Føler meg oversett og er fryktelig sjalu.

[AnonymBruker]

Hei. Legger ut her for her kjenner ingen meg og jeg kan være anonym. 

Jeg har 4 søsken og er helt i midten, vi er ganske tette I alder med 1 til 2 år mellom hver av oss. Vi er alle voksne nå. 

Jeg føler meg så oversett av hele familien min. Og er sjalu over at mine søsken og foreldre har tettere kontakt seg i mellom enn jeg har med noen av dem. Det har hendt utallige mange ganger at de har reist på ferie sammen i forskjellige kombinasjoner (f.eks :mamma,pappa, eldste søster og hennes barn eller 3 søsken sammen) jeg har aldri fått tilbud om å være med og har aldri fått respons om jeg prøver å få noen med meg.

Jeg blir også helt ifra meg av sjalusi når jeg hører om gaver som gies og mottaes og tjenester og hjelp dem imellom, yngste søsken har nettopp arvet bil og mamma og pappa betaler sertifikat for h*n. Vi andre måtte betale selv og jeg kom  desverre aldri i mål. Et annet søsken har mamma og pappa stått kausjonist for for at h*n skulle få boliglån. Dette er kun et par eksempler, kunne ramset opp mye mye mer. 

Jeg og to av mine søsken har barn, jeg føler også at deres barn får langt mer oppmerksomhet enn mitt gjør. Vi kan være på besøk og kun høre skryt om andres søsken barn, mens min ikke får anerkjennelse for noe. Jeg var først ut og fikk barn som 17 åring og føler jeg straffes for det. Jeg har slitt økonomisk og sliter litt i dag også med strømprisene som er, men får ikke og har aldri fått hjelp, noe alle mine  søsken har fått gang på gang. 

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Og egentlig har det alltid vært slik. Selv i oppveksten følte jeg meg oversett og uviktig. 

Jeg har prøvd å snakke med alle om det, men så sier dem bare at jeg ikke må være så negativ. 

Jeg har så lyst å føle at jeg og mitt barn har betydning for resten av familien, men tror jeg kan se langt etter det. 

Noen som har noe råd og tips til meg? Jeg kjenner dette sliter mer og mer på meg

Anonymkode: 7ed61...ec9

[Pilga]

Hadde det vært mulighet for deg å skrive dem et brev isteden? det er veldig enkelt å skuffe tale under teppet, i alle fall om det er i plenum. Skriv et brev til hver av dem! ❤️ 

Synes det uansett er veldig trist at du skal føle det slik! og behandles slik. 

[AnonymBruker]

Din sjalusi har nok ført til en del krangler og diskusjoner som har provosert familien. 
du er voksen, har egne barn.. da bør du klare å ta vare på deg selv økonomisk. 
Om de andre får? Hva så? Klarer du ikke stå på egne bein? 

Anonymkode: 4ca5e...db7

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Din sjalusi har nok ført til en del krangler og diskusjoner som har provosert familien. 
du er voksen, har egne barn.. da bør du klare å ta vare på deg selv økonomisk. 
Om de andre får? Hva så? Klarer du ikke stå på egne bein? 

Anonymkode: 4ca5e...db7

Nei, jeg krangler ikke med noen av dem. Ganske sjelden det har skjedd, jeg er ikke veldig konfliktsky og går med på det meste for å gjøre dem fornøyd. Jeg har alltid stått på egne ben, helt fra jeg ble mor. Selv i trange kår har jeg stort sett stått alene. Jeg tar det opp fordi jeg synes forskjellene er så enorme. Jeg føler meg glemt. 

Anonymkode: 7ed61...ec9

[AnonymBruker]

13 hours ago, Pilga said:

Hadde det vært mulighet for deg å skrive dem et brev isteden? det er veldig enkelt å skuffe tale under teppet, i alle fall om det er i plenum. Skriv et brev til hver av dem! ❤️ 

Synes det uansett er veldig trist at du skal føle det slik! og behandles slik. 

Har tenkt tanken, men usikker på om det vil ha noe effekt eller om de bare synes det blir veldig dramatisk av meg 😬

Anonymkode: 7ed61...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Nei, jeg krangler ikke med noen av dem. Ganske sjelden det har skjedd, jeg er ikke veldig konfliktsky og går med på det meste for å gjøre dem fornøyd. Jeg har alltid stått på egne ben, helt fra jeg ble mor. Selv i trange kår har jeg stort sett stått alene. Jeg tar det opp fordi jeg synes forskjellene er så enorme. Jeg føler meg glemt. 

Anonymkode: 7ed61...ec9

Orker du å ta kampen med å si fra? Du vil da møte motstand, da det er få som innrømmer en slik feil. Orker du å stå i det? 
Ellers kan du jo bare la det gå, begrense kontakten, si nei når de spør om noe og virke litt kjølig tilbake.. spør de da hva som skjer kan du jo fortelle det. Ofte forstår ikke folk hvordan de er før de får kjenne på det selv. 
 

Anonymkode: 4ca5e...db7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Orker du å ta kampen med å si fra? Du vil da møte motstand, da det er få som innrømmer en slik feil. Orker du å stå i det? 
Ellers kan du jo bare la det gå, begrense kontakten, si nei når de spør om noe og virke litt kjølig tilbake.. spør de da hva som skjer kan du jo fortelle det. Ofte forstår ikke folk hvordan de er før de får kjenne på det selv. 
 

Anonymkode: 4ca5e...db7

Jeg har prøvd å kutte ned på kontakt, men da savner jeg dem bare, jeg vil jo ha tettere kontakt med dem, jeg vil være med på noe av det dem gjør sammen og ønsker å være av betydning for familien min. 

Anonymkode: 7ed61...ec9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Orker du å ta kampen med å si fra? Du vil da møte motstand, da det er få som innrømmer en slik feil. Orker du å stå i det? 
Ellers kan du jo bare la det gå, begrense kontakten, si nei når de spør om noe og virke litt kjølig tilbake.. spør de da hva som skjer kan du jo fortelle det. Ofte forstår ikke folk hvordan de er før de får kjenne på det selv. 
 

Anonymkode: 4ca5e...db7

Har og sagt fra. Men blir ikke tat på alvor 

Anonymkode: 7ed61...ec9

[AnonymBruker]

Ok. Hva med å ta din familie på ordet, ts.?

La oss si dine foreldre kommer bedre over ens, har mer til felles med, eller rett og slett er likere i personlighet med en eller flere av dine søsken. Sånn er det. Du kan velge å synes det er urettferdig, leit eller dumt. Men du får ikke gjort noe med det. Livet er ofte urettferdig, leit og dumt. Det lever vi fint med.

Så hvorfor har du valgt å sloss mot virkeligheten slik den er? Om du stadig påpeker at «line har fått hjelp men ikke jeg» eller «ingen vil dra på ferie med meg» så oppnår si kun at de unngår deg mer. Om du heller sier «det er så fint når vi samles» (og så ikke fortsetter med noe negativt) eller «god tur hjem, så fint at du kunne komme!» (heller enn «må du dra alt nå?»)

Ta dem på ordet. Vær positiv. Og du skal dose at det er alt som skal til. Ingen liker hen som alltid skal påpeke feil, påpeker at hjelp er for lite, besøk for kort og livet urettferdig (vi vet det, ts, livet skal være urettferdig. Slutt å late som det ikke skal være det. Er det ikke da mer urettferdig at du ikke er født i Sudan, mistet bena til en bombe som 5-åring og ble gift som 14-åring enn at du «ikke blir invitert på ferie»?)

Mitt råd: øv deg på å ikke være negativ. Tillat deg selv en negativ tanke per dag, til et fast klokkeslett. Ikke tillat deg selv å si noe negativt utenom mellom 15 og 16 på fredager. Og livet blir bedre.

Anonymkode: eed71...35e

[AnonymBruker]

Hei, syns du godt kan si fra om din opplevelse av at besteforeldrene forskjellsbehandler barnebarna  

Anonymkode: 4e88e...3e9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ok. Hva med å ta din familie på ordet, ts.?

La oss si dine foreldre kommer bedre over ens, har mer til felles med, eller rett og slett er likere i personlighet med en eller flere av dine søsken. Sånn er det. Du kan velge å synes det er urettferdig, leit eller dumt. Men du får ikke gjort noe med det. Livet er ofte urettferdig, leit og dumt. Det lever vi fint med.

Så hvorfor har du valgt å sloss mot virkeligheten slik den er? Om du stadig påpeker at «line har fått hjelp men ikke jeg» eller «ingen vil dra på ferie med meg» så oppnår si kun at de unngår deg mer. Om du heller sier «det er så fint når vi samles» (og så ikke fortsetter med noe negativt) eller «god tur hjem, så fint at du kunne komme!» (heller enn «må du dra alt nå?»)

Ta dem på ordet. Vær positiv. Og du skal dose at det er alt som skal til. Ingen liker hen som alltid skal påpeke feil, påpeker at hjelp er for lite, besøk for kort og livet urettferdig (vi vet det, ts, livet skal være urettferdig. Slutt å late som det ikke skal være det. Er det ikke da mer urettferdig at du ikke er født i Sudan, mistet bena til en bombe som 5-åring og ble gift som 14-åring enn at du «ikke blir invitert på ferie»?)

Mitt råd: øv deg på å ikke være negativ. Tillat deg selv en negativ tanke per dag, til et fast klokkeslett. Ikke tillat deg selv å si noe negativt utenom mellom 15 og 16 på fredager. Og livet blir bedre.

Anonymkode: eed71...35e

Kommer endel antydninger her...

Jeg er ikke negativ, jeg står bare på siden og ser på uten å si noe og bare kjenner på urettferdigheten. Jeg påpeker ikke at hun får det og han får det og jeg får ikke noe. Skjønner det kan se litt slik ut i innlegget. Jeg sier ikke ifra om slikt, men har bedt om hjelp selv, invitert til besøk, invitert til ferier, forsøkt å hinte til at jeg gjerne vil være med i deres planer. Eneste jeg har sagt rett ut etter flere år med grubling er at jeg ønsker mer kontakt og innpass. Har og spurt én gang om hvorfor ikke jeg og mitt barn ble invitert på familiemiddag når alle andre var der. Jeg føler rett og slett at de har snudd ryggen til meg fullstendig og det er vondt. De har sett meg slite men aldri tilbudt hjelp, men når en av mine søsken sliter er dem der øyeblikkelig. Jeg sier ikke ifra på slikt, jeg bare kjenner på det og biter det I meg. Jeg er redd for avvisning, så då lar jeg være 

Anonymkode: 7ed61...ec9

[exictence]

Forstår deg godt. Har selv kjent på den følelsen.

Jeg synes du skal si hvordan du opplever det. Bruk personlig språk og si: Jeg opplever det .......

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2022 den 16.52):

Hei. Legger ut her for her kjenner ingen meg og jeg kan være anonym. 

Jeg har 4 søsken og er helt i midten, vi er ganske tette I alder med 1 til 2 år mellom hver av oss. Vi er alle voksne nå. 

Jeg føler meg så oversett av hele familien min. Og er sjalu over at mine søsken og foreldre har tettere kontakt seg i mellom enn jeg har med noen av dem. Det har hendt utallige mange ganger at de har reist på ferie sammen i forskjellige kombinasjoner (f.eks :mamma,pappa, eldste søster og hennes barn eller 3 søsken sammen) jeg har aldri fått tilbud om å være med og har aldri fått respons om jeg prøver å få noen med meg.

Jeg blir også helt ifra meg av sjalusi når jeg hører om gaver som gies og mottaes og tjenester og hjelp dem imellom, yngste søsken har nettopp arvet bil og mamma og pappa betaler sertifikat for h*n. Vi andre måtte betale selv og jeg kom  desverre aldri i mål. Et annet søsken har mamma og pappa stått kausjonist for for at h*n skulle få boliglån. Dette er kun et par eksempler, kunne ramset opp mye mye mer. 

Jeg og to av mine søsken har barn, jeg føler også at deres barn får langt mer oppmerksomhet enn mitt gjør. Vi kan være på besøk og kun høre skryt om andres søsken barn, mens min ikke får anerkjennelse for noe. Jeg var først ut og fikk barn som 17 åring og føler jeg straffes for det. Jeg har slitt økonomisk og sliter litt i dag også med strømprisene som er, men får ikke og har aldri fått hjelp, noe alle mine  søsken har fått gang på gang. 

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Og egentlig har det alltid vært slik. Selv i oppveksten følte jeg meg oversett og uviktig. 

Jeg har prøvd å snakke med alle om det, men så sier dem bare at jeg ikke må være så negativ. 

Jeg har så lyst å føle at jeg og mitt barn har betydning for resten av familien, men tror jeg kan se langt etter det. 

Noen som har noe råd og tips til meg? Jeg kjenner dette sliter mer og mer på meg

Anonymkode: 7ed61...ec9

Spør du? 

Kanskje dine søsken tar kontakt hver eneste gang med dine foreldre og derfor blir det slik?

Anonymkode: 7b503...082

[AnonymBruker]

Du kan skrive meg meg hvis du vil🙂

Anonymkode: 48424...b1c

[AnonymBruker]

Du kan skrive med meg hvis du vil, bare gi et vink, så skal jeg gi informasjonen min😊 skulle det stå

Anonymkode: 48424...b1c

[AnonymBruker]

Hvis de er kausjonist for 1 av 4, bare en fikk penger til førerkort, to får ferie..

Det er jo tydelig forskjellsbehandling her. 

Skal man forskjellsbehandle, skal hvertfall hjelpen gå mest til den som sliter mest.  

Skjønner godt at du kjenner på det TS.

Anonymkode: e7347...a06

[Toyah]

Det kan være at du og din familie ser dette på forskjellig måte.  

Om du ønsker å gjøre noe med det, må du prøve å snakke med foreldrene dine. Men da i fredstid. 

Prøv å vær åpen, uten å være anklagende. 

Det kan jo være det ligger årsaker bak som du ikke har fått med deg. 

 

[fru Alving]

Vet du, dette høres ikke noe greit ut og jeg skjønner veldig godt at du reagerer.

Nå kjenner jeg ikke din familie men ut ifra det du sier har dine foreldre 5 tette barn, og det har nok vært i meste laget tror jeg. Det ville det vært for de aller aller fleste!

 Kanskje er du blitt litt inneklemt og har greid deg såpass fint alene at de ikke helt har brukt så mye tid på deg. Når det er mange barn så må man vel slukke der det brenner mest for å bruke en metafor. Det er jo og typisk i en klasse at de som bråker og lager problemer får mye oppmerksomhet og noen klarer å bli sett av læreren mens noen ofte går under radaren.

Det kan og være kjemi mellom dine søsken eller mellom foreldre og barn, men uansett så synes ikke jeg det er greit å forskjellsbehandle slik du forteller om.

Har du best forhold til din mor eller far? Kanskje skal du ta en prat med den du føler forstår deg best og si hvordan du ser på ting. Ikke vær anklagende, men si hvordan du opplever familien din og at du ikke alltid føler deg inkludert. Det er ikke sikkert at resten av familien din alltid tenker over hvordan det ser ut fra din side av bordet, og om du ikke sier noe så vet de i hvert fall ikke det. Vær åpen for andres synspunkt og for at det kan være ting du ikke vet om eller har tenkt på.

Du høres ut som en flott person som ikke har fortjent å gå rundt med disse følelsene og opplevelsene. Husk det🥰

[Aristoteles]

Bodde du for deg selv og klarte deg selv da du fikk barn?

[AnonymBruker]

Just now, Aristoteles said:

Bodde du for deg selv og klarte deg selv da du fikk barn?

Nei, jeg flyttet hjemmefra når barnet mitt var 2 mnd (dette var 2 uker før jeg fylte 18). Etter det sto jeg helt på egne ben. 

Anonymkode: 7ed61...ec9