Hvor ærlig bør man være med store barn?

[AnonymBruker]

Om man har vært gift med bf, men han var en dårlig person i hele ekteskapet. Psykisk terror, sjalu, kontrollerende, sur, silent treatment, kald, skulle alltid ha siste ordet, utro, osv osv. Han var aldri voldelig, men han har løpt etter meg, og tatt kvelertak på meg en gang. 

Såvidt jeg vet opplevde ikke barna han på akkurat denne måten. De var i småskolealder når vi skiltes. Og fungerer tildels ok som pappa for barna nå, selv om han er lite smart. (Vi har delt omsorg). 

I etterkant av bruddet har han vært hevngjerrig og slem mot meg. Skal irettesettte meg, ydmyke meg, nekter og samarbeide om barna, osv. Han meldte meg til bv, og vi har vært i utallige møter med diverse offentlige etater. 

Men jeg har "vunnet" på alle områder. Saken i bv ble henlagt, skolen så barnas beste og støttet meg, det samme gjorde både  familievernkontoret, Ppt, og bup, og jeg tror han ble gjennomskuet på alle områder (uten at de offentlig etatene kan si akkurat dette til meg). Det samme gjelder felles venner, familie, kollegaer, naboer, og kjæresten min. Jeg snakker ikke negativt om han til andre, men andre kommer til meg å spør om han virkelig har vært slik og slik mens vi var sammen. Og han lager selv et dårlig inntrykk av seg selv med hva han sier og gjør.!

MEN(!) min eldste sønn (på ungdomsskole) ser på faren sin som en helt. Sitt forbilde. Og ringer han hver gang han møter motgang hos meg. Enten han blir irritert på meg, sint pga ps4, har vondt i magen, osv. Det virker som at barnet er påvirket av faren til å tro at jeg ikke har "peiling", og dette begynner å bli slitsomt. 

Jeg har så lyst å fortelle min sannhet til barnet (en mild versjon da) , men vet han blir så såret da. Men samtidig ser jeg han bli mer og mer lik faren sin, og det er virkelig ikke en god person!! 

WHAT TO DO? 

 

 

Anonymkode: ca42d...4bb

[Blåjojo]

Jeg ville hatt is i magen og ikke sagt noe enda. Mine barn begynte å innse hvordan deres far oppførte seg når de var begynt på vgs. Da kom de og fortalte om egne observasjoner. 
Men nå var deres far en snill mann. Bare litt håpløs på enkelte områder. 
 

Jeg tror at din sønn ikke kommer til å tro deg, og da blir det bare enda verre med hyppigere kontakt med far.

[AnonymBruker]

Knip igjen- barna forstår etterhvert men må få se i eget tempo- sier du noe tar det bare ennå lengre tid og blir vanskelig for dem. Det er heller ikke alt de behøver vite. La de gjennomskue i eget tempo og vær der for dem. (Jeg er noen pr forran deg i samme løypa- det funket) 

Anonymkode: 1dbba...e8c

[Helene1982]

Sitat

Og han lager selv et dårlig inntrykk av seg selv med hva han sier og gjør.!

Det er noe denne mannen gjør som av og til får deg til å tvile på at du er god nok. Sannsynligvis har du svaret i det du skriver. Han føler seg ikke god nok eller smart nok selv, og velger å trykke deg ned, for å fremstå større og bedre selv. Du har likevel hatt styrke til å ta imot hans urimeligheter, for å beskytte barna dine. Og det fortjener du ros for.

Jeg er enig med  de andre. Jeg forstår at det er vondt og urettferdig å se på at ex-mannen din er som han er. Men jeg tror du har alt å tjene på å fortsette med å være den som ønsker samarbeid og søker forsoning. Barna dine finner ut sannheten til slutt, og da er det bedre for dem at de i det minste hadde én forelder som satte deres interesser først, i stedet for at dette blir en værre situasjon enn det allerede er.

Du sier at du føler deg smartere enn ham, men at du ikke har det i deg å spille skittent slik som han gjør. Du sier at du har vunnet, når du har avverget hans utbrudd. Det at en ungdom har vondt i magen, kan være alt fra at han er en ungdom til at han har en vanskelig hjemmesituasjon (om du utelukker fyske sykdommer)

Det at du sier at han ikke var voldelig, men tok kvelertak én gang. Du trenger et team. Har du gode venninner, en terapaut, et familiemedlem eller en nabo som kan være kompass for deg, når du trenger en ventil?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Om man har vært gift med bf, men han var en dårlig person i hele ekteskapet. Psykisk terror, sjalu, kontrollerende, sur, silent treatment, kald, skulle alltid ha siste ordet, utro, osv osv. Han var aldri voldelig, men han har løpt etter meg, og tatt kvelertak på meg en gang. 

Såvidt jeg vet opplevde ikke barna han på akkurat denne måten. De var i småskolealder når vi skiltes. Og fungerer tildels ok som pappa for barna nå, selv om han er lite smart. (Vi har delt omsorg). 

I etterkant av bruddet har han vært hevngjerrig og slem mot meg. Skal irettesettte meg, ydmyke meg, nekter og samarbeide om barna, osv. Han meldte meg til bv, og vi har vært i utallige møter med diverse offentlige etater. 

Men jeg har "vunnet" på alle områder. Saken i bv ble henlagt, skolen så barnas beste og støttet meg, det samme gjorde både  familievernkontoret, Ppt, og bup, og jeg tror han ble gjennomskuet på alle områder (uten at de offentlig etatene kan si akkurat dette til meg). Det samme gjelder felles venner, familie, kollegaer, naboer, og kjæresten min. Jeg snakker ikke negativt om han til andre, men andre kommer til meg å spør om han virkelig har vært slik og slik mens vi var sammen. Og han lager selv et dårlig inntrykk av seg selv med hva han sier og gjør.!

MEN(!) min eldste sønn (på ungdomsskole) ser på faren sin som en helt. Sitt forbilde. Og ringer han hver gang han møter motgang hos meg. Enten han blir irritert på meg, sint pga ps4, har vondt i magen, osv. Det virker som at barnet er påvirket av faren til å tro at jeg ikke har "peiling", og dette begynner å bli slitsomt. 

Jeg har så lyst å fortelle min sannhet til barnet (en mild versjon da) , men vet han blir så såret da. Men samtidig ser jeg han bli mer og mer lik faren sin, og det er virkelig ikke en god person!! 

WHAT TO DO? 

 

 

Anonymkode: ca42d...4bb

du skiller deg ,men du lar det ikke gå utover barna hvis han er en god far for dem

Anonymkode: 14930...c87

[jabx]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Om man har vært gift med bf, men han var en dårlig person i hele ekteskapet. Psykisk terror, sjalu, kontrollerende, sur, silent treatment, kald, skulle alltid ha siste ordet, utro, osv osv. Han var aldri voldelig, men han har løpt etter meg, og tatt kvelertak på meg en gang. 

Såvidt jeg vet opplevde ikke barna han på akkurat denne måten. De var i småskolealder når vi skiltes. Og fungerer tildels ok som pappa for barna nå, selv om han er lite smart. (Vi har delt omsorg). 

I etterkant av bruddet har han vært hevngjerrig og slem mot meg. Skal irettesettte meg, ydmyke meg, nekter og samarbeide om barna, osv. Han meldte meg til bv, og vi har vært i utallige møter med diverse offentlige etater. 

Men jeg har "vunnet" på alle områder. Saken i bv ble henlagt, skolen så barnas beste og støttet meg, det samme gjorde både  familievernkontoret, Ppt, og bup, og jeg tror han ble gjennomskuet på alle områder (uten at de offentlig etatene kan si akkurat dette til meg). Det samme gjelder felles venner, familie, kollegaer, naboer, og kjæresten min. Jeg snakker ikke negativt om han til andre, men andre kommer til meg å spør om han virkelig har vært slik og slik mens vi var sammen. Og han lager selv et dårlig inntrykk av seg selv med hva han sier og gjør.!

MEN(!) min eldste sønn (på ungdomsskole) ser på faren sin som en helt. Sitt forbilde. Og ringer han hver gang han møter motgang hos meg. Enten han blir irritert på meg, sint pga ps4, har vondt i magen, osv. Det virker som at barnet er påvirket av faren til å tro at jeg ikke har "peiling", og dette begynner å bli slitsomt. 

Jeg har så lyst å fortelle min sannhet til barnet (en mild versjon da) , men vet han blir så såret da. Men samtidig ser jeg han bli mer og mer lik faren sin, og det er virkelig ikke en god person!! 

WHAT TO DO? 

Anonymkode: ca42d...4bb

Rådet er vel at man holder tett og prøver å være der for barnet så godt man kan, selv om man føler at den andre oppfører seg dårlig. Husk at barnet er glad i begge foreldrene, og hvis den ene begynner å slenge dritt om den andre kan det skape avsmak hos barnet.

Klarer du å bare fokusere på å gjøre det riktige, ikke legge voksnes konflikter på barnet, osv.? Det er vel rådet, og tanken er vel at barnet selv etter hvert skjønner tegninga. Selv om du er den "upopulære" og barnet ringer far når dere er uenige, så er det fortsatt viktig for deg å være den gode omsorgspersonen som ser på barnets beste.

[AnonymBruker]

så lenge en person oppfører seg som en flink omsorgsperson for barnet sitt, så ser jeg egentlig ingen grunn til å baksnakke denne faren. 

men dersom en forelder hadde oppført seg som en forbanna drittsekk mot deres eget barn, så ville barnet selvfølgelig oppdaget dette også.          

Anonymkode: 15622...d60

[AnonymBruker]

Ditt forhold til faren deres er separat fra deres forhold til ham. Ikke ødelegg det. 

Anonymkode: 76873...843

[AnonymBruker]

Har en liknende situasjon her. 
Men det eneste du oppnår med å spy ut sinne, frustrasjon og bitterhet over barnefar er å SKADE barna dine.

Du lemper all driten over på dem for at du selv skal få det bedre en liten stund. Barna dine fortjener bedre enn det! 

 

Anonymkode: 54dd0...b89

[Elle Melle]

Hvis barna begynner å kopiere hans holdninger til deg ville jeg snakket med dem. Kanskje sagt noe slik som at de er gamle nok til å forstå at en sak har to sider, og at voksne ikke nødvendigvis er bestevenner når de er skilt. Og at hvordan man er mot hverandre kan preges av det selv om man vet at det ikke er det beste. Eller noe slikt. De fleste barn har erfaringer med konflikt mellom venner og bekjente og har masse erfaring i at folk kan være ugreie med hverandre.

 Det er kanskje mulig å få inn litt nyanser i tankegangen deres uten å måtte si så mye om detaljene?