Gruer meg veldig til vgs

[MashMish]

Hei, har akkurat startet 1, år på videregående studiespess. Men akkurat nå som jeg skriver dette sliter jeg med at jeg har skikkelig vondt i magen, og dette er ikke første gang. Bare jeg tenker på skolen og alt det får jeg lyst til å gråte. Keg har to venner der, som jeg heldigvis har matte med (med mindre jeg bytter til P-matte) men ikke tysk. I tysk klassen har jeg ingen venner.

jeg vet hvem mange av jentene i klassen min er, for de er fra samme ungdomsskole og et par fra samme barneskole. Men de er veldig gode venner, siden de gikk i samme klasse, og ikke jeg. Noen ganger føler jeg at de ikke vil bli sett med meg, eller at jeg er rar. Jeg skal innrømme at jeg tror ikke jeg er helt nornal, for jeg sliter med at jeg er en høysensitiv person, som gjør at jeg veldig fort blir sliten av sånne steder som videregående.

Alle de nære vennene mine går helse og oppvekst, og jeg vet at hvis jeg bytter så hadde klumpen forsvunnet, men den hadde dukket opp igjen når jeg skal ta valget om vg2, fordi jeg har ikke sårlig interesse av helse og oppvekst mulighetene.

Jeg skulle bare ønske tiden gikk fortere, fordi en ting er ett år, men videregående holder på i 3 år. Og ikke nok med det, så vet jeg ikke hva jeg skal studere. Har tenkt på zoolog men vet ikke om det er jobbmuligheter en gang. Og så gruer jeg meg til å måtte flytte ut. De eneste studiene i byen vår er sykepleie, lærer, barnevern og ingeniør. Men jeg vet ikke om jeg vil noe av det, så da må jeg nesten flytte ut. Veldig ofte frister det å bare komme seg ut i jobb og ikke gå på mer skole. Jeg hadde 4.8 i snitt i 10ende, 6 i norsk, 5 i engelsk og matte da.

Endring: jeg glemte å nevne at hittil så får jeg så forferdelig hjemlengsel før jeg skal dra på skolen. Jeg savner alt hjemme, til tross for at hjemmemlijøet har vært veldig usunt siden jeg var liten. Også kattene mine savner jeg.

endring 2: klassemiljøet virker helt greit, selv om de jentene kjenner hverandre fra før. Men jeg føler meg litt utenfor allerede,  og annerledes. Jeg klarer liksom ikke le av de samme tingene, eller smile så lett. Dessuten så synes jeg det er litt vanskelig med øyekontakt, og da er det jo ikke rart i hvis folk ikke snakker med meg. Jeg vil ikke at de skal tenke at jeg er hun rare.

Endret 1. oktober 2022 av MashMish
Glemte noe

[AnonymBruker]

Du kan oppsøke hjelp. Ta en prat med helsesykepleier på skolen.  Eller legen din
Du er ikke alene om å ha disse tankene. 
Er ikke mange som veit hva de vil bli og da ikke har peiling på hva de skal gjøre etter vgs.  Noen tar fri år og jobber. Noen skal i militæret og noen begynner på høyskole.

Det finnes hjelp ❤️

 

Anonymkode: 0bd0d...5e6

[AnonymBruker]

Finnes det en voksen på skolen du kan snakke med? Helsesykepleier, rådgiver eller sosiallærer? 

Det vil være en mulighet å gå helse og sosial i to år, og velge påbygging det siste skoleåret. Det vil gi deg litt færre muligheter hvis du vil ta utdanninger som krever spesiell matte, kjemi og lignende. 

Det vil være mulig å prøve å bli kjent med folk i den klassen du går i også, og mye sosialt endrer seg i løpet av et år. Det er fint at du har noen du kjenner i klassen, har dere bare 1 fag sammen? 

Ellers så syntes jeg selv at VGS var en tøff tid sosialt, det var mye drama, endringer i venninnegjengen og store deler av skolen hadde jeg ei venninne, men en del fiender. Men, for meg var det viktigst å komme gjennom, slik at jeg kom meg videre. Jeg gjorde ting jeg trivdes med selv, hadde fritidsaktiviteter som var morsomme og sosiale, og så gikk tiden. 

Jeg ønsker deg masse lykke til, det vil ordne seg for deg også. 

Anonymkode: 1b3d0...a18

[Portia Catonis]

Du er i en alder der venner fortsatt er viktig, men det kommer til å gå over når du blir mer selvstendig. VGS er stedet for å lære å stå på egne ben, og for å knytte nye bekjentskaper (du trenger ikke å være "bestevenn" med alle). Prøv å senk skuldrene, og småprat litt med de andre i klassen under gruppearbeid, i lunsjen etc. De vil deg ikke noe vondt. På VGS er man ikke utsatt for mobbing, erting og klikk-dannelser i samme grad som på barne- og ungdomsskolen.

Synes det er litt drastisk at du blir rådet til å søke profesjonell hjelp, da dette er helt normale bekymringer du har. Det er normalt å være hjemmekjær, og det er normalt å være usikker i sosiale settinger. Om du velger å bytte linje kan du ta påbygg og studere det du vil senere, det er ikke noe stress. Ikke stress med tanker om flytting hjemmefra og valg av studier akkurat nå. Konsentrer deg heller om å mestre omgivelsene og miljøet du er i.

[melonen]

Portia Catonis skrev (7 minutter siden):

Du er i en alder der venner fortsatt er viktig, men det kommer til å gå over når du blir mer selvstendig. VGS er stedet for å lære å stå på egne ben, og for å knytte nye bekjentskaper (du trenger ikke å være "bestevenn" med alle). Prøv å senk skuldrene, og småprat litt med de andre i klassen under gruppearbeid, i lunsjen etc. De vil deg ikke noe vondt. På VGS er man ikke utsatt for mobbing, erting og klikk-dannelser i samme grad som på barne- og ungdomsskolen.

Synes det er litt drastisk at du blir rådet til å søke profesjonell hjelp, da dette er helt normale bekymringer du har. Det er normalt å være hjemmekjær, og det er normalt å være usikker i sosiale settinger. Om du velger å bytte linje kan du ta påbygg og studere det du vil senere, det er ikke noe stress. Ikke stress med tanker om flytting hjemmefra og valg av studier akkurat nå. Konsentrer deg heller om å mestre omgivelsene og miljøet du er i.

Jeg mener det er helt innafor å oppsøke hjelp/noen å snakke med. Selv om det er normale utfordringer hun har så er de svært vanskelige. Det fins også mange lavterskeltilbud som fks helsesøster og sosiallærer som nettopp er der for å snakke med de som har slike utfordringer, men som likevel ikke er syke.

Til ts: det du opplever er ikke uvanlig, men likevel tungt. Jeg gikk selv på vgs uten særlig venner og det var tøft. Likevel så er det som en annen skriver viktig å prøve tenke på at det «bare» er tre år. Ofte går det seg til i løpet av det første året og man blir bedre kjent med folk i klassen. De blir ikke nødvendigvis nye bestevenner, men kanskje folk du kan sitte ved siden av, spise lunsj med eller lignende. Går det kanskje an å bytte klasse? Eventuelt kan du også høre om du kan bytte til linjen til den vennene dine går for så å ta påbygg. Bekymringene angående hva du vil bli er også normale. Likevel så har du noen år på å bestemme deg og så er det ikke krise om du velger feil. Mange bytter utdanninger nettopp fordi de ikke helt vet.

[AnonymBruker]

Tre år føles lenge nå, men hvis du bare holder ut (gjerne med hjelp fra å snakke med helsesykepleier og godta at livet bare er "helt greit" en periode), vil du kunne finne dine folk senere, gjerne på et nytt sted. Spesielt når du nærmer deg 30 vil livet bli mye bedre. Jeg tror alle har slitsomme liv frem til det, selv om ingen ønsker å vise det, men det er nok ekstra tungt å ikke klare å skjule det. Men hold ut, og ikke brenn broer, det blir bedre.

Anonymkode: 163ae...e13

[MashMish]

Takk for svar dere, snakker allerede med helsesykepleier, men mer om ting hjemme. For ting er ikke alltid slik som de burde vært. Har snakka med rådgiver i dag, men ble ikke så særlig mye klokere. Fikk høre noe litt demotiverende av hu, "Når du er ferdig her, så er du ingenting." i den sammenhengen at jeg er nødt til å studere videre for å få jobb, jeg er jo klar over det da men hun sa det på en litt unødvendig måte.

Jeg har tenkt litt på å jobbe kanskje med noe som gir barn en bedre skolehverdag, for dette er noe jeg sliter med selv. men vet ikke hvilke yrker det er, og hvor lenge man må studere. har også tenkt på biolog(zoolog), men å studere biologi 5 år for å få en mastergrad virker så veldig lenge...

[AnonymBruker]

8 minutter siden, MashMish said:

Takk for svar dere, snakker allerede med helsesykepleier, men mer om ting hjemme. For ting er ikke alltid slik som de burde vært. Har snakka med rådgiver i dag, men ble ikke så særlig mye klokere. Fikk høre noe litt demotiverende av hu, "Når du er ferdig her, så er du ingenting." i den sammenhengen at jeg er nødt til å studere videre for å få jobb, jeg er jo klar over det da men hun sa det på en litt unødvendig måte.

Jeg har tenkt litt på å jobbe kanskje med noe som gir barn en bedre skolehverdag, for dette er noe jeg sliter med selv. men vet ikke hvilke yrker det er, og hvor lenge man må studere. har også tenkt på biolog(zoolog), men å studere biologi 5 år for å få en mastergrad virker så veldig lenge...

Mitt beste tips: vg1 er ikke SÅ viktig. Så lenge du ikke dropper ut. Om du går studiespes eller yrkesfag har ikke så mye å si, du kan fortsatt bli akkurat det du vil. Det er mange veier som fører til mål.

Det viktigste er at du fortsetter på skolen, så om det beste for deg akkurat nå er å bytte til for eksempel helse og sosial, så gjør du bare det. 

Og forresten så er det helt normalt for 16åringer å ikke føle seg normal. Det betyr ikke at du er unormal. 

Anonymkode: 833cf...57a

[MashMish]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mitt beste tips: vg1 er ikke SÅ viktig. Så lenge du ikke dropper ut. Om du går studiespes eller yrkesfag har ikke så mye å si, du kan fortsatt bli akkurat det du vil. Det er mange veier som fører til mål.

Det viktigste er at du fortsetter på skolen, så om det beste for deg akkurat nå er å bytte til for eksempel helse og sosial, så gjør du bare det. 

Og forresten så er det helt normalt for 16åringer å ikke føle seg normal. Det betyr ikke at du er unormal. 

Anonymkode: 833cf...57a

Vet ikke om jeg har mulighet til å bytte lenger, men jeg håper det går seg til.:)

[AnonymBruker]

Mitt råd er å ikke tenke så langt frem i fremtiden. Å tenke for langt frem i fremtiden så kan du føle at du ikke har kontroll og blir usikker (og da vil holde deg til det trygge som er hjemmet ditt). Gjør det beste du kan på skolen og i slutten av 2 år kan du begynne å tenke på videre studier. Prøv å skaffe en venn eller to. Du kan snakke med læreren(e) at du for eksempel ønsker at de deler inn i grupper ved gruppearbeid og ikke elevene selve, da åpner det dører å lære kjenne hverandre på tvers over klikkene. Kom deg på sosiale arrangement som ordnes. 
 

og ikke tenk at du er så annerledes enn andre og at det skulle være noe negativt. Det er bra at vi er forskjellige og har forskjellige interesser, prøv å fokusere på det dere har felles. Dette krever jo også at du lærer å kjenne folk, dvs at du spør og interesserer deg for andre. Du vil også se om noen år hvor mye vi forandres i tenårene. Den du er i dag og de interesser du har i dag vil forandres med tiden. 

Anonymkode: 4977f...ac8

[Portia Catonis]

On 10/3/2022 at 7:59 PM, MashMish said:

Takk for svar dere, snakker allerede med helsesykepleier, men mer om ting hjemme. For ting er ikke alltid slik som de burde vært. Har snakka med rådgiver i dag, men ble ikke så særlig mye klokere. Fikk høre noe litt demotiverende av hu, "Når du er ferdig her, så er du ingenting." i den sammenhengen at jeg er nødt til å studere videre for å få jobb, jeg er jo klar over det da men hun sa det på en litt unødvendig måte.

Jeg har tenkt litt på å jobbe kanskje med noe som gir barn en bedre skolehverdag, for dette er noe jeg sliter med selv. men vet ikke hvilke yrker det er, og hvor lenge man må studere. har også tenkt på biolog(zoolog), men å studere biologi 5 år for å få en mastergrad virker så veldig lenge...

Det er mulig det var vondt å høre, men det er dessverre sannheten.

Zoolog er en master, ja, og fagene er tunge (matematikk, statistikk, kjemi, molekylærbiologi mm.) Jobbmulighetene er ytterst få, men er man motivert nok er alt mulig! Men... Hvis du blir demotivert av at rådgiveren sier at du er "ingenting" etter VGS, og samtidig synes 5 år virker lenge (de fleste bruker mer enn 5 år), så er nok ikke Zoolog tingen for deg.

Endret 4. oktober 2022 av Portia Catonis

[Maskinfører]

16 år siden jeg var ferdig der ingenting å grue seg til er da livet starter