Når far blir favoritten

[AnonymBruker]

Jeg har verdens beste mann som stiller opp og tar sin del av jobben både i hjemmet og med babyen. Etter at vi fikk barn for 3 måneder siden har jeg hatt det ganske tøft, det begyner heldigvis å gå seg til. En ting jeg er litt sår over er at det virker som om babyen vår blir ekstra glad over å se far. Han smiler og koser seg over å være med meg også, men det merkes at han er ekstra gira nå pappa kommer. Mannen min var med oss de første to månedene så han har også knyttet sterke bånd til barnet vårt ❤️.

Misforstå meg rett, jeg unner mannen min å ha et nært forhold til barnet vårt og jeg har alltid vært inneforstått med at han sannsynligis blir favoritten når sønnen vår blir eldre. Han er mye mer tålmodig enn meg og veldig leken. Hvis sønnen vår i tillegg får klassiske "gutteinteresser" som fotball og data har mannen min både mer kunnskap og interesse for dette og vil nok dermed lettere kunne dele dette med sønnen vår.

Mulig jeg er litt misledet av den forventningen om at mor er viktigst for barnet i starten og at "ingenting er så godt som mors armer", men jeg kjenner på en oppriktig sorg over å kanskje ikke være den viktigste for babyen nå starten. Nå kan det hende jeg må slutte å amme og jeg er redd jeg "mister" den tilknytningen når vi går over til kun flaske og hvem som helst kan gi ham mat. 

Vær så snill å ikke tolk dette i verste mening, jeg er ikke sjalu på mannen min, jeg elsker ham og er kjempeglad for at sønnen min har et så godt forbilde i sin far, men etter en lang graviditet, tung fødsel og tung barseltid blir jeg litt trist av å tenke på at jeg kanskje er nummer 2 allerede.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje høre fra andre som har vært i samme situasjon?

Anonymkode: bd233...9aa

[Rosa Dartle]

Jeg lå på intensiven etter fødsel og alt var ganske jævlig i etterkant. Far har alltid vært favoritten her, med unntak av kortere perioder. Far har vært kjempegod på å leke alt mulig, mens jeg heller er den som spiller spill, tar med på teater og leser. Far er fortsatt favoritten nå som vi har barneskolebarn, med at han har en spennende jobb, kan alt om bil og fly og motorsykler og data, mens jeg er byråkrat og «ikke kan noe» annet enn å lese bøker.

Jeg har vært dritsjalu, synes det har vært litt sårt, osv. Jobber med det. For innimellom er det også bare mamma som gjelder, med kos og trøst og fikse ting. Ungene er jo uansett glad i oss begge, også må vi bare være flinke til å ha kvalitetstid med dem og tenke at det ikke er noen konkurranse, selv om det stikker litt i magen innimellom  

[AnonymBruker]

Rosa Dartle skrev (13 minutter siden):

Jeg lå på intensiven etter fødsel og alt var ganske jævlig i etterkant. Far har alltid vært favoritten her, med unntak av kortere perioder. Far har vært kjempegod på å leke alt mulig, mens jeg heller er den som spiller spill, tar med på teater og leser. Far er fortsatt favoritten nå som vi har barneskolebarn, med at han har en spennende jobb, kan alt om bil og fly og motorsykler og data, mens jeg er byråkrat og «ikke kan noe» annet enn å lese bøker.

Jeg har vært dritsjalu, synes det har vært litt sårt, osv. Jobber med det. For innimellom er det også bare mamma som gjelder, med kos og trøst og fikse ting. Ungene er jo uansett glad i oss begge, også må vi bare være flinke til å ha kvalitetstid med dem og tenke at det ikke er noen konkurranse, selv om det stikker litt i magen innimellom  

Takk for at du deler. Det er kanskje misvisende at mor er så viktig for barnet, men synd det ikke blir mer snakket om...

Jeg er nok også mer som deg, den som kommer til å ta med på opplevelser, lese og synge, hvis sønnen vår blir en vilter fyr som vil leke med Transformers og Pokemon kommer jeg nok fort til kort. 

Har du gutter?

 

Anonymkode: bd233...9aa

[AnonymBruker]

Her det motsatt. Far som er datters favoritt og «nærmest pårørende». Ingen tvil om hvem som er viktigst og foretrukket. Jeg prøver å ikke ta det personlig, men litt sårt har det vært. Er glad han er en god far for henne. Det kan også endre seg/skiftes i årenes løp. 

Anonymkode: 99ddb...be5

[jaromei]

Min første sønn var lik i den perioden. Han brydde seg ikke nevneverdig om meg og mine forsøk på å få ham til å smile, og begynte ALLTID å smile når pappa var i nærheten. Ble kjempeglad når pappa kom hjem fra jobb, og hadde mer av de vanskelige stundene sine med meg, og de gode stundene med pappa.

Men min teori er at du er den barnet ser mest, og dermed er det mer "spennende" med pappa. 

Etter en stund snudde det hos oss, og han er tidenes mammadalt nå. Nå har vi fått en gutt til, og begge to er VELDIG knyttet til meg, og er ikke så klengete på pappaen sin. De er 1 og 3 år.

Det kommer nok til å snu flere ganger, jeg tror det er normalt at barna har perioder med å være enten mammaglad eller pappaglad. Selvfølgelig er det forskjell på barna, og sånn er det. Men jeg forstår veldig godt den sårheten du føler for dette. Hadde det på samme måte. Nå som største er blitt eldre, blir jeg dog bare glad for at han klenger litt mer på pappa

Aner ennå ikke hvordan det blir når de blir større, men jeg tenker det er viktig å prøve å sette seg inn i interessene til barna, være entusiastisk og bare vise at du bryr deg.

Og ikke tenk at du er en dårlig mor pga dette. For det er ikke dét det går på ❤️

[AnonymBruker]

jaromei skrev (1 minutt siden):

Min første sønn var lik i den perioden. Han brydde seg ikke nevneverdig om meg og mine forsøk på å få ham til å smile, og begynte ALLTID å smile når pappa var i nærheten. Ble kjempeglad når pappa kom hjem fra jobb, og hadde mer av de vanskelige stundene sine med meg, og de gode stundene med pappa.

Men min teori er at du er den barnet ser mest, og dermed er det mer "spennende" med pappa. 

Etter en stund snudde det hos oss, og han er tidenes mammadalt nå. Nå har vi fått en gutt til, og begge to er VELDIG knyttet til meg, og er ikke så klengete på pappaen sin. De er 1 og 3 år.

Det kommer nok til å snu flere ganger, jeg tror det er normalt at barna har perioder med å være enten mammaglad eller pappaglad. Selvfølgelig er det forskjell på barna, og sånn er det. Men jeg forstår veldig godt den sårheten du føler for dette. Hadde det på samme måte. Nå som største er blitt eldre, blir jeg dog bare glad for at han klenger litt mer på pappa

Aner ennå ikke hvordan det blir når de blir større, men jeg tenker det er viktig å prøve å sette seg inn i interessene til barna, være entusiastisk og bare vise at du bryr deg.

Og ikke tenk at du er en dårlig mor pga dette. For det er ikke dét det går på ❤️

Takk for svar ❤️ 

Setter pris på å høre andre i samme situasjon og at det ikke er meg det er noe galt med. Er så vant med å høre fra søster og venninner med barn at "ungen klenger sånn på meg, kan han ikke av og til klenge på far". Har bare tatt det for gitt at mor er favoritten.. Er selvsagt slitsomt det også, det beste hadde jo vært om begge to var like populære hele veien.

Har nok også kjent litt på at siden det ble gutt så kommer han sannsynligvis til å ha litt andre interesser enn meg når han blir eldre og at de kvalitetene jeg har ikke nødvendigvis er det en gutt setter pris på. Men hvem vet, kanskje han synes fotball og data er kjempekjedelig, men elsker å gjøre de tingene jeg er godt på.

Anonymkode: bd233...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Her det motsatt. Far som er datters favoritt og «nærmest pårørende». Ingen tvil om hvem som er viktigst og foretrukket. Jeg prøver å ikke ta det personlig, men litt sårt har det vært. Er glad han er en god far for henne. Det kan også endre seg/skiftes i årenes løp. 

Anonymkode: 99ddb...be5

Det er tøft å være i den situasjonen.. Takk for at du deler.

Anonymkode: bd233...9aa

[Slitenmamma]

Her tenker jeg litt anderledes, jeg er egentlig ganske glad for at vår sønn er veldig glad i pappan sin. Fordi det betyr at jeg får mere fri 🤣  Har venninner som ikke kan gå på do alene,mens jeg kan være der i timesvis. Men skjønner hvor du kommer fra  🥰

[AnonymBruker]

Slitenmamma skrev (6 minutter siden):

Her tenker jeg litt anderledes, jeg er egentlig ganske glad for at vår sønn er veldig glad i pappan sin. Fordi det betyr at jeg får mere fri 🤣  Har venninner som ikke kan gå på do alene,mens jeg kan være der i timesvis. Men skjønner hvor du kommer fra  🥰

Skulle ønske det var sånn her også så jeg fikk litt fri😂

Sånn utover det, TS, så søker barn seg til der kontakten er best. Du sier far har vært mer på banen enn deg så da er det ikke så rart, men dette kan du jo endre❤️

Anonymkode: cc4de...dcd

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme. Husk at ungen ser deg HELE dagen, så når far endelig kommer hjem så er det selvsagt ekstra gøy. Ikke tro at babyen heller vil vær med far, for når det kommer til stykket så er det du som er den mest nødvendige i denne perioden.

Jeg venter fremdeles på at ungen vår skal bli pappadalt, og det har gått 2 år. Regner med det snur litt når vi får enda en baby, eller kanskje ikke? 
Uansett så er det hormonene dine som tar overhånd her. Kanskje du må prioritere tid med deg selv litt? Kom deg ut uten babyen? Da skal du se hvor glad babyen blir når du kommer tilbake.

Anonymkode: e247c...33c

[AnonymBruker]

Slitenmamma skrev (37 minutter siden):

Her tenker jeg litt anderledes, jeg er egentlig ganske glad for at vår sønn er veldig glad i pappan sin. Fordi det betyr at jeg får mere fri 🤣  Har venninner som ikke kan gå på do alene,mens jeg kan være der i timesvis. Men skjønner hvor du kommer fra  🥰

Skjønner at det er positive sider ved det også, men det tar ikke bort den "skammen" jeg føler på å ikke være god nok mor for barnet mitt. Skjønner at det ikke er sånn, men klumpen i magen er der fremdeles.

Anonymkode: bd233...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Skulle ønske det var sånn her også så jeg fikk litt fri😂

Sånn utover det, TS, så søker barn seg til der kontakten er best. Du sier far har vært mer på banen enn deg så da er det ikke så rart, men dette kan du jo endre❤️

Anonymkode: cc4de...dcd

Far har egentlig ikke vært mer på banen, men har var med oss de to første månedene så vi hadde like mye med babyen å gjøre i starten.

Jeg prøver jo å være der for ham også så er ikke sånn at jeg bare gir ham over til far heller.

Jeg måtte opereres etter fødsel så fikk ikke hatt sønnen min på meg før 12 timer senere, mens far satt med ham på brystet de første timene. Helt siden da har jeg kjent på at jeg ikke har fått vært der for babyen min på den måten jeg ville.

Anonymkode: bd233...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg opplevde det samme. Husk at ungen ser deg HELE dagen, så når far endelig kommer hjem så er det selvsagt ekstra gøy. Ikke tro at babyen heller vil vær med far, for når det kommer til stykket så er det du som er den mest nødvendige i denne perioden.

Jeg venter fremdeles på at ungen vår skal bli pappadalt, og det har gått 2 år. Regner med det snur litt når vi får enda en baby, eller kanskje ikke? 
Uansett så er det hormonene dine som tar overhånd her. Kanskje du må prioritere tid med deg selv litt? Kom deg ut uten babyen? Da skal du se hvor glad babyen blir når du kommer tilbake.

Anonymkode: e247c...33c

Er den mest nødvendige helt til jeg slutter å amme.. Da har jeg plutselig ingenting som far ikke har.

 

Anonymkode: bd233...9aa

[AnonymBruker]

Jeg har veldig mange venninner som ikke kunne verken spise, gå på do eller gjøre noe som helst i barseltiden. Så jeg var egentlig litt bekymret og usikker på tiden etter fødsel. For ingen av disse babyene har vokst opp til å like være med far før de har vært eldre. Det syns jeg egentlig er litt sårt på vegne av far også. Her er det blitt motsatt, litt uplanlagt selvsagt.

Babyen måtte tas bort etter fødsel og jeg ble operert, og medtatt i flere dager etterpå hvor far måtte være omsorgsperson 24/7. Det var sårt å ikke kunne være der som man ønsker, men babyen liker godt å være hos far og han liker å ligge for seg selv også. Like mye som hos meg. Jeg har valgt å tenke på det annerledes, og ikke bruke energi på negative følelser. At babyen og jeg hadde et veldig spesielt bånd for jeg bar han i mange måneder i magen, men at jeg unner far å finne båndet på sin måte med babyen nå som den er kommet til verden.

Jeg syns det er ekstremt koselig å se dem sammen, hvor mye de koser seg, og far er like mye forelder som meg. Jeg tror han føler seg nyttig og avlastende for meg også. At han får ta del i dette endelig når baby er her. At han får være en god ektemann og far. Herlighet hvor mye mer jeg elsker han nå. Så jeg prøver å tenke på det og danne minner sammen enn at babyen «velger» noen. Jeg tenker det kommer en tid hvor vi bytter på å være favoritten, livet ut. Så lenge babyen har det fint og er tatt vare på, av oss begge, så er jeg fornøyd  

Så jeg forstår det er sårt, men jeg tror også man går glipp av en viktig og kort periode i livet hvis man går rundt og bærer på disse følelsene hele tiden. Prøv å senk skuldrene og nyt tiden, uansett hvor babyen er. Ta del i stundene med far og baby. Du gjør nok en super jobb, og du er mer enn nok, selv om babyen trives hos andre enn deg også! 

Anonymkode: 7c232...f11

[AnonymBruker]

Kan du ha fått en fødselsdepresjon? Jeg har det samme inntrykket hva gjelder min sønn. Føler allerede at jeg bare er «nødvendig mas», mens jeg ser at baby blir glad når pappaen kommer. Synes også baby roer seg både raskere og bedre hos pappaen. Jeg var og dårlig i tiden etter fødsel, så pappaen tok det meste unntatt mating. Føler jeg har gått glipp av noe viktig tilknytning og er litt bitter over det.

Helsetjenesten bedyrer at jeg er viktigst for baby og at det er meg han er nærmest selv om jeg ikke føler det sånn. De begrunner det med fødselsdepresjon, så får heldigvis hjelp med det!

Snakk med helsestasjonen eller lege, det er ikke greit å gå og bære på de følelsene alene!

Anonymkode: d28bd...834

[AnonymBruker]

Har det akkurat likt, bare at baby er 6 mnd. Har samtaler med psykiatrisk jordmor, og skal til fastlege snart for å få enda mer hjelp. Fått påvist depresjon dessverre. Føler veldig med deg ❤️

Anonymkode: 14473...539