen, men så fort vi blir 3 blir det automatisk de som snakker sammen. Det jeg sier er minst viktig. Og dette er ikke noe de gjør bevisst for å være slemme. Det bare skjer, som om det er en slags ekstra vegg mellom meg og alle andre.. 

Jeg klarer ikke å akseptere at jeg kanskje for resten av livet forblir den som ikke betyr noe. Den som blir å gjøre alt på egen hånd osv.. 

Anonymkode: dfaed...c65